Så bekymret for barnet mitt

[AnonymBruker]

Irak skrev (38 minutter siden):

Er bare for å poengtere at det er mange paralleller når det kommer til grensesetting.

Hva er det du sier? Har ikke sagt noe stygt om noen jeg? 

Prøver bare å dele en erfaring for å illustrere at man kan sette grenser som faktisk gagner både barn og voksne her.....

At du evt ikke evner å se det er ikke mitt problem....

Jeg blir utrolig provosert av at voksne mennesker tenker at barna er problemet. For slik virker det på meg....

TS sier jo selv at det er mye kjefting og en relasjon som ikke er noe god.....

Du har selvfølgelig lov til å ha dine meninger akkurat som meg.....

Vi har jo ytringsfrihet heldigvis ❤️.

Ja nå fikk du et hjerte 😉. 

Er veldig glad i å uttrykke meg med emojier ❤️. Er bare for å forsterke meningene mine ❤️. Er ikke det lov? 

 

Lov er det jo, men også ganske weird. Et hjerte utrykker jo ikke det du prøver å formidle, det virker egentlig bare fordummende. Og tar oppmerksomhet vekk fra poengene dine.

Anonymkode: 4f640...a11

[Irak]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men set er jo ingen her som mener det du diskuterer i mot? Hvor har noen skrevet kast ut spillemaskinen OG smell igjen døra til rommet og så kan 10-åringen passe seg selv (som før)? 

Vi andre tenker at man tar bort maskinen eller begrenser spilling I TILLEGG til at foreldrene må begynne å bry seg og bruke tid på sønnen sin. Men du mener altså man bare skal prate for det er jo utelukkende synd på 10-åringen?

Og ja, jeg er enig i at det er synd på ham altså, og jeg mener egentlig foreldrene er på grensa til omsorgssvikt om det er så ille som beskrevet, men en stor del av jobben som må gjøres er å snu en dårlig vane og fylle livet med annet enn skjerm og spill. Og det får man nok ikke til uten en eller annen grad av tvang (for han kommer til å bli sint). Og kanskje er det lurt å ta helt pause, på samme måte som du ikke gir en alkoholiker en flaske vin hver lørdag, eller at en narkoman får en stripe kokain fordi «nå har du vært flink». Belønning skal naturligvis ikke være det man skal bort fra.

 

Anonymkode: 638eb...d2f

Hvor har jeg skrevet at jeg synes synd på noen? 

Jeg skriver og du tolker det jeg skriver utifra din erfaring og perspektiver. 

Slik er vi mennesker. Meg selv inkludert.

Ingen er perfekte heldigvis ❤️. Jeg setter det på spissen for å få andre til å tenke....

Er jeg da ond?

Ser at mange fornuftige mennesker her inne prøver å hjelpe ❤️. Det er bra ❤️. 

Og nei jeg har ikke sagt at du ikke er fornuftig. 

Oppfordrer deg til å ta kontakt i innboksen hvis du tør 😉

Skal være så snill jeg bare kan 😉❤️.

Dog viser du meg ikke respekt så får du det heller ikke ❤️

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Lov er det jo, men også ganske weird. Et hjerte utrykker jo ikke det du prøver å formidle, det virker egentlig bare fordummende. Og tar oppmerksomhet vekk fra poengene dine.

Anonymkode: 4f640...a11

Ja her kan jeg sikkert skjerpe meg litt....

Ser den altså.

[AnonymBruker]

Irak skrev (1 minutt siden):

Hvor har jeg skrevet at jeg synes synd på noen? 

Jeg skriver og du tolker det jeg skriver utifra din erfaring og perspektiver. 

Slik er vi mennesker. Meg selv inkludert.

Ingen er perfekte heldigvis ❤️. Jeg setter det på spissen for å få andre til å tenke....

Er jeg da ond?

Ser at mange fornuftige mennesker her inne prøver å hjelpe ❤️. Det er bra ❤️. 

Og nei jeg har ikke sagt at du ikke er fornuftig. 

Oppfordrer deg til å ta kontakt i innboksen hvis du tør 😉

Skal være så snill jeg bare kan 😉❤️.

Dog viser du meg ikke respekt så får du det heller ikke ❤️

Det er faktisk kliss umulig å lese denne teksten og få med seg innholdet. For et ubrukelig rot. Sånn. Tilbake til tema!

Anonymkode: 7d3c1...c3b

[Raven.Writingdesk]

mirjia skrev (11 minutter siden):

Grenser uten omsorg hjelper ikke. Dette er et barn som ikke har det bra. Omsorg sammen grenser.

Feks:

- Tirsdag er spillefri dag, da drar pappa og Per i butikken og ukeshandler sammen. Kanskje drikker de kakao på kafe sammen også.

- Fredag er spillefri dag, da er Per med og lager taco/pizza og bestemmer film for kvelden.

- Søndag er spillefri dag. Da gjør hele familien noe sammen.

 

Sorry, men dette høres så fiktivt ut for meg og overhodet ikke balansert. Gutten elsker å spille men fredag kveld skal dette være forbudt fordi da er det «spillefri kveld»..? Og hvordan skal mamma og pappa følge opp dette? Låse av dataen annenhver dag? Hva med å heller skape balanse i hverdagen først og fremst? Det virker som du og flere i tråden tenker at tar de bort spill så er problemet løst. Jeg er enig i at spillbruk bør reduseres men ikke tas bort som straff. Det skaper ikke god dialog og samspill mellom foreldre og barn.
 

Hva om heller pappa/mamma spilte sammen med gutten etter felles middag som gutten har hjulpet til med å lage? 

[Raven.Writingdesk]

Irak skrev (1 minutt siden):

Ja her kan jeg sikkert skjerpe meg litt....

Ser den altså.

Bare fjern hjertene så kommer budskapet ditt tydeligere frem  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har en tiåring som jeg føler jeg glir mer og mer fra. Han er eldstemann i en søskenflokk på tre. De to andre trenger naturlig nok foreldrene mye mer enn eldstemann. Han har gradvis begynt å tilbringe mer og mer tid på rommet sitt. Låser seg inn og gamer fra han kommer hjem fra skolen og til langt over leggetid. Kommer ut til middag, men har nærmest sluttet å gjøre lekser, vil ikke lenger delta på fritidsaktiviteter og bruker mindre og mindre tid med venner. 

For noen år siden hadde vi gode rutiner. Nå er spilletid, lekser, leggetid, fysisk aktivitet, sosial omgang og enkle oppgaver i huset grunnlag for heftige krangler. Det ligger klær og håndklær slengt rundt i omtrent alle rom, brukt service tårner seg på rommet hans og det blir mangler i skapene på kjøkkenet. Når han har lagd mat står det alltid et kaos igjen på kjøkkenbenken og på bordet. Det er altså null evne til å rydde etter seg og uansett hvor ofte vi snakker om det, går det ikke inn.

Nå er nesten all dialog preget av at han er sint (og at vi klager på for mye spilling, lekser som ikke er gjort og ekstremt med rot). Vi er også bekymret for hans psykiske og fysiske helse når han nå ikke lenger ønsker å spille håndball slik han har gjort i mange år, han vil heller ikke begynne med en ny idrett, han sier han er for sliten til å være sammen med venner og spilling tar all hans tid. Ser for meg at han innen kort tid er venneløs, overvektig og spilleavhengig. Har ikke inntrykk av at det har skjedd noe alvorlig som har ført til dette. Det har skjedd gradvis.

Skjønner at han muligens er på vei inn i tenårene, men må det virkelig bety at vi skal miste helt den gode relasjonen vi en gang hadde med han? 

Anonymkode: f8f43...a56

Hvorfor er det en selvfølge at barn skal game? Fjern pc og Internett, han er åpenbart avhengig og trenger detox. Han er ti år! Dere er foreldrene og bestemmer. Nå legger dere opp til at han blir en av disse taperne som sitter og spiller hjemme hos mor i all evighet og glemmer egen hygiene og sosial omgang. Bare fjern spill utstyret og ta kontroll. Så får dere stå i reaksjonen som kommer med ro.

Anonymkode: b5e7f...005

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (1 minutt siden):

Sorry, men dette høres så fiktivt ut for meg og overhodet ikke balansert. Gutten elsker å spille men fredag kveld skal dette være forbudt fordi da er det «spillefri kveld»..? Og hvordan skal mamma og pappa følge opp dette? Låse av dataen annenhver dag? Hva med å heller skape balanse i hverdagen først og fremst? Det virker som du og flere i tråden tenker at tar de bort spill så er problemet løst. Jeg er enig i at spillbruk bør reduseres men ikke tas bort som straff. Det skaper ikke god dialog og samspill mellom foreldre og barn.
 

Hva om heller pappa/mamma spilte sammen med gutten etter felles middag som gutten har hjulpet til med å lage? 

Du tok ikke poenget. Det var ment som eksempler på hvordan man kan erstatte spill med relasjonsbyggede aktiviteter, men de relasjonsbyggende aktivitetene er poenget, og det som kan gjøre at gutten får det bedre. 

Anonymkode: 7d3c1...c3b

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er faktisk kliss umulig å lese denne teksten og få med seg innholdet. For et ubrukelig rot. Sånn. Tilbake til tema!

Anonymkode: 7d3c1...c3b

Jada jada 😉

[Irak]

Full Ugle skrev (5 minutter siden):

Bare fjern hjertene så kommer budskapet ditt tydeligere frem  

Takk.

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du tok ikke poenget. Det var ment som eksempler på hvordan man kan erstatte spill med relasjonsbyggede aktiviteter, men de relasjonsbyggende aktivitetene er poenget, og det som kan gjøre at gutten får det bedre. 

Anonymkode: 7d3c1...c3b

Da er vi enig men det er vanskelig å «ta poenget» når du presenterer det som «spillefrie dager» annenhver dag. Si heller det da, for da er vi enige.

Jeg tror gutten vil være mer lydhør og positiv også til «kjipe beskjeder» slik som sengetid om han har hatt en god tone, dialog med foreldre og generelt fin dag ellers (med eller uten spill) 

Jeg ville fokusert lite på spill og mer på samvær, rutiner, lekser. En 10 åring som legger seg seint og lar være å gjøre lekser vil jo merke konsekvensene av dette sjøl på skolen.

Spør 10 åringen under «våpenhvile» hvordan han har det på skolen. Hvordan mestrer han leksearbeidet? En 10 åring er ikke dum, faller han «av» vil han garantert ha tanker og kanskje til og med bekymringer rundt dette. Sett mål som gir opplevelse av mestring: lese leseleksa hver dag. Allier med lærer at hen er klar over ekstra innsats på hjemmefronten slik at han merker «belønningen» i den andre enden (på skolen) « Yes! Du var rå på lesing! Kom så spiller  vi XX sammen» (sagt av foreldre) 

Endret 29. oktober 2023 av Full Ugle

[Gjest mirjia]

Full Ugle skrev (14 minutter siden):

Da er vi enig men det er vanskelig å «ta poenget» når du presenterer det som «spillefrie dager» annenhver dag. Si heller det da, for da er vi enige.

Jeg tror gutten vil være mer lydhør og positiv også til «kjipe beskjeder» slik som sengetid om han har hatt en god tone, dialog med foreldre og generelt fin dag ellers (med eller uten spill) 

Jeg ville fokusert lite på spill og mer på samvær, rutiner, lekser. En 10 åring som legger seg seint og lar være å gjøre lekser vil jo merke konsekvensene av dette sjøl på skolen.

Spør 10 åringen under «våpenhvile» hvordan han har det på skolen. Hvordan mestrer han leksearbeidet? En 10 åring er ikke dum, faller han «av» vil han garantert ha tanker og kanskje til og med bekymringer rundt dette. Sett mål som gir opplevelse av mestring: lese leseleksa hver dag. Allier med lærer at hen er klar over ekstra innsats på hjemmefronten slik at han merker «belønningen» i den andre enden (på skolen) « Yes! Du var rå på lesing! Kom så spiller  vi XX sammen» (sagt av foreldre) 

Som sagt: "Grenser uten omsorg hjelper ikke." 

[Kaisada]

Hvis du er bekymret må du ta skjea ut av munnen og tilby gutten noe voksenkontakt og veiledning. Han er ikke født sånn, men blir sånn etter år med manglende livsveiledning fordi han er eldst, og det alltid er noen som trenger mor og far mer enn han. Dette er så riv ruskende galt og vitner om utrolig uansvarlige foreldre. 

Dere har ikke rett til å være bekymret når det er dere som forårsaker alle hans symptomer på at han ikke har noen tilhørighet eller trygghet til dere. 

 

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger og råd! De var var nyttige å lese innimellom alle bedrevitere som ikke helt kan dette med vennlig kommunikasjon. Det var jeg riktig nok forberedt på og la ut problemet vårt her, nettopp fordi jeg er så desperat at jeg må tåle realiteten og gjerne tar i mot alle innfallsvinkler. 

Skulle sitert ganske mange her, men tar en oppsummering:

Ja, småsøsknene krever dessverre mye da den ene har alvorlig, aktiv epilepsi. Det er selvsagt viktig for oss med alenetid med storebror og vi prøver å få til det så ofte som mulig i en travel hverdag. Helt sikkert ikke ofte nok, slik mange her poengterer.

Ja, vi har fjernet spillkonsoller, Internett osv i peroder. Vi blir enige om gode avtaler som innebærer en balanse mellom fritidsaktiviteter, lekser, familie og spilling, men det holder i noen få dager før det er på'n igjen.

Ja, jeg vet godt hvordan han har det på skolen og har faktisk en god og hyppig dialog med læreren hans.

Nei, vi foreldre spiller ingenting (men burde nok vise mer interesse for hans spilling). Vi er en aktiv familie som bruker mye tid utendørs, kanskje må vi også innse at eldstesønnen ikke har de samme interessene som oss.

Igjen, takk for gode, meningsfulle svar til dere som ikke var opptatt av å gå til angrep!

Anonymkode: f8f43...a56

[AnonymBruker]

Å være eldst er ikke så lett alltid. Man er stor nok til å skjønne at småsøsken trenger mer hjelp enn man gjør selv. Så sa vil man ikke be om noe og være kravstor, og "forsvinner" heller inn i seg selv. Ikke la det skje. Hilsen eldst i søskenflokken, som faktisk stadig setter meg selv nederst og sist, og "forsvinner".

Anonymkode: 7d3c1...c3b

[AnonymBruker]

TS,  så fint å høre at du tar til deg tilbakemeldingene!

Jeg har en tiåring selv, og må innrømme at jeg ut i fra HI syns det hørtes ut som dere har gitt opp barnet. Min gutt er også altfor glad i spill,  men han får ikke spille ubegrenset. Han har ikke tv eller pc på rommet, men spiller på ipad eller tv. Han lager kun mat for moro skyld, og det å spise mat på rommet er uaktuelt. Han har heller ikke nøkkel til rommet sitt.

Er det også litt behagelig for dere at han forsvinner på rommet og er der hele kvelden? Eller hvorfor tillater dere det?

Mitt barn må tvinges vekk fra skjermer, og blir skikkelig forbannet over det. Men jeg skjønner jo at hvis vi ikke tar den kampen nå når han er ti, et barn som vi foreldre fortsatt har full kontroll på og myndighet over, så vil vi aldri klare det.

Håper dere oppsøker hjelp. Helsestasjonen? Kanskje trenger dere hjelp til grensesetting  kanskje en bedre forståelse av hva dere kan forvente av en tiåring (nei, min hadde heller aldri gjort lekser om han kunne valgt gaming), eller er det avlastning av det syke barnet som må til? Ikke ofre et barn for de andre!

 

Anonymkode: 138be...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger og råd! De var var nyttige å lese innimellom alle bedrevitere som ikke helt kan dette med vennlig kommunikasjon. Det var jeg riktig nok forberedt på og la ut problemet vårt her, nettopp fordi jeg er så desperat at jeg må tåle realiteten og gjerne tar i mot alle innfallsvinkler. 

Skulle sitert ganske mange her, men tar en oppsummering:

Ja, småsøsknene krever dessverre mye da den ene har alvorlig, aktiv epilepsi. Det er selvsagt viktig for oss med alenetid med storebror og vi prøver å få til det så ofte som mulig i en travel hverdag. Helt sikkert ikke ofte nok, slik mange her poengterer.

Ja, vi har fjernet spillkonsoller, Internett osv i peroder. Vi blir enige om gode avtaler som innebærer en balanse mellom fritidsaktiviteter, lekser, familie og spilling, men det holder i noen få dager før det er på'n igjen.

Ja, jeg vet godt hvordan han har det på skolen og har faktisk en god og hyppig dialog med læreren hans.

Nei, vi foreldre spiller ingenting (men burde nok vise mer interesse for hans spilling). Vi er en aktiv familie som bruker mye tid utendørs, kanskje må vi også innse at eldstesønnen ikke har de samme interessene som oss.

Igjen, takk for gode, meningsfulle svar til dere som ikke var opptatt av å gå til angrep!

Anonymkode: f8f43...a56

man kan ikke fjerne heroin i perioder og så gi tilbake og tro at tiåringen klarer å styre det. Barn har ikke forutsetning for å styre dette, det er derfor foreldre finnes. Han er åpenbart en av de som ikke takler å begrense det. Da er det bedre med null tilgang. Så må dere nesten bruke energi på å hjelpe han inn i andre aktiviteter. Dette er en kamp for alle foreldre i dag å skjerme de fra skjerm. Man kan ikke bare gi etter. Dere voksne er til syvende og sist den som bestemmer om dere skal ha spill og nett. 

Anonymkode: b5e7f...005

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for mange gode tilbakemeldinger og råd! De var var nyttige å lese innimellom alle bedrevitere som ikke helt kan dette med vennlig kommunikasjon. Det var jeg riktig nok forberedt på og la ut problemet vårt her, nettopp fordi jeg er så desperat at jeg må tåle realiteten og gjerne tar i mot alle innfallsvinkler. 

Skulle sitert ganske mange her, men tar en oppsummering:

Ja, småsøsknene krever dessverre mye da den ene har alvorlig, aktiv epilepsi. Det er selvsagt viktig for oss med alenetid med storebror og vi prøver å få til det så ofte som mulig i en travel hverdag. Helt sikkert ikke ofte nok, slik mange her poengterer.

Ja, vi har fjernet spillkonsoller, Internett osv i peroder. Vi blir enige om gode avtaler som innebærer en balanse mellom fritidsaktiviteter, lekser, familie og spilling, men det holder i noen få dager før det er på'n igjen.

Ja, jeg vet godt hvordan han har det på skolen og har faktisk en god og hyppig dialog med læreren hans.

Nei, vi foreldre spiller ingenting (men burde nok vise mer interesse for hans spilling). Vi er en aktiv familie som bruker mye tid utendørs, kanskje må vi også innse at eldstesønnen ikke har de samme interessene som oss.

Igjen, takk for gode, meningsfulle svar til dere som ikke var opptatt av å gå til angrep!

Anonymkode: f8f43...a56

Men hvorfor holder det bare i noen dager? Fordi dere ikke har krefter til å stå i det og dermed gir opp? Jeg prøver ikke å gå til angrep, men lurer oppriktig. Dere trenger jo heller ikke å ta det helt bort. Men si at hvis du ikke gjør lekser, spiser med oss andre og blir med ut i frisk luft så og så mye per uke, DA tar vi det bort. Spilling kan være sosialt og bra og gi mye mestring, det. Men det kan ikke gå på bekostning av alt annet.

Anonymkode: 42b4e...66a

[AnonymBruker]

For mange er spilling sosialt nok, det å spille med andre er supert, sett dete inn i spillingen og bli med i hans intereser, ville aldri hivd ut konsollen! Spilling er like bra å ha som interesse sol andre ting

Anonymkode: 6a927...57d

[PGMVL]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Har en tiåring som jeg føler jeg glir mer og mer fra. Han er eldstemann i en søskenflokk på tre. De to andre trenger naturlig nok foreldrene mye mer enn eldstemann. Han har gradvis begynt å tilbringe mer og mer tid på rommet sitt. Låser seg inn og gamer fra han kommer hjem fra skolen og til langt over leggetid. Kommer ut til middag, men har nærmest sluttet å gjøre lekser, vil ikke lenger delta på fritidsaktiviteter og bruker mindre og mindre tid med venner. 

For noen år siden hadde vi gode rutiner. Nå er spilletid, lekser, leggetid, fysisk aktivitet, sosial omgang og enkle oppgaver i huset grunnlag for heftige krangler. Det ligger klær og håndklær slengt rundt i omtrent alle rom, brukt service tårner seg på rommet hans og det blir mangler i skapene på kjøkkenet. Når han har lagd mat står det alltid et kaos igjen på kjøkkenbenken og på bordet. Det er altså null evne til å rydde etter seg og uansett hvor ofte vi snakker om det, går det ikke inn.

Nå er nesten all dialog preget av at han er sint (og at vi klager på for mye spilling, lekser som ikke er gjort og ekstremt med rot). Vi er også bekymret for hans psykiske og fysiske helse når han nå ikke lenger ønsker å spille håndball slik han har gjort i mange år, han vil heller ikke begynne med en ny idrett, han sier han er for sliten til å være sammen med venner og spilling tar all hans tid. Ser for meg at han innen kort tid er venneløs, overvektig og spilleavhengig. Har ikke inntrykk av at det har skjedd noe alvorlig som har ført til dette. Det har skjedd gradvis.

Skjønner at han muligens er på vei inn i tenårene, men må det virkelig bety at vi skal miste helt den gode relasjonen vi en gang hadde med han? 

Anonymkode: f8f43...a56

Det kan være han er deprimert. Utrolig vanskelig å snakke "fornuft" med barn i den alderen, men dette høres lott verre ut enn vanlig "pubertetsttrass". Jeg ville kanskje søkt råd hos fagfolk på emnet. Skolehelsetjenesten eller fastlegen kan kanskje hjelpe. Men ikke gjør noe big deal utav det når du prater med sønnen din, det gjør nok bare vondt verre akkurat nå.