Gå til innhold

Forhold til mor - er jeg rasjonell her?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg (18K) har et ganske komplisert forhold til min mor (54K). Her kommer et så kort sammendrag av situasjonen som jeg klarer å komponere:

Mor og far er skilt, ble skilt når jeg var 3 år. Begge er lærere, og de gikk godt overens og bodde sammen i flere år etter de skiltes. Mor grodde et hat for far, far flyttet ut og mor har vært kald mot han helt siden jeg var typ 5/6 år gammel. Jeg har tre eldre søsken, alle i tett alder. Far er en vanskelig mann å være gift med, men han er ingen grusom person. Aldri voldelig eller noe lignende, bare irriterende til tider. Mor har brukt mesteparten av oppveksten vår til å prate drit om far, og har kommet med påstander om at han ruset seg når vi har hos han fordi han «ikke klarte å være lykkelig med oss tilstede» og at han var utro mot sin daværende kjæreste og at han hjernevasker oss osv. Åpenbare påfunn og ingenting annet enn påfunn (far har aldri vært negativ ovenfor mor hvis det bærer relevans). Har bodd 60/40 hos mor og far (mor hadde 60) og det har alltid vært håndterbart da jeg bodde i hybel nede hos henne, men siden jeg ble ungdom har vi ikke hatt noe bra forhold, så henne kun til middag, vi deler ingen felles interesser og har ingenting å snakke om. Kanskje verdt å nevne at hun er alternativ, hun mener at hun ser og vet ting som ingen andre gjør, og det påvirker livsstilen hennes og hverdagen hennes i den grad at hun ikke er ute i arbeid og ikke har vært det på mange, mange år. Jeg har ikke følt noen tilknytning til henne på mange år, til tross for at vi delte mange fine stunder når jeg var liten. Da jeg fylte 18 og fikk lappen for litt over et halvt år siden, fikk jeg en tale (skrikende i ansiktet mitt) om at jeg ikke fikk låne bilen til verken jobb, skole eller til far, fordi far visst nok (i følge henne) var med i en «dop-langer-gang» og ville bruke mor sin bil som et mellomledd der han kunne feste dop på bilen hennes også kunne andre hente det. Min far ville ALDRI vært kapabel til å gjøre noe slikt, og jeg tenkte at NÅ har det klikket for henne. Selvfølgelig var det irriterende at jeg ikke skulle få låne bilen til noe som helst (alle mine tre eldre søsken har fått låne bilen fritt, og til skolen da hun ikke er i jobb og ikke bruker den på dagtid), men mest av alt var det veldig vanskelig å innse at min egen mor som jeg bare tenkte var spesiell, nå også hadde klare symptomer på å være en psykisk syk person. Jeg dro til far i ren fortvilelse, og truet med at jeg kom til å flytte til pappa om hun virkelig kunne stå innenfor alt hun hadde sagt, og hun sa at det var bare å dra, så jeg dro. Siden har jeg bodd hos min far, vi lever fint sammen og jeg har det bedre med meg selv her enn jeg hadde det der, det er avslappende og ikke leve oppi den livsstilen hun fører. Siden jeg flyttet har hun hyppig prøvd å få meg tilbake, og sier ting som «når du flytter tilbake hit kan jeg bidra på russedugnaden til» eller «jeg skal begynne å bidra økonomisk når du begynner å sove her igjen, jeg ville gitt deg mye mer penger om du hadde bodd her». Jeg spiser middag hos henne én dag i uken, og synes det er mer enn nok kontakt, men hun maser mye og begynner å gråte over hva «jeg har gjort» under mange av middagene. Har bare et halvt år igjen av vg3, før jeg skal i forsvaret og deretter studere i en annen by. Søsken har nesten ikke kontakt med verken mor eller far. 

Overdriver jeg??? får av og til spydige kommentaren fra folk og utenforstående som «stakkars mammaen din hun vil jo bare ha kontakt» eller ting som omhandler at hun aldri har vært direkte slem osv. Hva tenker du/dere?

Anonymkode: 94f54...6a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg (18K) har et ganske komplisert forhold til min mor (54K). Her kommer et så kort sammendrag av situasjonen som jeg klarer å komponere:

Mor og far er skilt, ble skilt når jeg var 3 år. Begge er lærere, og de gikk godt overens og bodde sammen i flere år etter de skiltes. Mor grodde et hat for far, far flyttet ut og mor har vært kald mot han helt siden jeg var typ 5/6 år gammel. Jeg har tre eldre søsken, alle i tett alder. Far er en vanskelig mann å være gift med, men han er ingen grusom person. Aldri voldelig eller noe lignende, bare irriterende til tider. Mor har brukt mesteparten av oppveksten vår til å prate drit om far, og har kommet med påstander om at han ruset seg når vi har hos han fordi han «ikke klarte å være lykkelig med oss tilstede» og at han var utro mot sin daværende kjæreste og at han hjernevasker oss osv. Åpenbare påfunn og ingenting annet enn påfunn (far har aldri vært negativ ovenfor mor hvis det bærer relevans). Har bodd 60/40 hos mor og far (mor hadde 60) og det har alltid vært håndterbart da jeg bodde i hybel nede hos henne, men siden jeg ble ungdom har vi ikke hatt noe bra forhold, så henne kun til middag, vi deler ingen felles interesser og har ingenting å snakke om. Kanskje verdt å nevne at hun er alternativ, hun mener at hun ser og vet ting som ingen andre gjør, og det påvirker livsstilen hennes og hverdagen hennes i den grad at hun ikke er ute i arbeid og ikke har vært det på mange, mange år. Jeg har ikke følt noen tilknytning til henne på mange år, til tross for at vi delte mange fine stunder når jeg var liten. Da jeg fylte 18 og fikk lappen for litt over et halvt år siden, fikk jeg en tale (skrikende i ansiktet mitt) om at jeg ikke fikk låne bilen til verken jobb, skole eller til far, fordi far visst nok (i følge henne) var med i en «dop-langer-gang» og ville bruke mor sin bil som et mellomledd der han kunne feste dop på bilen hennes også kunne andre hente det. Min far ville ALDRI vært kapabel til å gjøre noe slikt, og jeg tenkte at NÅ har det klikket for henne. Selvfølgelig var det irriterende at jeg ikke skulle få låne bilen til noe som helst (alle mine tre eldre søsken har fått låne bilen fritt, og til skolen da hun ikke er i jobb og ikke bruker den på dagtid), men mest av alt var det veldig vanskelig å innse at min egen mor som jeg bare tenkte var spesiell, nå også hadde klare symptomer på å være en psykisk syk person. Jeg dro til far i ren fortvilelse, og truet med at jeg kom til å flytte til pappa om hun virkelig kunne stå innenfor alt hun hadde sagt, og hun sa at det var bare å dra, så jeg dro. Siden har jeg bodd hos min far, vi lever fint sammen og jeg har det bedre med meg selv her enn jeg hadde det der, det er avslappende og ikke leve oppi den livsstilen hun fører. Siden jeg flyttet har hun hyppig prøvd å få meg tilbake, og sier ting som «når du flytter tilbake hit kan jeg bidra på russedugnaden til» eller «jeg skal begynne å bidra økonomisk når du begynner å sove her igjen, jeg ville gitt deg mye mer penger om du hadde bodd her». Jeg spiser middag hos henne én dag i uken, og synes det er mer enn nok kontakt, men hun maser mye og begynner å gråte over hva «jeg har gjort» under mange av middagene. Har bare et halvt år igjen av vg3, før jeg skal i forsvaret og deretter studere i en annen by. Søsken har nesten ikke kontakt med verken mor eller far. 

Overdriver jeg??? får av og til spydige kommentaren fra folk og utenforstående som «stakkars mammaen din hun vil jo bare ha kontakt» eller ting som omhandler at hun aldri har vært direkte slem osv. Hva tenker du/dere?

Anonymkode: 94f54...6a6

Jeg tenker at mødre er kompliserte mennesker og forstå. Krangler selv med min mor annen hver dag. 

Anonymkode: 02394...4f3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg tenker at mødre er kompliserte mennesker og forstå. Krangler selv med min mor annen hver dag. 

Anonymkode: 02394...4f3

Hvor gammel er du? bor dere sammen?

Anonymkode: 94f54...6a6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det du går gjennom nå er helt naturlig. Det sies at forelderen som snakker ned den andre forelderen foran barna når de vokser opp, på en urettferdig måte, vil resultere i at barna i stedet hater nedsnakkeren i voksen alder.

Anonymkode: 4bbcb...f56

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moren din høres vanskelig ut og manipulerende ...kanskje litt narsissistisk med psykisk i ubalanse.  Ikke lett for deg. Men noe du må leve med pga familiebånd.

Anonymkode: e577b...82f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker at mødre  kvinner er kompliserte mennesker og forstå. Krangler selv med min mor annen hver dag. 

Anonymkode: 02394...4f3

FTFY.

Anonymkode: 4782f...619

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Om du ikke vil være rett ut ærlig med henne, og komme med eksemplene du beskriver i hovedinnlegget ditt, så er det vel bare å "ignorere". 

Jeg har selv kuttet ut kontakt med min mor, da hun er nedlatende mot alle andre mennesker som ikke er enig med henne. Derav meg og mitt søsken, øvrig familie, våre fedre, tidligere venninner av henne osv.

Utenforstående vil aldri helt forstå, jeg får også de samme kommentarene, og "Men det er jo tross alt moren din da". Når jeg først da åpner meg, og forteller episoder jeg har med min mor, så har flere blitt stumme og slitt med hva de skal si, for å så si "Men hun kan jo ikke ha det bra, får hun hjelp?". 

 

GJØR DET SOM ER RIKTIG FOR DEG!!! Det er det viktigste synes jeg. Det er du som skal leve med dine avgjørelser. Du trenger ikke å bryte kontakten, men sett grenser. Det er viktig for deg. 

Anonymkode: 786ef...d34

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Utenforstående vil aldri helt forstå, jeg får også de samme kommentarene, og "Men det er jo tross alt moren din da". Når jeg først da åpner meg, og forteller episoder jeg har med min mor, så har flere blitt stumme og slitt med hva de skal si, for å så si "Men hun kan jo ikke ha det bra, får hun hjelp?". 

Det er så slitsomt med slike kommentarer fra folk som kommer fra lykkelige familier, og har levd skjermede liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at du må gjør det som er best for deg, og det er neppe å la deg manipulere eller kjøpe av mors fåfengte forsøk på å være tilgivende når hun sier ting som "når du bare gjør som jeg vil kommer jeg til å bli snillere med deg" og love deg penger osv er ikke noe en normal person gjør for å oppnå viljen sin.. Det er et narsisitisk trekk for å manipulere deg - bli hos din far så lenge du har det bra der og deit i din mors forsøk på å manippiulere deg tenker jeg.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...