Umulig å passe andres barn?

[AnonymBruker]

Passet ei på litt over 3 sist helg. Trodde det skulle bli koselig, men det var for det meste slitsomt og frustrerende.

Hun er vant til samsoving, selv om hun er stor. En av oss måtte sove på madrass på gjesterommet sammen med henne.

Vi pleier å ha faste måltider. Hun ville ha mat i tide og utide. Ble jo bare surr.

En av oss måtte være med på aktivitet absolutt hele dagen. Vi fant ut at det fredeligste var å gå tur i skogen. 

Plutselig ble det et voldsomt mas om is. Vi hadde ikke is, og er ikke vant til å gi småbarn mye sukker.

Det var veldig mye "jeg vil" og " jeg vil ikke". Etterfulgt av hyling og sutring om hun ikke fikk viljen sin.

Hver gang jeg prøvde å gå 5 m unna leken for å f.eks gjøre noe på kjøkkenet, så fulgte hun etter og hang i beina på meg og gikk i veien. Kunne ikke leke med sitt.

Bordskikk var fraværende. Problemer med å få henne til å spise ved spisebordet, si takk for mat osv. 

Kjenner barnet godt fra mange korte besøk med foreldrene. Har ikke tenkt over oppførsel da, siden foreldre har tatt seg av henne. 

Kan det være en diagnose? Er jo mange barn som har det nå. Kjenner jeg gruer meg om vi blir spurt om å passe henne eller andre barn igjen. Vi nærmer oss 60, og var utslitt på jobb mandag. 

For ordens skyld, så var ikke dette et stebarnebarn eller noe sånt. Vi har voksne barn, men ingen barnebarn. 

Hva er din erfaring med å være barnevakt? Må man rett og slett bare la dem styre hele showet, og regne med en helg der en 3-åring er sjefen i vårt hjem?

Anonymkode: 89e06...063

[MariaIsabel]

Høres ut som en unge i trassalderen, enkelt og greit.

Er det mulig dere har glemt noen deler av småbarnsperioden siden barna deres er voksne?

[AnonymBruker]

Man må balansere litt som barnevakt, velge når man sier at "sånn gjør vi det her" og når man følger barnets vaner.

Jeg kan ikke si jeg elsker å være barnevakt nå når vi har egne barn som trenger å se at husreglene ikke er forhandlingsobjekt. Men jeg gjør det når jeg blir spurt. Og det går stort sett fint.

Anonymkode: e0fce...bde

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (Akkurat nå):

Høres ut som en unge i trassalderen, enkelt og greit.

Er det mulig dere har glemt noen deler av småbarnsperioden siden barna deres er voksne?

Jeg tror også at TS har glemt at hennes barn var i småbarn selv en gang. Dette er helt normal trassalder. Velg dine kamper med omhu og så ofte sitter man tross alt ikke barnevakt at man ikke kan gi litt slækk her og der. 

Anonymkode: 9c5c8...38b

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (3 minutter siden):

Høres ut som en unge i trassalderen, enkelt og greit.

Er det mulig dere har glemt noen deler av småbarnsperioden siden barna deres er voksne?

TS her. Vi var ganske strenge foreldre, tror jeg. Hadde rutiner og regler. Var hvertfall ikke umulig å få dem til å leke alene. Og ikke den hylingen og sutringen om de fikk et nei. Bordskikk var vi nøye på fra første stund, og det var ikke spising rundt omkring i huset.

Anonymkode: 89e06...063

[AnonymBruker]

Hvis du ikke kan styre en treåring er det noe galt med dine evner. 

Anonymkode: e0d6f...64e

[Carrot]

Høres egentlig ut som en helt vanlig treåring i dag TS, hvor er forventningen din fra? Altså hva baserer du det på at en treåring skal kunne leke selv, ikke være kontaktsøkende når denne er i et fremmed hjem, kunne sove alene på et frememd sted osv? 

[AnonymBruker]

Nå må folk slutte å tenke diagnose på alt! Dette høres da ut som en vanlig treåring.

Anonymkode: 9c114...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Passet ei på litt over 3 sist helg. Trodde det skulle bli koselig, men det var for det meste slitsomt og frustrerende.

Hun er vant til samsoving, selv om hun er stor. En av oss måtte sove på madrass på gjesterommet sammen med henne.

Vi pleier å ha faste måltider. Hun ville ha mat i tide og utide. Ble jo bare surr.

En av oss måtte være med på aktivitet absolutt hele dagen. Vi fant ut at det fredeligste var å gå tur i skogen. 

Plutselig ble det et voldsomt mas om is. Vi hadde ikke is, og er ikke vant til å gi småbarn mye sukker.

Det var veldig mye "jeg vil" og " jeg vil ikke". Etterfulgt av hyling og sutring om hun ikke fikk viljen sin.

Hver gang jeg prøvde å gå 5 m unna leken for å f.eks gjøre noe på kjøkkenet, så fulgte hun etter og hang i beina på meg og gikk i veien. Kunne ikke leke med sitt.

Bordskikk var fraværende. Problemer med å få henne til å spise ved spisebordet, si takk for mat osv. 

Kjenner barnet godt fra mange korte besøk med foreldrene. Har ikke tenkt over oppførsel da, siden foreldre har tatt seg av henne. 

Kan det være en diagnose? Er jo mange barn som har det nå. Kjenner jeg gruer meg om vi blir spurt om å passe henne eller andre barn igjen. Vi nærmer oss 60, og var utslitt på jobb mandag. 

For ordens skyld, så var ikke dette et stebarnebarn eller noe sånt. Vi har voksne barn, men ingen barnebarn. 

Hva er din erfaring med å være barnevakt? Må man rett og slett bare la dem styre hele showet, og regne med en helg der en 3-åring er sjefen i vårt hjem?

Anonymkode: 89e06...063

Jeg har to barnebarn og de er også utrolig krevende. Men det er fordi jeg ikke er vant til småbarn lengre Og passer på ungene på en helt annen måte enn da jeg hadde små selv. 

Jeg samsover med minstemann på 1,5 år, det gjør mamma og pappa og da gjør jeg det også. Eldste på fem, sover på eget rom. Leser for dem begge og går inn på rommet og samsover men minsten. 

På kjøkkenet står de på hver sin stol og kokkelerer sammen med meg når jeg skal gjøre noe. Blir masse rot og kliss, men jeg tar oppryddingen etter de har reist, får bare leve med rotet en stund. 

De får ikke is eller annet mellom måltider og de spiser når vi spiser, sånn er det. Eventuelt noe frukt som mellommåltid. Men vi er veldig flinke til å kose oss med kakao til frokost og en kosestund før leggetid. "Hauser" opp det litt sånn at de gleder seg til disse rolige stundene. Selv om det ikke alltid går så rolig for seg 🙈

Bordskikk forventer jeg ikke av barn under tre år. 

Vil de ikke, så vil de ikke, da avleder jeg og finner på noe annet. Vi må ikke gjøre noe som helst og jeg tilpasser aktivitetene til barna, ikke hva jeg ønsker den helga.

Og ja, jeg er sliten etterpå, men sånn er det å ha unger, enten de er dine, mine eller våre ❤️ Tenker at hvis jeg har vært til hjelp for foreldrene, så er det verdt det. Hvile kan jeg gjøre når jeg blir alene. 

Anonymkode: 35ee1...7fa

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Høres egentlig ut som en helt vanlig treåring i dag TS, hvor er forventningen din fra? Altså hva baserer du det på at en treåring skal kunne leke selv, ikke være kontaktsøkende når denne er i et fremmed hjem, kunne sove alene på et frememd sted osv? 

TS her. Vi pleide å passe et barn for mange år siden. Hun sov på eget rom her fra hun var to år. Her var det masse spennende leker for hun vi passet nå. Hentet fra loftet 🙂. Men en av oss måtte sitte på gulvet med henne absolutt hele tiden. Det gjorde vi faktisk nesten aldri da våre var små.

Anonymkode: 89e06...063

[AnonymBruker]

Diagnose: barn 

Anonymkode: beb36...a4b

[Carrot]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS her. Vi pleide å passe et barn for mange år siden. Hun sov på eget rom her fra hun var to år. Her var det masse spennende leker for hun vi passet nå. Hentet fra loftet 🙂. Men en av oss måtte sitte på gulvet med henne absolutt hele tiden. Det gjorde vi faktisk nesten aldri da våre var små.

Anonymkode: 89e06...063

Når du sier mange år siden går jeg ut fra at dine egne barn er voksne? Det er mye som har endret seg i hvordan man samhandler med barn fra eks 70, 90, 2000 og til i dag.. Jeg har barn fra 90 og fra 2000 og lå på gulvet med de mesteparten av tiden, vi koste oss og lekte sammen men jeg vet mange andre foreldre helst så at barna var sett og ikke hært, at å leke med dem var mas osv.. Nå er jeg bestemor og ligger fortsatt mye på gulvet med brio, lego, puslespill osv osv og kose rmeg om mulig ennå mer enn med mine egne.. 
Vi sier både kan jeg få, vær så snill og takk for maten - men ikke alle ser dette som viktig, derfor forventer jeg det heller ikke av andres barn da det å oppdra dem når jeg passer dem ikke er min rolle - klart vi har "regler" i mitt hjem som de kanskje ikke har i sitt, som å sette skoene på skohyllen og henge opp jakka men jeg er ikke så innmari rigid siden det er snakk om å passe på dem en kort periode. Kanskej du skulle forsøke være mindre rigid og heller se på det som kos? 

[AnonymBruker]

Normal 3 åring. Helt og holdent normal.

Vil og vil ikke er helt normalt. Trass, sutring og vræling likeså. Henging i beina, "må" bli aktivisert, helt normalt. 

Samsoving er normalt, men ikke alltid ideelt. Særlig ikke fordi selv barnepasseren må ligge på samme rom. En treåring bør kunne sove alene, men det er ikke alltid slik det går.

Det er derimot viktig med tydelige regler og grenser, nei er nei, og sånn er det. Deres hus, deres regler, samtidig som dere må huske at hun er er lite barn. Hun forstår enda ikke konsekvenser i nevneverdig grad, hun lever i nuet - her og nå. Akkurat NÅ! Skjønner? Ingenting før og ingenting etter. NÅ. Det er slik en 3 åring ser verden. Hun vil ha is, og hun vil ha det NÅ. Nei til is, blir verdens undergang. 

Hun er ikke bortskjemt av den grunn, hun er ikke vant til å få viljen av den grunn, men hun er en treåring som vet hva hun vil og hun vil ha det NÅ. 

Mulig foreldrene er veldig "på" i oppdragelsen, at de leker mye med henne, aktiviserer henne osv., noe som kan føre til at hun oppleves mer uselvstendig på disse tingene, kanskje til og med bortskjemt, men igjen... Hun er bare tre år. Hun søker voksenkontakt, og det er normalt. Hvis det ikke er andre barn hos dere, så kan hun føles ensom og alene. At hun er ensom og alene fordi du er på do, det lages middag eller dere leser avisen, er det ikke sikkert hun forstår helt. Dagens barn er mer underholdt enn barn fra, jeg vet ikke, 80-90-tallet og eldre? Jeg vet ikke hvor gamle dine barn er, men jeg tenker de må være voksne utfra hva du skriver.

Mat i tide og utide viser at hun trenger mat oftere enn deres faste rutiner. Da må jo nye rutiner til, og så tåler hun å gå uten mat den tida. Min eldste er sulten omtrent hver 2. time, men er småspist. Nå lager hun mat selv utenom de "ordinære" måltidene, men da hun var yngre så tilbød jeg mer mat i håp om å forlenge tida mellom måltidene, men det er ikke sånn det fungerer. Magesekken rommer bare en viss mengde. Bordskikken må tilpasses en treåring. Ikke forvent mer enn hun har evne til. Du kan derimot veldig enkelt fortelle henne at hun ikke får gå fra bordet før hun har sagt takk for maten. Det er noe som skjer i nuet, akkurat NÅ, og som hun kan forstå. Hos oss måtte de fra treårsalder også rydde tallerkenen sin da de forlot bordet, eller så måtte de sette seg igjen. Deres hus, deres regler, men det må tilpasses en treåring. Min eldste griste, og griser fremdeles som åtteåring. Hun er bare sølete når hun spiser, enda hun virkelig prøver å spise pent. Mat langt oppetter kinnene, gris utenfor tallerkenen osv. Hun tørker opp etter seg, og er effektiv bruker av serviett til munnen. Hvorfor det er slik, vet verken hun eller jeg. Hun gjør sitt beste. Syvåringen er helt omvendt, og spiser kjempefint. 

Det er slitsomt med barn. Småbarnsalderen er krevende. Men husk latteren hennes, smilene. Gleden i øynene. Tilliten og hengivenheten hun utstråler når dere tilbringer dyrebar tid sammen. Jeg elsker å passe mine nevøer og nieser i småbarnsalderen, det er det aller beste - og mest krevende og slitsomme. Men guri, så koselig det er.

Anonymkode: e4559...788

[AnonymBruker]

Carrot skrev (6 minutter siden):

Når du sier mange år siden går jeg ut fra at dine egne barn er voksne? Det er mye som har endret seg i hvordan man samhandler med barn fra eks 70, 90, 2000 og til i dag.. Jeg har barn fra 90 og fra 2000 og lå på gulvet med de mesteparten av tiden, vi koste oss og lekte sammen men jeg vet mange andre foreldre helst så at barna var sett og ikke hært, at å leke med dem var mas osv.. Nå er jeg bestemor og ligger fortsatt mye på gulvet med brio, lego, puslespill osv osv og kose rmeg om mulig ennå mer enn med mine egne.. 
Vi sier både kan jeg få, vær så snill og takk for maten - men ikke alle ser dette som viktig, derfor forventer jeg det heller ikke av andres barn da det å oppdra dem når jeg passer dem ikke er min rolle - klart vi har "regler" i mitt hjem som de kanskje ikke har i sitt, som å sette skoene på skohyllen og henge opp jakka men jeg er ikke så innmari rigid siden det er snakk om å passe på dem en kort periode. Kanskej du skulle forsøke være mindre rigid og heller se på det som kos? 

TS her. Jeg fikk barn midt på 90-tallet. Det var jo ikke sånn at vi ikke var sammen med dem 🙂. Hadde veldig verbale barn, så det var f.eks masse lange samtaler 🙂. Kan jo forsåvidt bare la treåringen bestemme alt i tre dager da, men det er veldig mot min overbevisning, må jeg bare innrømme. Vi var selvfølgelig snille og greie mot denne jenta. Var bestemte når vi følte det var nok. Men det ble jo ikke tatt godt i mot. Kjenner at jeg ble litt bekymret med tanke på at det kommer barnebarn snart. 

Anonymkode: 89e06...063

[Carrot]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS her. Jeg fikk barn midt på 90-tallet. Det var jo ikke sånn at vi ikke var sammen med dem 🙂. Hadde veldig verbale barn, så det var f.eks masse lange samtaler 🙂. Kan jo forsåvidt bare la treåringen bestemme alt i tre dager da, men det er veldig mot min overbevisning, må jeg bare innrømme. Vi var selvfølgelig snille og greie mot denne jenta. Var bestemte når vi følte det var nok. Men det ble jo ikke tatt godt i mot. Kjenner at jeg ble litt bekymret med tanke på at det kommer barnebarn snart. 

Anonymkode: 89e06...063

den oppdragelsen du gav dine barn på 90 tallet er ganske langt fra den barn får i dag, om du ikke kan tilpasse deg vil det nok bli utfordringer, og så er det heldigvis slik at barna våre lærer av våre "feil" såvel som det vi gjør riktig, mitt beste råd er å lytte til hvordan de ønsker oppdra sine barn og så spille på lag med de også når du føler det er feil for deg - det er tross alt de som er foreldrene.. 
Jeg gjør det og har verdens fineste barnebarn som prater som en foss men likevel trenger trygghet, omsorg og nærhet, har masse vilje og er tydelig på hva de ønsker og jeg digger det! Tror kanskje det er dine egne holdninger du må se litt på for det har vært en rivende utvikling på det å møte barn, se dem, lytte til dem og i måten de veiledes og irettesettes. Og jeg tenker at mye av det er absolutt til det bedre for barna sin del men mer utfordrende for den voksne.. 

[AnonymBruker]

Det der er helt normalt for en 3-åring. Her er det nok du som har glemt mye. 

Og som også har litt urealistiske forventninger. Å forvente bordskikk som takk for maten, sitte ved bordet til alle er ferdige, osv, er urealistisk - og også noe de fleste foreldre ikke lenger presser gjennom. 

Husk også at små barn blir usikre når de er på besøk og vekke fra mamma og pappa, og derfor kan bli ekstra klengete, sutrete, "trassete", osv. 

Anonymkode: afe55...039

[Gjest EmKay]

Diagnose, faktisk..

Som de fleste andre skriver, dette er bare trassalderen. Og noen individer er "sterkere i viljen" enn andre. 

I tillegg er nok mye barneoppdragelse annerledes i dag enn det var før. Jeg er selv født på 90 tallet, og det er mye min mor og svigermor gjorde som ikke lenger praktiseres på samme måte. 

Vi har f.eks. en ekstremt småspist frøken, så for oss er det viktig å ikke gjøre måltider til noe negativt. Hun sitter med bordet og spiser, men vil hun ikke ha mer får hun gå selv om vi andre ikke er ferdig. Om hun er sulten mellom måltider får hun selvsagt litt mat - som en brødskive eller litt frukt. Så den gammeldagse "bordskikken" er kastet rett ut vinduet, og får heller komme senere.
Hun leker en del selv, men vi leker også med henne. Det er viktig for henne å føle seg sett, og hun har en helt annen glede i leken når vi er med. 

Vi er strenge på mye, men velger våre kamper. Vi prøver å la henne få ta del i beslutninger i den grad det går an, så hun får kjenne på selvstendighet og mestring. Men selv om vi har tydelige grenser der vi anser det som nødvendig, møter jo vi også motstand gang på gang, selv om vi aldri gir etter. Det å teste grenser er en del av det å vokse opp.

Og barn er ulike. I følge min mor var jeg akkurat som min datter, mens min lillebror var "happy go lucky" og fulgte strømmen uten en eneste klage. Dette selv om vi fikk tilnærmet lik oppdragelse... 
Så selv om jeg var trassig som pokker når jeg var lite, anser jeg meg selv i dag som en oppegående dame. Jeg har klart meg bra i livet, og det har aldri vært noen mistanke om noen "diagnose" bare fordi jeg var/er sterk i viljen.. 

[AnonymBruker]

Først og fremst, så tror jeg du må slutte å sammenligne dette barnet og dine forventinger til det, med dine egne barn. 

Dine barn kunne sove på eget rom, alene, fordi dette var deres hjem, og de følte seg helt trygge der. (Dere hadde brukt tid på å gjøre dem trygge der.)
Barnet som er på besøk er ikke kjent hos dere. Det er ikke vant til å sove der, og opplever stedet som uvant, og derfor litt utrygt. Det er dere voksne som er trygge, og det trenger kanskje derfor å ha dere nær for å sovne. I det minste nå i starten. 

Det samme med å leke alene. Barna deres var trygge på alt hjemme hos seg selv, og kunne nok i større grad sitte alene og leke. Evt. kan det være dette barnet er en annen type enn deres barn, og derfor mer sosialt og krever mer at lek skal være samhandling. 

Bordskikk er ikke noe dere kan forvente. Der handler det mer om å få vite hva foreldrene gjør, og se om dere kan tilpasse til hva dere ønsker. Men 3-åringer har i liten grad bordskikk. Om det er innlært som vane, kan det være de sier "Takk for maten" når de går fra. Våre lærte det i barnehagen, og vi videreførte det hjemme. (For dem betydde "takk for maten" "Jeg er ferdig med å spise." og ble sagt simultant med at de reiste seg og forlot bordet.) 

Det å kreve ting, hyle og sutre, er jo barnet som tester deres grenser. Og der handler det jo om å sette grenser og rammer. 
Men med rolig stemme og ved å møte barnet med dialog. 
(Et "Jeg vil ha is" kan møtes med "Pleier du å få is hjemme på XXXX?" Og om det forsøker å lyve "Skal jeg ringe mamma og spørre?"  Evt. si at "Vi har ikke is, men vi kan jo se om vi har noe annet godt? Hva med druer, eller klementin?"
Hyling og sutring kan møtes av "Jeg forstår ikke hva du sier når du snakker sånn, kan du si det en gang til, men med mer vanlig stemme?" 

Om dere passer ofte, kan dere jo bygge opp vaner, rutiner og trygghet som gjelder hos dere. Men første besøk kan man ikke forvente at det er på plass.

 

Uansett, det er ikke noe av det du beskriver som tyder på at barnet er unormalt eller har noen diagnose. 
Det er mer som tyder på at du forventet at barnet skulle oppføre seg identisk med slik du husker egne barn var. 

Anonymkode: 75e5f...401

[AnonymBruker]

Nå er det jo ikke ditt ansvar å lære barnet å takke for maten osv. et barn på 3 år som er borte fra foreldrene sine føler kanskje på usikkerhet også. 

Anonymkode: b2bd6...7c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå er det jo ikke ditt ansvar å lære barnet å takke for maten osv. et barn på 3 år som er borte fra foreldrene sine føler kanskje på usikkerhet også. 

Anonymkode: b2bd6...7c7

Men man kan fremdeles si at det gjør vi i dette hjemmet, uten at man da forventer at barnet husker på det selv eller gjør det ved hvert måltid. Men man prøver allikevel. 

Anonymkode: 5e733...ae3