Bedre å være alene

[AnonymBruker]

Har prøvd og feilet en del forhold oppgjennom årene. 
Trives best i langvarige forhold. 
 

Mine siste 2 forhold har ikke overlevd «6 mnd kneika». Kjenner jeg er litt lei nå og vil ta en pause fra all datingen. 
 

Men hver gang jeg lover meg selv å ikke møte noen så gjør jeg det likevel. Vært singel nå siden sommeren og synes det er litt godt. Men savner å være sammen med noen også. 
 

Hva er ditt beste tips å lege et knust hjerte og være klar for å møte nye ? Hvor lang tid brukte du før du var klar for å møte noen?

Anonymkode: 4b244...b6b

[BobTheNoob]

Har ikke noe svar men slenger meg på. Har datet litt men det blir ikke noe av. Begynner å tenke at jeg lever et alt for aktivt liv til at jeg passer ssmmen med noen.. Da måtte hun ha de samme interessene som meg og det nesten helt umulig å finne. 

Så når/hvis pågående prosesser slokner også, så har jeg lovet meg selv å sette Tinder på pause og laste ned podcaster om hvordan man kan trives alene.  😉 Ha full fokus på hobbyer og trives bedre i eget selskap. 

Men jeg føler ærlig talt at jeg er skapt for tosomhet.. 

 

[Fighter83]

Finnes ikke noen fasit på dette. For noen er det 3 år for andre 4 uker. Anbefaller deg å være åpen for å treffe noen om det skulle klaffe💜 Du MÅ jo ikke på død og liv være aktiv på søken heletiden, det høres så masete og lite mening med. Finn deg heller noen nye hobbyer o.l der du kan treffe folk, mulig du plutselig treffer noen du liker altfor godt der? Det positive i disse settingene er at du også mater det å gi mening til livet ditt. Fyller det med glede for annet enn bare det som gir intime gleder liksom. 

Tenker at det viktigste i "bli kjent" fasen er å ta det seriøst ang å ikke forvente så mye og ikke stille så mye krav til den andre utenom det du kan kjenne er NO-GO ang en evt intim relasjon du kan tenke deg å slippe innpå deg.

Ha det moro, ikke la deg bli sugd inn i relasjoner som krever for mye av deg. Sett grenser og tren deg selv på dette. F.eks: Folk må ha sitt eget nettverk og ha ressurser utenom deg hvis det blir seriøst mellom dere. Hvis ikke er jo dette meget bekymringsverdig vil jeg si. Fryktelig vanskelig å måtte si nei til å flytte sammen med en evt kjæreste etter 6 mnd om denne står uten bolig selvfølgelig men du skal fint kunne si at det er altfor tidlig og at du absolutt ikke er komfortabel med å bli tvunget til å si ja til dette om det kjennes for tidlig. Denne personen burde ha andre ressurser enn kun deg i en slik situasjon tenker jeg. Samme gjelder å låne penger tilstadighet eller at det er såpass store summer til at man bør ha kjent hverandre godt i noen år først. 

Ikke ha så dårlig tid ang å bli dypt kjent og vent ihvertfall 1-2 år etter man har blitt kjærester med å flytte sammen om man ønsker å flytte sammen. Dette handler litt om å kjenne hverandre godt og at man faktisk legger seg til en del rare vaner eller har usunne personlighets brister som det tar over 1 år å oppdage + at det tar oftest over 6 mnd tid å kjenne at den verste forelskelsen er over og man ser da ofte litt andre egenskaper som ikke er så synlige i dette rosa synet man har av den andre mens man går rundt å er dypt forelsket. Også kjekt å vite at noen trives absolutt best med å bo alene(dette er også det sunneste for denne personen av hensyn til å sette grenser og verne om seg selv). Men man kan da fint ha kjæreste som kommer jevnlig på besøk til hverandre. 

[anon01]

Jeg tror svært mange stresser for mye om å få seg kjæreste, og jo mer man stresser, jo mindre tiltrekkende er man.

 

Jeg er vel på mitt... 8 eller 9 år som singel(?) husker ikke. Jeg er ikke på jakt, men er midt i den alderen der man som oftest får barn og slår seg til ro med å skape en familie. Så naturlig tenker man mye på det.

Jeg er ikke interessert i å date. Jeg er ikke på noen apper/sider. Det har med at jeg ønsker å komme meg på en bra plass psykisk. Jeg må ha det bra med meg selv. Jeg trives veldig godt alene, og det eneste savnet jeg har, er sex/nærhet og å ha en som kan gi meg en input/syn på livet/situasjoner som skjer.

Jeg er i den tilstanden der jeg tenker at om man kommer i prat med noen man liker å prate med, og man ser at "hey, dette mennesket liker jeg", så tar jeg det derifra. Skjer det, så skjer det. Skjer det ikke, så er det ingen endring. 

 

Mitt beste tips med knust hjerte. Gjør noe FOR DEG SELV. Gjør noe som hjelper din psyke. Om det er å være i mer fysisk aktivitet eller om det er mer hodetrim. Alt som gjør godt for DEG. 

I mitt siste forhold, som varte i 4 år, så trengte jeg omtrent 2 år på å bli "klar" for å i det hele tatt se på andre/ønske noen andre. 

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (38 minutter siden):

Finnes ikke noen fasit på dette. For noen er det 3 år for andre 4 uker. Anbefaller deg å være åpen for å treffe noen om det skulle klaffe💜 Du MÅ jo ikke på død og liv være aktiv på søken heletiden, det høres så masete og lite mening med. Finn deg heller noen nye hobbyer o.l der du kan treffe folk, mulig du plutselig treffer noen du liker altfor godt der? Det positive i disse settingene er at du også mater det å gi mening til livet ditt. Fyller det med glede for annet enn bare det som gir intime gleder liksom. 

Tenker at det viktigste i "bli kjent" fasen er å ta det seriøst ang å ikke forvente så mye og ikke stille så mye krav til den andre utenom det du kan kjenne er NO-GO ang en evt intim relasjon du kan tenke deg å slippe innpå deg.

Ha det moro, ikke la deg bli sugd inn i relasjoner som krever for mye av deg. Sett grenser og tren deg selv på dette. F.eks: Folk må ha sitt eget nettverk og ha ressurser utenom deg hvis det blir seriøst mellom dere. Hvis ikke er jo dette meget bekymringsverdig vil jeg si. Fryktelig vanskelig å måtte si nei til å flytte sammen med en evt kjæreste etter 6 mnd om denne står uten bolig selvfølgelig men du skal fint kunne si at det er altfor tidlig og at du absolutt ikke er komfortabel med å bli tvunget til å si ja til dette om det kjennes for tidlig. Denne personen burde ha andre ressurser enn kun deg i en slik situasjon tenker jeg. Samme gjelder å låne penger tilstadighet eller at det er såpass store summer til at man bør ha kjent hverandre godt i noen år først. 

Ikke ha så dårlig tid ang å bli dypt kjent og vent ihvertfall 1-2 år etter man har blitt kjærester med å flytte sammen om man ønsker å flytte sammen. Dette handler litt om å kjenne hverandre godt og at man faktisk legger seg til en del rare vaner eller har usunne personlighets brister som det tar over 1 år å oppdage + at det tar oftest over 6 mnd tid å kjenne at den verste forelskelsen er over og man ser da ofte litt andre egenskaper som ikke er så synlige i dette rosa synet man har av den andre mens man går rundt å er dypt forelsket. Også kjekt å vite at noen trives absolutt best med å bo alene(dette er også det sunneste for denne personen av hensyn til å sette grenser og verne om seg selv). Men man kan da fint ha kjæreste som kommer jevnlig på besøk til hverandre. 

Jeg har en sønn og mine tidligere forhold har blitt slutt fordi jeg ikke kan flytte der de bor. Og de har ikke hatt barn selv. 
 

Jeg og far til sønnen min har 50/50 løsning og samarbeider ganske greit. Sønnen vår har det fint med skole og venner. Han har også søsken hjem til far. 

Vanskelig å finne seg en mann som er villig til å gi slipp på sine ting som ønsker å etablere noe med meg. Så er jeg ganske skeptisk på å flytte sammen med noen med tanke på alt. Har bodd alene med sønnen min i 6 år. Sist jeg bodde med en mann var far til gutten. 
 

Så det har fristet rett og slett å bare være alene. 
 

ts

Anonymkode: 4b244...b6b

[Gjest Menelaos]

Det er mye bedre.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du skal være alene, om ikke noe eksepsjonelt skjer. 

Du skal jo ikke ta første og beste fjasemann som komme rekende forbi med forpliktelser på andre siden av landet. Hvorfor innlede deg med dem til å begynne med?

Anonymkode: 244c6...1bc

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har en sønn og mine tidligere forhold har blitt slutt fordi jeg ikke kan flytte der de bor. Og de har ikke hatt barn selv. 
 

Jeg og far til sønnen min har 50/50 løsning og samarbeider ganske greit. Sønnen vår har det fint med skole og venner. Han har også søsken hjem til far. 

Vanskelig å finne seg en mann som er villig til å gi slipp på sine ting som ønsker å etablere noe med meg. Så er jeg ganske skeptisk på å flytte sammen med noen med tanke på alt. Har bodd alene med sønnen min i 6 år. Sist jeg bodde med en mann var far til gutten. 
 

Så det har fristet rett og slett å bare være alene. 
 

ts

Anonymkode: 4b244...b6b

Karer som ikke tåler at man ikke kan flytte sammen langt unna pga barn man har kan man fint klare seg uten💜 Hadde de bare godtatt langdistanseforhold der man jevnlig er på besøk hos hverandre 💜

Jaja, de har vel andre interesser tenker jeg da. 

[Gjest WhisperingWind]

Jeg stortrives alene. Jeg bare snubler inn i forhold 😅 Og de varer som oftest flere år når det først blir seriøst.

Forskjellen nå og da jeg datet sist er jo at jeg har modnet og fått mer erfaring. Jeg vet nøyaktig hva jeg vil ha ut av en partner og et forhold. Mennene jeg har vært sammen med har taklet dårlig at jeg trenger mye alenetid, ikke er særlig romantisk og er ekstremt selvstendig og uavhengig. Så det endte opp med at de ble klengete og krevde masse bekreftelse og da fikk jeg til slutt fnatt og mistet alle følelser og gjorde det slutt🤷🏻‍♀️

Nå er jeg 41 og vet mer om mine behov. Og han jeg dater nå er veldig lik meg. Pluss vi er i avstandsforhold. Det passer meg utmerket for er par års tid om vi skulle holde ut så lenge(da vil han flytte hit). Det gir rom for å savne hverandre skikkelig, vi har gode samtaler på chat og tlf og når vi møtes gir vi hverandre all oppmerksomhet.

Litt gøy å kjenne på sommerfugler hver gang vi møtes IRL. 

[AnonymBruker]

Bedre å være singel enn i feil forhold i så fall. 

Joa jeg savner det at en annen er kjær i meg og sånt. Savner nærheten, selvom det var lite av det i forgje forhold. Og savner erting faktisk. Men det finnes nok flere jenter som er på den måten, men som også klarer å fylle de andre behovene exn ikke klarte. 

Anonymkode: 41529...dff

[Trolltunge]

Selvfølgelig er det bedre å være alene enn å være med feil person. Selv riktig person er det ganske krevende å ha forhold til til tider. Likevel møter man jo ikke riktig person dersom man gir opp av å ha møtt feile. 

Synes riktig innstilling er å trives alene, men være åpen for det om det dukker opp en person hvor det er gjensidig interesse. De fleste bommer noen ganger før man virkelig treffer den rette. Selv visste jeg ikke at jeg var klar for nytt forhold da jeg traff min mann, men slikt skjer når det skjer. Var det likevel ikke riktig går livet videre. 

[AnonymBruker]

BobTheNoob skrev (4 timer siden):

Har ikke noe svar men slenger meg på. Har datet litt men det blir ikke noe av. Begynner å tenke at jeg lever et alt for aktivt liv til at jeg passer ssmmen med noen.. Da måtte hun ha de samme interessene som meg og det nesten helt umulig å finne. 

Så når/hvis pågående prosesser slokner også, så har jeg lovet meg selv å sette Tinder på pause og laste ned podcaster om hvordan man kan trives alene.  😉 Ha full fokus på hobbyer og trives bedre i eget selskap. 

Men jeg føler ærlig talt at jeg er skapt for tosomhet.. 

 

Her også. Tviler på at jeg finner noen som kan leve sidelengs med det livet jeg lever.

Men jeg er fornøyd uansett😊

Anonymkode: ec620...dac

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (3 timer siden):

Karer som ikke tåler at man ikke kan flytte sammen langt unna pga barn man har kan man fint klare seg uten💜 Hadde de bare godtatt langdistanseforhold der man jevnlig er på besøk hos hverandre 💜

Jaja, de har vel andre interesser tenker jeg da. 

Bra. Da drar du dem ikke inn i noe de ikke vil😊

Anonymkode: ec620...dac

[exictence]

Jeg liker å leve sidelengs, som en beskrev det. Da lever jeg jo egentlig mye alene, for han har så mye hobbyer og interesser. Noen er jeg med på av og til, og det er kjempe fint.

Liker mye alenetid, men også det å ha nærheten og varmen fra en kjæreste.

Midt i blinket for meg

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (7 timer siden):

Karer som ikke tåler at man ikke kan flytte sammen langt unna pga barn man har kan man fint klare seg uten💜 Hadde de bare godtatt langdistanseforhold der man jevnlig er på besøk hos hverandre 💜

Jaja, de har vel andre interesser tenker jeg da. 

Klarte meg fint med langdistanse forhold 🤷‍♀️ fikk kun tid til å være med han når jeg hadde barnefri uansett. Så jobbet jeg mye. Hadde jo kontakt pr melding og telefon daglig. Så jeg trivdes greit med det. 
 

men han ville at jeg skulle flytte til han. Det var jeg ikke enig i og han slo dermed opp med meg 😅 vi begge har hus og jobber vi trives med. Men jeg har et barn å tenke på 🤷‍♀️ var nok ikke viktig nok for han 😅

 

ts

Anonymkode: 4b244...b6b

[KallePils]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har prøvd og feilet en del forhold oppgjennom årene. 
Trives best i langvarige forhold. 
 

Mine siste 2 forhold har ikke overlevd «6 mnd kneika». Kjenner jeg er litt lei nå og vil ta en pause fra all datingen. 
 

Men hver gang jeg lover meg selv å ikke møte noen så gjør jeg det likevel. Vært singel nå siden sommeren og synes det er litt godt. Men savner å være sammen med noen også. 
 

Hva er ditt beste tips å lege et knust hjerte og være klar for å møte nye ? Hvor lang tid brukte du før du var klar for å møte noen?

Anonymkode: 4b244...b6b

Hva med å se i øynene hva du faktisk opplever?

Dette er 2023, ikke 1953.

Jeg kan ha en viss forståelse for hvis du ønsker deg tilbake til en eller annen svunnen tid, til en en eller annen drøm av et forhold.

Men med det som faktisk står på menyen i vår tid?

Hvorfor vil du deg selv så vondt?

[AnonymBruker]

KallePils skrev (41 minutter siden):

Hva med å se i øynene hva du faktisk opplever?

Dette er 2023, ikke 1953.

Jeg kan ha en viss forståelse for hvis du ønsker deg tilbake til en eller annen svunnen tid, til en en eller annen drøm av et forhold.

Men med det som faktisk står på menyen i vår tid?

Hvorfor vil du deg selv så vondt?

Det går an å møte noen i 2023 også, 2024 å håper jeg. Den kjærlighet folk hadde i 1953 var i stor grad tabu. De fikk ikke være seg selv slik vi får nå. 

På menyen står det, frihet til å finne noen som du faktisk elsker. Nam. 

Anonymkode: 7c1df...01d

[KallePils]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det går an å møte noen i 2023 også, 2024 å håper jeg. Den kjærlighet folk hadde i 1953 var i stor grad tabu. De fikk ikke være seg selv slik vi får nå. 

På menyen står det, frihet til å finne noen som du faktisk elsker. Nam. 

Anonymkode: 7c1df...01d

Hva vil det si å være din manns kone for deg?

Eller hhv. din kones ektemann, dersom du er mann?

[Einus]

TS, hva er alderen din?

[AnonymBruker]

KallePils skrev (1 minutt siden):

Hva vil det si å være din manns kone for deg?

Eller hhv. din kones ektemann, dersom du er mann?

Haha! Er en moderne kvinne, ikke hustru materiale fra 50 tallet.

Er singel, men dette er drømmen:

Det vil si at vi er hverandres hjem, vi kommuniserer godt, ønsker hverandre vel, har noen intime ønsker vi demonstrerer uten at noen er tvunget, vi begge bare naturlig graviterer mot hverandre. Det er rom for at jeg kan være litt introvert, han også om ham vil, men vi trives også med å finne på ting sammen. Masse normale ting, fine samtaler. Et rygg godt samliv med en smule sunn spenning. 

Anonymkode: 7c1df...01d