Bedre eller dårligere av terapi?

[AnonymBruker]

  Menchit skrev (På 7.2.2024 den 15.23):

Hva med enten gjøre mer plass til terapien hvis det er mulig, eller forsøke å stabilisere deg, ta en pause i terapien og starte opp når livssituasjonen din er anderledes?

Ekspander  

Hvordan gjør man dette i praksis egentlig? Når jeg har gått i behandling så må man ta imot hjelpen man får når man får den. Om du velger å vente, ta en pause, så havner du utenfor «systemet», og må ha ny henvisning og ny runde med venteliste (og risikerer avslag på henvisningen..)

Anonymkode: 0d1e6...634

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 20.1.2024 den 18.44):

Takk for svar. Jeg er enig, men problemet er at i timen er jeg åpen for å gå inn i det vanskelige, og så får jeg kraftige reaksjoner etterpå. Jeg har aldri angst i psykologtimen. 

Timene er tøffe, men helt tålbare der og da. Det er tiden mellom timene som er vanskelig…

Jeg er så og så alltid på grønt i timen. Og så får jeg en smell etterpå… gir det mening? 

Anonymkode: 5b31f...82e

Ekspander  

Jeg hadde det helt likt som deg. Løste det ved å «droppe» de verste temaene, og bare ta tak i resten (det mer ufarlige). Anbefales ikke, da jeg fortsatt sliter med det verste, selv om livet generelt har blitt bedre i det store og hele.

Anonymkode: 0d1e6...634

[AnonymBruker]

  Menchit skrev (På 7.2.2024 den 15.23):

Du har veldig mye å stå i samtidig synes jeg, jobb, studier og småbarn samtidig som krevende terapi høres egentlig ikke gjennomført ut.

Hva med enten gjøre mer plass til terapien hvis det er mulig, eller forsøke å stabilisere deg, ta en pause i terapien og starte opp når livssituasjonen din er anderledes?

Har selv nettopp begynt i eksponeringsterapi og skal holde på med det er år. Fikk beskjed på forhånd om å tenke nøye gjennom om jeg var klar for dette nå eller om jeg på grunn av andre omstendigheter burde vente.

Terapi er alltid krevende, og mange ganger avsluttes terapi nettopp pga det er for tøft i den situasjonen man står i.

Ekspander  

Hei, takk for svar. Ja, det er veldig mye nå. Grunnen til at jeg startet i terapi igjen er fordi symptomtrykket ble så voldsomt, og jeg håpet at terapien skulle hjelpe meg. Men det ble verre… Jeg vurderer å slutte nå, og heller ta det opp igjen når jeg har mer overskudd. Problemet da er at da føler jeg ikke at jeg "trenger" det, for da går jo alt bedre… 

Jeg har vært hjemme fra jobb nå i noen dager og merker UMIDDELBAR bedring i angstnivået, jeg sover bedre også. Og selundet samboeren min og barnet mitt kommer hjem, peaker det igjen. Men når jeg er alene og kan styre egen dag føles alt mye enklere. Er jeg helt ødelagt?  sekundet jeg føler et press på noe jeg må gjøre, går jeg helt i lås. Magen gjør opprør og jeg fryser helt fast. 

  AnonymBruker skrev (På 7.2.2024 den 17.40):

Hva med å trappe ned til annenhver uke en stund?

Anonymkode: e2f82...39b

Ekspander  

Jeg har gjort det. Jeg går annenhver uke nå. Ulempen er dessverre at det er mye mer tid å grue seg til neste time på.  

  AnonymBruker skrev (På 7.2.2024 den 19.42):

Hvordan gjør man dette i praksis egentlig? Når jeg har gått i behandling så må man ta imot hjelpen man får når man får den. Om du velger å vente, ta en pause, så havner du utenfor «systemet», og må ha ny henvisning og ny runde med venteliste (og risikerer avslag på henvisningen..)

Anonymkode: 0d1e6...634

Ekspander  

Jeg går privat, så lenge du kan betale får du hjelp. Jeg har henvisning til avtalespesialist, står på venteliste. 

  AnonymBruker skrev (På 7.2.2024 den 19.45):

Jeg hadde det helt likt som deg. Løste det ved å «droppe» de verste temaene, og bare ta tak i resten (det mer ufarlige). Anbefales ikke, da jeg fortsatt sliter med det verste, selv om livet generelt har blitt bedre i det store og hele.

Anonymkode: 0d1e6...634

Ekspander  

Jeg tror nok at det er dette jeg ender opp med å gjøre. Jeg tør ikke mer. Synd, for hvordan skal jeg ellers få dette til å forsvinne? Jeg må jo GJENNOM det, skjønner jeg. Men kan ikke forsvare å gå til privat psykolog og ikke virkelig gå inn i det verste/vanskeligste…. 
 

 

Off, jeg føler meg helt ødelagt og feil, som en feilvare. Hvorfor har jeg så mye problemer? Det er virkelig krevende å stå opp dag etter dag etter dag og stå på. Jeg er dritsliten. Vil bare få alle ut av huset og sitte i fred. Da får jeg ofte litt ro i kroppen. Ser på pulsklokken at jeg går med skyhøyt stressnivå hele dagen, selv når jeg sitter i sofaen og slapper av. Den bekrefter det jeg føler (og har følt i maaaange år før jeg fikk pulsklokke)- jeg er kronisk stresset. Mindfulness trigger meg, yoga trigger med, trening trigger meg (men går på trening allikevel, har begynt med pt nå). Hadde en periode i livet hvor jeg trente mye styrke, og husker jeg følte meg bedre av det etter å ha kommet over kneika. 
 

Jeg står også på venteliste på psykomotorisk fysioterapi, men jeg er så uendelig redd! Redd for at det skal trigge meg, redd for kroppen, redd for å bæsje, redd for å sovne, redd for å spise, redd for alt! 😭😭😭 skjønner jo at det ikke skal være sånn, men hvorfor hjelper ikke hjelpen? 😭 jeg gjør alt "etter boken"; går turer, sluttet å drikke kaffe, spiser sunnere, prioriterer søvn, går på jobb, er med barnet mitt, pusher meg på ting som er vanskelig etc. men det blir jo ikke bedre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre 😭

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

Uff, nå ble det voldsomt fra meg. Jeg tror jeg trengte å få ut litt. Hatt en dårlig morgen med mye angst. 
 

Jeg er bare så frustrert og lei meg, for jeg bruker så mye energi på å prøve å ta tak i problemet mitt, men så blir det ikke bedre? Hva gjør man da, liksom? 

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

<3

Anonymkode: 8a009...236

[Menchit]

  AnonymBruker skrev (På 7.2.2024 den 19.42):

Hvordan gjør man dette i praksis egentlig? Når jeg har gått i behandling så må man ta imot hjelpen man får når man får den. Om du velger å vente, ta en pause, så havner du utenfor «systemet», og må ha ny henvisning og ny runde med venteliste (og risikerer avslag på henvisningen..)

Anonymkode: 0d1e6...634

Ekspander  

Forsto det slik at ts gikk privat, da er jo fleksibiliteten helt en annen.

Mulig jeg tar feil, dersom det er DPS er det et sjansespill ja, men det burde være mulig å lage en plan på dette sammen med dps.

[Menchit]

  AnonymBruker skrev (På 9.2.2024 den 5.16):

Uff, nå ble det voldsomt fra meg. Jeg tror jeg trengte å få ut litt. Hatt en dårlig morgen med mye angst. 
 

Jeg er bare så frustrert og lei meg, for jeg bruker så mye energi på å prøve å ta tak i problemet mitt, men så blir det ikke bedre? Hva gjør man da, liksom? 

Anonymkode: 5b31f...82e

Ekspander  

Jeg forstår veldig godt frustrasjonen ts, og helt ærlig så har jeg ikke noe godt råd. Jeg er i prosess med DPS (igjen) og er livredd selve behandlingen skal trigge meg så jeg mister den lille funksjonen jeg har klart å ta tilbake selv, utenfor behandling.

Jeg vet ikke hvilken type behandling du får, kan selve behandlingen være "feil"? Er du sikker på du har riktig diagnose? Dette med diagnoser er vanskelig synes jeg, på en side tenker jeg diagnosen ikke er viktig, samtidig er det jo slik at noen ting ptsd feks kan bli verre av feil behandling. 

Kjenner meg veldig godt igjen under du skriver om at du trenger å være alene for å greie å ha angsten under kontroll. Jeg har voksne barn og falt ut av arbeidslivet for 7-8 år siden. I starten føltes det veldig godt å isolere seg, tenkte jeg selv skulle få kontroll på symptomene. Jeg vil advare deg litt mot dette, selv om det føles helt nødvendig nå så er hverdagen utrolig viktig. Det å ikke ha tilknytning til arbeidslivet, samtidig som man føler seg for syk/utslitt til å forsøke er ekstremt vanskelig, veldig veldig viktig å beholde så mye normalitet du greier.

Er innleggelse et alternativ? Vet det er vanskelig å få plass, og kanskje ikke forenelig med resten av livet ditt, men jeg tror du må innse at jobb, studier, barn og terapi kanskje ikke går.

Det er ikke spesielt for deg, tviler sterkt på at dette er noe folk flest greier å stå i. Døgnet har 24 timer, du har den kapasiteten du har, akkurat nå brenner du lyset i begge ender.

Kanskje kognitiv terapi en stund, få tilbake funksjonen din til et akseptabelt nivå, gjør ferdig eller ta pause i studiene, Eventuelt gradert sykemelding?

[AnonymBruker]

Dette hørtes ikke lett ut ❤️

Enig med de som skriver at du rett og slett står i for mye med familie, full jobb, studier OG krevende terapi. Og at du selv sier du føler deg bedre når du ikke jobber bekrefter jo dette. Jeg vil tro at nervesystemet ditt rett og slett er overbelastet, og nå sier kroppen din kraftig i fra.
 

Jeg har gått ukentlig i terapi i 1,5 år nå. Det første halve året forsøkte jeg å opprettholde et normalt liv ved siden av, men det gikk ikke. Det satt langt inne, men til slutt ble jeg 100% sykemeldt. Jeg tenkte som så at nå er jeg snart 40år, jeg klarer ikke være en god mamma, jeg har strevd hele livet og jeg har det ikke bra nå - det er ikke sånn jeg vil leve. Jeg vil ta SKIKKELIG tak og forbedre livskvaliteten min. Og for meg innebar det å gjøre minst mulig i en lang stund for å la nervesystemet mitt hvile. Jeg var fullt sykemeldt i et halvt år, så trappet jeg gradvis opp til 50% det neste halvet året. Der er jeg nå, og ting er bedre enn på lenge. Ikke helt bra, men jeg føler at jeg jobber konstruktivt og tar grep som hjelper meg - fremfor å bare spinne rundt i et evig kaos.

Jeg håper du klarer å finne din vei, og gjøre prioriteringer som virkelig gjør deg godt. Mammarollen kan du ikke sykemeldes fra, men jobb og studier er faktisk ikke livsviktig, hvis det du egentlig trenger er hvile og terapi.

Vil til slutt tipse om Funkmedlivet på Instagram. Jeg har nettopp begynt å følge de, men det er en fysio og en lege med fokus på nervesystemet. De skal ha gratis kurs over tre kvelder neste uke (online). Verdt å sjekke ut, jeg tror det er bra ☺️

Anonymkode: 5aef3...edd

[AnonymBruker]

  Menchit skrev (På 9.2.2024 den 7.52):

Jeg forstår veldig godt frustrasjonen ts, og helt ærlig så har jeg ikke noe godt råd. Jeg er i prosess med DPS (igjen) og er livredd selve behandlingen skal trigge meg så jeg mister den lille funksjonen jeg har klart å ta tilbake selv, utenfor behandling.

Jeg vet ikke hvilken type behandling du får, kan selve behandlingen være "feil"? Er du sikker på du har riktig diagnose? Dette med diagnoser er vanskelig synes jeg, på en side tenker jeg diagnosen ikke er viktig, samtidig er det jo slik at noen ting ptsd feks kan bli verre av feil behandling. 

Kjenner meg veldig godt igjen under du skriver om at du trenger å være alene for å greie å ha angsten under kontroll. Jeg har voksne barn og falt ut av arbeidslivet for 7-8 år siden. I starten føltes det veldig godt å isolere seg, tenkte jeg selv skulle få kontroll på symptomene. Jeg vil advare deg litt mot dette, selv om det føles helt nødvendig nå så er hverdagen utrolig viktig. Det å ikke ha tilknytning til arbeidslivet, samtidig som man føler seg for syk/utslitt til å forsøke er ekstremt vanskelig, veldig veldig viktig å beholde så mye normalitet du greier.

Er innleggelse et alternativ? Vet det er vanskelig å få plass, og kanskje ikke forenelig med resten av livet ditt, men jeg tror du må innse at jobb, studier, barn og terapi kanskje ikke går.

Det er ikke spesielt for deg, tviler sterkt på at dette er noe folk flest greier å stå i. Døgnet har 24 timer, du har den kapasiteten du har, akkurat nå brenner du lyset i begge ender.

Kanskje kognitiv terapi en stund, få tilbake funksjonen din til et akseptabelt nivå, gjør ferdig eller ta pause i studiene, Eventuelt gradert sykemelding?

Ekspander  

Takk for melding. 
 

Jeg går til privat psykolog, hun jobber med ISTDP som behandlingsmetode. Jeg har ingen diagnose. 
 

Jeg har litt kniven på strupen med studiene, og det samme med jobben - jeg trenger nå et visst antall timer og bestå fag innen nyttår for en autorisasjon jeg er nesten ferdig med. Derfor sitter det laaangt inne å droppe studier og bli sykmeldt, fordi det er snakk om ganske mye høyere lønn og et karrieresteg det er snakk om. Det er potensielt 150.000 mer i lønn. 
 

Men en gradert sykmelding, spesielt etter psykologtimene, er nok lurt. Jeg skal til legen til uken igjen. 

  AnonymBruker skrev (På 9.2.2024 den 8.27):

Dette hørtes ikke lett ut ❤️

Enig med de som skriver at du rett og slett står i for mye med familie, full jobb, studier OG krevende terapi. Og at du selv sier du føler deg bedre når du ikke jobber bekrefter jo dette. Jeg vil tro at nervesystemet ditt rett og slett er overbelastet, og nå sier kroppen din kraftig i fra.
 

Jeg har gått ukentlig i terapi i 1,5 år nå. Det første halve året forsøkte jeg å opprettholde et normalt liv ved siden av, men det gikk ikke. Det satt langt inne, men til slutt ble jeg 100% sykemeldt. Jeg tenkte som så at nå er jeg snart 40år, jeg klarer ikke være en god mamma, jeg har strevd hele livet og jeg har det ikke bra nå - det er ikke sånn jeg vil leve. Jeg vil ta SKIKKELIG tak og forbedre livskvaliteten min. Og for meg innebar det å gjøre minst mulig i en lang stund for å la nervesystemet mitt hvile. Jeg var fullt sykemeldt i et halvt år, så trappet jeg gradvis opp til 50% det neste halvet året. Der er jeg nå, og ting er bedre enn på lenge. Ikke helt bra, men jeg føler at jeg jobber konstruktivt og tar grep som hjelper meg - fremfor å bare spinne rundt i et evig kaos.

Jeg håper du klarer å finne din vei, og gjøre prioriteringer som virkelig gjør deg godt. Mammarollen kan du ikke sykemeldes fra, men jobb og studier er faktisk ikke livsviktig, hvis det du egentlig trenger er hvile og terapi.

Vil til slutt tipse om Funkmedlivet på Instagram. Jeg har nettopp begynt å følge de, men det er en fysio og en lege med fokus på nervesystemet. De skal ha gratis kurs over tre kvelder neste uke (online). Verdt å sjekke ut, jeg tror det er bra ☺️

Anonymkode: 5aef3...edd

Ekspander  

Takk. Jeg er enig i det du skriver, men det er ikke så "enkelt" å bli sykemeldt eller slutte med studiene. Jeg er i et utdannings/karriereløp som blir utsatt leeenge hvis jeg ikke fullfører. Jeg tar ett fag dette semesteret, og så er jeg ferdig. Utsetter jeg eksamen ett år utsetter jeg autorisasjonen min med to, nesten tre, år… så jeg MÅ bli ferdig nå.

 

Jeg tror det går mot en gradert sykemelding så jeg får litt "pause". Som sagt er jeg på venteliste til psykomotorisk fysioterapi, på venteliste til psykolog via avtale. 
 

jeg følger Funkmedlivet og er påmeldt Flytuken. Problemet mitt er dessverre at meditasjon ofte trigger angsten. Men jeg prøver, prøver, prøver, prøver…  blir bare så utrolig lei fordi alt som liksom skal funke, ikke fungerer..

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

Du kan telle kalorier og spise næringstett mat to ganger for dagen. Engelsk frokost og vente noen timer, så middag. Hordan klare å få ned maten? Trene, så kan du slappe av med yoga og pusteøvelser etter treningen. Stress og traumer kan tøyes ut av kroppen ved hjelp av yoga.

Anonymkode: d7ed5...246

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 9.2.2024 den 16.15):

Du kan telle kalorier og spise næringstett mat to ganger for dagen. Engelsk frokost og vente noen timer, så middag. Hordan klare å få ned maten? Trene, så kan du slappe av med yoga og pusteøvelser etter treningen. Stress og traumer kan tøyes ut av kroppen ved hjelp av yoga.

Anonymkode: d7ed5...246

Ekspander  

Takk for at du har svart, men du må nok lese hele tråden før du gir tips. Jeg klarer ikke spise når jeg har panikkangst, og yoga/mindfulness trigger ofte symptomene mine. 
 

Ikke be meg om å telle kalorier. Jeg er på grensen til undervektig, kaloritelling er IKKE til hjelp - det vil bare gjøre meg mer opphengt i spiseproblemstikken min. 

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

Mitt perspektiv er å ta et skritt tilbake: gode matvaner og søvn og om mulig etablering av en trygg følelse bør komme først. Deretter må dette opprettholdes mens du løsner på de vanskelige tingene hos psykolog.

Jeg har aldri opplevd å komme styrket gjennom en slik «nå prater vi om de vanskelige tingene» behandling, så jeg kan dessverre ikke argumentere med å bare stå i det vanskelige. Jeg har opplevd bedring av annet type terapi.

Anonymkode: a6033...7aa

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 9.2.2024 den 16.18):

Takk for at du har svart, men du må nok lese hele tråden før du gir tips. Jeg klarer ikke spise når jeg har panikkangst, og yoga/mindfulness trigger ofte symptomene mine. 
 

Ikke be meg om å telle kalorier. Jeg er på grensen til undervektig, kaloritelling er IKKE til hjelp - det vil bare gjøre meg mer opphengt i spiseproblemstikken min. 

Anonymkode: 5b31f...82e

Ekspander  

Jeg har vært undervektig hele livet. Ikke på grensen, sånn, men faktisk undervektig. Kaloritelling hjalp meg opp. Det å se at jeg spiser et måltid som er nærende, og med kalorier, gjør at jeg vet at jeg har fått i meg mat. Da kan jeg gi plass til angsten, siden jeg slipper å være redd for dette med kaloriene. Da vet jeg at ikke jeg sulter ihjel. Ved å telle kalorier. Kan gi plass til å være redd for andre ting. En ting av gangen. Anbefales. Slow cooking han også ta bort tankene. En god middag med masse grønnsaker som koker i lengre tid. Man viser omsorg overfor seg selv, og gir kroppen næring og vitaminer som den trenger. TS, du må lære deg å ta vare på deg selv. Prykologen kan ikke gjøre dette for deg. Du må gjøre det.

Anonymkode: d7ed5...246

[AnonymBruker]

Når jeg hadde feil psykolog og feil behandling i forhold til hva som funker får meg ble jeg dritt dårlig. Men med riktig ble jeg myte bedre etter en liten stund 😊 men man blir somregel alltid værre før bedre 

Anonymkode: 35d5a...8e6

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 9.2.2024 den 16.23):

Jeg har vært undervektig hele livet. Ikke på grensen, sånn, men faktisk undervektig. Kaloritelling hjalp meg opp. Det å se at jeg spiser et måltid som er nærende, og med kalorier, gjør at jeg vet at jeg har fått i meg mat. Da kan jeg gi plass til angsten, siden jeg slipper å være redd for dette med kaloriene. Da vet jeg at ikke jeg sulter ihjel. Ved å telle kalorier. Kan gi plass til å være redd for andre ting. En ting av gangen. Anbefales. Slow cooking han også ta bort tankene. En god middag med masse grønnsaker som koker i lengre tid. Man viser omsorg overfor seg selv, og gir kroppen næring og vitaminer som den trenger. TS, du må lære deg å ta vare på deg selv. Prykologen kan ikke gjøre dette for deg. Du må gjøre det.

Anonymkode: d7ed5...246

Ekspander  

Jeg tror ikke du forstår problemet mitt…

 

Jeg sier jeg ikke klarer få i meg mat. Løsningen din (en god middag med masse grønnsaker) er målet mitt. 
 

Jeg bruker 24 timer av dagen min på å gjøre de riktige tingene. Jeg prioriterer søvn, men våkner ofte midt på natten og er våken i noen timer, eller våkner veldig tidlig (typ 4). Jeg legger meg 21.40. 
 

Jeg prøver å spise bra, men som regel får jeg ikke i meg nok mat i løpet av dagen. 
 

Jeg prøver å holde meg aktiv, går turer utendørs, trener på senter, men ofte blir jeg VERRE av å trene. 
 

Jeg prøver slappe av, men kroppen stresser hele tiden. 
 

Jeg prøver HELE TIDEN å gjøre bra ting for meg selv, men det FUNGERER IKKE. Derfor er jeg så lei meg og frustrert. 
 

Hva skal du gjøre når du sliter psykisk? Jo, gå tilpsykolog. Jeg gjør det og betaler i dyre dommer for det. Blir jeg bedre? Nei. 
 

Jeg gjør ALT etter boken. ALT. 

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

Vil bare oppdatere tråden her… 

 

Ett år er gått, jeg har vært sykmeldt fra jobb ett helt år. Nå er jeg under utredning for ADHD (og autisme), som min psykomotoriske fysioteraput foreslo for psykologen min. Nå gir alt mening. ALT. 
 

Jeg har fremdeles mye symptomtrykk, jeg har brukt det siste året på å jobbe hardt med meg selv, men jeg blir ikke friskere. Nå er jeg tilbake i en angstspiral som varer og varer og varer, som jeg ikke kommer meg ut av. Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd. Redd for hver eneste celle i kroppen, redd for kvalme, redd for å bæsje, redd for å puste, redd for å bevege meg, redd for å ikke bevege meg. Hjernen går i tusen, jeg har hundre tanker på en gang. Jeg klarer ikke slappe av! Det er helt håpløst. Det er som ol tre alarmer går av i hodet mitt samtidig, og alle roper "fare! Fare! Fare!"

Anonymkode: 5b31f...82e

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.1.2024 den 17.08):

Tror ikke det er lurt å jobbe med veldig tunge ting når du har så sterk angst. Da er det viktig å roe ned kroppen, ta steg for steg. Dette kommer når du er klar for det 

Anonymkode: a0176...f65

Ekspander  

Hvordan kan man roe kroppen uten å få forløst det vanskelige eller klare tenke da?

Anonymkode: 9e690...245