Psykolog som snakker om seg selv

[AnonymBruker]

Jeg har gått til noen psykologer opp gjennom livet, og har opplevd flere ganger at psykologer snakker mye om seg selv. 

Jeg tror jeg er en "trivelig" pasient, lett å snakke med, bekreftende ovenfor mine samtalepartnere og hyggelig. Men bør ikke en psykolog se forbi dette, og grave i meg og mitt liv, i stedet for at timene blir et kaffeslaberas? 

Den siste psykologen advarte jeg til og med om at det fort kan bli sånn, at jeg ikke har nytte av det og at jeg fort kan bli med på slike ufarlige samtaler, fordi det er ubehagelig for meg å snakke om det som er vanskelig for meg. 

Psykologen mente at jeg nok hadde truffet noen uprofesjonelle terapeuter tidligere. 

Men her sitter jeg da, 1 gang i uka, og snakker om psykologens barn, barnebarn, ferieturer, strikking osv. Jeg vet garantert mer om psykologen, enn psykologen gjør om meg. 

Det er ikke bare å bytte terapeut heller, lange ventelister. 

Jeg har møtt 2 knallgode psykologer i mitt liv, som stilte krav til meg, ikke "godtok" kosesnakk og gikk rett til kjernen av problemet. De hadde jeg kjempegod hjelp fra. 

Flere som blir terapeut for terapeuten sin? 

Anonymkode: 020d1...518

[AnonymBruker]

Aldri opplevd med mine. 
 

Anonymkode: f280f...091

[AnonymBruker]

Jeg syns det var utrolig nyttig å høre om hvordan psykologen selv hadde håndtert konflikter og rådene han ga basert på  egenerfaring + faglighet. Det ble liksom lettere å relatere seg til.

Anonymkode: a57c6...641

[AnonymBruker]

Hvis du har tenkt å fortsette så må du ta det opp som tema da, og si det du skriver her. At du tror du vet mer om psykologen enn psykologen vet om deg. Det bør være en vekker for hen.

Det har var aldri noe annet enn meg og mitt som var tema i mine terapitimer. Vet null om dem. Vet ikke om de har barn eller partner engang. Men så har jeg heller aldri spurt noen personlige spørsmål.

Anonymkode: 930b4...c39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg syns det var utrolig nyttig å høre om hvordan psykologen selv hadde håndtert konflikter og rådene han ga basert på  egenerfaring + faglighet. Det ble liksom lettere å relatere seg til.

Anonymkode: a57c6...641

Det ser jeg poenget med, men disse samtalene jeg opplever, er overhode ikke relevante til mine problemer. 

Anonymkode: 020d1...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis du har tenkt å fortsette så må du ta det opp som tema da, og si det du skriver her. At du tror du vet mer om psykologen enn psykologen vet om deg. Det bør være en vekker for hen.

Det har var aldri noe annet enn meg og mitt som var tema i mine terapitimer. Vet null om dem. Vet ikke om de har barn eller partner engang. Men så har jeg heller aldri spurt noen personlige spørsmål.

Anonymkode: 930b4...c39

Jeg er enig, men syns i grunnen jeg sa i fra da jeg begynte, om at dette kan skje. Følte meg tøff som sa i fra, da jeg er ganske konfliktsky, har lite lyst til å si i fra igjen. 

Jeg stiller aldri personlige spørsmål til psykologen. 

Anonymkode: 020d1...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det ser jeg poenget med, men disse samtalene jeg opplever, er overhode ikke relevante til mine problemer. 

Anonymkode: 020d1...518

Da tror jeg jeg hadde innledet neste time med å si at du må ta opp noe. Fortell kort at du har en personlighet som kan være veldig trivelig og at du kan være så hyggelig at folk glemmer at du sliter på innsiden. Så forteller du at det du tror du trenger er en psykolog som ikke er så hyggelig tilbake, og heller graver til du syns det er ukomfortabelt. Sleng gjerne på at du har gruet deg til å si dette fordi han er så hyggelig, men at du trenger "tough love" terapi. 

Anonymkode: a57c6...641

[AnonymBruker]

Har du tatt det opp med terapeuten etter at det begynte? Det må jo være en form for misforståelse her. Kansje hun oppfater deg som veldig ubekvem og prøver å berolige deg med ufarlige temaer. En del av det å gå i terapi kan jo være det å øve seg på å ta ansvar og styring over samtalen. Terapeuten kan ikke vite hva du tenker eller trenger om du ikke sier det, så selv om det kan være kjempe vanskelig tipper jeg du tjener på og ta det opp med henne.

Anonymkode: 900c3...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da tror jeg jeg hadde innledet neste time med å si at du må ta opp noe. Fortell kort at du har en personlighet som kan være veldig trivelig og at du kan være så hyggelig at folk glemmer at du sliter på innsiden. Så forteller du at det du tror du trenger er en psykolog som ikke er så hyggelig tilbake, og heller graver til du syns det er ukomfortabelt. Sleng gjerne på at du har gruet deg til å si dette fordi han er så hyggelig, men at du trenger "tough love" terapi. 

Anonymkode: a57c6...641

Alt det her har jeg faktisk sagt på oppstartsamtalen. Nesten ordrett det du sier her. 

Skjønner at jeg må ta det opp igjen, men gruer meg, og er redd det da blir kunstig og rart terapeut/klient-forhold. Sukk

Anonymkode: 020d1...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du tatt det opp med terapeuten etter at det begynte? Det må jo være en form for misforståelse her. Kansje hun oppfater deg som veldig ubekvem og prøver å berolige deg med ufarlige temaer. En del av det å gå i terapi kan jo være det å øve seg på å ta ansvar og styring over samtalen. Terapeuten kan ikke vite hva du tenker eller trenger om du ikke sier det, så selv om det kan være kjempe vanskelig tipper jeg du tjener på og ta det opp med henne.

Anonymkode: 900c3...88f

Enig, men jeg har jo allerede sagt i fra. 

Men ja, må gjøre det igjen tydeligvis 😳

Anonymkode: 020d1...518

[AnonymBruker]

Har hatt en som iblant snakket litt om seg selv og sine personlige erfaringer. Hun gjorde det fordi hun merket at jeg trengte det for å bli trygg på henne, for å skape en god relasjon. Hun var den beste psykologen jeg hadde iløpet av min behandling, og vi hadde en veldig fin balanse av ufarlige temaer og utfordrende temaer. Det at hun delte litt om seg selv var helt avgjørende for at jeg til slutt turte å åpne meg opp for henne, og dermed fikk mulighet til å faktisk nyttiggjøre meg av behandlingen.

Kan det være at psykologen din oppfatter deg som veldig utrygg, og derfor prøver å snakke om ufarlige ting for å trygge deg?

Skjønner godt ubehaget ditt med å si ifra om dette ja, når du egentlig har sagt det før..

Anonymkode: 292f4...c2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alt det her har jeg faktisk sagt på oppstartsamtalen. Nesten ordrett det du sier her. 

Skjønner at jeg må ta det opp igjen, men gruer meg, og er redd det da blir kunstig og rart terapeut/klient-forhold. Sukk

Anonymkode: 020d1...518

Det kan jo hende, men du er kanskje på vei ut døren likevel hvis dette ikke endrer seg? Du skal jo ikke gå dit og betale i dyre dommer for noe som ikke hjelper deg.

Anonymkode: 930b4...c39

[AnonymBruker]

Terapi er litt som andre relasjoner, i miniformat. Det kan være gunstig for terapien å finne ut hvordan du fungerer mellommenneskelig, da det ses på som eksempel på hvordan du fungerer ellers også. Terapien skal handle om deg, ja, men hvis du f.eks har vansker med relasjoner, finner psykologen ut en del ved å snakke helt vanlig med deg, også om seg selv.

Anonymkode: 99f54...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Alt det her har jeg faktisk sagt på oppstartsamtalen. Nesten ordrett det du sier her. 

Skjønner at jeg må ta det opp igjen, men gruer meg, og er redd det da blir kunstig og rart terapeut/klient-forhold. Sukk

Anonymkode: 020d1...518

En terapirelasjon er i seg selv litt kunstig og rar. Den er ikke helt som andre relasjoner - og det er meningen, det er derfor den er effektiv. Jeg husker jeg selv ble veldig opptatt av mine terapeuter, og hadde jeg lest denne tråden da, hadde jeg sikkert blitt misunnelig på deg!

Som en annen sier, kanskje det er en sammenheng mellom din konflikskyhet og det at psykologen "gir av seg selv" så mye. 

Anonymkode: 1c1f2...560

[AnonymBruker]

Jeg har aldri møtt en slik terapeut men jeg har vert hos en slik revmatolog som brukte halve timen på å snakke om at det var så fint at datteren tok seg fri fra jobb av og til for da kunne han være vikar for henne og drikke kaffe med sine gamle kolleger. Jeg hadde spørsmål han ikke "hadde tid" til å svare på...

Anonymkode: 56a16...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har aldri møtt en slik terapeut men jeg har vert hos en slik revmatolog som brukte halve timen på å snakke om at det var så fint at datteren tok seg fri fra jobb av og til for da kunne han være vikar for henne og drikke kaffe med sine gamle kolleger. Jeg hadde spørsmål han ikke "hadde tid" til å svare på...

Anonymkode: 56a16...197

Dette minner meg på utgreiingen jeg fikk av nevrologen om juleferien, hvor hen hadde vært, med hvem, hvilke aktiviteter de drev med der helt ned til hva de så på TV. 🙄 Der satt jeg og ville helst bare få gjort unna undersøkelsene jeg kom dit for og rekke ut av byen før rushet! 

Anonymkode: 930b4...c39

[AnonymBruker]

Det høres veldig underlig ut at du har opplevd dette hos flere psykologer. Jeg er psykolog selv, og opplever at psykologer er veldig opptatt av å opptre profesjonelt. Og at vi heller kan få kritikk for å være for lite personlige, faktisk. Ikke at jeg betviler dine opplevelser, men jeg vil si du må ha hatt veldig uflaks. Hvertfall hvis dette er snakk om ting som tar mye tid. Hvis det er noen kommentarer på vei til og fra venterommet, er det kanskje innafor. Men generelt deler jeg veldig lite om mitt privatliv med mine pasienter. Tenker de ikke er hos meg for å høre om mitt liv. Men det har vært unntak, hvor jeg en sjelden gang har nevnt noen personlige erfaringer hvis jeg tenker det er veldig relevant og jeg tror det kan være til hjelp. Eller jeg svarer på direkte spørsmål om jeg har barn o.l.

Men ta det opp igjen, om du klarer. Si at du har lett for å bli med på smalltalk framfor å snakke om det vanskelige, og at du trenger hjelp til å holde fokus. Psykologen bør skjønne det. Psykologen bør skjønne det av seg selv også. Spørsmålet er om han/hun tror du trenger tid på å bli trygg og at smalltalk er veien å gå fram til du er klar for å snakke med seriøst. Men du kan jo si at du ønsker å bli utfordret med direkte spørsmål og gå rett til kjernen, eller lignende.

Anonymkode: 47b62...77d

[AnonymBruker]

«Du, jeg må ta opp noe i dag. Jeg trenger at du stiller meg flere spørsmål og at vi snakket om mine problemer, og ikke snakker om hva du har gjort i helgen. Slikt snakk er kanskje ment for å få meg til å slappe av, men det stresser meg faktisk. Jeg er her for å snakke om … og trenger at vi har fokus på det. For meg er det best om vi har en regel om å overhodet ikke snakke om helg, ferier og barnebarn da min erfaring er at det sklir ut og tar mye tid.» 

Anonymkode: 18c1e...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alt det her har jeg faktisk sagt på oppstartsamtalen. Nesten ordrett det du sier her. 

Skjønner at jeg må ta det opp igjen, men gruer meg, og er redd det da blir kunstig og rart terapeut/klient-forhold. Sukk

Anonymkode: 020d1...518

Forstår du synes det vanskelig, jeg er også konfliktsky og synes slike samtaler er helt grusomt!!! Samtidig er jo helle poenget med terapi og forbedre seg, så jeg tror jeg har hat vedi godt av det når jeg  har sakt i fra om ting. Det har somregel blitt mottatt bra, selv om det var vanskelig (for meg). 

 

Anonymkode: 900c3...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette minner meg på utgreiingen jeg fikk av nevrologen om juleferien, hvor hen hadde vært, med hvem, hvilke aktiviteter de drev med der helt ned til hva de så på TV. 🙄 Der satt jeg og ville helst bare få gjort unna undersøkelsene jeg kom dit for og rekke ut av byen før rushet! 

Anonymkode: 930b4...c39

TS her. 

Jeg har også havnet i slike situasjoner, med andre leger enn psykologene mine 😆

Tror det må være noe med personligheten til enkelte av oss, som gjør at folk snakker i vei. 

Jeg tror rett og slett av folk syns jeg er så trivelig og hyggelig, at de føler at de kjenner meg/kan prate med meg. 

Har opplevd det ofte i jobbsammenheng også. Jeg vet "alt" om kolleger, mens de vet lite om meg. Folk syns jeg er omgjengelig, lett å like, lett å prate med, en god lytter osv. Så "glemmer" de å spørre meg om ting, eller lytte til meg. 

Men syns det er litt drøyt når psykologer også er sånn.

Anonymkode: 020d1...518