Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Grining trigger meg, det kjennes ut som jeg skal sprekke og jeg MÅ stoppe det. Har konkludert med at det er biologi og instinkt og slik vi som art har greid å overleve.

Anonymkode: 99c7d...013

Kan du snu litt på det, og i stedet for å tenke at du MÅ stoppe grininga, prøv heller å finne ut hvorfor hun griner? Kanskje tåler hun fint å kjede seg litt, hvis det er det som er grunnen. Helt greit å la henne sutre litt, er noe annet hvis det er full hyling så klart.

 

Anonymkode: f299a...303

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan du snu litt på det, og i stedet for å tenke at du MÅ stoppe grininga, prøv heller å finne ut hvorfor hun griner? Kanskje tåler hun fint å kjede seg litt, hvis det er det som er grunnen. Helt greit å la henne sutre litt, er noe annet hvis det er full hyling så klart.

 

Anonymkode: f299a...303

Jeg er ikke TS. Mine barn er store nå.

Anonymkode: 99c7d...013

Skrevet

Alt du skriver her er så gjenkjennelig. Jeg er mann men kjenner igjen det du skriver på kona mi. Nå var nok jeg adskillig mer aktiv enn din mann, med tanke på støtte. Og der tror jeg noe av løsningen ligger. Mannen må på banen! Han må ta nettene. Når han kommer fra jobb skal du ha en time fri til å gjøre det du vil. Men han har vært på jobb sier han.... Ja vel, det har du også, for det å være mamma i permisjon er en betalt jobb der også! 

Mange har det på denne måten og hovedproblemet er nok det moderne samfunnet. Man skal klare seg selv. Før bodde ma i storfamilier. Da fikk mann mye mer hjelp og støtte. Småbarns var hele familiens ansvar. Kanskje til og med naboene ansvar også! Ikke alt var bedre før, men på dette området har det gått for langt. Det er en forventning om at man skal klare alt selv, og det er urimelig. 

Så punkt 1. Få mannen på banen. De første årene er unntakstilstand. Det går over, men krever at alt fokus er på barnet. Det er viktig at dere gir egentid til hverandre, men den skal fordeles likt! 

Punkt 2. Har dere familie som ka hjelpe? 

Punkt 3. Oppsøk hjelp. Helsestasjon eller lege. Det du kjenner er ikke unormalt, men det kjennes fryktelig galt. Fødselsdepresjon kan bare lenge. 

Anonymkode: d0897...70f

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Grining trigger meg, det kjennes ut som jeg skal sprekke og jeg MÅ stoppe det. Har konkludert med at det er biologi og instinkt og slik vi som art har greid å overleve.

Anonymkode: 99c7d...013

Da må du finne andre måter å få den følsen ut av kroppen din.

Har selv noen traumer ungene fint klarer å trigge innimellom.  Og har da andre måter å håndtere det på ennå bli sint på ungene.

Anonymkode: c47d4...72d

Skrevet

Barn/ babyer ser på foreldrene sine for å sjekke om ting er ok og ikke. Når jeg snakker til naboens baby. Så ser han litt på meg, rett på mor, for en bekreftelse  på at dette er ok og trygt. Når mor da ser på babyen, smiler og nikker litt, eller ikke smiler og rister på hodet. Da oppnås det en nonverbal kontakt.  Og ved bare bliikk, gir man sitt barn trygghet.

Jeg tenker neste generasjon nå, blir generasjon nervevrak. Fordi foreldrene sitter med nesa langt ned i en tlf. Og da har ikke barna noen voksen å møte blikket med.

Min nabo er flink på denne kontakten med sitt barn, og har en veldig trygg og rolig  unge. Til tross  for mye kolikk første halve året. 

Barn er jo sånn at de føler ofte ikke trygghet for nye ting før de har opplevd det noen ganger.  Så det betyr at når man skal og må korrigere utvikling og adferd, da må man være litt tålmodig og forstå at dette er en prosess. Det er ikke sånn at barn ikke liker å sitte i barnestolen sin. De finner bare ikke trygghet og ro i den, fordi de bla ditter fast og mister bevegelse friheten sin. Så der må jo mor og far hjelpe barnet, med å finne denntryggheten. 

Stolen kan fint prøves i noen dager, før man gir mat der. Bare prøver man stolen, ser man jo hvordan barnet reagerer på den. Og kan jobbe litt med at det skal være et hyggelig sted å sitte. Tvinger man det igjennom,  da blir jo aldri den stolen godkjent.  

Så mitt råd er legg fra deg tlf, bli kjent med barnet ditt uten en skjerm imellom. Skroll når ungen sover. 

Først da kan du gi barnet ditt det barnet trenger. Husk du er livs veiviseren til dette barnet.  Og det du nå gjør er å kjefte på en unge som ikke finner helt trygghet og ro for seg selv 

Anonymkode: c47d4...72d

Skrevet
AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Alt du skriver her er så gjenkjennelig. Jeg er mann men kjenner igjen det du skriver på kona mi. Nå var nok jeg adskillig mer aktiv enn din mann, med tanke på støtte. Og der tror jeg noe av løsningen ligger. Mannen må på banen! Han må ta nettene. Når han kommer fra jobb skal du ha en time fri til å gjøre det du vil. Men han har vært på jobb sier han.... Ja vel, det har du også, for det å være mamma i permisjon er en betalt jobb der også! 

Mange har det på denne måten og hovedproblemet er nok det moderne samfunnet. Man skal klare seg selv. Før bodde ma i storfamilier. Da fikk mann mye mer hjelp og støtte. Småbarns var hele familiens ansvar. Kanskje til og med naboene ansvar også! Ikke alt var bedre før, men på dette området har det gått for langt. Det er en forventning om at man skal klare alt selv, og det er urimelig. 

Så punkt 1. Få mannen på banen. De første årene er unntakstilstand. Det går over, men krever at alt fokus er på barnet. Det er viktig at dere gir egentid til hverandre, men den skal fordeles likt! 

Punkt 2. Har dere familie som ka hjelpe? 

Punkt 3. Oppsøk hjelp. Helsestasjon eller lege. Det du kjenner er ikke unormalt, men det kjennes fryktelig galt. Fødselsdepresjon kan bare lenge. 

Anonymkode: d0897...70f

Enig i alt det du skriver bortsett fra det med storfamilien. Unger gikk mye mer for lut og kaldt vann i gamle dager, og siden ungeflokkene var på 10-12 stykket var det mye mindre oppmerksomhet å få..

Anonymkode: 954c2...f43

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er hjemme i permisjon og har baby alene hele dagen hun er nå 10 måneder og veldig aktiv og veldig kontaktsøkende. Vil helst bli bært hele dagen, hvis ikke griner hun. Vil også ha pupp nesten hele dagen, så jeg får ikke gjort noe som helst, inkludert å spise. Jeg blir så stressa av det! Noen ganger må jeg sette henne ned for å få smurt meg en brødskive og da drar hun meg i buksebeinet og hyler og griner hele tida. Jeg kjenner at jeg blir stressa og irritert og noen ganger skriker jeg "slutt!". Og så får jeg kjempedårlig samvittighet etterpå. Det er jo ikke hennes feil, men jeg føler meg helt presset opp i et hjørne. Når vi setter oss på sofaen og hun spiser grøt eller annet vil hun plutselig ha pupp midt i måltidet. (ja, vi sitter som regel på kjøkkenet, men det er ikke alltid hun vil sitte fastspent i stolen sin der). Jeg føler det blir utrolig mye klin, siden hun nettopp har spist grøt. Prøver å gi vann, men hun vil ikke ha og griner til jeg finner frem puppen. Nå er jeg redd at melkeproduksjonen lider under dette stresset. Syns det virker som det er mindre der, uten at jeg vet sikkert. Men hun er jo også på nesten hele tida, så får ikke tid til å "fylle opp lagrene igjen".  Erfaringer? Gode tips? Noen som har opplevd det samme og som kan si at jeg ikke er en helt forferdelig mamma som blir irritert på den lille jenta mi?

Anonymkode: 59318...5a3

Baby er 10 mnd. Hvorfor er du ikke i jobb.m? Mamma permen gikk vel ut for 3 mnd siden. Om du er i ulønnet permisjon så kan vel far gjøre det i stedet. Eller i det minste starte pappapermen sånn at du kan komme det på jobb. Høres ut som du og far trenger det.  Slipp far til

Anonymkode: 60910...40d

Skrevet

Hadde vi levd i naturlige omgivelser, så hadde tanter, bestemødre, kusiner, søsken osv hjulpet til med å avlaste.

Det er ikke meningen at vi skal være helt alene hele dagen, hele tiden, med babyen. Vi er ikke laget for det.

Så det er helt naturlig å bli frustrert til tider.

Første barnet mitt var også veldig klengete på meg. Jeg var så stresset en periode (hadde ekstrem søvnmangel også) at jeg ikke klarte å møte blikket til barnet mitt, jeg unngikk å se på hun når feks andre holdt henne, selv om hun aktivt søkte etter blikkontakt.

Ene gangen kjente jeg at det ble alt for mye for meg. Satte babyen i lekegrinda og gikk deretter inn på badet og hylgrein. Hørte babyen gråte i stua, og det trigget meg bare enda mer. Jeg fikk sammenbrudd rett og slett. Etterpå klarte jeg å gå i robotmodus igjen og fortsette som før.

Det er veldig mange som sliter i småbarnsperioden (de fleste?). Det kan være en svært stressende tid.

Så nei, du er ikke en dårlig mamma. En dårlig mamma hadde heller ikke hatt bekymringene du har nå.

Anonymkode: 92310...a5f

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Skrevet
10 hours ago, AnonymBruker said:

Grining trigger meg, det kjennes ut som jeg skal sprekke og jeg MÅ stoppe det. Har konkludert med at det er biologi og instinkt og slik vi som art har greid å overleve.

Anonymkode: 99c7d...013

Det er normalt å ville trøste baby men det er vel ikke normalt å bli sint på en liten baby som gråter slik som TS beskriver. Hvis man blir så trigget lurer jeg litt på om det kan være f eks. autisme inne i bildet som gjør at man er mer sensitiv. 

Anonymkode: ff4d6...9d2

Gjest Himalaila
Skrevet (endret)

Feil

 

Endret av Himalaila
Skrevet

Hvis hun vil amme hele tiden så er hun vel enten sulten eller søker mye kontakt? Får hun nok mat? Vil hun ikke holde på med noen leker? Sover hun nok på dagtid? Skjønner at du er sliten, hva med å sette henne foran barnetv når det er som verst så du får puste litt? Du må huske at dette går over. Du har sikkert hørt det mange ganger før, men når babyen er så liten så er det unntakstilstand. Det handler om å holde ut og gjøre det beste ut av situasjonen. Og be mannen om hjelp så du får litt tid til deg selv. Bare 10 minutt hjelper veldig. 

Anonymkode: 0dc1c...0fe

Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er normalt å ville trøste baby men det er vel ikke normalt å bli sint på en liten baby som gråter slik som TS beskriver. Hvis man blir så trigget lurer jeg litt på om det kan være f eks. autisme inne i bildet som gjør at man er mer sensitiv. 

Anonymkode: ff4d6...9d2

Nevrotypikere kan vel bli like frustrert og trigget som autister i situasjoner slik ts beskriver der hun er helt nedkjørt i utgangspunktet og når bristepunktet når hun ikke får gjort det hun trenger og skal.

Er selv autist og har aldri, ikke én gang, blitt sint på barnet mitt fordi hen viser sine behov/gråter/maser etc. Som autist er jeg svært oppmerksom på mine egne utfordringer rundt barnet mitt og sørger for å holde masken rundt barnet. Jeg har smeltet totalt sammen på badet alene når far har overtatt f.eks og klort meg selv til blods i lange striper, men det er noe annet enn å bli direkte sint på barnet.

Her handler det nok mest om manglende støtte og at ts ikke får sine behov møtt på noe nivå.

Anonymkode: e3dc7...b9e

  • Hjerte 1
Skrevet

Du har fått mange gode råd her. Og noen litt  dullete svar. 
Bare vit at det er ganske vanlig å bli sint/irritert på noen man er med 24/7. Du er ikke automatisk en dårlig forelder. Det er menneskelig å bli sint. Alle blir det. 
 

Jeg var veldig sliten en periode da mitt yngste barn var baby. Tror jeg brølte til henne noen ganger. Nå er hun en del eldre. Alltid fått kommentarer fra helsestasjon, lege, barnehage om at jeg har en trygg unge som tydelig har det godt. Så det går nok bra.

Anonymkode: f1661...9de

Skrevet

Bæresele, bæresjal?

Anonymkode: 5d416...190

  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 1.12.2023 den 23.32):

Jeg er hjemme i permisjon og har baby alene hele dagen hun er nå 10 måneder og veldig aktiv og veldig kontaktsøkende. Vil helst bli bært hele dagen, hvis ikke griner hun. Vil også ha pupp nesten hele dagen, så jeg får ikke gjort noe som helst, inkludert å spise. Jeg blir så stressa av det! Noen ganger må jeg sette henne ned for å få smurt meg en brødskive og da drar hun meg i buksebeinet og hyler og griner hele tida. Jeg kjenner at jeg blir stressa og irritert og noen ganger skriker jeg "slutt!". Og så får jeg kjempedårlig samvittighet etterpå. Det er jo ikke hennes feil, men jeg føler meg helt presset opp i et hjørne. Når vi setter oss på sofaen og hun spiser grøt eller annet vil hun plutselig ha pupp midt i måltidet. (ja, vi sitter som regel på kjøkkenet, men det er ikke alltid hun vil sitte fastspent i stolen sin der). Jeg føler det blir utrolig mye klin, siden hun nettopp har spist grøt. Prøver å gi vann, men hun vil ikke ha og griner til jeg finner frem puppen. Nå er jeg redd at melkeproduksjonen lider under dette stresset. Syns det virker som det er mindre der, uten at jeg vet sikkert. Men hun er jo også på nesten hele tida, så får ikke tid til å "fylle opp lagrene igjen".  Erfaringer? Gode tips? Noen som har opplevd det samme og som kan si at jeg ikke er en helt forferdelig mamma som blir irritert på den lille jenta mi?

Anonymkode: 59318...5a3

nei, du er ikke en forferdelig mamma. å være foreldre er krevende, det er slitsomt. det er ikke verdens tøffeste jobb uten grunn. og noen barn er mer krevende enn andre. 

gi henne en leke eller hiv henne i bæresele på ryggen om du må lage deg mat. evt så kan du øve på selvstendig lek og trekk deg unna sakte men sikkert. dette begynte jeg med når mi var 6 mnd og krøp. så om hun ville være med meg så fikk hun krype etter, rett og slett. og hun ble veldig flink til selvstendig lek. 

angående pupp midt i måltidet hadde jeg ikke gitt meg på. først mat, deretter pupp. forklar henne det. mat først, så pupp. sint blir hun, men det må du tåle 

sinne og gråt må man tåle, man kan ikke hele tiden unngå det. og hun tåler å grine. om du må lage deg en brødskive, så lag deg brødskive. si til henne at nå må mamma spise, så du må vente. det er ingenting i veien med å lære henne å vente, jo tidligere jo bedre. 

 

Skrevet

Takk for alle svar. Og takk til de som bidrar med litt nyansert forståelse. Da jeg først leste svarene gikk jeg litt i kjelleren for det virket som at jeg virkelig var en dårlig mor og at jeg var til fare for babyen min. Det er ikke slik hele tida, men i blant blir jeg sliten og mister tålmodigheten. Far må nok definitivt mer på banen ja. Hvordan fordeler dere andre ansvaret? Jeg tar morgenstell, legging, oversikt over klær og annet, mating etc. så og si alt siden jeg er i permisjon og han jobber. Han tar i blant babyen så jeg kan for eksempel trene. Men føler ofte det må være noe spesifikt om han skal overta baby. I det siste har han tatt morgenstellet på søndager, slik at jeg kan sove litt. Men han er mye ute og henger med venner (syns jeg). Fredag var han ikke hjemme i det hele tatt pga julebord etter jobb og i dag vil han ut et par timer på ettermiddagen med en kompis. Jeg har sjelden overskudd til å lage avtaler med venninner eller annet. Og dessuten er det veldig vanskelig når det er jeg som har ansvar for legging og mating.  Syns jo ikke det er så star å invitere folk på besøk når jeg må opp og amme og bysse 30-45 minutter 2-3 ganger i løpet av kvelden. 

Anonymkode: 59318...5a3

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 2.12.2023 den 6.01):

Fy fader for noe crap folk her skriver til en mor som trenger støtte! 

Det er helt normalt, alle har kjent på det innimellom. Prøv å få noe avlastning, så du kan få en timeout. Du er ingen dårlig mor!

Anonymkode: 1275b...2aa

Enig med denne! Det er helt lov å bli frustrert, og at du blir sint betyr heller ikke at du er på tur å filleriste barnet ditt som innlegg nr. 2 insinuerte. Fy fader. 

90% av foreldre har skreket til barna sine på et eller annet tidspunkt, så du er absolutt ikke alene TS. 

Når det er sagt bør absolutt barnefar komme mer på banen! Jeg har selv en samboer som jobber i 2-4 turnus i Nordsjøen, og for min del er det skremmende hvor mye kortere lunte jeg får når han er bortreist. Barnet vår er rundt 1,5 år gammelt og ekstremt viljesterkt. Når han er på jobb passer jeg derfor på å dra ekstra mye på besøk med barnet etter jobb/barnehage, for å få litt hjelp til å underholde barnet på ettermiddagstid. Har skjedd flere ganger med meg også at jeg har blitt frustrert og ropt "KAN DU IKKE BARE SOVE" eller "SLUTT" når barnet har gjort noe det ikke skal. Har da følt meg som verdens jævligste mor etterpå. 

Når far er hjemme er det han som tar morgenstell, leverer og henter i barnehagen og lager middag. Kveldsmat bytter vi på, og tar kveldsstellet sammen. Er som regel også ute alle sammen på ettermiddagen, og ingen av oss fester eller henger mye med venner. Han spiller som regel på PCen med kompiser i 2-3 timer noen dager i uka etter at ungen har lagt seg. Bytter på å ta legging. 
Slik har vi hatt det hele tiden, uavhengig av hvem av oss som har hatt permisjon. Skal sies at jeg tar meg av absolutt alt av "organisering" i huset - hva trenger vi av klær, pakking til ferie, julegaver, ordne bursdagsgaver+++. Men dette er vel relativt normalt i dagens samfunn. 

Anonymkode: 5924e...0db

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...