Gå til innhold

Hvordan håndtere hans ekskone?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Hadde det akkurat likt. Hans eks sa rett ut til han og barnet at jeg ikke betydde noe. Hun kunne kun snakke med ham uten meg, når jeg ikke var der. De måtte ha viktige møter om alt mulig. Hun ville til og med ha mannen til å skrive under en avtale på at jeg kun fikk se barnet når hun hadde godkjent det. 

Dette endret seg da hun fikk ny mann! Han ble introdusert som ny pappa fra første møte. Barnet skulle kalle ham Dad (han er amerikaner), og hun drasset ham med på alt fra utviklingssamtaler til tannlegetimer med barnet fra første stund. 

Bare å håpe på at hun finner kjærligheten igjen. 

Anonymkode: e3584...863

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg må legge til at hun ringer om den minste ting, så hun tar ofte kontakt.

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det som plager meg er at hun konsekvent nekter å ha en samtale med ham om jeg er hjemme.

Hvis hun bare ringer han når du ikke er til stede så er det vel hans problem at hun ringer mye? Han forteller deg tydeligvis om enhver lille ting hun ringer om ettersom du fremdeles vet at hun ringer mye. Jeg foreslår at du sier til han at du ikke trenger oppdatering for hver gang hun ringer han. Jeg vil tro han er enklere å nå i gjennom til enn henne.

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Når jeg  har et barn boende i hjemmet mltt deler av tiden er det naturlig at jeg også lager mat og vasker klærne til barnet. Eller skal jeg lage mat til meg selv og så skal mannen lage til seg og barnet sitt? 
Mannen gjør selvfølgelig husarbeid på lik linje med meg. 

Jeg er helt enig i at avgjørelser som gjelder barnet tas av de to, men avgjørelser om endring av samvær berører jo mitt liv . Og det er avgjørelser hun også mener jeg ikke har noe med. Hva er ditt synspunkt her? 

Det som plager meg er at hun konsekvent nekter å ha en samtale med ham om jeg er hjemme. Hvorfor kan hun ikke snakke med han selv om jeg er i nærheten?  Og at jeg iifølge henne ikke  har noe jeg skulle sagt om planlegging av hvilke uker barnet skal være hos hvem i sommerferien, at jeg ikke skal få uttale meg om hun vil bytte ei helg osv. At jeg ikke får se en fotballkamp som barnet spiller…. Hvordan i alle dager er det mulig å tenke at å behandle fars samboer på denne måten er til det beste for barnet.  Er det bare meg som synes man skal behandle mennesker i sine barns liv på en ok måte? Hun behøver ikke å like meg, men hun må jo anerkjenne det jeg gjør for barnet hennes. Hadde min eksmann ny samboer så ville jeg jo behandlet henne på en hyggelig og inkluderende måte da sannsynligheten ville vært at hun  da ville være en enda bedre voksen for mine barn. 
 

Anonymkode: 82b4e...38a

Det er da ikke mor som bestemmer dette. Det er far som lar mor bestemme det. Han kan faktisk si Nei. Og ta litt tak i samarbeidet og situasjonen selv.

Anonymkode: ee304...805

  • Liker 1
Skrevet

Helt ærlig - dette blir ikke bedre! Jeg har håpet på bedring i mange år og følt meg som fremmed i eget hjem. Hadde jeg visst hva jeg skulle blitt utsatt for, så hadde jeg aldri valgt å flytte sammen!!! Kom deg ut mens du kan!!

Anonymkode: 71b73...431

  • Nyttig 1
Skrevet

Du har absolutt ingen ting med samværet å gjøre. Så du må trekke deg tilbake og la samboeren din ta seg av dette. 

Det er han som skal svare til deg. Ikke ho. 

Anonymkode: d31e3...1e9

  • Liker 4
Skrevet

Ingenting av dette er vel ditt problem? At hun ringer når du ikke er tilstede er da vel en fordel for deg? At hun krever møter og sender meldinger er det vel mest slitsomt for ham? At samvær osv skal avtales dem imellom er en selvfølge, og like selvfølgelig er det at du og han må være enige, men hun skal da ikke involveres i dere tos avgjørelser? Hun skal IKKE diskutere slikt med deg. At hun ikke ringer når du er hjemme, er tåpelig, men hvorfor forteller han henne det? Har du blandet deg inn/han blandet deg inn i deres samtaler før?  Hvorfor refererer han til deg alle detaljer de snakker om, og hvorfor gidder han dette? 
Råd: mannen din må kommuniserer mindre med henne, ikke mer. Det meste kan tas skriftlig. Du forholder deg til ham.  

Anonymkode: 0cd1a...9db

  • Liker 2
Skrevet

Jeg forstår henne veldig godt faktisk, og hadde nok hatt lik holdning selv. Barnet er hennes og hennes eksmann, og i mine øyne ville aldri noen ny samboer/dame ha rett til å si noe om mitt barn.
Med dette mener jeg at jeg tviler sterkt på at hun vil endre seg. Dette er nok prinsipper som sitter veldig dypt i henne. Tror jeg ville latt din mann håndtere dette siden det trolig bare blir verre/hun kan forverre ting dersom du blander deg inn.

Anonymkode: 370d8...ee9

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvorfor kan ikke barnet få snakke med sin mor om hva det vil? 

Hvorfor blande barnet inn i voksnes krangel ? 

Anonymkode: 33f00...95e

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår henne veldig godt faktisk, og hadde nok hatt lik holdning selv. Barnet er hennes og hennes eksmann, og i mine øyne ville aldri noen ny samboer/dame ha rett til å si noe om mitt barn.
 

Anonymkode: 370d8...ee9

Dette. 

Jeg lurer dessuten på hvordan historien hadde sett ut om det var mannen eller ekskona som skrev den. Sannsynligvis en helt annen, og like sann, historie. Det blir veldig svarthvitt når vi bare får TS sin side.

Anonymkode: adce0...37e

  • Nyttig 1
Skrevet

Høres ut som eksen til min type. Det blir aldri bedre. 

Anonymkode: e9cbd...140

Skrevet
1 hour ago, AnonymBruker said:

Det blir veldig svarthvitt når vi bare får TS sin side.

Nå er det sånn i alle tråder da, at man kun får TS sin side. 

Mener du at man aldri kan gi råd utfra én persons opplevelse av en sak, eller er det kun stemødre som ikke er i stand til å fortelle objektivt? 

Anonymkode: e3584...863

  • Liker 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nå er det sånn i alle tråder da, at man kun får TS sin side. 

Mener du at man aldri kan gi råd utfra én persons opplevelse av en sak, eller er det kun stemødre som ikke er i stand til å fortelle objektivt? 

Anonymkode: e3584...863

Poenget er vel at vi er flere som ikke synes det som presenteres i HI er spesielt sjokkerende eller ille. Vanskelig å se hvorfor det plager TS så veldig.

At mor foretrekker å snakke med far og avtale ting med ham uten at TS blander seg inn, er helt naturlig. Det er opp til far å diskutere med TS. At mor heller ringer far på jobben enn hjemme på kvelden må jo bare være en stor fordel for TS. At mor ringer ofte og vil treffes for å snakke om småting, er fars (eventuelle) problem, ikke TS sitt. Og vi må jo gå ut ifra at far også synes all denne kontakten og alle møtene er OK, ellers ville han vel ikke gått med på det. 
At mor spør ut barnet om hva som har skjedd hos dem, vet vi ikke. Det kan like godt være barnet som forteller. Og det må være lov. 

Anonymkode: 333ee...d45

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 6.41):

Jeg er samboer med en mann som har et barn med sin tidligere kone. De hadde vært skilt i flere år da jeg traff ham, og har hatt et vanskelig samarbeid siden skilsmissen for 7 år siden,  

Hun nekter konsekvent å akseptere at han har en ny samboer. Hun mener at alke avgjørelser som angår endring i samvær, f.eks ei bytte av helg fordi hun skal reise bort, skal tas uten at jeg har noe jeg skulle sagt. Hun nekter å snakke med min samboer på telefon om jeg er hjemme, og fordi hun ikke kan være sikker på om jeg faktisk er hjemme så har hun nå begynt å enten ta kontakt med ham i arbeidstiden hans eller kreve at de treffes på tomannshånd for å diskutere så enkle ting som f.eks deltakelse  på fotballcup ei helg. Jeg må legge til at hun ringer om den minste ting, så hun tar ofte kontakt. Og veldig ofte så krever hun at de må treffes for hun har noe viktig å diskutere, og så er det bare pjatt når de møtes. Sist var det for å høre hvilke fotballsko han anbefalte!
Hun sier rett ut til både sitt barn og til min samboer at det er de to som er foreldre og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Min samboer er heldigvis tydelig overfor barnet at hjemme hos oss har vi som er voksne like mye rett til å både sette grenser og til å korrigere dårlig atferd. Og han er også tydelig til henne på at han ikke tar noen avgjørelser som påvirker meg over mitt hode. 
En annen ting jeg også føler er vanskelig er at hun spør ut barnet om alt som foregår hjemme hos oss. Hvem har sagt hva, om jeg har kjøpt meg noe nytt, om jeg var hjemme hele helgen og om hvor jeg ev har vært osv, Grunnen til at jeg vet dette er at hun sender sms eller ringer til min samboer og refererer til det som er sagt. Vi lever et helt normalt liv og har ikke noe å skjule, men jeg greier ikke å slappe av i mitt eget hjem fordi jeg vet at alt jeg gjør og sier blir utlevert til henne. Hun sier også til barnet at hun er lei seg for at pappa har ny kjæreste og at hun er lei seg når barnet er hos oss. 

Problemet mitt er at denne situasjonen begynner å tære veldig på min tålmodighet. Jeg merker at jeg trekker meg mer unna barnet, og at det krever mer og mer av meg å være en god voksen. 
Jeg ønsker ikke å avslutte forholdet, men er det noen som har noen råd til hvordan jeg skal takle dette? Jeg forstår at hun ikke kommer til å endre seg, så jeg må finne en måte å distansere meg. I dag tar dette mye energi og det preger forholdet vårt i negativ retning. 
 

 

Anonymkode: 82b4e...38a

Dette er grunnen til at jeg ikke satser på menn som har dårlig samarbeid med eksen sin. Da er det enten personlighetsforstyrrelser eller vanskelige personligheter å ha med å gjøre. 

Anonymkode: 64779...0ec

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 6.41):

Jeg er samboer med en mann som har et barn med sin tidligere kone. De hadde vært skilt i flere år da jeg traff ham, og har hatt et vanskelig samarbeid siden skilsmissen for 7 år siden,  

Hun nekter konsekvent å akseptere at han har en ny samboer. Hun mener at alke avgjørelser som angår endring i samvær, f.eks ei bytte av helg fordi hun skal reise bort, skal tas uten at jeg har noe jeg skulle sagt. Hun nekter å snakke med min samboer på telefon om jeg er hjemme, og fordi hun ikke kan være sikker på om jeg faktisk er hjemme så har hun nå begynt å enten ta kontakt med ham i arbeidstiden hans eller kreve at de treffes på tomannshånd for å diskutere så enkle ting som f.eks deltakelse  på fotballcup ei helg. Jeg må legge til at hun ringer om den minste ting, så hun tar ofte kontakt. Og veldig ofte så krever hun at de må treffes for hun har noe viktig å diskutere, og så er det bare pjatt når de møtes. Sist var det for å høre hvilke fotballsko han anbefalte!
Hun sier rett ut til både sitt barn og til min samboer at det er de to som er foreldre og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Min samboer er heldigvis tydelig overfor barnet at hjemme hos oss har vi som er voksne like mye rett til å både sette grenser og til å korrigere dårlig atferd. Og han er også tydelig til henne på at han ikke tar noen avgjørelser som påvirker meg over mitt hode. 
En annen ting jeg også føler er vanskelig er at hun spør ut barnet om alt som foregår hjemme hos oss. Hvem har sagt hva, om jeg har kjøpt meg noe nytt, om jeg var hjemme hele helgen og om hvor jeg ev har vært osv, Grunnen til at jeg vet dette er at hun sender sms eller ringer til min samboer og refererer til det som er sagt. Vi lever et helt normalt liv og har ikke noe å skjule, men jeg greier ikke å slappe av i mitt eget hjem fordi jeg vet at alt jeg gjør og sier blir utlevert til henne. Hun sier også til barnet at hun er lei seg for at pappa har ny kjæreste og at hun er lei seg når barnet er hos oss. 

Problemet mitt er at denne situasjonen begynner å tære veldig på min tålmodighet. Jeg merker at jeg trekker meg mer unna barnet, og at det krever mer og mer av meg å være en god voksen. 
Jeg ønsker ikke å avslutte forholdet, men er det noen som har noen råd til hvordan jeg skal takle dette? Jeg forstår at hun ikke kommer til å endre seg, så jeg må finne en måte å distansere meg. I dag tar dette mye energi og det preger forholdet vårt i negativ retning. 
 

 

Anonymkode: 82b4e...38a

Altså... Jeg er tildels enig med mor. 

Det er hun og far som skal ta avgjørelser for barnet. MOR trenger ikke ta hensyn til deg - det er fars ansvar som din samboer og kjæreste. 

Enig i at hun opptrer vanskelig og gjør situasjonen verre og vanskeligere enn nødvendig. 100% enig. Hun gaslighter far og fara nye forhold. Dette er også noe FAR må ta tak i. Ikke du. 

Hun burde være glad og takknemlig for at barnet har en ekstra voksen i livet sitt som bryr seg og som er en trygg voksen for hennes barn. Men ikke alle kvinner klarer dette. 

Du skal ikke håndtere hans ex kone. HAN må sette ned foten. Det er ikke hun som er sjefen. Det er dem sammen. Så lenge han lar henne styre på slikt, kommer hun aldri til å slutte. 

Far kan kreve at all kommunikasjon skjer skriftlig. Mail eller sms. Da kan han vurdere ut ifra mail/sms viktighetsgraden av beskjeden eller spørsmålet eller hva det måtte være. 

Hun som mor kan ikke nekte deg å delta på en fotballkamp eller andre arrangementer. FAR lar henne nekte deg. Og dere finner dere i det.. Hun får viljen sin som en trassig tenåring. 

Ingen kan hindre henne i å spørre barnet om tiden hos far. Her må du snu din tankegang. Dere har ingenting å skjule, gjør ikke noe galt. Lev så normalt som du kan. Ikke bry deg. Hun er smålig, sjalu og manipulerende. Slike mennesker får mer energi og trives i kaoset de vet de lager. 

Ditt største problem er ikke mor. Ditt største problem er samboeren din. Som lar dette pågå, som lar henne holde på slik. 

Mor har ingen råderett over hvem far bor med, lever med, snakker med eller hvem barnet omgås når det er hos far. FAR må få frem ballene sine, sette foten ned, lage klare retningslinjer og avtaler og holde seg til det. Ringer hun, han trenger ikke svare. Krever hun å møtes, han trenger ikke gå. Vil hun snakke med far får hun ta det skriftlig eller følge fars retningslinjer.

Du er en del av hans liv og barnets liv. Hun har ikke noe hun skulle sagt om sette. 

 

Anonymkode: 0bce1...a27

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Skrevet

Jeg er bonusmor til et barn på barneskolen. Bor sammen med far. Far har naturlig nok dialogen med mor, men han avklarer jo endringer i samværet og annet med meg før han sier ja/nei ( i de tilfellene det får betydning for våre planer, ikke små detaljer). Hvor vidt de snakker samme når jeg er til stede eller ei, gir jeg beng i. 
 

Barnets mor vil svært gjerne bestemme det meste, inkludert hva som skjer og ikke skjer i vårt hjem. Den diskusjonen tar han med henne alene. Vi blander ikke barnet inn i diskusjonen heller utover at far sier «i vårt hus bestemmer ikke mamma», om barnet protesterer på regler og annet med «mamma sier».  Mor får samme beskjed, men hører sjelden på det øret. 
 

Barnets mor har ved et par-tre anledninger forsøkt å gå via meg når hun ikke får viljen sin med far, men har blitt like sur hver gang når jeg ikke tar hennes parti. Jeg får da beskjed om at jeg ikke har noe med hennes barn å gjøre, og jeg svarer at om hun ikke vil ha meningen min, er det dumt å involvere meg i diskusjonen…

Jeg blander meg ikke opp i oppdragelsen utover ting som «kan du hjelpe til med å dekke bordet» og tilsvarende. Andre ting jeg har meninger om tar jeg med far på tomannshånd og lar ham fronte (gitt han er enig). Det blir feil at jeg i stor grad skal fronte mine meninger regler, når det er noe annet enn det som ble praktisert før jeg kom inn i bildet. Og endringer bør innføres av forelder fordi han er enig/ser poenget, ikke fordi bonusforelder alene mener det (beste måten å bli ond stemor på).
 

Jeg er selvfølgelig ikke med på foreldremøter og tilsvarende, men er med på type forestillinger og idrettsarrangement som tilskuer. Det blir godt mottatt av både mor og barnet (jeg er ikke med 100% av gangene, men når det passer).
 

Jeg har hatt et relativt anstrengt forhold til egen eks og barnas bonusmamma, og er litt (mye) opptatt av å ikke begå de feilene som ble begått der. Barn skal IKKE involveres i de voksnes konflikter, bonusforeldre skal ikke styre og bestemme, barn trenger alenetid med mor/far, bonusbarn er ikke på besøk i samværshjemmet, de bor der like mye som de som bor der fast, med samme rettigheter (og plikter). Og man må akseptere at mor og barn har behov for dialog om barnet og ikke bli sur/sjalu over kontakt og dialog man ikke er en del av. Det er i mine øyne et gedigent pluss om far samarbeider godt med mor, og tilsvarende rødt flagg om far bare snakker dritt om eksen og sliter med å samarbeide/ha dialog. 
 

Som flere har sagt - far/mor har ansvaret for dialog med den andre forelderen. Og for å samkjøre avtaler med ny partner. 
 

Sliter man med å forholde seg til dette, bør man ikke involvere seg med en som har barn fra før. 

Anonymkode: b70fe...8c0

  • Liker 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...