Du som er 100% alene med barna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Å være alene om ansvaret hele tiden, det er slitsomt. Ingen annen forelder som kan ‘ta over’ når du føler deg overveldet i hverdagen. Våre barn er sammen med sin far ca.14 dager i året - det er hans valg. De to eldste på 18 og 17 ser ham enda sjeldnere. Aldeles ikke barna eller mitt sitt valg. Vi har vært skilt i 10 år nå snart.

Anonymkode: 0349e...1a0

Enig. Pluss at man ikke kan gjøre et eneste ærend uten unger på slep.

Anonymkode: 64726...dc7

[AnonymBruker]

100% alene med minstemann, eldste er med far annen hver helg.

Det tyngste er for meg å ikke ha noen å dele barna med. Dele gleden over nye oppnåelser, dele de gode og vanskelige stundene med. Dele bekymringer med, og diskutere barna med.  Som ei over her skrev, det er ikke det samme å dele det med feks besteforeldre. 
 

Ellers er det jo mye praktisk ting i hverdagen som man har alt ansvar for, som andre kan dele på. Feks husarbeid, handle, hente/bringe, ordne legetime/dra på legen, helsestasjonen, sykt barn dager. Kan lage en lang liste over ting som jeg mer enn gjerne kunne tenkte å delt i to  Avlastning er vel også noe av det som er vanskeligst. Å ikke kunne dra ut en tur med venner på kveld, trene, dra på kino osv osv. Man er «fastlåst» til hjemmet, ellers må barna være med. Lite tid til en selv. Jeg har ikke foreldre som jeg kan belage meg på at skal avlaste meg, de ble begge syk rundt tiden jeg fikk minstemann. 

Men, så er det mye positivt og. Og det aller beste med å være alene, er for meg det tette båndet jeg har til begge barna. Det er på en måte meg og barna, gjennom tykt oh tynt. Minstemann har jeg vært alene med helt fra start, og på helsekontrollen i 1.klasse sa den nye helsesøsteren at det var veldig tydelig at jeg og han hadde en veldig sterkt og godt bånd. Hun sa det var det «lille» ekstra. Det føltes godt å høre, for det gjenspeiler jo det jeg også føler.
En anne ting er jo at man har full kontroll, over det praktiske knyttet til barna, og man har ingen å krangle om barneoppdragelse med!

Anonymkode: c72d8...5b3

[AnonymBruker]

Absolutt alt alle skriver i tråden, og jeg er faktisk gift... 🤪

Anonymkode: bfd98...1ec

[Heln]

Savner en å dele gleder med. Ekstra sårt var det når minste lærte å gå, jeg var i ekstase, men alene om det. Milepæler, når de sier gøye ting, alt man kan glede seg over. Det er sårt å være alene om å være så glad i barna mine. 
 

Men rent praktisk, så er jeg lei av å stå opp kl 06 hver eneste morgen. Skulle gjerne byttet på!😅

[AnonymBruker]

Verste er at jeg ikke har noen å dele med og som er like interessert i barnet som jeg er. Savner å kunne dele opp- og nedturer, stolthet, være 2 foreldre som er sammen om noen oppgaver mm. 
Ellers går det greit. 

Anonymkode: 876c9...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det noen som har noe positivt å dele?

Har nettopp blitt helt alene med baby og føler ikke at fremtiden er så lys.

Anonymkode: ff3c3...664

Anbefaler deg å bruke de tilbudene som finnes for oss aleneforeldre 😊 I Oslo har vi gratis avlastning gjennom Aleneforeldreforeningen, vi kan bruke Røde Kors sitt nettverkssenter for aleneforeldre, og enestående familier. 

Anonymkode: ab470...0ad

[AnonymBruker]

Ingen å diskutere avgjørelser med. Ingen som bekymrer meg like mye for barna som jeg gjør. Ingen som blir like glade av "småting" ungene gjør. Å sitte stolt og ikke ha noen å rope på for å se sammen. Å trøste barn som savner den andre forelderen og forsikre om at "joda, pappa er glad i deg, han bare kan ikke treffe deg". 

Å ikke vite at det kommer en pause, de gangene man må stå på ekstra. Mange tøffe perioder i livet man klarer seg gjennom fordi man vet at "om en måned har jeg ferie" eller "torsdag har jeg barnevakt" eller "lørdag er det min tur til å sove ut". Mens jeg har aldri det. Jeg vet aldri om jeg får en pause eller når. Det synes jeg er vondt, fordi jeg er så redd for å bli syk eller utbrent osv. 

Anonymkode: 0afb8...425

[AnonymBruker]

Synes det går fint, men det tyngste er hvor vanskelig det er å kunne date. Som mann funker jo ikke Tinder og den slags, og som alenepappa er jeg enten på jobb eller med barnet i hverdagen. Jeg savner å ha en kvinne i livet, men har ingen naturlig arena å bli kjent med noen på slik situasjonen er.

Et pluss er kanskje at det er lettest å ha kontroll på økonomien som singel. Jeg hadde nok hatt dårligere råd som samboer, da det fort blir flere dyre aktiviteter samt at 4-5000 i ekstra barnetrygd og rabatter ville blitt borte.

Anonymkode: 0d36d...178

[Molly 4.5 år]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Bekymring for hva som skjer hvis jeg skulle komme til å dø fra henne. 

Anonymkode: e9c22...48a

De tankene har jeg sliti med og. Hun har aldri truffet sin far og besteforeldre, tanter og søsken på farssiden har aldri ville hatt kontakt med hun.  Sårt for hun.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Absolutt alt alle skriver i tråden, og jeg er faktisk gift... 🤪

Anonymkode: bfd98...1ec

Hvorfor er du da i ekteskapet? Å være enslig forsørger i et forhold er jo bare det mest triste og ensomme som finnes.

Anonymkode: 23458...236

[AnonymBruker]

Det tyngste er egentlig det at barnet savner faren sin.
Barnefar bor i et annet land og er sammen med barnet (11 år) i ferier, men frem til han flyttet var han og barnet mye samme selv om vi gikk fra hverandre for noen år siden. Så dette med at hen savner sin far og at det dukker opp leie tanker om hvorfor han flyttet så langt vekk, det har vært tungt. Men det går seg til!
Ellers er det litt tungt med det økonomiske, i alle fall sammenlignet med da vi bodde sammen. Men hjelper godt på med utvidet barnetrygd:)

Når det er sagt så trives jeg mye bedre rent personlig sånn som det er nå. Barnet mitt og jeg har en nær og god relasjon og vi får hverdagen til å gå helt smooth. Litt kaotisk er det innimellom, men jeg må si at det er helt topp å gjøre ting på min / vår måte kontra daglige krangler med barnefar om stort og smått. Så selv om det er mye ansvar og alt faller på meg, koser jeg meg med det og ser på det som min viktigste jobb i livet. Jeg har også en kjæreste jeg har vært sammen med en stund nå, og han og barnet mitt går godt overens, selv om vi ikke bor sammen. Tror nok jeg hadde vært hakket mer sliten om barnet var en del yngre, for da var jeg glad vi var to om å dele på ting. Men nå som hen er ganske selvdreven og kan komme seg til og fra ting uten meg, går det veldig fint:))

Anonymkode: 9b082...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er det noen som har noe positivt å dele?

Har nettopp blitt helt alene med baby og føler ikke at fremtiden er så lys.

Anonymkode: ff3c3...664

Trenger ikke krangle om oppdragelse 

Anonymkode: 0465f...8fe

[Goodtimes]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Faren hadde samvær annen hver helg fra hun var ett år til hun var 16 år gammel, etter det har ikke han eller samboer ønsket kontakt med hun, nå er hun 18 år og går 3 året på VGS og hun bor ennå hjemme. Jeg har alltid fulgt hun opp alene, på helsestasjonen som baby, på alle foreldremøter, lege, etc.. og jeg betalte hele konfirmasjon hennes alene. Jeg er ikke i arbeid lenger , ble uføretrygda for 2 år siden og jeg kjøre ikke bil. Men jeg har oppdratt datteren min og hun er sunn og frisk. Hun har jobbet vsa VGS fra hun var 16 pr gammel, spart og betalt førerkortet selv. 👏🏻 Det er bare å holde ut!

Anonymkode: 39cff...cab

Bra jobba av deg, men samtidig er det veldig trist å lese at far til barnet har kuttet kontakten med henne helt. 

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på. Hvorfor får dere barn med disse ubrukelige døgeniktene som ikke vil vite av barna sine? Altså, fedre med samvær med tilsyn fra barnevernet, fedre som ser barna et par ganger i året, fedre som aldri har hatt noe kontakt med barna sine.

Hva er dette for slags folk dere velger som fedre til barna deres? Dette gjelder jo selvsagt ikke de hvor barnefar er død, syk eller liknende, men der hvor far rett og slett ikke bryr seg om barna sine, eller er så lite fungerende at livet han fører ikke er kompatibelt med å være far

Anonymkode: 1930d...86e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Alt det praktiske selvsagt, men det dom gjør mest vindt er st ingen er like tullete glad i barna mine som meg💔 husker jeg og mannen min var dausliten etter å ha fått babyen i seng, men så satt vi bare resten av kvelden og så på bilder av han💙 savner noe helt enormt å kunne dele den kjærligheten med noen. Besteforeldre er jo glad i de, men ikke på samme måte.

Anonymkode: 57a8b...0ae

Jeg er så enig. Faren til barna mine er også død og dette er definitivt det verste. 

Jeg tenker mye på det på skoleavslutninger etc. Ingen annen enn jeg som er sprekkferdig av stolthet over barna mine og ingen jeg kan dele den følelsen med.

Anonymkode: 208cb...14b

[Kontorotta]

For meg var det ikke så galt. Var 100% alene i 10 år.

Hverdagene var fine og i grunnen ingen forskjell fra den tiden jeg var sammen med barnefaren. På mange måter følte jeg mye større frihet alene med barna, enn sammen med barnefaren.

Jeg vil råde deg til å gi av deg selv. Jobb med å bli kjent med andre foreldre i for eksempel barnehage eller skole. Inviter andre barn hjem til dere. La dem overnatte. Om du har lite nettverk fra før, er dette en fin måte å lage et større nettverk på. Da har du noen å støtte deg på om du trenger fri. Du har barn på overnatting hos deg, og neste gang overnatter ditt barn borte. Gjør du tjenester for andre, er det lettere å spørre andre om tjenester igjen senere.

Nå er de eldste voksne flotte barn. Jeg er i et nytt forhold og har vi har et barn sammen. Det beste med å være to nå, er at jeg ser frem til å ha noen å dele spørsmålene som dukker opp under tenårene. 

[AnonymBruker]

Er alene til ett barn med diagnoser. Det tøffeste er å stå i kampene med ungen alene. Spesielt etter pappaen forsvant ut av livet en stund. Da var han kjempesint. Sint på verden, å sint på meg for at pappaen hadde forlatt oss. Jeg måtte stå å ta i mot mye dritt. Han hatet meg, å ville flytte til pappaen osv… Det triste var jo at det var pappaen sitt valg og kutte all kontakt. 
Så er tungt å være i alle møtene med spesialist-helsetjenesten, det å dukke opp i foreldremøter alene, foreldretester osv.. 

Anonymkode: 781aa...e2e

[Chiubi]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mine barn er 3 og 5. Har vært 100% alene med dem siden fødsel (donor). Det tøffeste er uten tvil å ikke ha noen å dele gleder og sorger med. Min yngste sto som en Gud på ski i går. Ja, jeg kan sende en snap til besteforeldre. Men noe annet å ha noen der som synes det er like kult som det jeg gjør.

En annen ting jeg savner er å få litt anerkjennelse fra andre foreldre. Vet ikke hvorfor det er så viktig for meg, men føler virkelig at ingen forstår hvor tøft det er å gjøre ALT alene. 

Anonymkode: ca9ad...b64

Du har valgt å få barn alene. Det er noe helt annet enn å få barn i et forhold, basere seg på å være to foreldre sammen, og så dør den ene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bare lurer på. Hvorfor får dere barn med disse ubrukelige døgeniktene som ikke vil vite av barna sine? Altså, fedre med samvær med tilsyn fra barnevernet, fedre som ser barna et par ganger i året, fedre som aldri har hatt noe kontakt med barna sine.

Hva er dette for slags folk dere velger som fedre til barna deres? Dette gjelder jo selvsagt ikke de hvor barnefar er død, syk eller liknende, men der hvor far rett og slett ikke bryr seg om barna sine, eller er så lite fungerende at livet han fører ikke er kompatibelt med å være far

Anonymkode: 1930d...86e

Fordi jeg ikke forsto hvor ille det var før det var for sent, rett og slett. Han er ikke slem, bare fullstendig ute av stand til å sette seg i andres situasjon og forstå sin og andres rolle i et fellesskap. Og det er ikke forenlig med å ivareta et barn med de utfordringene mitt barn har, dessverre. Dermed har jeg 100% omsorg, avlastning via BV har jeg pga mine og hennes helseplager i kombinasjon, samvær med tilsyn i avlastningshjemmet har han fordi det er den beste løsningen for at hun skal få ha kontakt med ham - han ønsket ikke å samarbeide med verken meg eller barnevern da jeg gikk for 100% omsorg, men er åpen for å samarbeide med avlastningshjemmet. Alt i alt har det løst seg godt, og hun har det bra i hverdagen og under samvær - det er tross alt det viktigste. 

Anonymkode: 0fef8...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Er det noen som har noe positivt å dele?

Har nettopp blitt helt alene med baby og føler ikke at fremtiden er så lys.

Anonymkode: ff3c3...664

- Ingen å krangle med.

- Ingen andre som 'burde' tatt ansvar og ikke gjør det.

- Man går ikke glipp av en eneste begivenhet eller merkedag, man får med seg absolutt alle 'første gang'.

- Ingen å kompromisse med, man kan legge opp livet slik man selv ønsker å ha det. Alt fra hvor årets ferietur skal gå til når på dagen man skal spise middag.

Anonymkode: 0fef8...9c4