Klarer ikke å relatere til kollegene mine

[AnonymBruker]

Alle er så ekstroverte og business-aktige og driver med alle mulige slags fritidsaktiviteter. Jeg er en sliten småbarnsmor som helst bare vil ha fred og ro med familien. Jobber med salg og har funnet ut at jeg er på helt feil hylle i livet. Føler meg så rar som ikke klarer å identifisere meg med disse folka, føler jeg er så ulik alle andre. Er det jeg som er rar, eller er dette helt naturlig? Til opplysning har jeg all min arbeidserfaring før denne jobben fra gulvet i industrien, og der er jo kulturen totalt annerledes. Må si jeg følte meg mer hjemme der.

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

Føler med deg!

Jeg jobber i helsevesenet og føler meg utenfor, fordi «alle» går ut og fester hver helg og finner på ting utenfor jobb, mens jeg er en sliten småbarnsmor som har behov for å slappe av med familien etter jobb for å ikke gå på en smell. 
 

Slitsomt å kjenne på at man har forskjellige verdier enn de fleste arbeidskollegaene sine. 

Anonymkode: 4d259...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler med deg!

Jeg jobber i helsevesenet og føler meg utenfor, fordi «alle» går ut og fester hver helg og finner på ting utenfor jobb, mens jeg er en sliten småbarnsmor som har behov for å slappe av med familien etter jobb for å ikke gå på en smell. 
 

Slitsomt å kjenne på at man har forskjellige verdier enn de fleste arbeidskollegaene sine. 

Anonymkode: 4d259...24e

Bare å slutte å sammenligne seg med dem.

Anonymkode: c3d4c...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bare å slutte å sammenligne seg med dem.

Anonymkode: c3d4c...c9d

Takk, jeg prøver  

Anonymkode: 4d259...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Alle er så ekstroverte og business-aktige og driver med alle mulige slags fritidsaktiviteter. Jeg er en sliten småbarnsmor som helst bare vil ha fred og ro med familien. Jobber med salg og har funnet ut at jeg er på helt feil hylle i livet. Føler meg så rar som ikke klarer å identifisere meg med disse folka, føler jeg er så ulik alle andre. Er det jeg som er rar, eller er dette helt naturlig? Til opplysning har jeg all min arbeidserfaring før denne jobben fra gulvet i industrien, og der er jo kulturen totalt annerledes. Må si jeg følte meg mer hjemme der.

Anonymkode: da828...c24

Helt naturlig.

Har selv høy utdanning og gjorde karriere innenfor det jeg har master i. Utførte jobben min godt, men kunne ikke relatere til jobbsnakk og fagsnakk som føltes som en akademisk boble uten kontakt med vanlige menneskers liv. Byttet til en jobb hvor jeg strengt tatt bare trenger bachelor til. Men karriere og penger er ikke alt. Nå stortrives jeg både med jobben og kollegaer, for meg er det det viktigste!

Anonymkode: 1179a...aec

[AnonymBruker]

Må man relatere til alle, da? Vær deg selv og prat som vanlig.

Anonymkode: de15a...57f

[AnonymBruker]

Det er både vanlig og naturlig. 

Folk er forskjellige. De har ulike personligheter, ulike livssituasjoner, osv. 

Og noen ganger er man uheldig og havner i en jobb hvor flesteparten er i en annen båt enn en selv. 

I min første jobb var jeg den eneste enslige, den enetse som ikke hadde barn, som verken hadde enebolig, hytte, eller båt, den eneste med null interesse for fotball. Alle de andre var Superduper-Familiemenn. Det var bare snakk om unger og hus og hage og hytte og båt og fotball. Jeg hadde ikke én eneste ting å bidra med i lunsjsamtalene. Og om jeg nå prøvde å si noe, ble det fort respondert med "hehehe, du har jo ikke barn engang". 

Der følte jeg meg helt utenfor. 

I neste jobb var det mer spredning i folkene, noen hadde barn, noen ikke, noen var unge og single og utadvendte, andre det stikk motsatte. Der var det bare å sette seg på rett bord i lunsjen. 

Så hadde jeg en jobb hvor alle var født i den samme tre-årsperioden, alle var kjempeopptatt av løping (som jeg også driver med), hadde lik humor, osv. Der passet jeg kjempegodt inn. Så endret dynamikken seg til at plutselig var det veldig mange nybakte fedre, og det ble veeeeldig mye babyprat... 

Nå er jeg blitt flinkere til å spørre om slikt på intervju. Hvordan er aldersfordelingen, hvordan er folkene som jobber der, hvordan er kulturen, hva pleier de snakke om i lunsjen, spiser de i det hele tatt lunsj sammen, osv osv. 

Om det sosiale miljøet på jobben er viktig for deg, så gjelder det å være like nøye på å spørre om det som om lønn og oppgaver når du søker jobb. 

I starten av karrieren min var ikke det sosiale på jobb viktig i det hele tatt. Da var jeg enslig og barnløs, og hadde mulighet til å være sosial på fritiden og få dekke behovene mine der. 

Mens nå er jeg småbarnsmor, og har null sosialt liv utenom jobb - og nå merker jeg at jeg trenger å trives sosialt på jobb på en helt annen måte. 

Jeg fikk ny jobb nå i høst, og forhørte meg da grundit om det sosiale miljøet. Og har nå fått en jobb hvor alle er i samme tiår som meg, de fleste i samme familiesituasjon, ingen prater veldig mye om fotball, osv. 

 

Anonymkode: e32c9...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Må man relatere til alle, da? Vær deg selv og prat som vanlig.

Anonymkode: de15a...57f

Ja, til en viss grad synes jeg man må kunne det. Jeg personlig trenger i hvert fall det for å trives, spesielt som småbarnsforelder når man ikke orker å være sosial etter jobb.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er både vanlig og naturlig. 

Folk er forskjellige. De har ulike personligheter, ulike livssituasjoner, osv. 

Og noen ganger er man uheldig og havner i en jobb hvor flesteparten er i en annen båt enn en selv. 

I min første jobb var jeg den eneste enslige, den enetse som ikke hadde barn, som verken hadde enebolig, hytte, eller båt, den eneste med null interesse for fotball. Alle de andre var Superduper-Familiemenn. Det var bare snakk om unger og hus og hage og hytte og båt og fotball. Jeg hadde ikke én eneste ting å bidra med i lunsjsamtalene. Og om jeg nå prøvde å si noe, ble det fort respondert med "hehehe, du har jo ikke barn engang". 

Der følte jeg meg helt utenfor. 

I neste jobb var det mer spredning i folkene, noen hadde barn, noen ikke, noen var unge og single og utadvendte, andre det stikk motsatte. Der var det bare å sette seg på rett bord i lunsjen. 

Så hadde jeg en jobb hvor alle var født i den samme tre-årsperioden, alle var kjempeopptatt av løping (som jeg også driver med), hadde lik humor, osv. Der passet jeg kjempegodt inn. Så endret dynamikken seg til at plutselig var det veldig mange nybakte fedre, og det ble veeeeldig mye babyprat... 

Nå er jeg blitt flinkere til å spørre om slikt på intervju. Hvordan er aldersfordelingen, hvordan er folkene som jobber der, hvordan er kulturen, hva pleier de snakke om i lunsjen, spiser de i det hele tatt lunsj sammen, osv osv. 

Om det sosiale miljøet på jobben er viktig for deg, så gjelder det å være like nøye på å spørre om det som om lønn og oppgaver når du søker jobb. 

I starten av karrieren min var ikke det sosiale på jobb viktig i det hele tatt. Da var jeg enslig og barnløs, og hadde mulighet til å være sosial på fritiden og få dekke behovene mine der. 

Mens nå er jeg småbarnsmor, og har null sosialt liv utenom jobb - og nå merker jeg at jeg trenger å trives sosialt på jobb på en helt annen måte. 

Jeg fikk ny jobb nå i høst, og forhørte meg da grundit om det sosiale miljøet. Og har nå fått en jobb hvor alle er i samme tiår som meg, de fleste i samme familiesituasjon, ingen prater veldig mye om fotball, osv. 

 

Anonymkode: e32c9...231

Ugghhh, kjenner meg så igjen i dette med superduper-familiemenn! Som har dyr bil, hytte, enebolig i det dyreste strøket, som løper rett opp fjell på over 1000 moh og trener sønnens fotballag. Jeg har bare ingenting å komme med 😅 Selv om vi har en grei tone oss imellom, så klarer jeg bare ikke å trives i et sånt miljø.  

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler med deg!

Jeg jobber i helsevesenet og føler meg utenfor, fordi «alle» går ut og fester hver helg og finner på ting utenfor jobb, mens jeg er en sliten småbarnsmor som har behov for å slappe av med familien etter jobb for å ikke gå på en smell. 
 

Slitsomt å kjenne på at man har forskjellige verdier enn de fleste arbeidskollegaene sine. 

Anonymkode: 4d259...24e

Forstår ikke hvorfor du sammenligner deg med dem?! Jeg jobber også i helsevesenet, og det er en gjeng som gjør mye i helgene og fritiden sammen, men absolutt ikke alle. Alle respekterer at jeg ikke lever deres liv. Vi har det fint på jobb likevel. Jeg har faktisk aldri tenkt sånne tanker før engang. 

Anonymkode: 49eb8...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Forstår ikke hvorfor du sammenligner deg med dem?! Jeg jobber også i helsevesenet, og det er en gjeng som gjør mye i helgene og fritiden sammen, men absolutt ikke alle. Alle respekterer at jeg ikke lever deres liv. Vi har det fint på jobb likevel. Jeg har faktisk aldri tenkt sånne tanker før engang. 

Anonymkode: 49eb8...2af

Men da trives du jo med kollegene dine, og det er jo bare bra   Jeg føler meg bare for ulik folka på avdelingen, de er karrieremennesker mens jeg har nesten ikke et gram ambisjon engang. I mitt tilfelle er det ikke fordi de finner på ting sammen på fritiden, for de gjør de stort sett ikke. Jeg føler meg bare ikke tilpass i gruppen og trenger mer "vanlige" folk rundt meg som ikke har tilsynelatende suksess på hver eneste arena og et utømmelig energilager. Ts.

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

Ikke vet jeg om det hjelper deg, men jeg har det på samme måte. Jobber med «high-end» linkedin karrieremennesker, og er selv en sliten småbarnsmor som kun har ett ønske, et rolig og harmonisk liv. Jeg vil ikke klatre i byråkratiet, holde foredrag for stakeholders, underholde delegasjoner.. osv. ikke i det hele tatt. Jeg savner jobben min i helsevesenet, med laid back kolleger med normale liv. Løsningen blir vel å bytte jobb.

Anonymkode: b0ccc...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke vet jeg om det hjelper deg, men jeg har det på samme måte. Jobber med «high-end» linkedin karrieremennesker, og er selv en sliten småbarnsmor som kun har ett ønske, et rolig og harmonisk liv. Jeg vil ikke klatre i byråkratiet, holde foredrag for stakeholders, underholde delegasjoner.. osv. ikke i det hele tatt. Jeg savner jobben min i helsevesenet, med laid back kolleger med normale liv. Løsningen blir vel å bytte jobb.

Anonymkode: b0ccc...628

Åh jaa, jeg driver og drømmer om en rolig jobb på rådhuset sammen med Helga på 61 med lilla cardigan, for lange dongeribukser og kommunegrått hår! Istedenfor Carl-Christian Augustus i piqueskjorte og Gant-jakke med beige chinos.

Linkedin-mennesker er forøvrig en veldig god beskrivelse av de supermenneskene jeg prater om! Godt å ikke være alene om å ha det sånn i hvert fall.

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men da trives du jo med kollegene dine, og det er jo bare bra   Jeg føler meg bare for ulik folka på avdelingen, de er karrieremennesker mens jeg har nesten ikke et gram ambisjon engang. I mitt tilfelle er det ikke fordi de finner på ting sammen på fritiden, for de gjør de stort sett ikke. Jeg føler meg bare ikke tilpass i gruppen og trenger mer "vanlige" folk rundt meg som ikke har tilsynelatende suksess på hver eneste arena og et utømmelig energilager. Ts.

Anonymkode: da828...c24

Men det dere beskriver er ikke egentlig mangel på relasjon. 
Det er som anpnymbruker som ble avfeid fordi hen var ulik sine medarbeidere. Det dere opplever er mangel på takhøyde.

På jobb skal det være rom for at folk er ulike. Det skal være rom for at Grete, 56, forteller om ferien på hytta med barn og barnebarn mens Per, 22, forteller om fotballturer med kompiser og dating. I et normalt fungerende arbeidsmiljø skal alle lytte til alle.

Og det er problemet til ts og mange andre her i tråden: At det ikke er rom, og ikke ønske om å lage rom. Og i så fall så slutter man. ikke fordi man «må» relatere til folka man jobber med. Men fordi folk som velger å ikke lage rom for alle er møkkafolk. Og slike velger man ikke å kaste bort livet på. Det er mye for kort.

Anonymkode: b249b...3c5

[AnonymBruker]

Men fungerer du i jobben din? 

Jeg arbeider som leder i en avdeling (ikke salg vel og merke), og trenger alle slags typer mennesker. Noen er ekstroverte, veldig business aktige, elsker foredrag og oppmerksomhet, og vil helst være der det skjer hele tiden. På den andre siden har jeg rolige ansatte som er mer forsiktige, de trives best med å arbeide i fred og ro på kontoret sitt. De er alltid pålitelige, detaljefokuserte og leverer alltid. Jeg trenger alle typene mennesker i avdelingen min for ting skal gå rundt, og det siste jeg ønsker er at alle er "like". 

Anonymkode: a1081...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Men fungerer du i jobben din? 

Jeg arbeider som leder i en avdeling (ikke salg vel og merke), og trenger alle slags typer mennesker. Noen er ekstroverte, veldig business aktige, elsker foredrag og oppmerksomhet, og vil helst være der det skjer hele tiden. På den andre siden har jeg rolige ansatte som er mer forsiktige, de trives best med å arbeide i fred og ro på kontoret sitt. De er alltid pålitelige, detaljefokuserte og leverer alltid. Jeg trenger alle typene mennesker i avdelingen min for ting skal gå rundt, og det siste jeg ønsker er at alle er "like". 

Anonymkode: a1081...b3d

Ja, men jeg hater arbeidsoppgavene. Kjeder meg halvt ihjel. Får gode tilbakemeldinger og gjør alt jeg skal, men ikke noe mer enn det. Jeg er på vei ut.

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, men jeg hater arbeidsoppgavene. Kjeder meg halvt ihjel. Får gode tilbakemeldinger og gjør alt jeg skal, men ikke noe mer enn det. Jeg er på vei ut.

Anonymkode: da828...c24

Kjekt å lese at vi er flere, jeg er også på vei ut. Det er en ensom følelse å gå «feil vei». For min del blir kulturen feil, det konkurransepregede miljøet feil, og arbeidsoppgavene utrolig monoton og kjedelig.. Lønnsmessig blir man hengende (langt langt) etter, da trynefaktor og relasjon oppover avgjør lønn..

Lykke til med jobbsøk og forhåpentligvis ny jobb snart, ts! 🙂 

Anonymkode: b0ccc...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjekt å lese at vi er flere, jeg er også på vei ut. Det er en ensom følelse å gå «feil vei». For min del blir kulturen feil, det konkurransepregede miljøet feil, og arbeidsoppgavene utrolig monoton og kjedelig.. Lønnsmessig blir man hengende (langt langt) etter, da trynefaktor og relasjon oppover avgjør lønn..

Lykke til med jobbsøk og forhåpentligvis ny jobb snart, ts! 🙂 

Anonymkode: b0ccc...628

Ja, da er vi i samme båt. Har akkurat de følelsene du beskriver her. Feil kultur og feil type miljø. Vil bare ha det rolig og harmonisk med folk jeg kan relatere litt mer til 😅 Takk det samme! 😊

Anonymkode: da828...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Føler med deg!

Jeg jobber i helsevesenet og føler meg utenfor, fordi «alle» går ut og fester hver helg og finner på ting utenfor jobb, mens jeg er en sliten småbarnsmor som har behov for å slappe av med familien etter jobb for å ikke gå på en smell. 
 

Slitsomt å kjenne på at man har forskjellige verdier enn de fleste arbeidskollegaene sine. 

Anonymkode: 4d259...24e

Det har kanskje noe med alder å gjøre? 

Anonymkode: a6751...954

[AnonymBruker]

Jeg er introvert som det holder. Ene kollegaen min sier han blir bekymret for meg hvis min mann dør før meg. Og jeg svarer neida. Trenger ikke å være det. Jeg elsker å være alene. Min mann er totalt motsatt av meg. Han er ekstrovert. Han må finne på noe hele tiden. Ikke mye hjemme og jeg elsker at han gir meg tid alene. De jeg jobber med er også ekstrovert. Men jeg tenker ikke over det. De vet hvordan jeg er. Men jeg er ikke sjenert. Så jeg snakket jo med det når jeg blir på to hånd med dem. Og det kan jeg blir lenge. Vi har ofte kjøre tur på tre timer og da må jeg snakke. Men jeg gjelder meg til å komme hjem og forsvinne i sofaen med en god serie😂

Anonymkode: 5bed1...540

[Malvinka]

Du kan heller begynne å sammenligne deg med andre slitne småbarnsmammaer og ikke med folk som er i en helt annen livssituasjon