Min bror tar aldri kontakt

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg nå 40 år. Barna begynner å bli større. Min bror ser dem bed høytider når han er tilbake i byen han vokste opp i. Han flytta bort for studier og har blitt værende i denne byen. Han har aldri bodd i samme by som oss mens jeg har hatt barn. Når han kommer hjem sees vi ofte og lager planer. Da treffes vi som regel hos våre foreldre, men jeg inviterer også med på ting eller hjem til oss. Han tar ikke initiativ til å være med barna mine alene når han er hjemme. Når han er borte i den andre byen kan det gå månedsvis før vi snakker. Jeg ringte mer før, men ringer mindre nå. Sender av og til melding men får lite svar. Vet mine foreldre er lei seg fordi han sjelden tar telefonen. Jeg synes det er så sårt at han ikke har vært en særlig del av mine barns oppvekst. De elsker når han først er der og spesielt minste barnet henger veldig på han når han først er hjemme. De savner han alltid mye en periode etter at han drar. Jeg har begynt å tenke mer på hva dette handler om. Hvorfor ønsker han ikke et nærere forhold til mine barn? Og meg? Mine foreldre? Jeg har også et ansvar for å ta kontakt og kunne ringt mye mer. Jeg føler liksom bare at jeg med årene har gitt mer og mer opp og har litt i bakhodet at han nok ikke ønsker så mye kontakt siden han sjelden svarer på melding og telefon. Han har ikke egen familie enda, er ikke lagt fra meg i alder. Hva hadde dere gjort? Bør jeg ha en prat med han og være ærlig? Eller bare prøve å ha det så fint som mulig når vi først ses? Jeg tenker en melding i ny og ne om hvordan barna har det hadde jeg satt ekstremt pris på. Feks ved første skoledag og slike store dager... bør jeg ringe han mer? Eller skal jeg bare innse at slik ble det for oss..

Anonymkode: a83c2...e7a

[AnonymBruker]

Høres ut som en typisk yngre mann, spør du meg. Supertanteroller og omsorg for foreldre ser ut til å være vanligere blant kvinner. Han har vel sitt liv og tenker ikke så mye på andre? 

Anonymkode: 5d1b9...b68

[AnonymBruker]

Typisk ungkar...

Anonymkode: 31e7b...b1f

[ThereGoesBob]

Tenker du bør klare å se an din bror såpass godt at du selv finner ut av disse tingene. Høres jo ut som han ikke ønsker noe nær relasjon med deg og dine egentlig. Kanskje han ikke er moden nok for det. La han seile sin egen sjø inntil han vender hjem.

[AnonymBruker]

Jeg er også 40, og har en sånn bror. Men vi sees aldri, kun i konfirmasjoner, dåp etc. Hyggelig når vi sees, men han sender aldri meldinger eller ringer. Sine onkelbarn har han aldri brydd seg om, tror han knapt vet hvor gamle de er. Han har hatt kjæreste nå i snart to år vi aldri har møtt (hver gang hun skulle bli med på noe ble hun syk eller kunne ikke). 
 

Søsteren min på samme alder derimot er super involvert. Tar de med på ting, husker merkedager og virker som om hun liker å henge med oss.

Jeg har konkludert så enkelt at vi har forskjellige liv, han er «partgutt» og vi har familieliv.

Man kan ikke tvinge noen til relasjon, eller bli skuffet/såret over at de (han) ikke syntes at dine barn er like spennende som du syntes selv.

Anonymkode: 65edf...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har begynt å tenke mer på hva dette handler om.

Han er vel som meg, ganske enkelt en person om trives alene, ikke har behov for andres selskap og er absolutt ikke flink til å opprettholde kontakt. 

Uten at det er noe som helst galt. Man er bare sånn. Og jeg er også flink til "å ta meg sammen" når jeg må, men etter noen dager sammen, føler jeg at jeg har gjort mitt og kan trekke meg tilbake til eget liv. 

Ikke heng deg opp i at det er noe feil, aksepter bare at han er sånn. 

Anonymkode: bb5df...d5f

[AnonymBruker]

Han er fløyet ut av redet, og har vel skapt seg et liv der han bor nå. 

Anonymkode: a66b6...b39

[Chupacabra]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg nærmer meg nå 40 år. Barna begynner å bli større. Min bror ser dem bed høytider når han er tilbake i byen han vokste opp i. Han flytta bort for studier og har blitt værende i denne byen. Han har aldri bodd i samme by som oss mens jeg har hatt barn. Når han kommer hjem sees vi ofte og lager planer. Da treffes vi som regel hos våre foreldre, men jeg inviterer også med på ting eller hjem til oss. Han tar ikke initiativ til å være med barna mine alene når han er hjemme. Når han er borte i den andre byen kan det gå månedsvis før vi snakker. Jeg ringte mer før, men ringer mindre nå. Sender av og til melding men får lite svar. Vet mine foreldre er lei seg fordi han sjelden tar telefonen. Jeg synes det er så sårt at han ikke har vært en særlig del av mine barns oppvekst. De elsker når han først er der og spesielt minste barnet henger veldig på han når han først er hjemme. De savner han alltid mye en periode etter at han drar. Jeg har begynt å tenke mer på hva dette handler om. Hvorfor ønsker han ikke et nærere forhold til mine barn? Og meg? Mine foreldre? Jeg har også et ansvar for å ta kontakt og kunne ringt mye mer. Jeg føler liksom bare at jeg med årene har gitt mer og mer opp og har litt i bakhodet at han nok ikke ønsker så mye kontakt siden han sjelden svarer på melding og telefon. Han har ikke egen familie enda, er ikke lagt fra meg i alder. Hva hadde dere gjort? Bør jeg ha en prat med han og være ærlig? Eller bare prøve å ha det så fint som mulig når vi først ses? Jeg tenker en melding i ny og ne om hvordan barna har det hadde jeg satt ekstremt pris på. Feks ved første skoledag og slike store dager... bør jeg ringe han mer? Eller skal jeg bare innse at slik ble det for oss..

Anonymkode: a83c2...e7a

Vil si at det er mer usunt med voksne søsken som har daglig kontakt.

Du må leve ditt liv, så får han leve sitt.

[AnonymBruker]

Chupacabra skrev (6 minutter siden):

Vil si at det er mer usunt med voksne søsken som har daglig kontakt.

Du må leve ditt liv, så får han leve sitt.

Ærlig talt, hvordan er det usunt? Jeg og mine to søstre snakkes daglig, og jeg er takknemlig og glad for å ha et så nært og godt forhold til de. Samme med foreldrene mine. Jeg har mann og barn og jobb og hobbyer og mange venner, og det er ingenting usunt med mitt liv. 🙄

Anonymkode: 1a105...f50

[Chupacabra]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ærlig talt, hvordan er det usunt? Jeg og mine to søstre snakkes daglig, og jeg er takknemlig og glad for å ha et så nært og godt forhold til de. Samme med foreldrene mine. Jeg har mann og barn og jobb og hobbyer og mange venner, og det er ingenting usunt med mitt liv. 🙄

Anonymkode: 1a105...f50

Ja, men man må vokse ut av redet. Det har din bror gjort.

[AnonymBruker]

Det er mer vanlig at menn har et mer distansert forhold til familien...særlig om han har søstre som tar seg resten av familien.

Anonymkode: 4c045...aba

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres helt normalt ut, ts. Særlig fordi dere bor i ulike byer. Selvsagt er det like normalt å ha tett kontakt, men det kommer jo helt an på behovet til personene det gjelder. Du skriver også at han ikke er familisert enda, så da kan man jo tenke seg at han har andre behov og verdier akkurat nå. 
 

Jeg har også lite kontakt med mine tantebarn og søsken, selv om jeg har barn selv også. Det er helt greit når vi møtes, men den kontakten holder til neste gang vi møtes. Vi har liksom så ulike liv, og har etablert oss i ulike byer med nye nettverk, aktiviteter og interesser. Det er ikke slik at familie nødvendigvis er det aller viktigste for en person, like (eller mer) viktig kan det nettverket man har skapt selv være. Det er bare tull at blod er viktigere enn vann. 

Anonymkode: 5c7e4...18e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke slik at familie nødvendigvis er det aller viktigste for en person, like (eller mer) viktig kan det nettverket man har skapt selv være. Det er bare tull at blod er viktigere enn vann. 

Anonymkode: 5c7e4...18e

100%
 

Jeg tror ikke en, eneste av mine venner har et nært forhold til sine søsken feks.

Har selv heller ikke noe nært forhold til mine søsken. Ser dem begge kanskje 2-3 ganger i året, og vi bor alle innen 10 minutter fra hverandre 😊

Anonymkode: 513a7...f4b

[AnonymBruker]

Chupacabra skrev (5 timer siden):

Ja, men man må vokse ut av redet. Det har din bror gjort.

Jeg har ingen bror? Og vi bor spredt utover hele landet, snakker på telefonen. 

Anonymkode: 1a105...f50

[Chupacabra]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ingen bror? Og vi bor spredt utover hele landet, snakker på telefonen. 

Anonymkode: 1a105...f50

Ok, trodde du var TS.

TS sin bror da, han har flyttet ut av redet.

Ditt liv er ingen fasit for hvordan andre skal leve. Det er helt normalt at søsken ikke omgås så ofte når de blir voksne.

[AnonymBruker]

Har en bror jeg kanskje ser hvert andre år, ikke snakker vi sammen på tlf heller. Vi er så forskjellige og har aldri klikket helt under oppveksten heller. Tror vi må normalisere at søsken ikke automatisk betyr at man skal like hverandre eller ønske å omgås. 

Anonymkode: 3fee8...d55

[AnonymBruker]

Det er forståelig at du føler deg såret og lurer på hvorfor din bror ikke ønsker et nærmere forhold til barna dine og resten av familien. Det kan være mange grunner til dette, og det kan være lurt å ha en åpen samtale med ham for å få bedre forståelse. Kanskje han har egne utfordringer eller prioriteringer som gjør det vanskelig for ham å være mer tilstede. Uansett, husk at du har gjort ditt beste for å inkludere ham, og det er viktig å ta vare på deg selv og barna dine. Kanskje dere kan finne en måte å opprettholde kontakten som fungerer for begge parter. Ta gjerne en prat med ham og uttrykk dine følelser. Lykke til!

Anonymkode: c2b1d...ddb

[AnonymBruker]

En fare ved at du skal "snakke om det" er at du skaper større avstand. Det er heller ikke sikkert du får de ærlig svarene om du spør.

Dette kan handle om alt fra at han bare lever sitt eget liv eller at han egentlig ikke var en del av happy family. Jeg vet ikke, Menn er ofte sånn og det trenger ikke å bety noe negativt.

Anonymkode: ce2a1...6a2

[AnonymBruker]

Jeg ville vært mer opptatt av at han hadde kontakt med meg. Andres barn, som man ikke omgås jevnlig, er ikke særlig interessante. 

Anonymkode: 7f5b0...2ee

[AnonymBruker]

Kan det at barna henger seg veldig på ham når de først møtes kanskje ha noe med det å gjøre? Det blir rett og slett for mye og for slitsomt med barn som er sånn. Det fører jo til at man kanskje ikke ønsker å ha så mye med de å gjøre, selv om det er familie. 

Anonymkode: 850c0...717