Traumer erfaringer? Refleksjoner?

[AnonymBruker]

Oppsøk en psykolog med lengre arbeidserfaring enn en nyutdannet, og som praktiserer psykodynamisk psykoterapi. 

Anonymkode: 7de8b...a96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Oppsøk en psykolog med lengre arbeidserfaring enn en nyutdannet, og som praktiserer psykodynamisk psykoterapi. 

Anonymkode: 7de8b...a96

Hvorfor psykodynamisk?

Anonymkode: 6f1dc...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle med fagkunnskap forstår at de ikke skal spørre om sånn så lenge du ikke behandler ts. Det er sykt å ønske å vite sånn informasjon og be om at noen deler det på et stort forum 

Anonymkode: a660c...3c4

Men i alle dager. 
Trådstarter deler frivillig sin historie. Det er altså helt kurant å be om mer kontekst, for å kunne forstå hvilket traume det kan være snakk om. 
Om man opplever at det kjennes triggende å  skulle dele sin historie, så bør man la være. 

 

Anonymkode: a60bf...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men i alle dager. 
Trådstarter deler frivillig sin historie. Det er altså helt kurant å be om mer kontekst, for å kunne forstå hvilket traume det kan være snakk om. 
Om man opplever at det kjennes triggende å  skulle dele sin historie, så bør man la være. 

 

Anonymkode: a60bf...1cd

Ærlig talt, ta nå til deg de tilbakemeldingene du får! Hvis du virkelig har kompetanse på traumer så vet du at grensesetting er ekstremt vanskelig for traumatiserte, og å si nei til noen som ber om mer informasjon vil for mange være umulig, selv om de trigges og blir syke av det!

Det er heller ikke «kurant å be om mer kontekst» slik du gjør det. Du spør hvem som utførte volden - hva har det med saken å gjøre? Ts skriver at det skjedde fra hun var barn og langt oppi ungdomsårene. Det er nok informasjon! 

Hvis du ikke «forstår hvilket traume det er snakk om» ut i fra hi, så burde du heller gjøre noe annet. Ts var svært tydelig. 

Og det er ikke nødvendigvis det å fortelle sin historie som er triggende, men at andre krever mer, som du kanskje ikke hadde tenkt å si. 

Anonymkode: c2740...cfc

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg er takknemlig for alle svarene jeg har fått! 

Men vil også be om at dette ikke gjøres til en "krangletråd". Det varmer hjertet at enkelte av dere viser omsorg ved å "passe på meg" litt. Men jeg kan forsikre om at jeg ikke har delt noe jeg ikke er komfortabel med. Jeg synes det jeg har skrevet er forholdsvis anonymt, det er desverre mange som opplever slikt. og det har vært litt godt å dele, for som jeg skriver innledningsvis har jeg aldri hatt noen å snakke med eller lufte dette til og det tærer på. 

Ts 🙂

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

Stor klem til deg! ❤️

Jeg ville tatt et nytt besøk hos fastlegen. Har du fortalt han/henne alt du har blitt utsatt for, og hvordan du egentlig har det i dag?

Jeg kan nemlig kjenne meg litt igjen i din historie, og jeg gikk lenge uten å få ordentlig hjelp. Til slutt gikk det opp for meg at jeg ikke hadde fortalt hverken lege eller psykolog alle detaljer, og at jeg hadde pyntet veldig på sannheten. Jeg er også veldig redd for å være til bry, har aldri lært å be om hjelp, har aldri fått støtte eller hjelp, og når jeg skulle fortelle om traumene var det som om ordene satte seg fast i halsen og stemmen bare sviktet. Dermed var det ingen som forstod hvor ille det var, og jeg måtte bli over 30 år før jeg skjønte dette.

Jeg har hatt veldig god hjelp av å gå til psykolog som har god kompetanse på traumer og EMDR. Dine traumer er nok større og mer omfattende enn mine, kanskje kan Modum bad eller lignende være lurt som en start, også regelmessig oppfølging av psykolog etterpå?

Du fortjener hjelp, be om det! Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 36034...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Stor klem til deg! ❤️

Jeg ville tatt et nytt besøk hos fastlegen. Har du fortalt han/henne alt du har blitt utsatt for, og hvordan du egentlig har det i dag?

Jeg kan nemlig kjenne meg litt igjen i din historie, og jeg gikk lenge uten å få ordentlig hjelp. Til slutt gikk det opp for meg at jeg ikke hadde fortalt hverken lege eller psykolog alle detaljer, og at jeg hadde pyntet veldig på sannheten. Jeg er også veldig redd for å være til bry, har aldri lært å be om hjelp, har aldri fått støtte eller hjelp, og når jeg skulle fortelle om traumene var det som om ordene satte seg fast i halsen og stemmen bare sviktet. Dermed var det ingen som forstod hvor ille det var, og jeg måtte bli over 30 år før jeg skjønte dette.

Jeg har hatt veldig god hjelp av å gå til psykolog som har god kompetanse på traumer og EMDR. Dine traumer er nok større og mer omfattende enn mine, kanskje kan Modum bad eller lignende være lurt som en start, også regelmessig oppfølging av psykolog etterpå?

Du fortjener hjelp, be om det! Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 36034...de7

Jeg har vært hos flere forskjellige fastleger og en psykolog. Men opplever at de egentlig ikke har tid/kapasitet her jeg bor. I hvertfall ikke i det offentlige. Så har vurdert det private, men det koster jo en del.

Det du forteller er veldig gjenkjennelig for meg, jeg er på en måte oppdratt til at en ikke skal være til bry. Så satt LANGT inne for meg bare å innrømme at jeg strevde. 

Ts

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2023 den 13.19):

Ærlig talt, ta nå til deg de tilbakemeldingene du får! Hvis du virkelig har kompetanse på traumer så vet du at grensesetting er ekstremt vanskelig for traumatiserte, og å si nei til noen som ber om mer informasjon vil for mange være umulig, selv om de trigges og blir syke av det!

Det er heller ikke «kurant å be om mer kontekst» slik du gjør det. Du spør hvem som utførte volden - hva har det med saken å gjøre? Ts skriver at det skjedde fra hun var barn og langt oppi ungdomsårene. Det er nok informasjon! 

Hvis du ikke «forstår hvilket traume det er snakk om» ut i fra hi, så burde du heller gjøre noe annet. Ts var svært tydelig. 

Og det er ikke nødvendigvis det å fortelle sin historie som er triggende, men at andre krever mer, som du kanskje ikke hadde tenkt å si. 

Anonymkode: c2740...cfc

Hei! 
Det er tydelig at mine innlegg har virket provoserende på deg.
Jeg har sjelden tid til å skrive lengre innlegg her inne, men ts har fått svar fra meg på forrige side. 
Helt kort: mine to spørsmål til trådstarter var for å sette symptomene i sammenheng. Om traumene var påført fra omsorgspersoner i utviklingssensitive stadier, vil det kunne kreve en annen type traumebehandling. 

Om man skriver om svært personlige hendelser i et diskusjonsforum, må man også være klar over at det kan komme spørsmål. Ikke for å grave av egen nysgjerrighet, men for å kunne gi et mer tilpasset svar. 
 

 

Anonymkode: a60bf...1cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært hos flere forskjellige fastleger og en psykolog. Men opplever at de egentlig ikke har tid/kapasitet her jeg bor. I hvertfall ikke i det offentlige. Så har vurdert det private, men det koster jo en del.

Det du forteller er veldig gjenkjennelig for meg, jeg er på en måte oppdratt til at en ikke skal være til bry. Så satt LANGT inne for meg bare å innrømme at jeg strevde. 

Ts

Anonymkode: 85ff7...4a6

Det er dessverre sprengt kapasitet de fleste steder. 
Og har man ikke helseforsikring blir en privatpraktiserende psykolog uten avtale svært kostbart. 
Jeg anbefaler at du likevel ringer rundt til psykologer i nærmiljøet ditt og ber om å bli satt på venteliste, enkelte har bare et par måneders ventetid. 
Håper du får snarlig hjelp! ❤️

Anonymkode: a60bf...1cd

[AnonymBruker]

Dere der ute som har opplevd lignende.. Hvordan har det gått med dere senere i livet?

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

Be om å få komme til en psykolog med erfaring med komplekse traumer. Traumene du beskriver hører under type 2 traumer. Å da bli behandlet med det som er tradisjonell traumeterapi, ren eksponering, kan da være skadelig. Komplekse traumer anbefales det at man jobber med i fase basert terapi. 
Ta også å be om å bli utredet for dissosiative lidelser. Dette er noe dps er dårlig til å gjøre, og det viser seg at de som har opplevd komplekse traumer også sliter med dissosiasjon. 
Jeg levde selv med grove seksuelle overgrep fra før skolealder til jeg var voksen. Det var først da jeg begynte i faseorientert behandling at ting begynte å bli bedre. Var feildiagnosert i over 10 år, men har nå endelig fått korrekte diagnoser. 

Anonymkode: 9f91d...241

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Be om å få komme til en psykolog med erfaring med komplekse traumer. Traumene du beskriver hører under type 2 traumer. Å da bli behandlet med det som er tradisjonell traumeterapi, ren eksponering, kan da være skadelig. Komplekse traumer anbefales det at man jobber med i fase basert terapi. 
Ta også å be om å bli utredet for dissosiative lidelser. Dette er noe dps er dårlig til å gjøre, og det viser seg at de som har opplevd komplekse traumer også sliter med dissosiasjon. 
Jeg levde selv med grove seksuelle overgrep fra før skolealder til jeg var voksen. Det var først da jeg begynte i faseorientert behandling at ting begynte å bli bedre. Var feildiagnosert i over 10 år, men har nå endelig fått korrekte diagnoser. 

Anonymkode: 9f91d...241

Takk for at du skriver.

"Type 2" og "komplekse" traumer er det dette det heter når man har vært utsatt for ting over tid? Eller innebærer utrykkene andre ting også? 

Også nysgjerrig på hvorfor eksponering kan være skadelig? Kan det bli for voldsomt? For sterkt?

Jeg vet at den gangen jeg gikk til psykolog og skulle åpne meg om det i en slik setting foe første gang, svimte jeg av flere ganger over en periode på noen uker. Ble for mye tror jeg.

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere der ute som har opplevd lignende.. Hvordan har det gått med dere senere i livet?

Anonymkode: 85ff7...4a6

Jeg har opplevd lignende (det var en nabo som bedrev trusler, tortur og seksuelle overgrep av uvanlig bestialsk natur, det begynte da jeg var fire, eskalerte da jeg var 12 og varte til jeg flyttet hjemmefra som 18-åring, men selv etter det fortsatte det i ferier og helger fram til jeg var over 20.) men dissosierte bort det aller meste og var egentlig ikke bevisst på hvor jævlig livet mitt var før maaaange år senere. Ting hanglet og gikk, jeg holdt alt og alle på avstand, var usunt perfeksjonistisk, sov nesten aldri og veltet meg i andres lidelseshistorier så fort jeg fikk sjansen. Det føltes så befriende at noen satte ord på grusomme ting og opplevelser, antakelig fordi jeg selv ikke kunne det, så deres ord ble på en måte mine. 

Jeg håndterte lenge to 100% stillinger samtidig pluss en haug idealistisk arbeid, jeg følte meg aldri bra nok og "måtte" lklare mer og mer. Etterhvert ballet de fysiske problemene på seg. Delvis på grunn av fysiske skader han påførte meg og parasitter han smittet meg med, delvis på grunn av søvnmangel og resten trolig fordi jeg var så utrolig forknytt og anspent på heltid. Jeg ble dermed etterhvert ufør, så heldigvis var sikkerhetsnettet på plass da det smalt for fullt midt i 30-åra. Jeg opplevde tilfeldig et nytt traume som lignet noe jeg ble utsatt for, og dermed raste absolutt alt av forsvarsverker jeg hadde bygd opp. Alt av minner kom tilbake, panikkangsten var konstant, jeg dissosierte i hytt og pine og greide ikke kontrollere en følelse i verden. Jeg begynte å selvskade, sov enda mindre, sluttet å spise skikkelig og begynte å unngå alt som kunne minne om ham, og det var mye. 

Jeg fikk en uke lang akuttinnleggelse uten å få så mye som en samtale med en psykolog eller lege av noe slag og uten å veksle to ord engang om noe annet enn måltider og trening med noe annet personale. Det eneste som gjaldt var å stå opp 07.00, legge meg 21.00 og trene, trene, trene. Ingen besøk, ingen mobil, ingen PC, ingen TV, hadde ikke med meg lesestoff og hadde ikke tillatelse til å være på dagligstua utenom måltidene. Trenger jeg fortelle at jeg ikke ble bedre av det? 

Etterpå var hjelpetilbudrt ingenting. Bokstavlig talt ingenting. Alle henvisninger ble avvist og jeg har til dags dato (fyller snart 50) ikke hatt en eneste samtale med psykolog betalt av det offentlige. Har gått privat, men opplevd at samtlige avviser meg etter et par timer når de forstår hvor stort dette er. Det som derimot reddet meg, var at jeg møtte mannen i mitt liv mens jeg fremdeles var på mitt laveste og jeg greide for første gang i mitt liv å virkelig slippe et annet menneske inn i livet mitt. Han ble en stor støtte og har med stor empati stablet meg på bena igjen og hjulpet meg å håndtere alt jeg opplevde. Jeg er ham evig takknemlig for det.

Etter 2-3 år sammen med ham endte jeg på et relativt godt sted i livet, og jeg fungerte godt psykisk i mange år. For et par år siden døde han dessverre, og selv om sorgen var stor, følte jeg meg stabil. Men etter at stadig nye traumer (helt andre ting enn det i oppveksten) har stått i kø det siste året nå, kjenner jeg at grunnen under meg begynner å slå sprekker. Vet ikke om det er på grunn av erfaringene mine, eller om det ville skjedd med hvem som helst etter alle nye traumer og å miste mannen sin på bare to år. 

Uansett, jeg har stor tro på at livet kan endre seg til det bedre, og at god traumeterapi ikke er den eneste veien til Rom, selv om jeg selvfølgelig sterkt vil anbefale det. Men tilfeldigheter og gode, nære og empatiske mennesker i livet sitt kan også gjøre underverker. Håper uansett du får oppleve at livet blir trygt og stabilt igjen du også! 

 

 

Anonymkode: 17dc6...6db

[AnonymBruker]

Får oppriktig vondt av å høre hvordan du har det i hverdagen. ❤️ Skulle ønske det var lettere å være åpen om slikt og at flere var mer informerte. 

Jeg har en venninne som tidlig ble ufør grunnet kptsd og som i voksen alder har gått inn i en slags helbredelsesfase. Jeg håper du slipper det kjipe av relasjoner og atferd hun måtte gjennom for å komme dit, men de siste årene har hun virkelig stått på for å snu på ting. Dessverre er det som du sier vanskelig å få hjelp fra det offentlige. Venninnen min har derfor valgt å ta kontroll over situasjonen sin ved å lese alt hun kommer over, både om traumer og hvordan de behandles. 

I et forsøk på å bedre forstå henne og hvordan hun har det kjøpte jeg nylig en bok som heter "the body keeps the score". Den legger frem en del årsaker og enkeltsituasjoner, samt behandlinger som brukes. Kanskje den kan være et fint sted å starte?

Hvordan er hverdagen din? Er du i jobb?

Anonymkode: 59721...d09

[totti_1]

Dagene blir lange uten jobb. Dette bør være målet i et 5 års perspektiv. Du må for guds skyld komme deg til en ERFAREN psykolog. Stor, stor forskjell 😀

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har opplevd lignende (det var en nabo som bedrev trusler, tortur og seksuelle overgrep av uvanlig bestialsk natur, det begynte da jeg var fire, eskalerte da jeg var 12 og varte til jeg flyttet hjemmefra som 18-åring, men selv etter det fortsatte det i ferier og helger fram til jeg var over 20.) men dissosierte bort det aller meste og var egentlig ikke bevisst på hvor jævlig livet mitt var før maaaange år senere. Ting hanglet og gikk, jeg holdt alt og alle på avstand, var usunt perfeksjonistisk, sov nesten aldri og veltet meg i andres lidelseshistorier så fort jeg fikk sjansen. Det føltes så befriende at noen satte ord på grusomme ting og opplevelser, antakelig fordi jeg selv ikke kunne det, så deres ord ble på en måte mine. 

Jeg håndterte lenge to 100% stillinger samtidig pluss en haug idealistisk arbeid, jeg følte meg aldri bra nok og "måtte" lklare mer og mer. Etterhvert ballet de fysiske problemene på seg. Delvis på grunn av fysiske skader han påførte meg og parasitter han smittet meg med, delvis på grunn av søvnmangel og resten trolig fordi jeg var så utrolig forknytt og anspent på heltid. Jeg ble dermed etterhvert ufør, så heldigvis var sikkerhetsnettet på plass da det smalt for fullt midt i 30-åra. Jeg opplevde tilfeldig et nytt traume som lignet noe jeg ble utsatt for, og dermed raste absolutt alt av forsvarsverker jeg hadde bygd opp. Alt av minner kom tilbake, panikkangsten var konstant, jeg dissosierte i hytt og pine og greide ikke kontrollere en følelse i verden. Jeg begynte å selvskade, sov enda mindre, sluttet å spise skikkelig og begynte å unngå alt som kunne minne om ham, og det var mye. 

Jeg fikk en uke lang akuttinnleggelse uten å få så mye som en samtale med en psykolog eller lege av noe slag og uten å veksle to ord engang om noe annet enn måltider og trening med noe annet personale. Det eneste som gjaldt var å stå opp 07.00, legge meg 21.00 og trene, trene, trene. Ingen besøk, ingen mobil, ingen PC, ingen TV, hadde ikke med meg lesestoff og hadde ikke tillatelse til å være på dagligstua utenom måltidene. Trenger jeg fortelle at jeg ikke ble bedre av det? 

Etterpå var hjelpetilbudrt ingenting. Bokstavlig talt ingenting. Alle henvisninger ble avvist og jeg har til dags dato (fyller snart 50) ikke hatt en eneste samtale med psykolog betalt av det offentlige. Har gått privat, men opplevd at samtlige avviser meg etter et par timer når de forstår hvor stort dette er. Det som derimot reddet meg, var at jeg møtte mannen i mitt liv mens jeg fremdeles var på mitt laveste og jeg greide for første gang i mitt liv å virkelig slippe et annet menneske inn i livet mitt. Han ble en stor støtte og har med stor empati stablet meg på bena igjen og hjulpet meg å håndtere alt jeg opplevde. Jeg er ham evig takknemlig for det.

Etter 2-3 år sammen med ham endte jeg på et relativt godt sted i livet, og jeg fungerte godt psykisk i mange år. For et par år siden døde han dessverre, og selv om sorgen var stor, følte jeg meg stabil. Men etter at stadig nye traumer (helt andre ting enn det i oppveksten) har stått i kø det siste året nå, kjenner jeg at grunnen under meg begynner å slå sprekker. Vet ikke om det er på grunn av erfaringene mine, eller om det ville skjedd med hvem som helst etter alle nye traumer og å miste mannen sin på bare to år. 

Uansett, jeg har stor tro på at livet kan endre seg til det bedre, og at god traumeterapi ikke er den eneste veien til Rom, selv om jeg selvfølgelig sterkt vil anbefale det. Men tilfeldigheter og gode, nære og empatiske mennesker i livet sitt kan også gjøre underverker. Håper uansett du får oppleve at livet blir trygt og stabilt igjen du også! 

 

 

Anonymkode: 17dc6...6db

Takk for at du tørr å dele. 

Ting blir jo bedre. Jeg har hatt det MYE verre enn nå. 

Tror det du sier om gode mennesker i livet er viktig 🙂

Bruker også naturen mye, det er god medisin.

Historen din er både gjenkjennelig og rystende! Forferdelig at slikt skal skje andre. Men samtidig en slags "trøst" (misforstå meg rett) i at en ikke er alene. For slik kan det ofte føles.

Ønsker deg alt godt 🥰

 

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for at du tørr å dele. 

Ting blir jo bedre. Jeg har hatt det MYE verre enn nå. 

Tror det du sier om gode mennesker i livet er viktig 🙂

Bruker også naturen mye, det er god medisin.

Historen din er både gjenkjennelig og rystende! Forferdelig at slikt skal skje andre. Men samtidig en slags "trøst" (misforstå meg rett) i at en ikke er alene. For slik kan det ofte føles.

Ønsker deg alt godt 🥰

 

Anonymkode: 85ff7...4a6

Jeg misforstår deg slett ikke, det er en trøst i å ikke være alene og i at andre greier å sette ord på det som føles helt ufattelig vanskelig og umulig å håndtere. Som jeg skrev har jeg vært nesten avhengig av å høre andre fortelle om de grusomste ting de har opplevd. Selv om jeg led på deres vegne, var det en trøst i å høre tilsvarende fra andre som det jeg hadde opplevd selv. 

Anonymkode: 17dc6...6db

[AnonymBruker]

Så godt å høre! 

Ditt behov er det samme som mitt. Å oppleve slikt kan jo få en til å tvile på seg selv og i hvert fall i mitt tilfelle nærmest lure på om det er en selv det er noe galt med. Da er det godt å høre at man ikke er alene.. dette er jo ikke slikt folk snakker så ofte om, med mindre man kjenner hverandre godt.

Godt å se jeg ikke er alene med å sitte oppe i natten også.. 

Sliter du også med søvn og innsovning?

Klem ts

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

Håper du får det bedre ❤

Anonymkode: 85ff7...4a6

[AnonymBruker]

Traumer er vanskelig, og en må jobbe veldig hardt selv. En psykolog kan støtte men all jobben er opp til deg. 
Har i år opplevd å miste en i familien i trafikken, og dette var et menneske uker 20 år. 
Nå som mine egne barn begynner å skal ta lappen og sitte på i biler får jeg helt panikk. 
Det er ikke en innbilt fare, fordi vi leser hver eneste uke i nyheter at ulykker skjer, i tillegg har vi erfart det. 
Så er det det å leve med det, å stole på at ungdommen tar gode valg og at det går bra. 

Anonymkode: f9a80...877