Hvordan er det å være sammen med helsepersonell?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dere som skriver at det er vanskelig for dere å ha empati - hvordan er dere på jobb? Er dere blitt immune der også, og synes ikke særlig synd på pasientene?

Anonymkode: dcff6...f80

Jeg er flink i jobben min, har empati og omsorg for alle mine pasienter, og er høflig og profesjonell selv mot de sytpeisene som kunne klart seg hjemme på egen hånd. Det er jo bare å lese her inne så forstår du hvor mye merkelig man skal holde ut i hverdagen, alt fra folk som klager på elendig mat fordi det er norsk traddiskost og ikke sushi, til vonde puter, kjip farge på rommene til de som mener leger er sadister som liker å påføre folk smerter fordi de opplever ting som er ubehagelig. Og nettopp fordi jeg og andre holder maska til alle som sutrer over uvesentlig ræl og tror de feiler mer enn alle rundt seg, så gidder jeg ikke forholde meg til sutring på fritiden. Man må skille på betalt omsorg i en jobbsammenheng og privat omsorg, og igjen kan jeg anbefale å lese seg opp på compassion fatigue. Man blir rett og slett dritt lei syke folk, sutring og klaging.  Når noen sier "uff, stakkars deg" mens de er på jobb så er det altså fordi de får BETALT FOR Å SI DET, ikke fordi de nødvendigvis mener det er så fryktelig synd på deg. 

Artmo3 skrev (22 timer siden):

Men nå snakker jeg ikke om klaging på forstuing eller influensa, aldri hatt influensa, men influensa er alt fra nesten ingen symptomer - til død, så kan skjønne om noen klager på det også 

Men her snakker vi om komplisert brudd i rygg, med operasjon som gjorde at store deler av ryggmusklene måtte kuttes over, og fysisk umulig å gå i starten, og store smerter en god tid etterpå. Er ikke "manflu" vi snakker om, men reelle skader som ikke blir tatt alvorlig 

Skjønner at du har hatt det vondt, men det er altså ikke sånn at man kutter over muskler i en operasjon, man skyver dem til siden. Hadde noen kuttet over musklene dine hadde du ikke sittet på KG og klag over lite sympati fra kjæresten.

Anonymkode: 13a34...91a

[AnonymBruker]

Ikke helt relevant, men har VÆRT helsepersonell. Men lever og ånder i alle fall innenfor medisin.

Nå kan jeg bare fortelle hvordan det er å være med noen som driver med medisinsk forskning, og ja ... det er: ensomt. Alltid opptatt! Jobber 08/09 til ... ca. 9-10 på kvelden. Med pauser selvfølgelig. Men livet sirkulerer rundt det, og det er ikke akkurat noe for mannen i gata å leve med.

Anonymkode: d3541...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er akkurat slik det er! Jeg har sett pasienter som virkelig har hatt vondt. Og vi klarer å sile ut de som har mindre vondt. De kan gjerne snakke i telefonen, se film eller spille. 

Anonymkode: a0fc0...62b

Faktisk er helsepersonell ofte for dårlige på å skille mellom folks smertenivå. Det er typisk å beskylde pasienter for å sutre om de gjør, eller ikke gjør, bestemte ting. Smertepasienter er nederst på den medisinske rangstigen, selv de som er så påvirket av smerter at de ikke kan jobbe pga det. 

Anonymkode: a4f16...bbd

[Gjest Vikarsykepleier]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Faktisk er helsepersonell ofte for dårlige på å skille mellom folks smertenivå. Det er typisk å beskylde pasienter for å sutre om de gjør, eller ikke gjør, bestemte ting. Smertepasienter er nederst på den medisinske rangstigen, selv de som er så påvirket av smerter at de ikke kan jobbe pga det. 

Anonymkode: a4f16...bbd

Anekdote (jeg er sykepleier): For noen år siden skjedde det en ulykke så jeg trengte to stykker i forflytning til hjemmet mitt fra sykehuset, og vel hjemme hadde jeg så store smerter de to-tre første dagene at jeg måtte planlgge å gå på toalettet før jeg trengte å gå på toalettet fordi det tok så lang tid å komme dit. Det kom en lege hjem til meg og ga meg morfinsprøyte, helt uten effekt. Men, jeg fikk resept på Nobligan og Paralgin Forte som til en viss grad hjalp meg. Etter en drøy uke begynte smertene å gi seg, helt av seg selv. Og etter tre-fire uker var jeg tilbake i jobb. 

All verdens empati ville ikke ha hjulpet meg i det hele tatt. Jeg, kroppen min, trengte tid, og det er kanskje den aller dyreste medisinen som fins i Norge i dag. Det er så mye rimeligere å legge folk inn på sykehus enn å la sykdom ta den tiden den trenger for å gå over, tenk over det. Så hva om helsepersonell blir bedre på vurdering av smerter? Blir livet bedre hvis arbeidsgiver står på daglig og ringer, eller ikke ringer? Om kjæreste viser eller ikke viser empati? Folks forhold til kropp og sykdom er helt utenfor alt som heter proposjoner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Faktisk er helsepersonell ofte for dårlige på å skille mellom folks smertenivå. Det er typisk å beskylde pasienter for å sutre om de gjør, eller ikke gjør, bestemte ting. Smertepasienter er nederst på den medisinske rangstigen, selv de som er så påvirket av smerter at de ikke kan jobbe pga det. 

Anonymkode: a4f16...bbd

Vet du, jeg er sykepleier, har svart tidligere, og jeg er enig med deg. Ikke i alle ordvalg gjerne, men mange smertepasienter får ikke god nok hjelp, dessverre. 

Anonymkode: cf665...47e

[AnonymBruker]

Vikarsykepleier skrev (3 timer siden):

Anekdote (jeg er sykepleier): For noen år siden skjedde det en ulykke så jeg trengte to stykker i forflytning til hjemmet mitt fra sykehuset, og vel hjemme hadde jeg så store smerter de to-tre første dagene at jeg måtte planlgge å gå på toalettet før jeg trengte å gå på toalettet fordi det tok så lang tid å komme dit. Det kom en lege hjem til meg og ga meg morfinsprøyte, helt uten effekt. Men, jeg fikk resept på Nobligan og Paralgin Forte som til en viss grad hjalp meg. Etter en drøy uke begynte smertene å gi seg, helt av seg selv. Og etter tre-fire uker var jeg tilbake i jobb. 

Men hva er omsorg? Jeg låner ditt eksempel. Jeg hadde sett at dette ikke hadde gått, bedt samboer kontakte lege for bedre smertelindring. Legen hadde så kommet på tilsyn. Jeg hadde passet på at han tok nok smertestillende, at han ikke overskred grensene men at han heller ikke tok for lite/ventet for lenge. Jeg hadde hjulpet til med mat og drikke, handlet inn og tilrettelagt. Jeg hadde snakket om at sterke smertestillende kan gi forstoppelse og evt handlet inn medisiner mot det. Jeg hadde passet på at lege ble kontaktet hvis tilstanden ikke ble bedre eller forverret seg.
 
Jeg hadde derimot ikke sagt at jeg ser mye verre på jobb (for det gjør jeg) og latt han ligge der uten noen form for veiledning/støtte i ly av min kompetanse. Han er jo det kjæreste jeg har og jeg vil at han skal ha det så bra som mulig. 

Anonymkode: f0a08...471

[AnonymBruker]

Det finnes nok en del empatiløse sykepleiere, og muligens grunnen til at dem takler jobben bedre enn de som klarer å leve seg inn i hvordan andre føler har det.

Men det er ikke sånn at alle sykepleiere er sånn, men noen er helt klart sånn. Vet om flere.

Anonymkode: 11f82...ba4

[AnonymBruker]

Vikarsykepleier skrev (6 timer siden):

Anekdote (jeg er sykepleier): For noen år siden skjedde det en ulykke så jeg trengte to stykker i forflytning til hjemmet mitt fra sykehuset, og vel hjemme hadde jeg så store smerter de to-tre første dagene at jeg måtte planlgge å gå på toalettet før jeg trengte å gå på toalettet fordi det tok så lang tid å komme dit. Det kom en lege hjem til meg og ga meg morfinsprøyte, helt uten effekt. Men, jeg fikk resept på Nobligan og Paralgin Forte som til en viss grad hjalp meg. Etter en drøy uke begynte smertene å gi seg, helt av seg selv. Og etter tre-fire uker var jeg tilbake i jobb. 

All verdens empati ville ikke ha hjulpet meg i det hele tatt. Jeg, kroppen min, trengte tid, og det er kanskje den aller dyreste medisinen som fins i Norge i dag. Det er så mye rimeligere å legge folk inn på sykehus enn å la sykdom ta den tiden den trenger for å gå over, tenk over det. Så hva om helsepersonell blir bedre på vurdering av smerter? Blir livet bedre hvis arbeidsgiver står på daglig og ringer, eller ikke ringer? Om kjæreste viser eller ikke viser empati? Folks forhold til kropp og sykdom er helt utenfor alt som heter proposjoner.

Det er ingen motsetning mellom å gi god behandling og å delta i dialog og vise empati med pasienten. Eksempelet ditt med 4 ukers smerter er hvordan deler av helsevesenet forstår "smerter" - som et kortvarig og akutt fenomen. Dette selv om smertene de fleste oppsøker helsevesenet for dreier seg om langvarig rehabilitering og/eller kroniske smerter. 

Arbeidsgivere kan ofte enda mindre enn helsevesenet om oppfølging av smerter, inkludert den kognitive effekten av smerter og smertebehandling. Det siste en syk person trenger er en som knapt viser omsorg- eller i eksempelet med ts kjefter fordi den syke ikke er en soldat. 

Anonymkode: a4f16...bbd

[Rogadame]

Er ikke  dirkete helsepersonell  - men har hatt min del av extravakter på sykehjem og omsorgsboliger under studietiden. 

Det første jeg  tenker når jeg leser dette er at ts er en sutrete person fra før av. Enkelte  mennesker  ( ikke bare menn nødvendigvis  ) har brukt opp sympatikortet for 5 år siden. Da orker en ikke dulling  og dalling  lenger. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Faktisk er helsepersonell ofte for dårlige på å skille mellom folks smertenivå. Det er typisk å beskylde pasienter for å sutre om de gjør, eller ikke gjør, bestemte ting. Smertepasienter er nederst på den medisinske rangstigen, selv de som er så påvirket av smerter at de ikke kan jobbe pga det. 

Anonymkode: a4f16...bbd

Den er nok ikke nederst for sykepleiere. Vi ønsker å gjøre det vi kan. Det er ofte legene som er restriktiv med medisin selv om vi observerer og rapporterer om sterke smerter som ikke lindres godt nok av nåværende medikament/dose. 

Anonymkode: a0fc0...62b

[AnonymBruker]

Er helsepersonell, men ikke sykepleier. Jeg får heller beskjed om å ikke behandle han som en pasient😂 Merker selv at jeg fort switcher over til å være overdrevent pedagogisk og over kommuniserer, spesielt i diskusjoner. Det skjønner jeg må være jævlig irriterende for en oppegående person, så jeg er nødt til å ta meg selv i det. 

Har du prøvd å snakke med henne om det da? Kan være som med meg, at hun rett og slett ikke tenker over det? Ser du skriver det kan være en form for hersketeknikker, men jeg kan med hånden på hjertet si at slik jeg har respondert på en frustrert samboer aldri har vært ment som bevisst hersketeknikk. 

Man er rett og slett bare så vant med, for min del, å håndtere frustrasjon og sinne på en faglig og bestemt måte for å roe ned situasjonen/vedkommende, vil tro det kan være lignende for en sykepleier med sykdom(?).. Tar hun det ikke til seg når du sier i fra, så kan det jo være en ide å finne noen andre å dele hverdagen med😊

Anonymkode: c2554...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er flink i jobben min, har empati og omsorg for alle mine pasienter, og er høflig og profesjonell selv mot de sytpeisene som kunne klart seg hjemme på egen hånd. Det er jo bare å lese her inne så forstår du hvor mye merkelig man skal holde ut i hverdagen, alt fra folk som klager på elendig mat fordi det er norsk traddiskost og ikke sushi, til vonde puter, kjip farge på rommene til de som mener leger er sadister som liker å påføre folk smerter fordi de opplever ting som er ubehagelig. Og nettopp fordi jeg og andre holder maska til alle som sutrer over uvesentlig ræl og tror de feiler mer enn alle rundt seg, så gidder jeg ikke forholde meg til sutring på fritiden. Man må skille på betalt omsorg i en jobbsammenheng og privat omsorg, og igjen kan jeg anbefale å lese seg opp på compassion fatigue. Man blir rett og slett dritt lei syke folk, sutring og klaging.  Når noen sier "uff, stakkars deg" mens de er på jobb så er det altså fordi de får BETALT FOR Å SI DET, ikke fordi de nødvendigvis mener det er så fryktelig synd på deg. 

Skjønner at du har hatt det vondt, men det er altså ikke sånn at man kutter over muskler i en operasjon, man skyver dem til siden. Hadde noen kuttet over musklene dine hadde du ikke sittet på KG og klag over lite sympati fra kjæresten.

Anonymkode: 13a34...91a

Skal man ikke vise empati i et forhold fordi man ikke får lønn for det?

Og du, om kirurgen har kuttet muskler i operasjonen eller ikke, det vet vi ikke, for vi vet ikke hvilken operasjon Ts har fått. Det er også ulik praksis fra kirurg til kirurg på ulike operasjoner. Vi vet imidlertid at bruddet til Ts var et stygt brudd som krevde mye skruer i ryggen - da er det stor sannsynlighet for at det også måtte kuttes i muskulatur for å komme ordentlig til. Dette var tydeligvis ikke en mikrokirurgi-operasjon.

Heldigvis har de fleste i helsevesenet oppriktig empati med pasientene, ikke fordi de får betalt for å det...

Anonymkode: f9bdf...649

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2023 den 21.13):

Ingen smertestillende var lov i min oppvekst, og jeg har en alvorlig og sjelden muskel og skjelettsykdom som en normalt smertelindrer. Idag har jeg smerteskala som få..

Du vet at smerte avler smerte, slik at kronisk smerte forverres. Antagelig hadde du ikke trengt å leve med det smertenivået dersom du hadde fått korrekt behandling. Det foreldrene dine utsatte deg for er omsorgssvikt.  

Anonymkode: 67d23...e2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Den er nok ikke nederst for sykepleiere. Vi ønsker å gjøre det vi kan. Det er ofte legene som er restriktiv med medisin selv om vi observerer og rapporterer om sterke smerter som ikke lindres godt nok av nåværende medikament/dose. 

Anonymkode: a0fc0...62b

Jeg tror nok de fleste i helsevesenet vil gjøre alt det de kan. Det betyr ikke at alt som kommer ut konstruktivt, heller ikke fra sykepleiere. Pasienter kan oppleve at det mangler omsorg og at det er vanskelig å nå fram med informasjon om smertene. Sykepleiere oppgir selv å mangle nok kunnskap om smerter og smertehåndtering:

 https://sykepleien.no/fag/2020/08/pasienters-kroniske-smerter-kan-vaere-usynlig-sykepleiere

https://sykepleien.no/forskning/2015/11/sykepleieres-og-studenters-kunnskap-og-holdninger-til-smerte-og-smertelindring-hos#:~:text=Diskusjon

 

Anonymkode: a4f16...bbd

[AnonymBruker]

Rogadame skrev (På 22.11.2023 den 16.13):

Er ikke  dirkete helsepersonell  - men har hatt min del av extravakter på sykehjem og omsorgsboliger under studietiden. 

Det første jeg  tenker når jeg leser dette er at ts er en sutrete person fra før av. Enkelte  mennesker  ( ikke bare menn nødvendigvis  ) har brukt opp sympatikortet for 5 år siden. Da orker en ikke dulling  og dalling  lenger. 

 

Hvordan har de brukt opp det om jeg så tør å spør? 

Anonymkode: 30bad...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2023 den 21.13):

Hørte om en lege på en podkast hvor en av barna hadde gått rundt med brukket arm. Far tok det ikke så seriøst. De lo godt på podkasten, men det var tydelig at de søsknene hadde hatt litt i oppveksten. Var en egen podkast om barn av helsepersonell eller mulig bare leger. Lenge siden jeg hørte.

Det var på Ekko. Vel verdt å høre på! 😊

Anonymkode: 02cf1...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2023 den 20.26):

Merker jeg sliter med å takle dette i lengden selv. Ble ikke sammen med en sykepleier for at hun skulle ta vare på meg, men forventer da at en sykepleier har normal empati og omsorg for andre mennesker, slik jeg har for henne. Når hun er syk, så ville jeg aldri prøvd å fortelle henne at det hun sier og føler er feil, det er jo direkte usympatisk.

Synd, for er en fin dame ellers, men å være så iskald kommer jo ikke til å gå i lengden

Anonymkode: 1636f...774

Jeg tenker at du har vært litt uheldig. 
Jeg er også sykepleier, har alltid vært omsorgsfull også på privaten. Men samtidig så blir de aller fleste av oss litt «yrkesskadet» av å ivareta så mye traumer, sår, smerte og livssårhet - at vi automatisk prioriterer rekkefølgen på hva som er viktig. Og så glemmer vi det kanskje innimellom på hjemmebane - der vi vet godt at terskelen er lavere. Også jeg er nokså rolig der, men vár på hva som virkelig krever min oppmerksomhet. Vi kan nok bli litt omsorgstrøtte. Men de aller fleste av oss er likevel empatiske og gir omsorg på hjemmebane, selv om det er små drypp av det å «ikke gå til legen med mindre det er nødvendig». Og vi vet svært godt at smerter er individuelt og subjektivt.
Derfor tenker jeg at du har rett. 
 

Anonymkode: 7e612...f35

[Rogadame]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan har de brukt opp det om jeg så tør å spør? 

Anonymkode: 30bad...94b

Altså..En mann som sutrer og klager over den minste forkjølelse og vondt et sted og  forventer sympati og trøst jevnlig er lite tiltrekkende.  Er som å være sammen med en drittunge . 

Og det det blir litt " ulv ulv" hvis en person har til vane å klage og syte mye.