Hvordan er det å miste forhandler far vs sin mann?

[AnonymBruker]

Min veninne mistet sin far på 83 år som bodde i en annen landsdel.

Selvfølgelig var det trist, men hun merket ikke noe til det i hverdagen i og med at de ikke bodde sammen og snakket ikke sammen daglig på tlf.

Hennes mor bor fortsatt i huset og moren er jo den som har fått hverdagen sin forandret, siden hun levde med mannen sin i 60 år.

Min veninne sier det er verre for henne at faren er død siden hun bodde langt unna.

Akkurat det skjønner jeg ikke, men vil ikke diskutere det med henne slik som hun har det nå.

Det er vel verst for den som bodde med avdøde?

 

Anonymkode: 60f64...6b8

[AnonymBruker]

Korrigering overskrift:

Hvordan er det å miste sin gamle far vs sin mann?

Anonymkode: 60f64...6b8

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min veninne mistet sin far på 83 år som bodde i en annen landsdel.

Selvfølgelig var det trist, men hun merket ikke noe til det i hverdagen i og med at de ikke bodde sammen og snakket ikke sammen daglig på tlf.

Hennes mor bor fortsatt i huset og moren er jo den som har fått hverdagen sin forandret, siden hun levde med mannen sin i 60 år.

Min veninne sier det er verre for henne at faren er død siden hun bodde langt unna.

Akkurat det skjønner jeg ikke, men vil ikke diskutere det med henne slik som hun har det nå.

Det er vel verst for den som bodde med avdøde?

 

Anonymkode: 60f64...6b8

Endret 9. januar 2024 av Kanino

[AnonymBruker]

Vi takler døden så forskjellig. Men har det noe å si hvem det er verst for? Er det en konkurranse? 

Anonymkode: 1a5da...b3a

[AnonymBruker]

Det er ikke en konkurranse.

Anonymkode: bb7d8...56f

[AnonymBruker]

Kanskje han var voldelig og kona er glad for at han døde?

Anonymkode: ae174...e35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kanskje han var voldelig og kona er glad for at han døde?

Anonymkode: ae174...e35

Han var ikke voldelig, men en grei gammel mann.

Ts

Anonymkode: 60f64...6b8

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det viktig for deg å få medhold av kg her? 

Anonymkode: 48620...4dd

[AnonymBruker]

Alle tar sorg forskjellige.  Og selv om en ikke bor nærme og ikke har daglig kontakt vil jo slikt være sårt. Er jo far hennes.

Anonymkode: 80ba2...09c

[Ny Bruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min veninne mistet sin far på 83 år som bodde i en annen landsdel.

Selvfølgelig var det trist, men hun merket ikke noe til det i hverdagen i og med at de ikke bodde sammen og snakket ikke sammen daglig på tlf.

Hennes mor bor fortsatt i huset og moren er jo den som har fått hverdagen sin forandret, siden hun levde med mannen sin i 60 år.

Min veninne sier det er verre for henne at faren er død siden hun bodde langt unna.

Akkurat det skjønner jeg ikke, men vil ikke diskutere det med henne slik som hun har det nå.

Det er vel verst for den som bodde med avdøde?

 

Anonymkode: 60f64...6b8

Mennene kommer og går. Foreldre og andre i familien er det nærmeste vi har.

Kjærlighet og sorg måles ikke med tanke på avstand og det praktiske i hverdagen.

Kan rett og slett ikke sammenlignes. To helt forskjellige ting.

 

[AnonymBruker]

Ingen konkurranse selvfølgelig, men synes synd i hennes gamle mor som sitter alene igjen i en by uten sine nærmeste i nærheten, mens min veninne bor med barn & mann og merker ikke tomheten på samme måte.

Jeg synes det er rart at hun ikke sier noe om hvordan moren hennes har det nå, men bare snakker om hvor tomt det er for henne.

Jeg vokste opp med hennes foreldre som mine naboer, før de flyttet bort da vi/min veninne var voksne.

Ts

Anonymkode: 60f64...6b8

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Ingen konkurranse selvfølgelig, men synes synd i hennes gamle mor som sitter alene igjen i en by uten sine nærmeste i nærheten, mens min veninne bor med barn & mann og merker ikke tomheten på samme måte.

Jeg synes det er rart at hun ikke sier noe om hvordan moren hennes har det nå, men bare snakker om hvor tomt det er for henne.

Jeg vokste opp med hennes foreldre som mine naboer, før de flyttet bort da vi/min veninne var voksne.

Ts

Anonymkode: 60f64...6b8

Verst for kona til den avdøde, selvfølgelig. Hennes liv blir jo totalt forandret.

Snakker av erfaring...

Anonymkode: b4a69...40e

[AnonymBruker]

Jeg har bare vært sammen med min mann i 10 år, og min mor bor noen få km fra oss. Det ville uten tvil vært absolutt verst å miste mannen. 

Hvis jeg er i et forhold der det er bedre å miste mannen enn en forelder, er det for meg et dårlig forhold. Har vært i ett sånn, og det er heldigvis slutt. 

Anonymkode: 2f0be...bc2

[Pappi]

Jeg er enig med deg trådstarter. Men det er vel egentlig ikke noe å legge seg borti.

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Min veninne mistet sin far på 83 år som bodde i en annen landsdel.

Selvfølgelig var det trist, men hun merket ikke noe til det i hverdagen i og med at de ikke bodde sammen og snakket ikke sammen daglig på tlf.

Hennes mor bor fortsatt i huset og moren er jo den som har fått hverdagen sin forandret, siden hun levde med mannen sin i 60 år.

Min veninne sier det er verre for henne at faren er død siden hun bodde langt unna.

Akkurat det skjønner jeg ikke, men vil ikke diskutere det med henne slik som hun har det nå.

Det er vel verst for den som bodde med avdøde?

 

Anonymkode: 60f64...6b8

Hvorfor skal man bry seg om slikt? Folk takler sorg vidt forskjellig.

[AnonymBruker]

Jeg synes bare min veninne er egosentrisk.

Hun snakket kun med sin mor i tlf, aldri sin far, og besøkte de to-tre ganger i året.

Nå er det ikke måte på hvor stort et tomrom hun merker etter faren, sier hun.

Hun har også prøvd å komme med i en sorggruppe for folk som har mistet sin livspartner, men der fikk hun ikke plass.

ts

Anonymkode: 60f64...6b8

[Melus]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg synes bare min veninne er egosentrisk.

Hun snakket kun med sin mor i tlf, aldri sin far, og besøkte de to-tre ganger i året.

Nå er det ikke måte på hvor stort et tomrom hun merker etter faren, sier hun.

Hun har også prøvd å komme med i en sorggruppe for folk som har mistet sin livspartner, men der fikk hun ikke plass.

ts

Anonymkode: 60f64...6b8

Det er mange som (tilsynelatende) ikke bryr seg om folk før de dør, da er det ikke måte på hvor vondt det er. Kanskje din venninne er slik. 
Uansett, i den spesifikke situasjonen er det nok tyngst for kona som sitter igjen alene etter mange år. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg synes bare min veninne er egosentrisk.

Hun snakket kun med sin mor i tlf, aldri sin far, og besøkte de to-tre ganger i året.

Nå er det ikke måte på hvor stort et tomrom hun merker etter faren, sier hun.

Hun har også prøvd å komme med i en sorggruppe for folk som har mistet sin livspartner, men der fikk hun ikke plass.

ts

Anonymkode: 60f64...6b8

Kan hende noe av sorgen er dårlig samvittighet fordi hun ikke pleiet forholdet med faren sin så godt etter at hun ble voksen. Kan hende hun sitter og tenker på barndommen også. Hvis hun vokste opp med en god far som hun hadde et godt forhold til så føler hun nok på den tomheten.

Jeg er enig at det sikkert er vondere for moren å miste mannen sin. 

 

Anonymkode: 19dbe...c5c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg ikke på sånt. Noen her må ha et litt for stort konkuranse instinkt, dersom hvem som har det værst når noen dør , er en konkurranse.  Sorg er personlig, og du kan ikke se på en person  hvor stor en sorg er.  Man håndterer den forskjellig. Og hver enkelt opplever den som forskjellig. 

Når mamma døde, var jeg ned henne 3mnd i kreft, og sorg over det som skulle skje. Jeg visste at manma døde på rett tid. Så min sorg var jo blandet med savnet og en sorg over å ikke ha henne her fysisk, samtidig, så visste jeg det var på rett tid. Samtidig føler jeg fortsatt ikke at hun er helt borte, hun er jo firtsatt med meg på et vis. Så min sorg er jo stor, men stille og den er min.

Når min mann ble svært alvorlig syk, så bøe jeg litt sint, på forventningene om at jeg måtte være i kjelkeren, og svært deprimert over situasjonen.  Mulig jeg hadde vært det om vi ikke hadde barn. Men jeg måtte være sterk for dem, og han. Så min sorg,  slapp jeg kun løs en time hver kveld alene for meg selv. Ellers i døgnet et helt annet fokus. Selv om jeg visste at sjansen var stor for at det kunne gå galt, og at det mest sannsynlig ville gå galt, så var ikke det noe ønske å fokusere på det. Men pga barna, planla jeg jo for 3 senarioer de neste mnd, iht å enten få hjem en frisk eller forkrøplet mann, eller at jeg ble enke, og barna farløs. Den biten tok jeg for meg selv, snakket litt med broren min om det.

At jeg ble uglesett for å holde på humøret, syntes heg var stygt gjort.  Å få kritikk for å ikke sørge nok. Så jeg var vel tydelig på at her sørger vi ikke før noen er død. Er det liv er det håp. Og min måte å håndtere dette på, har gitt barna våre minst mulig traumer. Hadde jeg gått i kjelleren, ville jo alt ha raknet. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle sitte å syntws synd på meg, det var han og barna det var synd på. Så min jobb var å gjøre han og barna sin tid så bra som mulig. Han overlevde mirakuløst, og ble nesten 100% frisk.  Noe jeg ikke tror han hadde klart om jeg hadde gitt opp. Min sorg over situasjonen var jo ingrn måte fraværende. Jeg bare ga den ikke plass i hverdagen, og tok den med meg selv, fordi det var det jeg hadde behov for også, for å klare å fungere.

Livet er ingen konkuranse om hvem som sørger mest, eller har mest vondt i foten. I dag klapper jeg meg selv på ryggen, og erstolt av at jeg fant så mye styrke i meg selv, klarte å ta gode valg for oss alle, og mestret det bedre enn forventet.  Så får andre mene hva de vil. 

 

 

 

Anonymkode: 6bee7...6c8

[AnonymBruker]

Da jeg mistet en eldre forelder for et par år siden, så synes jeg definitivt det var verst for gjenlevende forelder. Av nøyaktig samme grunn som du sier.

Jeg fikk jo ikke en tom plass ved middagsbordet. Jeg ble ikke boende alene. Jeg gikk ikke rundt i huset og lyttet etter steg om ektefelle snart sto opp av gammel vane. 

Men du gjør klokt i å ikke ta noe konfrontasjon her. Hun får tenke på det som hun synes er best.

Anonymkode: 88c30...c7c