Veldig stort mellomrom mellom barn

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har et barn som snart fyller elleve og vurderer å prøve på et barn til. 
Samme barnefar, vært gift siden før barnet ble født.

Fikk barn veldig tidlig og brukt en stund på å stable oss på beina økonomisk med huskjøp osv. Pluss at jeg fikk en kraftig svangerskaps-og fødselsdepresjon som har gjort at jeg ikke har villet risikere å bli like dårlig når jeg har et barn fra før, men nå er barnet såpass stort at ting vil være lettere..

Nå er ting veldig stabilt, gode jobber, hus med plass, trygt område og jeg tror jeg kommer til å takle det bedre nå. 
 

Blir aldersforskjellen for stor? Jeg er så redd for at de ikke vil få noe glede av hverandre, vi snakker jo 12-13-års aldersforskjell.. 
Gjerne kom med innspill dere som har barn med stort mellomrom - eller har søsken med stort mellomrom (og samme foreldre)

Anonymkode: 465c2...5c5

[tussi84]

Det er nesten 8 år mellom meg og søsteren min. Vi var jo glad i hverandre i oppveksten, men vi hadde ikke så mye glede av hverandre på andre måter. Vi hadde jo ingen felles interesser. Når jeg var ferdig med leking som et eksempel, så var jeg kommet forbi det og hadde fokuset på helt andre ting. Vi kommer faktisk bedre overens nå som begge har blitt voksne for lengst og kan dele noen interesser.

Når man får barn med mange års alder i mellom så blir det som to enebarn på en måte. De deltar kanskje på noe som er for hele familien, men lite som innebærer de to alene.

[Tanuki]

Jeg fikk også første barn tidlig(ish) 25, da jeg var student. Det var ganske tøft mtp økonomi, og hadde nok ppd, selv om jeg aldri oppsøkte hjelp og fikk diagnosen. Uansett, tenkte det holdt med ett barn. Men ca 7 år senere ønsket vi oss et til barn likevell, mannen var nok alltid klar, men jeg brukte lang tid. 

Nå er lillebror 3mnd og storebror blir 10 i år, så 9 år i mellom. Jeg syntes det har gått veldig fint, storebror er ikke veldig interessert i baby, som er helt greit, men han syntes det er ok å hjelpe til og gleder seg til lillebror blir større. De fleste venninne mine har veldig tette barn, og de virker helt utslitt, og mye søskenkrangling. Jeg er glad vi ikke valgte det. 

 

[AnonymBruker]

De vil ikke ha så mye fellesskap nei, men glede kan de jo ha. Når babyen begynner på skolen har eldste flyttet ut. Så de blir jo 2 enebarn. 

Anonymkode: 6120d...469

[AnonymBruker]

Det er 12 år mellom min far og hans søster. Jeg vet ikke om de hadde mye glede av hverandre i oppveksten (det hørtes ut som de hadde det mtp historier jeg har fått fortalt) , men de har i alle fall hatt mye glede av hverandre de siste 30 årene - han er passert 70.

Anonymkode: a736b...974

[AnonymBruker]

Jeg har lært at du får flere barn for din egen del, og ikke for andres. Ikke la det falle på om barna i dag vil kunne ha glede av hverandre, da er nok svaret nei med så stor forskjell. 

Anonymkode: ef3cc...094

[AnonymBruker]

Det er 13 år mellom meg og min søster og hun er på en måte mer som en tante. Vi hadde jo ikke noen felles barndom. Som voksen kan vi nå innimellom ha felles referansepunkter på hvordan det var å vokse opp med våre foreldre, men samtidig ikke. Hun vokste opp med foreldre som var på et helt annet sted i livet sitt enn meg. 

Anonymkode: ed222...142

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med 12 års aldersforskjell og de elsker hverandre. Den eldste elsker å passe på og leke med den minste. 

Anonymkode: 3dd68...bfc

[AnonymBruker]

Har 3 barn, eldste er 22, mellomste er 13 og yngste er 8.  Planla det ikke slik, men var unge da eldstemann kom, derfor tok de noen år før nr 2 kom og nr 3 var bare der..:) 

Selv er jeg skikkelig åttpåklatt, 5 søsken og eldste er 17 år eldre enn meg, vi har egentlig aldri hatt noe relasjon.. neste eldste og meg er det 14,5 år imellom og jeg og han er veldig nære. Det kommer nok av at jeg alltid var velkommen dit som liten og ofte var hos han på ferie i barne/ungdomsår.

Anonymkode: dea24...276

[AnonymBruker]

det er ni år mellom mine to, og de har stor glede av hverandre, spesielt nå som voksne, mange felles interesser. Skal likevel ikke skjule at det var en periode hvor de absolutt ikke hadde det akkurat som alle andre søsken.. Der eldste følte at minste var en pest osv.. Jeg tror det handler om å inkludere akkurat nok, ikke bruke de eldste som barnevakt osv men oppmuntre til samspill og å finne ting å gjøre som passe begge aldre, noe som selvsagt kan være utfordrende. 

Anonymkode: ac0a6...0df

[AnonymBruker]

Man får da ikke barn ene og alene fordi de skal ha glede av hverandre.

 

Har 9 år mellom 1 og 2 og 13 år mellom nr 1 og 3 og det går helt fint. De kommer jo åpenbart aldri til å leke sammen, og tenåringen lever litt i sin egen verden om dagen, men det går da helt fint.

 

Det er travelt da, fordi største skal følges opp på kamper og stå slalom og dra på kino og kjøres hit og dit og de har jo veldig sprikende interesser. De små har ikke mye interesse av å henge en dag i hallen fordi det er håndballcup feks. Vi løser det jo uansett, men til tider gjør vi lite samlet som en familie. 

 

Anser det likevel ikke som et problem. 

Anonymkode: 00dc8...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

det er ni år mellom mine to, og de har stor glede av hverandre, spesielt nå som voksne, mange felles interesser. Skal likevel ikke skjule at det var en periode hvor de absolutt ikke hadde det akkurat som alle andre søsken.. Der eldste følte at minste var en pest osv.. Jeg tror det handler om å inkludere akkurat nok, ikke bruke de eldste som barnevakt osv men oppmuntre til samspill og å finne ting å gjøre som passe begge aldre, noe som selvsagt kan være utfordrende. 

Anonymkode: ac0a6...0df

Hehe samme greie her, 9 år mellom de to første. Minste er 5 og synes at det å irritere storebror på snart 14 er det morsomste på jord. Største har null tålmodighet. De krangler som hund og katt. Håper det løsner med årene 🤪

Anonymkode: 00dc8...dcb

[AnonymBruker]

Jeg tror sånt har mye med barnas personligheter å gjøre, og ikke minst hvordan foreldrene behandler barna (ikke legger opp til sjalusi ubevisst osv.). Jeg vet om tilfeller med både stor og liten aldersforskjell der søsknene har veldig godt forhold, og motsatt.

Anonymkode: 706dc...b97

[AnonymBruker]

Det er 8 års forskjell på meg og min bror, i tillegg til lang reisevei og null felles interesser/verdier. Lite kontakt men er vel bedre med en bror enn ingen? 
 

som mor valgte vi to tette og angrer ikke. Blir ikke en tredjemann, gleder meg over at vi nå endelig kan reise og finne på ting sammen som familie 🙏

Anonymkode: c8685...4af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hehe samme greie her, 9 år mellom de to første. Minste er 5 og synes at det å irritere storebror på snart 14 er det morsomste på jord. Største har null tålmodighet. De krangler som hund og katt. Håper det løsner med årene 🤪

Anonymkode: 00dc8...dcb

Har også 9år mellom mine to, og de krangler og som hund og katt. Altså som søsken flest 😅 De irriterer livet av hverandre til tider, på hver sik måte. De kan og være kjempegode venner, i 5min… før den minste gjør noe som irriterer den eldste, eller den eldste «pirker» på den yngste. Også smeller det 🙃

Anonymkode: 9de4d...891

[AnonymBruker]

Det er 12 år mellom mine. Ikke planlagt, men vi slet med sekundær infertilitet og nummer to kom ikke før jeg brøt ut og fikk ny mann. 
Altså, ungene leker jo ikke sammen. Tenåringen holder på med sitt, mens barnehagebarnet er rundt oss voksne og er krevende som småbarn flest. 
Men det er stunder der de to tuller og erter hverandre, og der tenåringen løfter på og snurrer søskenet, mens det hyler av fryd. 
Og eldstemann er også veldig overbeskyttende, og tar innimellom oppdragerrollen. Det er både fint og rørende å oppleve. 
Så til tross for høy aldersforskjell, er de jo søsken. Og de har en relasjon. Og når de blir voksne, vil jeg tro at 12 år mellom ikke vil bety så mye ❤️

Anonymkode: 78ad2...cda

[AnonymBruker]

Det er 11år mellom eldste å yngste hos meg. De har glede av hverandre, krangler til og med! Mine er 14, 11 og 3år.

Jeg selv er 9 og 12år eldre enn mine søsken. 

Anonymkode: 007e1...80b

[AnonymBruker]

Jeg har småsøstre som er ca 10 år yngre enn meg. Det var den største glede å få dem. Jeg ble en liten ektramamma, fordi jeg ville det. Deltok i det meste, trilla turer, lekeplass, de var mine levende dukker. Som voksne syns jeg vi har stor glede av å møtes. Men vi bor spredt så det blir ikke så ofte.

 

Anonymkode: 7fed4...2b1

[solsolsol]

tussi84 skrev (8 timer siden):

Det er nesten 8 år mellom meg og søsteren min. Vi var jo glad i hverandre i oppveksten, men vi hadde ikke så mye glede av hverandre på andre måter. Vi hadde jo ingen felles interesser. Når jeg var ferdig med leking som et eksempel, så var jeg kommet forbi det og hadde fokuset på helt andre ting. Vi kommer faktisk bedre overens nå som begge har blitt voksne for lengst og kan dele noen interesser.

Når man får barn med mange års alder i mellom så blir det som to enebarn på en måte. De deltar kanskje på noe som er for hele familien, men lite som innebærer de to alene.

Av mine fem barn er det de to som har åtte år mellom som er helt klart nærest, de er 8 og 16 nå, men det har egentlig vært sånn fra starten. For stor forskjell til at de krangler. Den eldste vet hvordan man løper "om kapp", skjønner hvordan man skal spille på ekte uten å knuse den lille feks. Og de har veldig felles interesser, som de har delt siden den yngste var 3-4. Det er i tillegg gutt og jente. Alle mine har (i alle fall i perioder) hatt glede av hverandre i lek eller selskap på en eller annen måte, men ingen av de andre forholdene kan sammenlignes med de to. 

Mannen min har en lillebror som er 15 år yngre, og selv om de ikke hadde så mye fellesskap da broren var liten (de bodde knapt nok hjemme samtidig) har de stor glede av hverandre i dag

[solsolsol]

Altså, jeg tror det er så tilfeldig hvordan søskenforhold blir, alder er liksom bare en av maaaange elementer.