Hvordan takler man egentlig verden etter et brudd, og da etter et brudd som ikke gir meining i mitt hode

[AnonymBruker]

For et par måneder siden flyttet jeg bort for å starte på skole i en annen by. Dette støttet ikke min daværende kjæreste (hadde vært sammen i 2,5 år) og vi ble enige om å se hvordan det gikk når jeg flyttet bort. Vi har vært igjennom mye de årene og jeg forventet at han skulle støtte meg og vær der for meg da det ikke er lett å flytte til en ny by. (Bare for et halvt år vel og merke, så det at dette ikke var å støtte er merkelig).

Etter jeg flyttet så var han bare sur, frekk og uempatisk mot meg. Sa han var opptatt når jeg ringte og virket veldig sjalu i forhold til ting han skrev. Spurte om han ville jeg skulle flytte tilbake et år (fikk muligheten til praksis der), men dette var han usikker på. Sa også at jeg hadde lyst til å få det til å funke, men fikk dårlig respons tilbake. Mulig dette er et tegn på at han har funne seg noen andre eller bare ikke likte meg lenger, ikke vet jeg. Etterhvert sa jeg at dette ikke funket lenger. Det virket som om det var det han ville, men at han ville at jeg skulle si ordene for en eller annen absurd grunn.

Uansett så har vi opplevd abort, sykdom og dødsfall. Han har også hatt rusproblemer (som følge av depresjon og en forelder som fikk kreft). Jeg har vært der for han hele veien. 

Nå i etterkant har han kommet seg ut av rusproblemene, har startet en bedrift på siden, kjøpt seg en ny bil og fått tilbake lappen.

Når jeg skulle hente tingene mine der for et par uker siden så forklarer jeg han hvordan jeg føler det og han sier at han ikke har tenkt på det på den måten og at han trodde jeg ikke trengte han osv og at han syns det er veldig vanskelig, men at hvis det er noe så er han der for meg. Jeg ble heller ikke invitert inn i leiligheten som vi pusset opp i lag og han hadde sutte alle tingene mine i felles gangen…

I etterkant sendte han en lang melding om at han bryr seg, men syns det er vanskelig å ha kontakt når alle følelsen kommer tilbake osv. Men etter det har jeg hatt bursdag og opplevd et dødsfall i min familie, og likevel er det helt stille. Jeg sliter noe helt enormt i etterkant. Jeg føler meg virkelig som et bruk og kast objekt. Jeg tenker så lenge man har hatt en nær relasjon uten at man går fra hverandre på et vondt vis så bør man ha respekt og bry seg. Hva ellers var forholdet verdt? 

Kanskje litt rotete melding, men hvordan kommer man seg over ting som dette? Jeg har jo faktisk talt også blitt ignorert av min egen kjæreste og slo opp av den grunn. Det skjedde lignende i forrige forhold og jeg har ikke lyst til å gå inn i noe mer forhold med en mann.

Nå er det er rundt 3 måneder siden det ble avsluttet og jeg drømmer om han hver natt, er ikke interessert i andre menn og føler meg helt på bunn. Ender opp med å små grine så og si daglig fordi jeg ikke klarer å styre det. Har skikkelig livskrise nå. 

Anonymkode: 5f96e...1f0

[AnonymBruker]

Bra du ble kvitt han, du finner garantert en bedre fyr. Altfor mye jobb med han der. 

Anonymkode: dfd48...453

[AnonymBruker]

Det kan være tungt uansett om man ikke hadde det så bra i forhold på slutten, men man må bare ta en dag av gangen en stund. Et steg om gangen, den ene foten frem, og så den andre, for å gå i gang igjen. Det tar litt tid, men det kommer til å gå bra til slutt. 

Anonymkode: 9ed24...309