Gå til innhold

Elefanten i rommet - om selvrealisering og slett arbeidsmoral


Fremhevede innlegg

Skrevet

Er det ikke snart på tide at vi begynner snakke om elefanten i rommet? 

Folketallsutviklingen i de fleste distriktskommuner er fallende. Vi blir flere eldre og færre yngre. Eldrebølgen kommer for fullt. Hvem skal pleie oss når vi blir gamle?

Vi har blitt for opptatt av å realisere oss selv. Så opptatt at vi ikke har tid til å gå på jobb eller til å få barn. Det passer ikke opp i all reising, studier og fritid. Det frarøver deg din egentid, og det skal man jo ikke finne seg i. Derfor dropper vi barn. 

Helsevesenet har skyhøyt sykefravær. De englene som faktisk utrettelig møter på jobb slites fullstendig ut. Hvorfor blir det slik? Jo, fordi det er en oppvoksende generasjon av "omsorgspersoner" som alltid er for syke til å gå på jobb. Litt kløe her, har sovet litt dårlig, været er for fint, fyll og uteliv midt i uka og "er sååååååååååååååå sliten". Det finnes ikke et snev av arbeidsmoral. Eller samvittighet for sine kollegaer, som er de som faktisk må dekke opp, når andre sluntrer unna. 

Derfor stuper også søknadene til sykepleierstudiet. Så hva gjør vi da i 2050, når det er dobbelt så mange 67 åringer som 16 åringer? Hvordan planlegger vi da for eldreomsorgen?

Og hvorfor er andelen uføre unge så mye høyere i Norge enn våre naboland. Svaret finner du over. Vi blir såååååååååååååå slitne av å ha forpliktelser på våre skulder og av å bidra til fellesskapet. Slik blir det når det ikke blir stilt krav og at det ikke lønner seg å jobbe.

Er det ikke på tide at vi begynner snakke om denne elefanten i rommet?

Og ja, jeg jobber helsevesenet i en middels stor kommune, og mottar hyppig disse telefonene *host*host* på solskinnsdager om at de har sovet så dårlig at de kan ikke komme på jobb.....

Anonymkode: 196a0...685

  • Liker 13
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg ser dette i skolen også, skyhøyt fravær, vi vet omtrent ikke hvordan vi skal dekke opp alt fraværet. Klasser er helt uten pedagoger, for vi får ikke tak i dem. Resultatet blir jo at å kjøre rovdrift på de som ikke har fravær og holder seg på jobb selv om en hoster litt, har sove litt dårlig eller har litt vondt i hodet. 

Den kommende generasjonen blir jo et produkt av sine foreldre, og så lenge de ser hvor lett det er å holde seg hjemme, så er jo det dette som blir deres normal.

Dette er en skremmende utvikling, jeg har tenkt flere ganger at jeg håper jeg aldri blir pleietrengende før jeg "legger inn årene".

Anonymkode: 52e84...fb4

  • Liker 5
Skrevet

Det enorme sykefraværet ødelegger samfunnet og velferdsstaten. Den eneste løsningen er karensdager ved fravær samt kutt i sykepenger

Anonymkode: 2f84c...6f5

  • Liker 15
  • Hjerte 1
Skrevet

Det må en sterkere holdningsendring til. Hele ungdomskulturen, med influensere i spissen, er preget av glansbilder, luksus og selvrealisering. Som nasjon råtner vi på rot om dette skal prege virkeligshetsopplevelsen. Eller rettere sagt virkeligshetsforventningen. 

Vi må lære de unge å finne glede i arbeid. Å gå på jobb skal gi deg overskudd, ikke bryte deg ned. Og får du ikke overskudd, så har du feil jobb, eller gjør noe feil selv. 

Anonymkode: 196a0...685

  • Liker 14
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det ikke snart på tide at vi begynner snakke om elefanten i rommet? 

Folketallsutviklingen i de fleste distriktskommuner er fallende. Vi blir flere eldre og færre yngre. Eldrebølgen kommer for fullt. Hvem skal pleie oss når vi blir gamle?

Vi har blitt for opptatt av å realisere oss selv. Så opptatt at vi ikke har tid til å gå på jobb eller til å få barn. Det passer ikke opp i all reising, studier og fritid. Det frarøver deg din egentid, og det skal man jo ikke finne seg i. Derfor dropper vi barn. 

Helsevesenet har skyhøyt sykefravær. De englene som faktisk utrettelig møter på jobb slites fullstendig ut. Hvorfor blir det slik? Jo, fordi det er en oppvoksende generasjon av "omsorgspersoner" som alltid er for syke til å gå på jobb. Litt kløe her, har sovet litt dårlig, været er for fint, fyll og uteliv midt i uka og "er sååååååååååååååå sliten". Det finnes ikke et snev av arbeidsmoral. Eller samvittighet for sine kollegaer, som er de som faktisk må dekke opp, når andre sluntrer unna. 

Derfor stuper også søknadene til sykepleierstudiet. Så hva gjør vi da i 2050, når det er dobbelt så mange 67 åringer som 16 åringer? Hvordan planlegger vi da for eldreomsorgen?

Og hvorfor er andelen uføre unge så mye høyere i Norge enn våre naboland. Svaret finner du over. Vi blir såååååååååååååå slitne av å ha forpliktelser på våre skulder og av å bidra til fellesskapet. Slik blir det når det ikke blir stilt krav og at det ikke lønner seg å jobbe.

Er det ikke på tide at vi begynner snakke om denne elefanten i rommet?

Og ja, jeg jobber helsevesenet i en middels stor kommune, og mottar hyppig disse telefonene *host*host* på solskinnsdager om at de har sovet så dårlig at de kan ikke komme på jobb.....

Anonymkode: 196a0...685

Tenker at det blir nødvendig at man snur en del på det. At stadig færre skal ta vare på en økende andel som står utenfor arbeidslivet (enten det gjelder pensjon eller andre ytelser fra det offentlige) er naturling nok dessverre ikke lenger bærekraftig på sikt. Folk må nok regne med å ta mer ansvar for seg og sine i tiårene som kommer, enten det gjelder helsetjenelser eller ytelser som pensjonist.  

Anonymkode: 5ee41...4a9

  • Liker 7
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg ser dette i skolen også, skyhøyt fravær, vi vet omtrent ikke hvordan vi skal dekke opp alt fraværet. Klasser er helt uten pedagoger, for vi får ikke tak i dem. Resultatet blir jo at å kjøre rovdrift på de som ikke har fravær og holder seg på jobb selv om en hoster litt, har sove litt dårlig eller har litt vondt i hodet. 

Den kommende generasjonen blir jo et produkt av sine foreldre, og så lenge de ser hvor lett det er å holde seg hjemme, så er jo det dette som blir deres normal.

Dette er en skremmende utvikling, jeg har tenkt flere ganger at jeg håper jeg aldri blir pleietrengende før jeg "legger inn årene".

Anonymkode: 52e84...fb4

Rovdrift funker jo til et visst punkt, så vil du se at stadig flere slutter. Dere skyter dere selv i forten, for de dyktige og de som står på finner seg andre jobber, mens dere sitter igjen med de som har mye lavere terskel for fravær. Så good luck med den strategien...

Anonymkode: 5ee41...4a9

  • Liker 2
  • Nyttig 3
Skrevet

Er lege og sykmelder folk i fleng. Synes egentlig folk har gode grunner til å be om sykemeldinger, men det er jo overhodet ikke bærekraftig. Det eneste som vil redusere sykefraværet er om ordningene endres noe. Legene klarer ihvertfall ikke å få ned fravær.

Anonymkode: 5c0a9...78a

  • Liker 4
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det ikke snart på tide at vi begynner snakke om elefanten i rommet? 

Folketallsutviklingen i de fleste distriktskommuner er fallende. Vi blir flere eldre og færre yngre. Eldrebølgen kommer for fullt. Hvem skal pleie oss når vi blir gamle?

Vi har blitt for opptatt av å realisere oss selv. Så opptatt at vi ikke har tid til å gå på jobb eller til å få barn. Det passer ikke opp i all reising, studier og fritid. Det frarøver deg din egentid, og det skal man jo ikke finne seg i. Derfor dropper vi barn. 

Helsevesenet har skyhøyt sykefravær. De englene som faktisk utrettelig møter på jobb slites fullstendig ut. Hvorfor blir det slik? Jo, fordi det er en oppvoksende generasjon av "omsorgspersoner" som alltid er for syke til å gå på jobb. Litt kløe her, har sovet litt dårlig, været er for fint, fyll og uteliv midt i uka og "er sååååååååååååååå sliten". Det finnes ikke et snev av arbeidsmoral. Eller samvittighet for sine kollegaer, som er de som faktisk må dekke opp, når andre sluntrer unna. 

Derfor stuper også søknadene til sykepleierstudiet. Så hva gjør vi da i 2050, når det er dobbelt så mange 67 åringer som 16 åringer? Hvordan planlegger vi da for eldreomsorgen?

Og hvorfor er andelen uføre unge så mye høyere i Norge enn våre naboland. Svaret finner du over. Vi blir såååååååååååååå slitne av å ha forpliktelser på våre skulder og av å bidra til fellesskapet. Slik blir det når det ikke blir stilt krav og at det ikke lønner seg å jobbe.

Er det ikke på tide at vi begynner snakke om denne elefanten i rommet?

Og ja, jeg jobber helsevesenet i en middels stor kommune, og mottar hyppig disse telefonene *host*host* på solskinnsdager om at de har sovet så dårlig at de kan ikke komme på jobb.....

Anonymkode: 196a0...685

Jeg kjenner at jeg tar meg nær av det du skriver. For jeg er nå passert tre år på AAP. Nav tenker at det å la meg bli uføre er feil fordi jeg er så "ung". Men jeg var ett barn i et hjem med mye omsorgsvikt, jeg måtte passe yngre søsken og holde en hel tre etasjes enebolig i stand, både ute og inne. Jeg begynte å vaske klær for fire da jeg gikk i første klasse. Jeg måtte holde orden selv etter min mor. Det sier seg selv at ting ikke var tipp topp. 

Men grunnet dette så har jeg alltid jobbet hardt! Ville jeg ut og leke så måtte jeg trø til enda hardere for å rekke alt. Skole fikk jeg aldri hjelp til, jeg har bare seilt gjennom det. Egentlig aldri fått utført mitt beste, fått tid til å studere og stå på. Helsen skrantet men jeg var jo utslitt tenkte jeg.

Jeg flytta hjemmefra som 17, for å få tid til å gå på videregående. Jeg tok utdanning i et fysisk yrke. Og sto igjen på. På hjemmefronten var det kun jeg som sto på, samboer gjorde ikke noe. Jeg hadde også "støv" på hjernen så hjemmet " måtte" være tipp topp. 

Etter to år i yrket så steika helsen med ryggplager osv. Jeg måtte slutte i yrket. 

Men jeg sto igjen på gjennom Nav. Og omsider så omskolerte jeg meg. 

Helsen skrantet men jeg fant alltid en unnskyldning på dagsformen.

Jeg begynte jobbe igjen, fikk to barn underveis, var gjennom småbarnstiden og jobbet videre. Men jeg var alltid redusert.

Så ble jeg ganske syk. Og da fant vi ut at jeg har trolig vært syk i alle år og itillegg pådratt meg slitasjeskader med åra. Nå er jeg tappet og min hverdag går ut på å prøve å følge barna opp slik at de har det mest mulig normalt.

Jeg har et veldig stort behov for å begynne å jobbe igjen, fordi det er så utrolig ensomt og stusselig å være hjemme. Jeg føler at jeg har ingen verdi, jeg er kun mor nå. Og jeg trenger p være noe mer. Men jeg må passe meg fordi det skal så lite til før jeg bruker mer ressurser enn de jeg har.

Slik jeg føler det så er min livskvalitet utrolig dårlig. 

Det å på en måte bli dratt under samme kammen som folk som ikke gidde å jobbe er så urettferdig! Jeg har hatt nødt til å jobbe hardt fra jeg var lita. Og jeg har jobba hardt i voksen alder, fordi jeg har ikke kunnet noe annet. Og nå virker jeg ikke engang som et hode. Jeg føler allerede at jeg er dritt verdt og slike som du som sparker folk som ligger nede hjelper ikke akkurat på. 

En dag er det du som ikke fungerer lenger, da håper jeg du møter deg selv. Ikke for at jeg ønsker deg noe vondt, men fordi du da muligens klarer å ta til deg den livsleksa som det tydeligvis viser at du så sårt trenger. 

Horisonten er bredere enn det det ser ut i fra det hjørnet du står i.

 

Anonymkode: a6ced...8b5

  • Liker 2
  • Hjerte 10
Skrevet

Enig med ts. Ser eksempler på dette i miljøet jeg jobber. Folk som ikke kan komme på jobb av de mest merkelige grunner. På nivået "katten er syk" eller "jeg har fått flis i fingeren". Det er et ledelsesproblem når slike ting får lov å vokse frem som ukultur i en bedrift. 

 

Anonymkode: e5b91...5c9

  • Liker 10
Skrevet

Hadde vi ikke hatt det velferdssamfunnet vi har i Norge, så hadde fraværsstatistikken sett annerledes ut. Vi må forberede oss og kommende generasjoner på at det blir en slutt på det. Det er ikke lenger bærekraftig at færre bidrar inn i felleskassen og flere som skal ha penger ut. 

Det vil bli større forskjeller mellom de som klarer å sikre seg selv og sin familie, og de som ikke gjør det. Naturlig seleksjon. 

Anonymkode: e5b91...5c9

  • Liker 7
Skrevet

Enig med hi. Å ikke ha sovet på natta er en dårlig grunn for ikke å komme på jobb. Eller det er ikke noen grunn i det hele tatt. 
Møt opp og bøtt innpå med kaffe. 
Tenker selvsagt ikke på de som kjører langtransport og skal operere, men på en avdeling i fex eldreomsorg i kommunen bør det gå og stille. Og heller legge seg nedpå etter jobb, eller ta en powernap i pausa. 
Snakker av erfaring, har jobbet turnus 30 år. Det rare er at det er vi gamle som holder alt flytende, mens de unge ofte har så mye fravær at jeg lurer på hvordan de får det til. Må jo maxe alt de har av egenmeldinger?

  • Liker 8
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg kjenner at jeg tar meg nær av det du skriver. For jeg er nå passert tre år på AAP. Nav tenker at det å la meg bli uføre er feil fordi jeg er så "ung". Men jeg var ett barn i et hjem med mye omsorgsvikt, jeg måtte passe yngre søsken og holde en hel tre etasjes enebolig i stand, både ute og inne. Jeg begynte å vaske klær for fire da jeg gikk i første klasse. Jeg måtte holde orden selv etter min mor. Det sier seg selv at ting ikke var tipp topp. 

Men grunnet dette så har jeg alltid jobbet hardt! Ville jeg ut og leke så måtte jeg trø til enda hardere for å rekke alt. Skole fikk jeg aldri hjelp til, jeg har bare seilt gjennom det. Egentlig aldri fått utført mitt beste, fått tid til å studere og stå på. Helsen skrantet men jeg var jo utslitt tenkte jeg.

Jeg flytta hjemmefra som 17, for å få tid til å gå på videregående. Jeg tok utdanning i et fysisk yrke. Og sto igjen på. På hjemmefronten var det kun jeg som sto på, samboer gjorde ikke noe. Jeg hadde også "støv" på hjernen så hjemmet " måtte" være tipp topp. 

Etter to år i yrket så steika helsen med ryggplager osv. Jeg måtte slutte i yrket. 

Men jeg sto igjen på gjennom Nav. Og omsider så omskolerte jeg meg. 

Helsen skrantet men jeg fant alltid en unnskyldning på dagsformen.

Jeg begynte jobbe igjen, fikk to barn underveis, var gjennom småbarnstiden og jobbet videre. Men jeg var alltid redusert.

Så ble jeg ganske syk. Og da fant vi ut at jeg har trolig vært syk i alle år og itillegg pådratt meg slitasjeskader med åra. Nå er jeg tappet og min hverdag går ut på å prøve å følge barna opp slik at de har det mest mulig normalt.

Jeg har et veldig stort behov for å begynne å jobbe igjen, fordi det er så utrolig ensomt og stusselig å være hjemme. Jeg føler at jeg har ingen verdi, jeg er kun mor nå. Og jeg trenger p være noe mer. Men jeg må passe meg fordi det skal så lite til før jeg bruker mer ressurser enn de jeg har.

Slik jeg føler det så er min livskvalitet utrolig dårlig. 

Det å på en måte bli dratt under samme kammen som folk som ikke gidde å jobbe er så urettferdig! Jeg har hatt nødt til å jobbe hardt fra jeg var lita. Og jeg har jobba hardt i voksen alder, fordi jeg har ikke kunnet noe annet. Og nå virker jeg ikke engang som et hode. Jeg føler allerede at jeg er dritt verdt og slike som du som sparker folk som ligger nede hjelper ikke akkurat på. 

En dag er det du som ikke fungerer lenger, da håper jeg du møter deg selv. Ikke for at jeg ønsker deg noe vondt, men fordi du da muligens klarer å ta til deg den livsleksa som det tydeligvis viser at du så sårt trenger. 

Horisonten er bredere enn det det ser ut i fra det hjørnet du står i.

 

Anonymkode: a6ced...8b5

Hvorfor skal du føle deg truffet og komme med din personlige historie? Leser du hovedinnlegget en gang til vil du se at dette ikke handler om deg og dine likesinnede i det hele tatt.

Dette handler om de som ikke gidder og der har du vel aldri vært?

Jeg unner deg ikke det du har vært igjennom, men det hører ikke til i denne debatten og er kun med å bidra til hvem har det verst og en ytterligere debatt på uføre vs arbeidsføre. 

 

Anonymkode: 352ca...469

  • Liker 13
  • Nyttig 9
Skrevet
12 hours ago, AnonymBruker said:

Og ja, jeg jobber helsevesenet i en middels stor kommune, og mottar hyppig disse telefonene *host*host* på solskinnsdager om at de har sovet så dårlig at de kan ikke komme på jobb.....

Anonymkode: 196a0...685

Jeg jobber i et amerikansk firma og min norske sjef måtte snakke med de amerikanske sjefene og prøve å overbevise dem om at fraværet vårt ikke skyldtes dårlig arbeidsmoral. 

Nå ønsker ikke jeg amerikanske tilstander i norsk arbeidsliv. Men jeg skjønner veldig godt at amerikanerne lurer på om en del av sykefraværet vårt handler om lav arbeidsmoral.  Det gjelder spesielt diffuse lidelser.  Der sitter mye i hodet. 

Anonymkode: ddca2...aaa

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Skrevet

Hvis du sammenligner hva den eldre generasjonen fikk for sitt bidrag i arbeidslivet mot det den yngre får, vil du fort se hvorfor arbeidsmotivssjonen er redusert.

Ikke bare er lønnen vesentlig lavere mot utgiftene, men samfunnet er også lagt opp til at det trengs 2 i arbeid og institusjoner som barnehage oppdrar barna mer enn foreldrene.

Alt dette er med på å forskyve (i beste fall) alderen på å få barn siden det tar lengre tid å etablere seg på boligmarkedet.

Meg selv? Jeg vil ikke ha barn. Jeg synes ikke at samfunnet utvikler seg slik at dette barnet vil få det godt. Og jeg ønsker mer for meg selv

Jeg er ung, ønsker karriere og må faktisk velge. Å få begge deler er svært vanskelig og øker risikoen for å bli utbrent.

Ang jobb og "lav arbeidsmotivasjon" - jeg kommer aldri til å vurdere å bli sykepleier eller å lærer. Fordi det ikke bare er et økonomisk selvmord, men øker faren for belastningsskader. Flere som tenker som meg. 

Fjerne sykepenger? Motivere unge til å jobbe?  Tilby de et arbeidsliv som er bærekraftig med riktig lønn og balanse med fritiden - så disse har råd og helse til å leve og lage disse barna utenfor jobben.

  • Liker 12
  • Hjerte 2
  • Nyttig 7
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det ikke snart på tide at vi begynner snakke om elefanten i rommet? 

Folketallsutviklingen i de fleste distriktskommuner er fallende. Vi blir flere eldre og færre yngre. Eldrebølgen kommer for fullt. Hvem skal pleie oss når vi blir gamle?

Vi har blitt for opptatt av å realisere oss selv. Så opptatt at vi ikke har tid til å gå på jobb eller til å få barn. Det passer ikke opp i all reising, studier og fritid. Det frarøver deg din egentid, og det skal man jo ikke finne seg i. Derfor dropper vi barn. 

Helsevesenet har skyhøyt sykefravær. De englene som faktisk utrettelig møter på jobb slites fullstendig ut. Hvorfor blir det slik? Jo, fordi det er en oppvoksende generasjon av "omsorgspersoner" som alltid er for syke til å gå på jobb. Litt kløe her, har sovet litt dårlig, været er for fint, fyll og uteliv midt i uka og "er sååååååååååååååå sliten". Det finnes ikke et snev av arbeidsmoral. Eller samvittighet for sine kollegaer, som er de som faktisk må dekke opp, når andre sluntrer unna. 

Derfor stuper også søknadene til sykepleierstudiet. Så hva gjør vi da i 2050, når det er dobbelt så mange 67 åringer som 16 åringer? Hvordan planlegger vi da for eldreomsorgen?

Og hvorfor er andelen uføre unge så mye høyere i Norge enn våre naboland. Svaret finner du over. Vi blir såååååååååååååå slitne av å ha forpliktelser på våre skulder og av å bidra til fellesskapet. Slik blir det når det ikke blir stilt krav og at det ikke lønner seg å jobbe.

Er det ikke på tide at vi begynner snakke om denne elefanten i rommet?

Og ja, jeg jobber helsevesenet i en middels stor kommune, og mottar hyppig disse telefonene *host*host* på solskinnsdager om at de har sovet så dårlig at de kan ikke komme på jobb.....

Anonymkode: 196a0...685

Grunnen til at folk ikke vil jobbe i helsevesenet er vel fordi de leser at arbeidsmiljø og forhold er elendig. Dette er myndighetene skyld i.

Når det gjelder selvrealisering så tror jeg folk flest hadde vært lykkeligere og mindre syke om de søkte dette. Men tror dessverre at i vårt samfunn så er det mange som misforstår selvrealisering som er materialistisk ting. Om det er å ha finest hus, eller størst lepper og pupper osv, det er tomt og overfladisk og det folk trenger er å finne fres innvendig. Samfunnet er også veldig flinke til å fortelle oss hva vi må. Og hva som forventes. Mødre forventes f eks å forlate babyene sine og dra på jobb før de er året. Ikke rart at spesielt damer føler seg spist opp og slitne. Før i tiden var det jo helt vanlig at ikke begge foreldre var i full jobb.

Anonymkode: 650f5...78b

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Grunnen til at folk ikke vil jobbe i helsevesenet er vel fordi de leser at arbeidsmiljø og forhold er elendig. Dette er myndighetene skyld i.

Når det gjelder selvrealisering så tror jeg folk flest hadde vært lykkeligere og mindre syke om de søkte dette. Men tror dessverre at i vårt samfunn så er det mange som misforstår selvrealisering som er materialistisk ting. Om det er å ha finest hus, eller størst lepper og pupper osv, det er tomt og overfladisk og det folk trenger er å finne fres innvendig. Samfunnet er også veldig flinke til å fortelle oss hva vi må. Og hva som forventes. Mødre forventes f eks å forlate babyene sine og dra på jobb før de er året. Ikke rart at spesielt damer føler seg spist opp og slitne. Før i tiden var det jo helt vanlig at ikke begge foreldre var i full jobb.

Anonymkode: 650f5...78b

Vil legge til at om jeg arbeidet i helsevesenet hvor arbeidsgiver organiserer dårlig og det er dårlig betalt/underbemanning så hadde jeg på ingen måte følt at jeg hadde plikt til å presse meg på jobb om jeg følte meg utslitt en dag. Det er jo helt sikkert arbeidsforhold som bidrar til det. Hadde ikke tenkt det var mitt personlig ansvar å dra lasset, det er opp til arbeidsgiver å ikke drive rovdrift på sine ansatte 

Anonymkode: 650f5...78b

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Skrevet

Tenker fremtidens helsevesen har mer bruk av roboter og kunstig intelligens, og mindre av at folk holdes i live mot sin vilje. 

Anonymkode: dd152...6ae

  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vil legge til at om jeg arbeidet i helsevesenet hvor arbeidsgiver organiserer dårlig og det er dårlig betalt/underbemanning så hadde jeg på ingen måte følt at jeg hadde plikt til å presse meg på jobb om jeg følte meg utslitt en dag. Det er jo helt sikkert arbeidsforhold som bidrar til det. Hadde ikke tenkt det var mitt personlig ansvar å dra lasset, det er opp til arbeidsgiver å ikke drive rovdrift på sine ansatte 

Anonymkode: 650f5...78b

Ofte er problemet at det hadde gått helt fint om folk stort sett hadde møtt opp på jobb og gjort jobben sin. 
Noen arbeidsplasser sliter med fravær ledelse og organisering vanskelig kan lastes for, slik det beskrives godt i hi. 
Da blir det faktisk slik at de som er igjen sliter seg ut, ene og alene fordi andre ansatte har dårlig arbeidsmoral. 
Så da har du det gående.
Det er ikke alltid ledelsens feil. Alle er en del av et arbeidsmiljø, og man har plikt til å bidra selv for å få det ok på jobb; nytter ikke hele tiden å rope på ledelsen. Det er barnehagementalitet. 

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Skrevet
Bacteria skrev (1 minutt siden):

Ofte er problemet at det hadde gått helt fint om folk stort sett hadde møtt opp på jobb og gjort jobben sin. 
Noen arbeidsplasser sliter med fravær ledelse og organisering vanskelig kan lastes for, slik det beskrives godt i hi. 
Da blir det faktisk slik at de som er igjen sliter seg ut, ene og alene fordi andre ansatte har dårlig arbeidsmoral. 
Så da har du det gående.
Det er ikke alltid ledelsens feil. Alle er en del av et arbeidsmiljø, og man har plikt til å bidra selv for å få det ok på jobb; nytter ikke hele tiden å rope på ledelsen. Det er barnehagementalitet. 

Min erfaring er at trivsel og arbeidsmoral stiger i takt med en forståelsesfull og lojal ledelse, som organiserer og sørger for at det er nok folk til oppgavene 

Anonymkode: 650f5...78b

  • Liker 8
  • Nyttig 8
Skrevet
AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tenker fremtidens helsevesen har mer bruk av roboter og kunstig intelligens, og mindre av at folk holdes i live mot sin vilje. 

Anonymkode: dd152...6ae

Noe slo meg når jeg leste ditt innlegg. Jeg opplever ofte at pårørende ønsker full behandling, selv om «deres» pasient har vært pleiepasient i mange år og egentlig lever på «overtid». Dette er ofte gamle kvinner som har stilt opp 100 % for familien sin, og det er mye kjærlighet. De vil ha mora si lengst mulig i live. 
Vi arbeidende og stressa mødre av i dag, vil vi få den samme kjærligheten tilbake fra våre barn? Kanskje ikke… så da vil det siste du sier ordne seg av seg selv. Ingen kommer til å tvinge helsepersonell til å holde oss i live. Bare en strøtanke…

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...