Er det virkelig dette som er livet?

[AnonymBruker]

hadde for noen dager siden tenkt å ta livet mitt men klarte det ikke. Har aldri helt skjønt de som går å skryter over hvor vidunderlig livet er, og hvor vakkert alt er, når det har vært fullstendig motsatt i min erfaring? Helt siden jeg var gammel nok til å huske har livet egentlig vært jævlig. Husker jeg ble grovt mobba allerede fra første skoledag på barneskolen. Ingen ville ha noe med meg å gjøre, og siden den dag besto dagene av å bli banka istedet for å spille fotball i friminuttene med de andre. i 8 år fortsatte det slik, ingen gjorde noe for å få slutt på det utenom foreldrene mine, de som banka meg fikk aldri konsekvenser og ble unnskyldt hver gang, ALDRI fikk de noe kjeft. ''de er jo bare barn de kan ikke noe for det'' Jo det kan de faen meg det og nå er livet mitt fullstendig ødelagt på grunn av de. 

Ting ble ikke noe lettere når jeg begynte på vgs, ble ikke banka, men folk hata meg av en eller annen grunn. Ble mobba hver dag der også, verbalt, men still, faen som det svei. Folk kasta egg på meg på gata, prøvde å kjøre over meg, og spredde rykter om at jeg var utviklingshemma bare fordi jeg er stygg. 

Ting ble ikke bedre når jeg begynte å trene, da var det også galt. ''se på tapern som trener istedet for å feste som andre da''. Ble til slutt større fysisk enn alle på min alder, men da var jeg heller ikke bra nok. Var aldri bra nok som tynn, vertfall ikke som feit og heller ikke som veltrent. INGEN har sagt til meg ''du er bra nok akkurat som du er'', INGEN. 

Etter vgs flytta jeg til en storby, men der ble ting heller ikke lettere. Til den dag i dag, i en alder av 22 år, sprer folk fortsatt rykter om at jeg er utviklingshemma. Folk lager brekkelyder på gata, og har oppfordra meg til å ta livet av meg fordi jeg ikke ser ut som andre. Har fått meldinger om at min mor skulle ha abortert meg slik at hun slapp å se trynet mitt. 

Er det virkelig slik livet er? Er det virkelig dette som er så vakkert og vidunderlig? Er det rart enkelte ikke orker mer i dagens samfunn?

-G22. 

Anonymkode: b56b2...180

[AnonymBruker]

Nei, det finnes også hjelp å få, for du trenger ikke gå rundt å ha det sånn her. Du kan faktisk få det bra. Men da må du søke hjelp. Du kan dra på legevakten og få hjelp der. Du kan også ringe mental helse: 116 123. 

Ingen har sagt det før sier du, så jeg sier det nå: du ER bra nok akkurat som du er ❤️ Det du har gått igjennom er helt forferdelig og jeg HÅPER du søker hjelp slik at du kan få det bra! For meg skjærer det i hjertet mitt at du har det så vondt som du har det nå, selv om jeg ikke kjenner deg. 

Anonymkode: 4a79f...72a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, det finnes også hjelp å få, for du trenger ikke gå rundt å ha det sånn her. Du kan faktisk få det bra. Men da må du søke hjelp. Du kan dra på legevakten og få hjelp der. Du kan også ringe mental helse: 116 123. 

Ingen har sagt det før sier du, så jeg sier det nå: du ER bra nok akkurat som du er ❤️ Det du har gått igjennom er helt forferdelig og jeg HÅPER du søker hjelp slik at du kan få det bra! For meg skjærer det i hjertet mitt at du har det så vondt som du har det nå, selv om jeg ikke kjenner deg. 

Anonymkode: 4a79f...72a

Takk for fine ord, det betyr mye. Går fast til psykolog så får hjelp, skrev dette innlegget mest for andre som kanskje er i en lignende situasjon og føler seg alene, for det er du ikke. 

Anonymkode: b56b2...180

[AnonymBruker]

Livet kan så absolutt være bra. Du har opplevd mer dritt enn de fleste og det er bare helt utrolig urettferdig. Men du fortjener å ha det bra ❤️ søk hjelp vær så snill❤️

Anonymkode: f7f95...898

[AnonymBruker]

Jeg lover deg, ts: du er bra nok som du er!! En dag vil noen virkelig se deg for den du er, og si de ordene til deg ansikt til ansikt.
 

Livet blir ikke alltid som en har tenkt seg, det er sant.

Anonymkode: 8a881...428

[AnonymBruker]

Du er mer enn bra nok. Det er de andre som ikke ser deg for den flotte personen du er. De som mobber er aldri bra mennesker.  DU er bra. Blei selv mobbet som liten, spesielt på barneskolen.  Også senere. De som mobbet er fremdeles dårlige folk som voksne.  Jeg har etterhvert klart å tenke at de som mobber, mangler noe. De mangler empati og evnen til å tenke hva deres handlinger kan få av følger. Du ville aldri mobbet noen selv ikke sant. DER er forskjellen.  Dermed er du bedre enn dem. 

K48

Anonymkode: fc8c7...5ee

[AnonymBruker]

Takk for fine ord alle sammen, betyr mer enn dere tror. Ja er enig om at det må være noe galt med mobbere, hadde aldri kunne plaga noen kun basert på utsendet deres, det er lavmål det.

Anonymkode: b56b2...180

[AnonymBruker]

Det viktigste er at du selv synes du er bra nok. Gi faen i hva andre tenker. For du ER bra nok. Hvis du bor på et sted hvor folk oppfører seg slik du beskriver tror jeg det kunne vært sunt for deg å prøve bo et annet sted?

Anonymkode: f0656...af8

[Rainstorm2.0]

Du er bra nok akkurat som du er, og det har du vært siden dagen du ble skapt til denne verden, og du vil være det til dagen du forlater verden. Jeg er takknemlig for at livet ikke var ferdig med deg enda. 

Det er ikke det du beskriver som er vakkert og vidunderlig, det er en hel verden du ikke har fått opplevd enda, men som er mulig for deg, selv om den nå virker utenfor rekkevidde. Det du beskriver er traumer, og vold. Du blir daglig/regelmessig utsatt for vold, og det er ikke rart at du er selvmordstruet da. ❤️ 

Er det sant at livet ditt er fullstendig ødelagt? Jeg mener nei. Det er sant at det som har skjedd det har skjedd, det kan aldri gjøres ugjort, men livet ditt er ikke ferdig enda. 

[AnonymBruker]

Det som blir vakkert og vidunderlig med livet er at du en gang vil overvinne alle disse vonde følelsene og opplevelsene du uheldigvis har måtte gå gjennom. Og kanskje får du brukt de erfaringene til å hjelpe andre. Og kanskje du en gang får gleden av å oppdra egne barn som blir oppegående flotte mennesker som aldri ville finne på å mobbe andre. Jeg heier på deg, sammen med alle andre her! Sender deg en stor klem ❤️

Anonymkode: a5afc...c35

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt å lese om hva du har opplevd 😢💔 Mitt hjerte gråter for deg.

Du er verdifull og skapt med en mening. Ikke hør på hva onde mennesker sier. Bygg deg selv opp og begynn å elske deg selv ❤️  Stå opp for deg selv. 

Du betyr mye og er bra nok akkurat som du er! 💖 Husk også at du er elsket av din Skaper i himmelen, som aldri svikter deg eller forlater deg. 
 

Dette året skal bli et godt år for deg! 🙏🏻❤️🥰

Anonymkode: 9546e...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

hadde for noen dager siden tenkt å ta livet mitt men klarte det ikke. Har aldri helt skjønt de som går å skryter over hvor vidunderlig livet er, og hvor vakkert alt er, når det har vært fullstendig motsatt i min erfaring? Helt siden jeg var gammel nok til å huske har livet egentlig vært jævlig. Husker jeg ble grovt mobba allerede fra første skoledag på barneskolen. Ingen ville ha noe med meg å gjøre, og siden den dag besto dagene av å bli banka istedet for å spille fotball i friminuttene med de andre. i 8 år fortsatte det slik, ingen gjorde noe for å få slutt på det utenom foreldrene mine, de som banka meg fikk aldri konsekvenser og ble unnskyldt hver gang, ALDRI fikk de noe kjeft. ''de er jo bare barn de kan ikke noe for det'' Jo det kan de faen meg det og nå er livet mitt fullstendig ødelagt på grunn av de. 

Ting ble ikke noe lettere når jeg begynte på vgs, ble ikke banka, men folk hata meg av en eller annen grunn. Ble mobba hver dag der også, verbalt, men still, faen som det svei. Folk kasta egg på meg på gata, prøvde å kjøre over meg, og spredde rykter om at jeg var utviklingshemma bare fordi jeg er stygg. 

Ting ble ikke bedre når jeg begynte å trene, da var det også galt. ''se på tapern som trener istedet for å feste som andre da''. Ble til slutt større fysisk enn alle på min alder, men da var jeg heller ikke bra nok. Var aldri bra nok som tynn, vertfall ikke som feit og heller ikke som veltrent. INGEN har sagt til meg ''du er bra nok akkurat som du er'', INGEN. 

Etter vgs flytta jeg til en storby, men der ble ting heller ikke lettere. Til den dag i dag, i en alder av 22 år, sprer folk fortsatt rykter om at jeg er utviklingshemma. Folk lager brekkelyder på gata, og har oppfordra meg til å ta livet av meg fordi jeg ikke ser ut som andre. Har fått meldinger om at min mor skulle ha abortert meg slik at hun slapp å se trynet mitt. 

Er det virkelig slik livet er? Er det virkelig dette som er så vakkert og vidunderlig? Er det rart enkelte ikke orker mer i dagens samfunn?

-G22. 

Anonymkode: b56b2...180

Du har opplevd mye helt for jævlige ting. Lover at livet blir bedre❤️ Jeg ville søkt behandling, fått jobba deg igjennom det har vært - og bli «fri»..

Anonymkode: b0dee...7f3

[AnonymBruker]

Jeg er ett tidligere mobbeoffer og jeg anerkjenner din smerte, jeg sliter selv med ringvirkningene av det som ble gjort mot meg, det som skuffer meg mest er at mobbing ikke opphører når folk blir eldre, det blir bare mere raffinert med latterliggjøring og utfrysning, selv har jeg bare en håndfull med venner og jeg hater store grupper med mennesker, jeg har slitt med sosial angst siden jeg var 18 år, jeg tror folk som har opplevd mobbing utvikler PTSD lignende symptomer, det har iallefall jeg gjort.

Jeg har mange gode dager der jeg ikke tenker for mye på det som har skjedd før, mens andre dager så er det som om jeg er rett tilbake der i tid, minnene er så sterk og jeg er kjempesint på uretten som er ble begått mot meg, hvorfor grep ingen inn ? 

Jeg tro det som har skuffet meg mest siden jeg er blitt voksen er å se hvor mye mobbing som fortsatt skjer blant voksne, voksnes mobbing er bare litt mer raffinert, å tar form gjennom latterliggjøring og utfrysning, jeg føler på en måte at ting fortsatt er ganske likt ungdomskolen, det handler om å ikke skille seg for mye ut og å henge med de riktige folkene.

Mobbeoffer er et ord med en veldig negativ konnotasjon, det er ikke noe man skal prate høyt om liksom, men fuck det jeg er stolt over at jeg overlevde skiten, jeg er ikke ett offer jeg er en overlevende, å være ett såkalt mobbeoffer er en viktig del av identiteten min og jeg bærer sårene mine med stolthet, de vil aldri stanse meg å fortelle om det jeg har opplevd uansett hvor mye de syns jeg gnåler om det.

 

 

 

Anonymkode: 4ce3d...933

[_popcorn_]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

_popcorn_, adm