Dismissive avoidant - hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i en person som passer beskrivelsen «dismissive avoidant».

Vet at dette er en tilknytningsstil som det finnes fordommer rundt. Jeg har ikke noen store problemer med det, annet enn at empatien min jobber på høygir nå. H*n har tilsynelatende datet i høyt tempo hele livet, har liten historikk med nære relasjoner, er redd for emosjonell nærhet og idealiserer og devaluerer partnere fortløpende. 

Samtidig virker h*n oppriktig ulykkelig og veldig forvirret. Jeg innbiller meg at jeg ser mønstre som h*n ikke ser selv.

Det er veldig skummelt å gi andre mennesker merkelapper, og selv om dette er en nyttig forklaringsmodell for meg kan den føles belastende (nettopp fordi det står ganske mye fordomsfullt på nett når man googler denne tilknytningsstilen).

Samtidig er jeg oppriktig glad i denne personen, og tror at h*n har et stort behov for kjærlighet. Det fremstår som en ond sirkel, der h*n aktivt oppsøker nye partnere, blir redd og deretter saboterer relasjonen.

Er det innafor å gi et hint? Jeg føler et stort behov for å hjelpe, fordi det er fortvilende og se på. Dette er jo selvskading…

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal fjerndiagnostisere noen du kjenne nei. Kommer ingenting godt ut av det. 

Og nr 2, selvfølgelig er mennesker som strever med tilknytning, personlighet og/eller psykisk ulykkelige. Det følger liksom med.

Men du er ikke Jesus og en merkelapp i seg selv endrer ingenting 

Anonymkode: 801d3...ded

[ennivk]

Veldig glad i på hvilken måte? Som en venn eller potensiell kjæreste? 

Alle har behov for kjærlighet. Det er ikke din oppgave å skulle fikse eller endre andre mennesker. Vær gjerne nysgjerrig på hvorfor du selv ønsker å fikse eller endre andre. 

[AnonymBruker]

Det finnes nok en del seriøst lesestoff på dette å finne. Jeg vet ikke hvordan du har kommet fram til at han er dismissive og ikke fearful. 

Min erfaring med avoidants er dårlig. Av en eller annen grunn har jeg lett for å bli veldig hektet på dem, men det er ren selvskading å løpe etter dem og prøve å få et forhold til å fungere. Jeg tror avoidants og unsecures tiltrekker hverandre på en usunn måte. Selv føler jeg at jeg blir unsecure når jeg omgås med avoidants og secure når jeg er med secures eller unsecures. Derfor unngår jeg avoidant mennesker. 

Det ligger jo i sakens natur at du ikke kan løpe etter dem, du må gi dem rom og tid og la dem komme til deg. Det er viktig å skape trygghet og samtidig rom. 

Jeg har med en avoidant å gjøre for tiden. Jeg har egentlig gitt henne opp og prøver å holde avstand, men hun kontakter meg, så vi treffes av og til. Men så fort jeg begynner å snakke om relasjonen eller øke temperaturen så piler hun vekk. Etter en stund kommer hun tilbake igjen. Det er som å prøve å ha et nervøst ekorn som venn. 

Men Google litt på det. Det finnes helt sikkert mye bra stoff om det. Men pass på at du leser noe seriøst og ikke bare hører på Tiktok eller KG. 

Anonymkode: c5561...953

[umAxa]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er veldig glad i en person som passer beskrivelsen «dismissive avoidant».

Vet at dette er en tilknytningsstil som det finnes fordommer rundt. Jeg har ikke noen store problemer med det, annet enn at empatien min jobber på høygir nå. H*n har tilsynelatende datet i høyt tempo hele livet, har liten historikk med nære relasjoner, er redd for emosjonell nærhet og idealiserer og devaluerer partnere fortløpende. 

Samtidig virker h*n oppriktig ulykkelig og veldig forvirret. Jeg innbiller meg at jeg ser mønstre som h*n ikke ser selv.

Det er veldig skummelt å gi andre mennesker merkelapper, og selv om dette er en nyttig forklaringsmodell for meg kan den føles belastende (nettopp fordi det står ganske mye fordomsfullt på nett når man googler denne tilknytningsstilen).

Samtidig er jeg oppriktig glad i denne personen, og tror at h*n har et stort behov for kjærlighet. Det fremstår som en ond sirkel, der h*n aktivt oppsøker nye partnere, blir redd og deretter saboterer relasjonen.

Er det innafor å gi et hint? Jeg føler et stort behov for å hjelpe, fordi det er fortvilende og se på. Dette er jo selvskading…

Anonymkode: 323ec...e8e

Høres ut som du fant noe på nettet og prøver å se etter mønster som du selv beskriver det. Det er en dårlig måte å se mennesker på, rett og slett fordi du gjør det selv blind for å se selve mennesket bak beskrivelsen - Så stopp med det umiddelbart.  Det er nok av eksempler her på KG av folk som venter på å finne en kvinnehater eller mannehater. Det er ikke sunne tilstander å handle i fra.

Videre så virker det som at du er en person som får mye av dine egne behov dekket av å hjelpe en du bryr deg om, og ønsker at de skal ha det bra. Jeg ville snakket med personen om dette, og spørre litt direkte om det var gjensidig. Om de ønsker å se deg ha det bra også, og om de er villig til å ta deg med i betrakningen i eller om de ser deg på noe som de tar for gitt. Alle ord skal selvsagt ha praktiske betydninger også. Så dette er noe du må med deg videre slik at man kan møte ulikheter sammen på en sunn måte.

[AnonymBruker]

Dismissive avoidant tilknytningsstil. Så hypermoderne fjortisspråk. At man i det hele tatt hensyntar og bruker slike beskrivelser vil gjøre forhold vanskelig. 

Anonymkode: ce28e...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det finnes nok en del seriøst lesestoff på dette å finne. Jeg vet ikke hvordan du har kommet fram til at han er dismissive og ikke fearful. 

Min erfaring med avoidants er dårlig. Av en eller annen grunn har jeg lett for å bli veldig hektet på dem, men det er ren selvskading å løpe etter dem og prøve å få et forhold til å fungere. Jeg tror avoidants og unsecures tiltrekker hverandre på en usunn måte. Selv føler jeg at jeg blir unsecure når jeg omgås med avoidants og secure når jeg er med secures eller unsecures. Derfor unngår jeg avoidant mennesker. 

Det ligger jo i sakens natur at du ikke kan løpe etter dem, du må gi dem rom og tid og la dem komme til deg. Det er viktig å skape trygghet og samtidig rom. 

Jeg har med en avoidant å gjøre for tiden. Jeg har egentlig gitt henne opp og prøver å holde avstand, men hun kontakter meg, så vi treffes av og til. Men så fort jeg begynner å snakke om relasjonen eller øke temperaturen så piler hun vekk. Etter en stund kommer hun tilbake igjen. Det er som å prøve å ha et nervøst ekorn som venn. 

Men Google litt på det. Det finnes helt sikkert mye bra stoff om det. Men pass på at du leser noe seriøst og ikke bare hører på Tiktok eller KG. 

Anonymkode: c5561...953

Takk for svar!

Det var nyttig å lese om dine erfaringer. Skjønner ikke helt hvorfor du antar at det er snakk om en mann, men.

Jeg har lest en del. Sørger for at det jeg leser er skrevet av psykologer eller psykiatere, så jeg har litt kildekritikk. Og er veldig klar over at jeg ikke er psykolog eller psykiater selv. Det er derfor jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere dette.

For meg er dette en nyttig forklaringsmodell, og jeg er vanligvis veldig kritisk til at folk «fjerndiagnostiserer» andre.

Samtidig ser jeg at personen har det ugreit, og har lyst til å droppe et lite hint alà «Jeg har lest meg opp på tilknytningsteori, og synes at det er interessant.» 

Har ingen intensjon om å fortelle personen at h*n er slik eller slik, men gjøre vedkommende oppmerksom på at dette er et interessant felt.

Min store frykt er at h*n googler det, kjenner seg igjen som avoidant og deretter finner tråder på Reddit fra folk som har dårlige erfaringer med denne tilknytningstypen (fordi de er undervurdert og en dårlig match) og slenger ut fæle personkarakteristikker.

Kjenner igjen ekorn-beskrivelsen din  

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Dismissive avoidant tilknytningsstil. Så hypermoderne fjortisspråk. At man i det hele tatt hensyntar og bruker slike beskrivelser vil gjøre forhold vanskelig. 

Anonymkode: ce28e...afd

Dette studeres i psykologien, til din info. 

Som umAxa sier, skal man være forsiktig med å stille diagnoser på andre. Men med det sagt, hvis  man er litt oppegående og har litt kunnskap om dette, er det ikke vanskelig å danne seg et initielt inntrykk av en person på dette området . Man ser det på "lang avstand" faktisk. 

Og man bør i hvert fall ikke påta seg rollen som den som skal "fikse" dem, spesielt ikke hvis det foregår ugjengjeld. 

En kjent TikToker sa noe treffende:

"If someone tells you they are not ready to commit to a real relationship, you should listen! What they are really telling you, is that they will fucking hurt you!! " 

Anonymkode: c5561...953

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dismissive avoidant tilknytningsstil. Så hypermoderne fjortisspråk. At man i det hele tatt hensyntar og bruker slike beskrivelser vil gjøre forhold vanskelig. 

Anonymkode: ce28e...afd

Ja, jeg har også problemer med begrepet. Fordi det får vedkommende til å høres ut som en person med dårlige intensjoner, og helt klart er oppfunnet av noen som har en annen tilknytningsstil selv

Så det beste hadde vært å kalle det noe helt annet. Men dersom man leser disse teoriene med et åpent og fordomsfritt sinn, tenker jeg at de kan bidra til å gjøre forhold enklere (og ikke vanskeligere).

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Tror ikke du skal fjerndiagnostisere noen du kjenne nei. Kommer ingenting godt ut av det. 

Og nr 2, selvfølgelig er mennesker som strever med tilknytning, personlighet og/eller psykisk ulykkelige. Det følger liksom med.

Men du er ikke Jesus og en merkelapp i seg selv endrer ingenting 

Anonymkode: 801d3...ded

Jeg har lest teorien, og det har vært en øyeåpner for meg. Ikke bare når det gjelder denne personen, men i relasjon til flere mennesker jeg kjenner.

Vet at jeg nå høres veldig misjonerende ut, men jeg er klar over at hva som gir mening og er nyttig for noen er individuelt. Ville vanligvis aldri prøvd å «hjelpe» noen på denne måten. Men denne personen står meg veldig nær, og jeg tror at h*n tidvis har det veldig vondt.

Har ingen behov for å sette noen merkelapp på noen. Dette er et omtenksomt og fint menneske, som fortjener «smooth sailing».

Vil så gjerne tilrettelegge for at personen skal ha det bra, men jeg skjønner ikke hvordan jeg kan gjøre det.

En merkelapp er ikke veien å gå, men jeg skulle gjerne ha penslet personen inn på et spor der h*n kunne tilegnet seg mer kunnskap om tilknytningsteori.

ennivk skrev (39 minutter siden):

Veldig glad i på hvilken måte? Som en venn eller potensiell kjæreste? 

Alle har behov for kjærlighet. Det er ikke din oppgave å skulle fikse eller endre andre mennesker. Vær gjerne nysgjerrig på hvorfor du selv ønsker å fikse eller endre andre. 

Du gjetter feil når det gjelder relasjonen. Innser at jeg selv kan ha påført personen skade, fordi jeg manglet kunnskap. Vil ikke utdype utover det.

Ellers har jeg ikke noe behov for å fikse eller endre andre, men jeg ser at noen jeg er glad i har det vondt og virker å ha kjørt seg litt fast.

Tror at personen kunne hatt god nytte av terapi, men jeg tør ikke foreslå det av frykt for at personen skal tro at årsaken er at det er noe galt med h*n eller at jeg tenker at h*n bør «fikses».

Mitt ønske er utelukkende at personen skal ha det bedre, og kanskje slippe at relasjoner blir ustabile eller belastende.

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dette studeres i psykologien, til din info. 

Som umAxa sier, skal man være forsiktig med å stille diagnoser på andre. Men med det sagt, hvis  man er litt oppegående og har litt kunnskap om dette, er det ikke vanskelig å danne seg et initielt inntrykk av en person på dette området . Man ser det på "lang avstand" faktisk. 

Og man bør i hvert fall ikke påta seg rollen som den som skal "fikse" dem, spesielt ikke hvis det foregår ugjengjeld. 

En kjent TikToker sa noe treffende:

"If someone tells you they are not ready to commit to a real relationship, you should listen! What they are really telling you, is that they will fucking hurt you!! " 

Anonymkode: c5561...953

Helt enig!

Har vel ikke oppfattet dette som en diagnose, mer som et handlingsmønster. 

Ellers tror jeg at TikTokeren har rett, men dette er ikke noen jeg har et kjærlighetsforhold med (så jeg er ikke helt i målgruppa). 

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

umAxa skrev (46 minutter siden):

Høres ut som du fant noe på nettet og prøver å se etter mønster som du selv beskriver det. Det er en dårlig måte å se mennesker på, rett og slett fordi du gjør det selv blind for å se selve mennesket bak beskrivelsen - Så stopp med det umiddelbart.  Det er nok av eksempler her på KG av folk som venter på å finne en kvinnehater eller mannehater. Det er ikke sunne tilstander å handle i fra.

Videre så virker det som at du er en person som får mye av dine egne behov dekket av å hjelpe en du bryr deg om, og ønsker at de skal ha det bra. Jeg ville snakket med personen om dette, og spørre litt direkte om det var gjensidig. Om de ønsker å se deg ha det bra også, og om de er villig til å ta deg med i betrakningen i eller om de ser deg på noe som de tar for gitt. Alle ord skal selvsagt ha praktiske betydninger også. Så dette er noe du må med deg videre slik at man kan møte ulikheter sammen på en sunn måte.

Nei, jeg lærte om dette ved å gå i terapi selv og evaluere min egen tilknytningsstil. I etterkant har jeg lest en del, primært gjennom bøker.

Det har gitt meg et veldig nyttig verktøy for å forstå meg selv og andre mennesker, og jeg tenker at en av mine nærmeste kunne ha nytte av å vite mer om samme tema. I så fall må jeg introdusere det indirekte, slik at personen ikke tror at jeg mener at det er noe galt med henne.

Anonymkode: 323ec...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Dette studeres i psykologien, til din info. 

Som umAxa sier, skal man være forsiktig med å stille diagnoser på andre. Men med det sagt, hvis  man er litt oppegående og har litt kunnskap om dette, er det ikke vanskelig å danne seg et initielt inntrykk av en person på dette området . Man ser det på "lang avstand" faktisk. 

Og man bør i hvert fall ikke påta seg rollen som den som skal "fikse" dem, spesielt ikke hvis det foregår ugjengjeld. 

En kjent TikToker sa noe treffende:

"If someone tells you they are not ready to commit to a real relationship, you should listen! What they are really telling you, is that they will fucking hurt you!! " 

Anonymkode: c5561...953

At dette studeres i psykologien er en god grunn til å ikke ta det seriøst. At noe sies av en på tiktok er definitivt en grunn til å ikke ta det seriøst. 

Anonymkode: ce28e...afd

[ennivk]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du gjetter feil når det gjelder relasjonen. Innser at jeg selv kan ha påført personen skade, fordi jeg manglet kunnskap. Vil ikke utdype utover det.

Ellers har jeg ikke noe behov for å fikse eller endre andre, men jeg ser at noen jeg er glad i har det vondt og virker å ha kjørt seg litt fast.

Tror at personen kunne hatt god nytte av terapi, men jeg tør ikke foreslå det av frykt for at personen skal tro at årsaken er at det er noe galt med h*n eller at jeg tenker at h*n bør «fikses».

Mitt ønske er utelukkende at personen skal ha det bedre, og kanskje slippe at relasjoner blir ustabile eller belastende.

Anonymkode: 323ec...e8e

Jeg gjettet ikke. Jeg spurte, fordi jeg tenker det kan være av betydning. Har du påført noen skade, så er det lurt å si unnskyld og snakke om det som har skjedd. 

Ditt ønske om å informere denne personen om tilknytningsteori og dine tanker om at han ville hatt godt av å gå i terapi, tyder ganske sterkt på at du vil at personen skal endre seg. Det beste er å la folk være seg selv, ta feil valg og lære av sine egne handlinger. 

Er du bekymret og en god venn, så er det best å være ærlig og direkte om dette. Spør om han trenger hjelp og veiledning, så får du et svar om han ønsker å få dette dyttet på seg eller ikke. 

[umAxa]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, jeg lærte om dette ved å gå i terapi selv og evaluere min egen tilknytningsstil. I etterkant har jeg lest en del, primært gjennom bøker.

Det har gitt meg et veldig nyttig verktøy for å forstå meg selv og andre mennesker, og jeg tenker at en av mine nærmeste kunne ha nytte av å vite mer om samme tema. I så fall må jeg introdusere det indirekte, slik at personen ikke tror at jeg mener at det er noe galt med henne.

Anonymkode: 323ec...e8e

Skjønner, da forstår du nok også hvor bekymringer min kommer i fra med tanke på hvordan man kan umenneskeliggjøre noen ved å se diagnosen, og ikke personen. Det blir som en tredjepersons form av hyperkondri.

Psykologi, adferdsmønster og alt det der er gode ting å ha i verktøykassa som du selv sier, og kan hjelpe mye å forstå seg selv og andre mennesker. Men man skal som sagt være forsiktig. Tror det finnes et ordtak/advarsel om hvordan barnet til psykolog foreldre ender opp med å bli mest fucka et eller annet.

 

[AnonymBruker]

Er det ikke den som dersom man ikke er obs og jobber med det, har mange likhetstrekk med narsissisme? Og det, det vil jeg ikke ha tett på meg, igjen. 

Anonymkode: e34bf...cbd

[AnonymBruker]

Hvis du er interessert i tilknytning, så vet du vel at det ikke er enkelt å endre tilknytningsstil i voksen alder. Terapi er vel et stikkord her. 

Å anbefale terapi til noen som ikke tar bedt om råd oppleves sjeldent ønsket eller snilt. 

Du trenger ikke å bekymre deg over at han skal snuble over dette og bli lei seg. Dette er ikke en veldig kjent teori. Mer populistisk enn faglig. Ikke sikkert han vil kjenne seg igjen engang. 

Opplever deg nok litt misjonerende. Både om teorien din og ved at du prøver å redde noen som ikke har bedt om din hjelp 

Anonymkode: 801d3...ded

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det innafor å gi et hint? Jeg føler et stort behov for å hjelpe, fordi det er fortvilende og se på. Dette er jo selvskading…

Anonymkode: 323ec...e8e

Kanskje du skal sjekke ut noen psykologiske termer for deg,.medavhengighet/ codependency

Anonymkode: e34bf...cbd

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar!

Det var nyttig å lese om dine erfaringer. Skjønner ikke helt hvorfor du antar at det er snakk om en mann, men.

Jeg har lest en del. Sørger for at det jeg leser er skrevet av psykologer eller psykiatere, så jeg har litt kildekritikk. Og er veldig klar over at jeg ikke er psykolog eller psykiater selv. Det er derfor jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere dette.

For meg er dette en nyttig forklaringsmodell, og jeg er vanligvis veldig kritisk til at folk «fjerndiagnostiserer» andre.

Samtidig ser jeg at personen har det ugreit, og har lyst til å droppe et lite hint alà «Jeg har lest meg opp på tilknytningsteori, og synes at det er interessant.» 

Har ingen intensjon om å fortelle personen at h*n er slik eller slik, men gjøre vedkommende oppmerksom på at dette er et interessant felt.

Min store frykt er at h*n googler det, kjenner seg igjen som avoidant og deretter finner tråder på Reddit fra folk som har dårlige erfaringer med denne tilknytningstypen (fordi de er undervurdert og en dårlig match) og slenger ut fæle personkarakteristikker.

Kjenner igjen ekorn-beskrivelsen din  

Anonymkode: 323ec...e8e

Han må lære om det, og så gå i terapi. Eller så vil han bare fortsette mønsteret sitt. Min eks kjæreste hadde dette så jeg vet hvor vondt det er å være den som blir forlatt helt Ut av det blå..😬 Men med meg så orket han i det minste over et år. Det er ganske bra gjort.

Et råd til deg er nok å vise han litt info om det, og så spørre høøø du føler du det sånn noen ganger eller? visste du om det her? Sånn der "unngående tilknytningsstil." 

Det beste du kan gjøre er egentlig å la han gå. Om han er usikker, så kan du si, okay, det går bra. Vi snakkes. Jeg er her om det er noe! Da vet han at han kan sende deg en beskjed når han er klar.

Men du må også distansere deg selv litt, og ikke la en sånn usikker mann "holde deg på gress" Du må jo leve livet. Så du må ut å kose deg, være med venner, treffe nye folk. ikke sitt hjemme å vent på en som kanskje vil ha deg senere. han vet. nok 100% at du forstår din egenverdi og at du er fri til å date den du vil når han er sånn.

 

[AnonymBruker]

Jeg har datet en mann med unnvikende tilknytningsstil (bare kaller det avoidant) i over to år. Fant ikke ut av det før etter et halvt år da jeg aldri hadde hørt om begrepet. Men fant ut av det da han plutselig over natten ble kald, etter en lang periode med nærhet (som jeg oppfattet det)

Det er en jungel der ute. Både fordi det er mange som har blitt såret og ved å angripe avoidants som empatiløse, slemme, feige, narsissister osv. så tar de kontroll over seg selv der man slipper å stå til ansvar for egen oppførsel, og det er normalt å bli frustrert og sint når man har blitt såret, også fordi i disse tider er normalt å leve etter "If he wanted to, he would" uten unntak. I Norge så er ikke tilknytningsstil noe som blir diskutert ofte, noe jeg synes er veldig rart da alle har en, noe som resulterer i visse svar som du får over her. Noe som også er forståelig fordi man ikke har satt seg inn i det, og da igjen fører til at det høres ut som naive unnskyldninger over drittsekkoppførsel.

Men til syvende og sist så er det reelt og en forsvarsmekanisme. Man kan aldri fikse andre, men du kan lese deg opp så du kan forstå mønstret, vite når de trenger avstand, og ikke minst få verktøyet til å komme deg videre når det en gang ender. Du ser nok mønstre mye bedre enn det personen selv gjør. Han jeg dater er bevisst på at det er noe "galt" med han, men hver gang jeg tar det opp så snur han samtalen over på noe annet på flekken. Han unngår det som pesten. Og det er ikke fordi han ikke vil prate om det, men fordi han ikke klarer. Han vil bli trygg og slutte å rømme, men når han ikke engang evner å åpne seg opp for seg selv og vite hva han tenker og føler, hvordan i all verden skal han åpne seg opp for partner eller psykolog? Jeg ser han har jobbet så iherdig med seg selv i det siste ved å f.eks tvinge seg selv til å sitte i det ubehagelige, men blir det for mye så vil han hoppe over til neste skip for å slippe å lære seg å svømme, og det kommer og biter han hardere i rumpa senere selv om det føles mest riktig ut der og da. Det blir en eviglang ond sirkel. Og det er han tydeligvis klar over. Eller er han det? Jeg kan jo bare lese mellom linjene da han aldri deler dette med meg.

Beklager, ble litt revet med 😅

Det er selvskading på høyt nivå. Jo bedre du har det, jo verre og mer kvalt føler den andre personen det, da de fine følelsene vi knytter til forelskelse vil for dem føles motsatt da hjernen har lært seg at de følelsene fører til svik og smerte. Og ja, i motsetning til narsisster (som er noe helt annet) så ønsker de fleste ekte kjærlighet. Det er likevel et feigt og aktivt valg de tar når de rømmer til neste partner. Og man skal ikke finne seg i hva som helst. Du kan absolutt gi hint til tilknytningsstilen, men vær beredt på at det kan slå feil ut, skam er veldig vanlig og man skal være forsiktig med å sette en "merkelapp" med "sånn er du", spesielt om vedkommende har hatt det siden h*n var liten. Med mindre personen er bevisst på det og kan kommunisere det på sin måte, så ville jeg absolutt gått videre. Den eneste som kan hjelpe, er h*n selv.

Om du merker at personen trekker seg unna, så gi tid og avstand, selv om det føles helt feil. Det er det beste man kan gi...

Anonymkode: 4e7cb...b8d