Noen som har opplevd skadelig terapi?

[katties]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, men at man mobbet da man var 13-14 år betyr ikke at man fortsatt er en mobber når man er 20 eller 40 år. Det er også grader av mobbing.
Å mene at en person som mobbet på ungdomsskolen automatisk betyr at en ikke kan være en god terapeut senere i livet, syns jeg blir helt feil. 

Anonymkode: cf15d...731

Har jeg sagt det? 

[AnonymBruker]

1 hour ago, katties said:

Har jeg sagt det? 

Det ble insinuert tidligere i tråden, som var det jeg i utgangspunkte svarte på. 

Anonymkode: cf15d...731

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.10.2023 den 14.10):

Spiller ingen rolle om det er psykolog, lege, eller gynekolog. 

Anonymkode: cf15d...731

Det er nok vanskelig med annet helsepersonell også. Men jeg tror det er ekstra vanskelig å klage på en psykolog. 

    1.    Maktubalanse: Maktforholdet mellom en pasient og en psykolog kan være skjevt, og pasienten kan føle seg sårbar og underlegen. Dette kan føre til en frykt for å uttrykke klager eller kritisere psykologens atferd.
    2.    Selvtillit: Mennesker som søker psykologisk hjelp, kan allerede slite med selvtilliten, og det kan være vanskelig å stå opp mot en autoritet som psykologen.
    3.    Frykt for konsekvenser: Pasienter kan være bekymret for negative konsekvenser hvis de klager på sin psykolog, for eksempel frykt for å bli avvist fra videre behandling eller at deres klager vil bli ignorert.
    4.    Psykologisk avhengighet: Pasienter kan utvikle en følelse av avhengighet av sin psykolog og føle at de ikke har andre alternativer for behandling, noe som kan føre til nøling med å klage.
    5.    Skyld og skam: Pasienter kan føle skyld eller skam for å klage på sin psykolog, spesielt hvis de har utviklet et personlig forhold til dem.
    6.    Manglende kunnskap om rettigheter: Pasienter kan mangle kunnskap om deres rettigheter og hva som er akseptabelt eller uakseptabelt oppførsel fra en psykolog.
     7.    Sykeliggjøring: Psykologen kan bruke pasientens (også feilaktige) diagnoser som en unnskyldning for å ignorere, bagatellisere eller bortforklare deres opplevelser. 
      8.   Troverdighet: I mangel på håndfaste bevis slik man ofte har i somatikken, blir det i terapi ord mot ord.  Hvem skal klagemyndigheter feste mest lit til? En psykologspesialist med gode formuleringsevner eller eller en pasient med flere psykiske diagnoser? I prinsippet skal man stille likt, men få yrkesgrupper er så dyktige til å prate for seg som psykologer- det er jo jobben deres. De vet hvordan de bør ordlegge seg for å få troverdighet, for å bli trodd med sin versjon av saken. Mens klager ofte er i en svært sårbar situasjon og overveldet av vanskelige følelser. Det kan påvirke hvor godt klager klarer å få fram hva som har skjedd.

Anonymkode: bac25...dfb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er nok vanskelig med annet helsepersonell også. Men jeg tror det er ekstra vanskelig å klage på en psykolog. 

    1.    Maktubalanse: Maktforholdet mellom en pasient og en psykolog kan være skjevt, og pasienten kan føle seg sårbar og underlegen. Dette kan føre til en frykt for å uttrykke klager eller kritisere psykologens atferd.
    2.    Selvtillit: Mennesker som søker psykologisk hjelp, kan allerede slite med selvtilliten, og det kan være vanskelig å stå opp mot en autoritet som psykologen.
    3.    Frykt for konsekvenser: Pasienter kan være bekymret for negative konsekvenser hvis de klager på sin psykolog, for eksempel frykt for å bli avvist fra videre behandling eller at deres klager vil bli ignorert.
    4.    Psykologisk avhengighet: Pasienter kan utvikle en følelse av avhengighet av sin psykolog og føle at de ikke har andre alternativer for behandling, noe som kan føre til nøling med å klage.
    5.    Skyld og skam: Pasienter kan føle skyld eller skam for å klage på sin psykolog, spesielt hvis de har utviklet et personlig forhold til dem.
    6.    Manglende kunnskap om rettigheter: Pasienter kan mangle kunnskap om deres rettigheter og hva som er akseptabelt eller uakseptabelt oppførsel fra en psykolog.
     7.    Sykeliggjøring: Psykologen kan bruke pasientens (også feilaktige) diagnoser som en unnskyldning for å ignorere, bagatellisere eller bortforklare deres opplevelser. 
      8.   Troverdighet: I mangel på håndfaste bevis slik man ofte har i somatikken, blir det i terapi ord mot ord.  Hvem skal klagemyndigheter feste mest lit til? En psykologspesialist med gode formuleringsevner eller eller en pasient med flere psykiske diagnoser? I prinsippet skal man stille likt, men få yrkesgrupper er så dyktige til å prate for seg som psykologer- det er jo jobben deres. De vet hvordan de bør ordlegge seg for å få troverdighet, for å bli trodd med sin versjon av saken. Mens klager ofte er i en svært sårbar situasjon og overveldet av vanskelige følelser. Det kan påvirke hvor godt klager klarer å få fram hva som har skjedd.

Anonymkode: bac25...dfb

Mye mulig.

Men når man først har klaget inn helsepersonell så skal det svært lite til for at man får mehold og de går videre med saken, med mindre man har fysiske bevis. Det har man sjeldent, og de fleste saker blir henlagt. 

Uansett om man blir utsatt for overgrep av gynekolog eller psykolog, så er skadevirkningen betydelig. Poenget er at man blir like lite hørt av Statsforvalteren uavhengig om det skjedde av en psykolog eller gynekolog. Det er mye bindinger og korrupsjon. 
 

Anonymkode: cf15d...731

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mye mulig.

Men når man først har klaget inn helsepersonell så skal det svært lite til for at man får mehold og de går videre med saken, med mindre man har fysiske bevis. Det har man sjeldent, og de fleste saker blir henlagt. 

Uansett om man blir utsatt for overgrep av gynekolog eller psykolog, så er skadevirkningen betydelig. Poenget er at man blir like lite hørt av Statsforvalteren uavhengig om det skjedde av en psykolog eller gynekolog. Det er mye bindinger og korrupsjon. 
 

Anonymkode: cf15d...731

Ja, akkurat når det gjelder overgrep stiller man nok enormt svakt ovenfor annet høytutdannet helsepersonell også. Det ser vi jo i den saken om fastlegen på Frosta. Først etter 3 klage i 2021 ble saken tatt på alvor. Første klage kom allerede i 2006! Nå er han tiltalt for 34 voldtekter og har endelig mistet lisensen!

 

Anonymkode: bac25...dfb

[Duff]

Og ofte er det en kombinasjon av flere ting som gjør terapien skadelig, ofte vanskelig å sette fingeren på en bestemt årsak (med mindre det er fysisk overgrep).

Endret 28. oktober 2023 av Duff

[gins]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2023 den 21.16):

Det er nok vanskelig med annet helsepersonell også. Men jeg tror det er ekstra vanskelig å klage på en psykolog. 

    1.    Maktubalanse: Maktforholdet mellom en pasient og en psykolog kan være skjevt, og pasienten kan føle seg sårbar og underlegen. Dette kan føre til en frykt for å uttrykke klager eller kritisere psykologens atferd.
    2.    Selvtillit: Mennesker som søker psykologisk hjelp, kan allerede slite med selvtilliten, og det kan være vanskelig å stå opp mot en autoritet som psykologen.
    3.    Frykt for konsekvenser: Pasienter kan være bekymret for negative konsekvenser hvis de klager på sin psykolog, for eksempel frykt for å bli avvist fra videre behandling eller at deres klager vil bli ignorert.
    4.    Psykologisk avhengighet: Pasienter kan utvikle en følelse av avhengighet av sin psykolog og føle at de ikke har andre alternativer for behandling, noe som kan føre til nøling med å klage.
    5.    Skyld og skam: Pasienter kan føle skyld eller skam for å klage på sin psykolog, spesielt hvis de har utviklet et personlig forhold til dem.
    6.    Manglende kunnskap om rettigheter: Pasienter kan mangle kunnskap om deres rettigheter og hva som er akseptabelt eller uakseptabelt oppførsel fra en psykolog.
     7.    Sykeliggjøring: Psykologen kan bruke pasientens (også feilaktige) diagnoser som en unnskyldning for å ignorere, bagatellisere eller bortforklare deres opplevelser. 
      8.   Troverdighet: I mangel på håndfaste bevis slik man ofte har i somatikken, blir det i terapi ord mot ord.  Hvem skal klagemyndigheter feste mest lit til? En psykologspesialist med gode formuleringsevner eller eller en pasient med flere psykiske diagnoser? I prinsippet skal man stille likt, men få yrkesgrupper er så dyktige til å prate for seg som psykologer- det er jo jobben deres. De vet hvordan de bør ordlegge seg for å få troverdighet, for å bli trodd med sin versjon av saken. Mens klager ofte er i en svært sårbar situasjon og overveldet av vanskelige følelser. Det kan påvirke hvor godt klager klarer å få fram hva som har skjedd.

Anonymkode: bac25...dfb

Dette stykket var drivende godt. Det som også gjør en slik sak svært vanskelig er at journal blir vektlagt his statsforvalter. Ikke engang psykologforeningen ber om det. De er klar over at en psykolog bare har sine subjektive vurderinger å vise til. Hvis da i verste fall psykologen også har en omgangskrets og arbeidsplass som støtter, ringer statsforvalter, ber om egne møter da er saken allerede kjørt. Jeg har også oppdaget både udugelighet, in habilitet og rett og slett at loven ikke er kjent for de rette myndigheter. Særlig taushetsplikten. Det virker som både staten og etablerte psykologer ikke har fattet eller vil sette seg inn i lovverket. Hva som foregår på Sørlandet håper jeg ikke er vanlig praksis. Dette er en bransje hvor noen har fått en maktposisjon og vet å bruke den. I tilegg til dette finnes det retninger ikke så godt kjent i Norge som bruker helt uetiske metoder og opptrer mer som prester fra middelalderen. Nå må noen snart våkne. Jeg lurer på hvor mange som er skadet der ute. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2023 den 11.35):

Ja. Har absolutt opplevd det. På tide at psykologer kommer ned fra sin høye hest. Har vært endel fokus på skadelige samtaler men også at terapi faktisk ikke er så effektivt som det psykologer selv later til tro. Og at det ofte er sider ved psykologen selv som kan bidra til at det blir uvirksomt. Hittil har de jo elsket å skrive "behandlingsresistent" eller la det skinne igjennom i journalen at pasienten er kjip, vanskelig el lign.

Anonymkode: 56021...23e

Det blir jo et problem hvis de dekker over at de selv ikke klarte å hjelpe pasienten. I stedet burde de anbefalt pasienten å oppsøke en annen terapeut eller rett og slett en annen metode. Det finnes utallige metoder å behandle på. Ikke alt funker for alle, og kjemi er også viktig. 

Anonymkode: 9246e...d00

[gins]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Noe Det blir jo et problem hvis de dekker over at de selv ikke klarte å hjelpe pasienten. I stedet burde de anbefalt pasienten å oppsøke en annen terapeut eller rett og slett en annen metode. Det finnes utallige metoder å behandle på. Ikke alt funker for alle, og kjemi er også viktig. 

er Anonymkode: 9246e...d00

Det virkelig skadelige i terapi er at det finnes psykologer i egne nesten sektlignende grupper som tror at de vet svaret. Ikke bare at de tror de vet, men at de selv er svaret . Jeg har sluttet å unnskylde mennesker som bruker denne makten . I bunnen ligger det egentlig en menneskeforakt og  som er uforenelig med menneskets integritet og iboende verdighet. Mennesker som ikke på noen måte skulle få komme i nærheten av det innerste i et annet menneske. Mange vil tro uten engang å skjønne at de er blitt utsatt for overgrep, at det er noe i dem selv. Å se et menneske lide og samtidig fortsette den samme vei skal aldri unnskyldes. For å være en psykolog er det slett ikke nok med etiske regler. For meg kan det ikke sies bedre enn det Løgstrup gjør : å vite at du holder noens liv i dine hender . Det er gjennomgripende og altoverskyggende. Noe annet enn det er ikke mulig. 

[AnonymBruker]

Absolutt. 

Mange psykologer fraskriver seg ansvaret ved å påstå at hvis pasienten ikke blir bedre, så er det bare fordi pasienten har gjort en "dårlig jobb". 

Anonymkode: 392b9...92c

[AnonymBruker]

Hørte nettopp en som fortalte at hun hadde søkt gruppeterapi, hun er veldig dårlig og går nesten ikke ut pga lidelsen sin.  For å få gruppeterapi satte de som krav at hun møtte opp på dagsenter til faste tide over en lengre periode og sa "hvis ikke du klarer det så klarer du ikke terapi heller".

Anonymkode: 41a38...93c

[Sciurus]

Tråden er ryddet for innlegg som identifiserer privatpersoner.

Sciurus, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2023 den 11.35):

Ja. Har absolutt opplevd det. På tide at psykologer kommer ned fra sin høye hest. Har vært endel fokus på skadelige samtaler men også at terapi faktisk ikke er så effektivt som det psykologer selv later til tro. Og at det ofte er sider ved psykologen selv som kan bidra til at det blir uvirksomt. Hittil har de jo elsket å skrive "behandlingsresistent" eller la det skinne igjennom i journalen at pasienten er kjip, vanskelig el lign.

Anonymkode: 56021...23e

Jeg har gått til psykologer siden jeg var liten og har liksom vært stuck med dem.. da jeg endelig ble en ‘utfordring’ (om jeg kan si det) og ikke en bidragsyter/underholder til psykologen/psykiateren, så er de like store knehøner som alle andre tullinger. Med andre ord, de er helt normale. Har sløst bort livet mitt på dette tullet. 

Anonymkode: b9d61...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2023 den 17.12):

Ja, men at man mobbet da man var 13-14 år betyr ikke at man fortsatt er en mobber når man er 20 eller 40 år. Det er også grader av mobbing.
Å mene at en person som mobbet på ungdomsskolen automatisk betyr at en ikke kan være en god terapeut senere i livet, syns jeg blir helt feil. 

Anonymkode: cf15d...731

Enig. Noen er mobbere og blir selv mobbet feks, hvilken kategori havner de i?. Mennesker er komplekse, går ikke ann å putte alle i bås.

Anonymkode: 25f1d...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2023 den 12.38):

Hørte nettopp en som fortalte at hun hadde søkt gruppeterapi, hun er veldig dårlig og går nesten ikke ut pga lidelsen sin.  For å få gruppeterapi satte de som krav at hun møtte opp på dagsenter til faste tide over en lengre periode og sa "hvis ikke du klarer det så klarer du ikke terapi heller".

Anonymkode: 41a38...93c

Huff, ja det er håpløst. 

Anonymkode: 25f1d...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Enig. Noen er mobbere og blir selv mobbet feks, hvilken kategori havner de i?. Mennesker er komplekse, går ikke ann å putte alle i bås.

Anonymkode: 25f1d...bf0

Og bare fordi man ikke er en del av den store majoriteten betyr det heller ikke at man trenger psykolog. Majoriteten er bortskjemte på visse punkter, samfunnet er jo tilrettelagt dem og de er ikke vante til det som er annerledes ofte, eller å anstrenge seg ytterligere. Lett å bare slenge noen til psykolog og bare: nå gjorde jeg noe bra… 

Anonymkode: b9d61...ef1

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog etter samlivsbrudd fra langt forhold med psykisk mishandling.
 

I starten viste hun empati og forståelse - men en dag dreide det brått over til spørsmål om jeg snakket sant og at hun sa at hun hadde jo bare min versjon. Det er jo sånn det er i terapi, de hører kun ene siden. Jeg avsluttet behandlingen da.
 

Dette var en psykolog som ikke hadde venteliste, jeg skjønte hvorfor. 

Anonymkode: 63bf7...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2023 den 11.53):

Absolutt. 

Mange psykologer fraskriver seg ansvaret ved å påstå at hvis pasienten ikke blir bedre, så er det bare fordi pasienten har gjort en "dårlig jobb". 

Anonymkode: 392b9...92c

Ja, det blir en dobbel belastning for pasienten. Ikke får h*n hjelp med utfordringene og i tillegg blir h*n tillagt skyld for manglende bedring. Slik skyld kan resultere i en voldsom skam og hindre pasienten i å våge og forsøke på ny. Det er lett å føle seg som en byrde og som en belastning. 
 

Dette vet psykologer, de kan disse mekanisme. Likevel utsettes pasienter for dette. Hvorfor? Kan det skyldes enkelte psykologers redsel for å ta ansvar, innrømme feil, rett og slett feighet? Yrkesstolthet de opplever står på spill? Et behov for makt?

Anonymkode: bac25...dfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja, det blir en dobbel belastning for pasienten. Ikke får h*n hjelp med utfordringene og i tillegg blir h*n tillagt skyld for manglende bedring. Slik skyld kan resultere i en voldsom skam og hindre pasienten i å våge og forsøke på ny. Det er lett å føle seg som en byrde og som en belastning. 
 

Dette vet psykologer, de kan disse mekanisme. Likevel utsettes pasienter for dette. Hvorfor? Kan det skyldes enkelte psykologers redsel for å ta ansvar, innrømme feil, rett og slett feighet? Yrkesstolthet de opplever står på spill? Et behov for makt?

Anonymkode: bac25...dfb

Fullstendig enig. Jeg har visstnok noen fastlåste tanker men de måtte jeg finne ut av selv, altså hvilke tanker som var fastlåst. Da tenker jeg, hvorfor kan behandler ikke si hvilke tanker den sikter til?  Hvorfor ikke gå litt teoretisk til verks og fortelle hva som får tanker til å bli fastlåst, eksempler på typiske tanker, hvordan vi kan jobbe for å løse opp i disse tankene? Hvorfor bare slenge ut at "noe" er fastlåst ergo du er behandlingsresistent? Hvilken nytte har pasienten av det? Ikke noe som helst nytte.

Anonymkode: 41a38...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fullstendig enig. Jeg har visstnok noen fastlåste tanker men de måtte jeg finne ut av selv, altså hvilke tanker som var fastlåst. Da tenker jeg, hvorfor kan behandler ikke si hvilke tanker den sikter til?  Hvorfor ikke gå litt teoretisk til verks og fortelle hva som får tanker til å bli fastlåst, eksempler på typiske tanker, hvordan vi kan jobbe for å løse opp i disse tankene? Hvorfor bare slenge ut at "noe" er fastlåst ergo du er behandlingsresistent? Hvilken nytte har pasienten av det? Ikke noe som helst nytte.

Anonymkode: 41a38...93c

Nei, det er slikt man sier når man:

1. Ikke vet svaret.

2. Som en bortforklaring.

3. Som en ansvarsfraskrivelse.

 

Anonymkode: bac25...dfb