Vanlig at foreldre behandler de voksne barna sine som barn?

[AnonymBruker]

Jeg var attpåklatt og hele oppveksten satt jeg som den yngst ved middagsbordet som ikke kunne delta på samtalene fordi jeg var for liten. Dette hang igjen til langt utover tenårene og 20-årene. Var først da jeg bikket 30 og fikk barm selv det stabiliserte seg. Men det var kanskje fordi jeg da fikk barn selv og da var det naturlig at de ble tema og fokus. Nå når jeg er i 40-årene er jeg blitt den voksne som snakker over hodene på barna med de andre voksne, men er mye obs på det allerede nå. Forsøker å få dem med inn i samtaler. Og jeg skal være obs på væremåten min mht når barna vokser opp og blit tenåringer/voksne.

Anonymkode: e710a...98e

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et overbeskyttende hjem, og som 30+ behandler mamma og pappa meg fremdeles som barnet.

Jeg er yngst av søsknene mine. Pappa lærer meg å lage mat og har is i fryseren han vet jeg liker. Jeg får spareråd, selv om jeg selv synes jeg har kontroll, og han liker ikke at jeg reiser bort, selv om han ikke sier noe direkte.  Når jeg handler for han på butikken, sier han at jeg skal kjøpe med noe godteri til meg selv som jeg liker. Dette kan jeg fint kjøpe selv, men det er viktig for han at jeg får med meg noe fra butikken.  

Mamma lager mat til meg når jeg er hjemme. Vasker klærne mine. Hun har kjøpt inn det jeg liker og gjør det til en stor ting at jeg er hjemme. Hun skifter senga før jeg kommer, jeg får julestrømpe og hun ringer meg hver dag når jeg ikke er hjemme, men i byen jeg bor i. Hun forventer meldinger når jeg er utenlands, en gang om dagen så at hun vet jeg lever. 

Jeg tenker det kan være krevende å oppdatere dem så mye og ikke føle at man blir en voksen baby, men for min del er det fint å høre at de har det bra også, og så tydelig at det er kjærlighet og omsorg, og ikke kontrollerende ment. ❤️ Tenker jeg er heldig. 

Anonymkode: 3fa94...58e

[AnonymBruker]

Ganske vanlig. Jeg er 45, har vært gift i 20 år, har barn, og foreldrene mine behandler meg som en imbesil tenåring. De gjør det samme med min bror, og min stefar behandler alle sine tre godt voksne barn sånn. Jeg vet at ikke alle gjør det, men det er tydeligvis ganske vanlig. Utrolig irriterende.

Anonymkode: 51d9a...64e

[AnonymBruker]

Hvis du syns det er slitsomt så må du sette grenser. Det er en del av å bli voksen og selvstendig. Jeg er 40 og må av og til sette grenser mot mamma. Hun faller lett tilbake til vår relasjon vi hadde for 25 år siden. Som å si hvordan jeg skal fylle oppvaskmaskinen og fortelle meg hvordan jeg skal være. Hun har begynt å dra opp gamle ting som om de skjedde igår. Er lei å høre om mine dårlige sider jeg hadde som tenåring og hva jeg gjorde. Prøver å glemme og fortrenge noen ting, men det skal dras opp nesten hver gang vi ses. Sist måtte jeg si ifra, da vi var i selskap med bekjente, og hun drar opp flaue ting. For hun skjedde det vel igår, men jeg syns ikke det er noe gøy, Hun blir litt sur når jeg sier ifra, men det går over. 

Grunnen til at vi har en god relasjon idag er fordi jeg har klart å sette grenser og si ifra. 

Anonymkode: fd9fd...b17

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg kommer fra et overbeskyttende hjem, og som 30+ behandler mamma og pappa meg fremdeles som barnet.

Jeg er yngst av søsknene mine. Pappa lærer meg å lage mat og har is i fryseren han vet jeg liker. Jeg får spareråd, selv om jeg selv synes jeg har kontroll, og han liker ikke at jeg reiser bort, selv om han ikke sier noe direkte.  Når jeg handler for han på butikken, sier han at jeg skal kjøpe med noe godteri til meg selv som jeg liker. Dette kan jeg fint kjøpe selv, men det er viktig for han at jeg får med meg noe fra butikken.  

Mamma lager mat til meg når jeg er hjemme. Vasker klærne mine. Hun har kjøpt inn det jeg liker og gjør det til en stor ting at jeg er hjemme. Hun skifter senga før jeg kommer, jeg får julestrømpe og hun ringer meg hver dag når jeg ikke er hjemme, men i byen jeg bor i. Hun forventer meldinger når jeg er utenlands, en gang om dagen så at hun vet jeg lever. 

Jeg tenker det kan være krevende å oppdatere dem så mye og ikke føle at man blir en voksen baby, men for min del er det fint å høre at de har det bra også, og så tydelig at det er kjærlighet og omsorg, og ikke kontrollerende ment. ❤️ Tenker jeg er heldig. 

Anonymkode: 3fa94...58e

Mye av dette er jo bare koselig, og du er jo fortsatt barnet deres. Bare fordi de skifter på senga og har kjøpt inn det du liker betyr det jo ikke at de behandler deg som barn. Du er jo deres barn og du er også gjest. 

Men å drive å oppdatere dem er å behandle deg som barn. Ja de er sikkert bekymret men de trenger trening i å stole på at ting vil gå bra, og at hvis det skjer noe så vil det ikke være noe de kan gjøre for å forhindre det når du er på andre siden jorden. 

Foreldre vil vel alltid bekymre seg for barna sine, men de har ikke rett til å dytte bekymringene over på barna på den måten at det er slitsomt for barna. Kan jo holde deg tilbake! Neste gang du reiser utenlands så gir du beskjed at de hører fra deg når det passer og at det nødvendigvis ikke blir hver dag og at de trenger ikke å ringe ambassaden hvis de ikke hører fra deg på noen dager. Og så sender du oppdatering når du ønsker. 

Anonymkode: fd9fd...b17

[AnonymBruker]

Ganske spesielt å si at du må være stille fordi de voksne prater, ellers kjenner jeg meg igjen i det å bli behandlet som et barn/ungdom. Er minstebarnet på 30 år, og mamma ordner alt for meg når jeg er hjemme. Lager meg mat, vil vite hvor jeg skal og hvem jeg skal møte, og passer generelt på meg. Kan også si at det og det får jeg ikke lov til, for eksempel da jeg sa jeg ville ta sol fordi jeg følte meg så blek... 

Anonymkode: acd61...b2c

[AnonymBruker]

Kjenner på det samme selv også, hver gang jeg er hjemme en tur. Det gjelder begge mine foreldre. Alltid kommentarer på hvordan jeg går kledd, særlig valg av jakke og sko. Baksetesjåfør når jeg kjører bil, holder jeg fartsgrensa kjører jeg AAALT FOR FORT!! Gir meg stadige beskjeder som om jeg skulle vært fem år, husk å låse døra før du går, husk å skru av lyset på kvelden, husk at bilen skal ha diesel og ikke bensin. Min bil ja, som jeg har hatt i fire år... Kommer jeg borti en jakke er det rett på "skal du ut?? Hvor skal du??". 

Jeg ender som regel med å bli irritabel og føler meg som en kortlunta tenåring igjen etter bare få dager. Og så blir jeg irritert av at jeg blir irritert. Jeg opplever det som masete når de alltid skal vite hvor jeg har vært og hvem jeg har møtt og hvor mange som var der og hva de sa og alle de standardspørsmålene som kommer hveeer gang - MEN så spør jeg jo samboeren min om det samme hvis han har vært ute, så jeg er vel akkurat lik 🤡

Anonymkode: 2cbbf...ba1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg kommer fra et overbeskyttende hjem, og som 30+ behandler mamma og pappa meg fremdeles som barnet.

Jeg er yngst av søsknene mine. Pappa lærer meg å lage mat og har is i fryseren han vet jeg liker. Jeg får spareråd, selv om jeg selv synes jeg har kontroll, og han liker ikke at jeg reiser bort, selv om han ikke sier noe direkte.  Når jeg handler for han på butikken, sier han at jeg skal kjøpe med noe godteri til meg selv som jeg liker. Dette kan jeg fint kjøpe selv, men det er viktig for han at jeg får med meg noe fra butikken.  

Mamma lager mat til meg når jeg er hjemme. Vasker klærne mine. Hun har kjøpt inn det jeg liker og gjør det til en stor ting at jeg er hjemme. Hun skifter senga før jeg kommer, jeg får julestrømpe og hun ringer meg hver dag når jeg ikke er hjemme, men i byen jeg bor i. Hun forventer meldinger når jeg er utenlands, en gang om dagen så at hun vet jeg lever. 

Jeg tenker det kan være krevende å oppdatere dem så mye og ikke føle at man blir en voksen baby, men for min del er det fint å høre at de har det bra også, og så tydelig at det er kjærlighet og omsorg, og ikke kontrollerende ment. ❤️ Tenker jeg er heldig. 

Anonymkode: 3fa94...58e

Sånn er mine foreldre også, mot lillesøsteren min.

Jeg må klare meg selv.

Skulle gjerne hatt litt omsorg og kjærlighet jeg også, men jeg blir behandlet som jeg alltid har blitt behandlet, som en voksen. Måtte klare meg selv fra så lenge jeg kan huske. Det føles ikke bedre.

Men moren til TS høres kontrollerende ut, så jeg kan forstå at hun ikke føler at det blir gjort med kjærlighet. Men det er vanskelig å vite.

Anonymkode: fb1a4...58b

[AnonymBruker]

Jeg er i femtiåra og har voksne barn. Barna er fortsatt mine barn, selv om de er voksne. Jeg bekymrer meg for dem like mye som før. Håper at de har det bra, tenker på dem hver dag og hvordan de har det, håper de har nok penger, ikke fryser, ikke blir syke eller ranet eller at noe annet forferdelig hender dem. Ja, når de er hjemme på besøk hender det at jeg begår den forbrytelsen jeg ved å lese her forstår at det er å vaske klærne deres, kjøpe inn favorittmaten, stikke til dem ekstra penger, mase om at de må kle seg godt før de går ut i kulda. Folkens - jeg gjør ikke disse tingene fordi jeg ønsker å kontrollere mine voksne barn. Det er fordi jeg har omsorg for dem. Det er noe helt annet. Vondt å lese at så mange opplever omsorgsfulle foreldre som kontrollerende.

Anonymkode: 7e391...1d1

[Ulrikke]

Sånn behandler ikke jeg min 18-åring som bor hjemme, så nei, jeg vil ikke anse det som normalt for en 27-åring som bor for seg selv.... Sett grenser for deg selv du! Det kan gjøres hyggelig, men bestemt!

[IchLiebeDichOder?]

Dette kan lett komme at din mor er "emotional immature" som det heter. Hun klarer ikke å håndtere sine følelser. Kan virke på deg som at hun sender mye sms om at du skal si hvordan du har det, vite hvor du er osv. 

Og at du føler en skyldfølelse pga. det er helt naturlig. Det er fordi hun ikke klarer å håndtere sine følelser, da blir DU den voksne. 

Det her løser seg greit og enkelt om du begynner å sette grenser. Sett grenser på en måte som at du forstår hvorfor hun oppfører seg som hun gjør (fordi hun ikke klarer å håndtere sine følelser på egenhånd) og hvis du er "heldig" vil hun bli med på den reisen du er på og bli mer bevisst og vokse seg inn i rollen så hun klarer å håndtere sine følelser uten hjelp fra andre. 

Det er selvfølgelig ikke din oppgave om hun ikke blir med på den reisen. Så begynn med å sette grenser. En coach o.l kan hjelpe deg med det hvis du er usikker på hvordan du skal gjøre det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2023 den 15.35):

Kjenner meg godt igjen i den der at hun må skynde seg å minne deg på noe når du gjør det, så hun «rekker» å minne deg på det. 

 

Anonymkode: e2bf5...318

Er dette for å føle at man har makt? Føle at barna er barn igjen?

Anonymkode: 6d007...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2023 den 12.30):

Jeg er i femtiåra og har voksne barn. Barna er fortsatt mine barn, selv om de er voksne. Jeg bekymrer meg for dem like mye som før. Håper at de har det bra, tenker på dem hver dag og hvordan de har det, håper de har nok penger, ikke fryser, ikke blir syke eller ranet eller at noe annet forferdelig hender dem. Ja, når de er hjemme på besøk hender det at jeg begår den forbrytelsen jeg ved å lese her forstår at det er å vaske klærne deres, kjøpe inn favorittmaten, stikke til dem ekstra penger, mase om at de må kle seg godt før de går ut i kulda. Folkens - jeg gjør ikke disse tingene fordi jeg ønsker å kontrollere mine voksne barn. Det er fordi jeg har omsorg for dem. Det er noe helt annet. Vondt å lese at så mange opplever omsorgsfulle foreldre som kontrollerende.

Anonymkode: 7e391...1d1

Det er forskjell på omsorg og å være kontrollerende og nekte barna sine å leve livet sitt som de vil. Å forte seg å minne meg på å gjøre ting selvom hun ser jeg gjør det er ikke omsorg. Det er å ville ha litt makt.

Anonymkode: 6d007...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2023 den 12.30):

Jeg er i femtiåra og har voksne barn. Barna er fortsatt mine barn, selv om de er voksne. Jeg bekymrer meg for dem like mye som før. Håper at de har det bra, tenker på dem hver dag og hvordan de har det, håper de har nok penger, ikke fryser, ikke blir syke eller ranet eller at noe annet forferdelig hender dem. Ja, når de er hjemme på besøk hender det at jeg begår den forbrytelsen jeg ved å lese her forstår at det er å vaske klærne deres, kjøpe inn favorittmaten, stikke til dem ekstra penger, mase om at de må kle seg godt før de går ut i kulda. Folkens - jeg gjør ikke disse tingene fordi jeg ønsker å kontrollere mine voksne barn. Det er fordi jeg har omsorg for dem. Det er noe helt annet. Vondt å lese at så mange opplever omsorgsfulle foreldre som kontrollerende.

Anonymkode: 7e391...1d1

Men jeg er sikker på at de husker på alt dette selv om du ikke ber dem om det også. Når barna er voksne så må de få lov til å være det, uansett om foreldrene mener det er omsorg å behandle dem som barn.

Anonymkode: 6d007...0a8

[Nymerïa]

At hun sier at du skal sette inn i oppvaskmaskina selv om du hadde tenkt å gjøre det, hadde jeg ikke tenkt så mye over. At hun sier at du ikke får lov til å snakke med andre er en helt annen sak. Det er bare frekt. Jeg hadde ikke blitt med dem på besøk i dette tilfellet. Og jeg tror faktisk jeg hadde kortet ned på hjemreisene mine hvis det bare var irriterende og jeg hadde følt meg dårlig behandlet.