Sorg og småbarnsliv

[AnonymBruker]

Jeg er i tidlig 20 åra og i sommer satt jeg høygravid med tvillinger ved min døende far i en uke som det ikke var mulig å få kontakt med, dette var veldig traumatiserende og vondt og etter en uke døde han. To uker etter hadde jeg bursdag og på samme dag var hans begravelse. To uker etter det fødte jeg tvillingene mine. 
Far har hatt permisjon i 4 mnd fordi tvillinger er krevende, spesielt i starten. 
Jeg har mange fysiske problemer etter fødsel. Søvnproblemer, intense smerter i hodet og nakken hver dag og smerter i ledd som gjør det vanskelig å bevege meg. 
Jeg sliter veldig psykisk etter fødsel og etter dødsfallet til faren min, bestefaren min døde også en måned etter fødselen og jeg har aldri vært så deprimert som jeg er nå. 
Jeg elsker barna mine og de gjør meg veldig lykkelig, men det fjerner dessverre ikke sorgen. 
Far har vært veldig flink og er flinkere enn veldig mange andre fedre, han bidrar med alt og nå som han har vært i permisjon har han gjort litt «mer» enn meg enkelte dager. 
Jeg har tenkt at det bare er rettferdig at han bidrar litt mer når jeg har det sånn som jeg har det, og når han begynner å jobbe etter en uke nå så blir jeg alene hver dag fra 7-18 når han er på jobb. 
Nå virker det som han er helt uenig i at det er rettferdig at han gjør litt mer enn meg og klager på meg for at jeg har behov for å sove mer og trekke meg litt, og da mener jeg bare litt unna. Jeg syns dette er veldig vondt og skjønner ikke at han ikke kan se at det er rettferdig. 
Når jeg påpeker at jeg skal være så mye alene de 8 resterende månedene så mener han at jeg «klager» på at jeg skal være alene. 
Jeg sier gang på gang at jeg ikke klager, men at etter alt jeg har vært gjennom trenger jeg å utnytte at han er hjemme den tiden han er fordi jeg ikke får mulighet til det når jeg skal være alene. 
Er det jeg som er urimelig? Jeg trenger å ta vare på meg selv, når jeg skal være alene hver dag i 11 timer får jeg faktisk ikke mulighet til det, og det er dette jeg prøver å få fram. Han får meg til å føle meg som en dårlig mor og jeg syns han invaliderer følelsene mine til det punktet hvor jeg føler meg alene og som en belastning. 
Hva ville dere gjort? Jeg sier ganske tydelig ifra men virker ikke som han er villig til å forstå meg..

Anonymkode: 883be...64f

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta det opp med legen din. Kanskje du trenger hjelp mtp sorg/depresjon. 

Anonymkode: fe81d...893

[Sara5000]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes du skal ta det opp med legen din. Kanskje du trenger hjelp mtp sorg/depresjon. 

Anonymkode: fe81d...

Endret 23. oktober 2023 av Sara5000

[AnonymBruker]

DU MÅ snakke med helsepersonell her. 

Anonymkode: d481d...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

DU MÅ snakke med helsepersonell her. 

Anonymkode: d481d...8b1

Jeg har prøvd helt siden før fødsel å få psykolog, har fått avslag. Må gå i kommunen først men det tar tid.. lurer mer på i forhold til far her

Anonymkode: 883be...64f

[Gjest Anonyme-meg]

Hvis du ikke får kontakt med en psykolog. Bør du vurdere å gå privat. 

Hvis jeg skjønner det riktig så er barna nå 4 mnd. Å mannen din har stilt så mye opp og hjulpet, mens du er dårlig. 

Syns det er dårlig å kreve enda mer fra han. 

[Gjest Albbas]

2 minutter siden, Anonyme-meg said:

Hvis du ikke får kontakt med en psykolog. Bør du vurdere å gå privat. 

Hvis jeg skjønner det riktig så er barna nå 4 mnd. Å mannen din har stilt så mye opp og hjulpet, mens du er dårlig. 

Syns det er dårlig å kreve enda mer fra han. 

Syns det er dårlig å kreve mer av han? 

Hvis ts blir fullstendig sengeliggende eller av andre grunner ikke kan bidra i det hele tatt blir han 100 prosent ansvarlig for barna sine, helt alene. Både far og mor har et felles ansvar her for å sørge for at det ikke skjer. 

Ts, jeg støtter at du bør snakke med helsepersonell, og kanskje mannen din også bør være med etterhvert for å forstå at en eventuell depresjon ikke skal tas så lett på. Det høres ut som han forventer at du bør ha kommet deg videre nå, men så enkel er jo ikke menneskelig psyke. 

Hvorfor skal han jobbe så lange dager? Det høres enormt tungt ut for dere begge... 

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (3 minutter siden):

Hvis du ikke får kontakt med en psykolog. Bør du vurdere å gå privat. 

Hvis jeg skjønner det riktig så er barna nå 4 mnd. Å mannen din har stilt så mye opp og hjulpet, mens du er dårlig. 

Syns det er dårlig å kreve enda mer fra han. 

Jeg krever ikke enda mer, men han ser ikke at det har vært nødvendig at han har bidratt ekstra i permisjonen sin, når det ikke blir sånn lenger når han skal jobbe. Jeg sier at jeg setter pris på det han gjør men skjønner ikke hvordan han ser på det som urettferdig at jeg har sovet en time ekstra eller tatt et kvarter for meg selv innimellom imens han er hjemme, han har også fått sove lenger og funnet på andre ting så det er til og med ganske likt.

Anonymkode: 883be...64f

[AnonymBruker]

Er far borte 7-18 mandag-fredag? Da rekker han ikke bli kjent med barna sine i det hele tatt (på hverdagene), for de trenger legge seg tidlig når de er små og i mange år fremover.

Har dere ikke tenkt på det før er det iallefall tydelig at dere må tenke på det nå. Kan han bytte jobb og få kortere reisevei eller ha noen dager med hjemmekontor? Dette gjelder uansett, og også uten sorg, barselpermisjon, spedbarnsperiode og tvillinger.

Jeg håper du får hjelp til å bearbeide sorgen din. Men det viktigste er kanskje bare å akseptere at det ikke nødvendigvis «går over», men godta at det tar tid, og at det er både greit og riktig at det ikke føles helt bra på veldig lenge.

Anonymkode: 30cdc...575

[Gjest Anonyme-meg]

Albbas skrev (4 minutter siden):

Syns det er dårlig å kreve mer av han? 

Hvis ts blir fullstendig sengeliggende eller av andre grunner ikke kan bidra i det hele tatt blir han 100 prosent ansvarlig for barna sine, helt alene. Både far og mor har et felles ansvar her for å sørge for at det ikke skjer. 

Ts, jeg støtter at du bør snakke med helsepersonell, og kanskje mannen din også bør være med etterhvert for å forstå at en eventuell depresjon ikke skal tas så lett på. Det høres ut som han forventer at du bør ha kommet deg videre nå, men så enkel er jo ikke menneskelig psyke. 

Hvorfor skal han jobbe så lange dager? Det høres enormt tungt ut for dere begge... 

Å det har jo mannen gjort, som hun skriver selv, det er først nå den siste uken før han begynner å jobbe at han har vært satt seg på bakbeina. 

Det har gått 4 mnd. Da er det på tide å ta tak i problemene. 

[fru Alving]

Gå til helsestasjon og be om hjelp. De skal være ekstra observante på nybakte mødre og du er ikke den eneste som sliter med overgangen til å bli mor. Du har hatt en stor sorg ved å miste så mange som står deg nær og det er ikke rart at dette preger deg. 

Tvillingene dine trenger en mor som har det best mulig og det høres ut som du trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (Akkurat nå):

Å det har jo mannen gjort, som hun skriver selv, det er først nå den siste uken før han begynner å jobbe at han har vært satt seg på bakbeina. 

Det har gått 4 mnd. Da er det på tide å ta tak i problemene. 

Unnskyld meg, men jeg har prøvd siden før jeg fødte å få kontakt med psykolog. Det er naivt av deg å tro at jeg har råd til å gå privat. Jeg har prøvd på veldig mange måter så godt jeg kan å få hjelp, dessverre er ikke det så lett. Vet ikke om du har mistet en forelder selv rett før du har fått tvillinger men en sånn situasjon er ikke bare bare.

Anonymkode: 883be...64f

[Gjest Albbas]

1 minutt siden, Anonyme-meg said:

Å det har jo mannen gjort, som hun skriver selv, det er først nå den siste uken før han begynner å jobbe at han har vært satt seg på bakbeina. 

Det har gått 4 mnd. Da er det på tide å ta tak i problemene. 

Ja men mannen kan ikke bare forvente at å "ta tak i problemene" er gjort over natta, og da må han faktisk bare fortsette å stille opp. Du som vilt fremmed kan ikke bare sette sluttstrek og si at nå har han gjort nok. 

Å la en mor i sorg være alene med tvillinger 11 timer hver dag er en heftig overgang. 

[Gjest Anonyme-meg]

Albbas skrev (Akkurat nå):

Ja men mannen kan ikke bare forvente at å "ta tak i problemene" er gjort over natta, og da må han faktisk bare fortsette å stille opp. Du som vilt fremmed kan ikke bare sette sluttstrek og si at nå har han gjort nok. 

Å la en mor i sorg være alene med tvillinger 11 timer hver dag er en heftig overgang. 

Gjort over natten.. Det har gått 4 mnd. 

[Gjest Anonyme-meg]

Albbas skrev (Akkurat nå):

Ja men mannen kan ikke bare forvente at å "ta tak i problemene" er gjort over natta, og da må han faktisk bare fortsette å stille opp. Du som vilt fremmed kan ikke bare sette sluttstrek og si at nå har han gjort nok. 

Å la en mor i sorg være alene med tvillinger 11 timer hver dag er en heftig overgang. 

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Unnskyld meg, men jeg har prøvd siden før jeg fødte å få kontakt med psykolog. Det er naivt av deg å tro at jeg har råd til å gå privat. Jeg har prøvd på veldig mange måter så godt jeg kan å få hjelp, dessverre er ikke det så lett. Vet ikke om du har mistet en forelder selv rett før du har fått tvillinger men en sånn situasjon er ikke bare bare.

Anonymkode: 883be...64f

Hvis ikke fastlegen din tar deg seriøst så bytt lege. 

Jeg har ikke mistet foreldrene min heller ikke fått tvillinger. Men har mistet mange nærme og jeg har barn. Fikk fødselspermisjon. Gikk til legen å fikk hjelp på dagen. 

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (3 minutter siden):

Gjort over natten.. Det har gått 4 mnd. 

4 mnd med tvillinger i hus og utallige besøk til kommunen og fastlegen for å oppsøke hjelp.

Anonymkode: 883be...64f

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (Akkurat nå):

 

Hvis ikke fastlegen din tar deg seriøst så bytt lege. 

Jeg har ikke mistet foreldrene min heller ikke fått tvillinger. Men har mistet mange nærme og jeg har barn. Fikk fødselspermisjon. Gikk til legen å fikk hjelp på dagen. 

Så heldig du var.

Anonymkode: 883be...64f

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (9 minutter siden):

 

Hvis ikke fastlegen din tar deg seriøst så bytt lege. 

Jeg har ikke mistet foreldrene min heller ikke fått tvillinger. Men har mistet mange nærme og jeg har barn. Fikk fødselspermisjon. Gikk til legen å fikk hjelp på dagen. 

Vet ikke om du har fått det med deg men det kan ta måneder å bytte fastlege om dagen. Fastlegen min er veldig flink og jobber hardt for å hjelpe meg.

Anonymkode: 883be...64f

[AnonymBruker]

Snakk med helsestasjonen. Ring i morgen når de åpner og si at det haster. 

Anonymkode: f4ad0...ba3

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️ Det er helt horribelt at du ikke er blitt tilbudt helsehjelp. Det å få tvillinger alene, øker risikoen for fødselsdepresjon med godt over 70%. Legg til de belastningene du har hatt i tillegg, så er det ikke rart at du har det vanskelig.

Så er spørsmålet hvor stor byrde faren til barna klarer å ta. Dette er tøft for han også. Jeg er enig med alle her som sier at du må kreve helsehjelp nå, for dette kan bli kritisk, og dere trenger hjelp. Håper helsestasjonen, fastlegen eller hvem som helst kan få opp øynene og se at du må prioriteres.

Anonymkode: aef32...9c3