Dere som har vokst opp med vold som avstraffelse

[AnonymBruker]

Jeg fikk vondt når jeg leste om Ingebritsen brødrene og det de skrev. Men jeg får alltid vondt når jeg leste om vold mot barn. Fordi jeg har vært der selv. Alt fra sitte flere timer på rommet uten å få spise middag, husarrest, holde hardt i armen når jeg blir snakket til og bli slått i ansiktet. Også kjenner jeg igjen i det tilfelle med å sitte på kjøkkenet fordi jeg ikke liker erter og nekter å spise dem. Den dag idag spiser jeg fortsatt ikke erter, og brekker meg om jeg får erter på tallerkenen min. 

Det er få i vennekretsen min som vet om dette men nå som er har begrenset kontakt med foreldrene mine så er det ofte mange som spør hvorfor men synes ikke det er så gøy å snakke om. Dette er ikke noe jeg vil at datteren min skal få oppleve. Og synes det er tøft gjort av Ingebritsen brødrene å fortelle dette.

Anonymkode: d269f...d05

[AnonymBruker]

Jeg har oppvokst med både fysisk og psykisk vold av min mor. 
 

Kunne aldri i livet falt meg inn og gått offentlig ut med dette!!! Jeg elsker min mor, og har i dag lært meg å sette pris på hennes gode sider.

Ja, det har kostet meg dyrt! Mer enn hun noen gang vil forstå. Hun er den hun er. 
 

Det føles som nevnt helt merkelig at disse sønnene vil dra dette ut i offentligheten! Alt denne faren har brukt av tid på disse sønnene. Min far har aldri brydd seg om meg, aldri engasjert seg i meg noen gang. Aldri ønsket samvær en gang.

Derfor går min sympati til faren ❤️

Anonymkode: 01c4a...bc0

[AnonymBruker]

Gert er mest sannsynlig oppvokst med vold selv. Han har vært til stede for barna sine, men ikke klart å bryte spiralen. 

Anonymkode: 01c4a...bc0

[Anonymbruker***]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har oppvokst med både fysisk og psykisk vold av min mor. 
 

Kunne aldri i livet falt meg inn og gått offentlig ut med dette!!! Jeg elsker min mor, og har i dag lært meg å sette pris på hennes gode sider.

Ja, det har kostet meg dyrt! Mer enn hun noen gang vil forstå. Hun er den hun er. 
 

Det føles som nevnt helt merkelig at disse sønnene vil dra dette ut i offentligheten! Alt denne faren har brukt av tid på disse sønnene. Min far har aldri brydd seg om meg, aldri engasjert seg i meg noen gang. Aldri ønsket samvær en gang.

Derfor går min sympati til faren ❤️

Anonymkode: 01c4a...bc0

Denne tankegangen er vell en forsvarsmekanisme for å opprettholde forholdet til din mor, men dette var trist lesning. 

[AnonymBruker]

Jeg har mange fine og gode minner fra barndommen. Jeg har alltid vært glad i mine foreldre. 
Men jeg har fryktet min far og vært konstant redd hele mitt liv. Jeg har opplevd og sett grov vold mot meg selv, min mor og mine søsken. Livredd for å ikke møte forventningen og kravene som ble stilt i frykt for hva som ville skje.. Livredd for når neste slag kom. Redd for livet for mine nærmeste. Han var kontrollerende og styrte alle med jernhånd. Når han snakket lyttet alle. 

Den grunnleggende frykten forsvinner aldri. Jeg våkner fremdeles med mareritt og kan skjelve, gråte og kaste opp av frykt. Men jeg hadde stort sett kontakt med min far til han døde. Kunne aldri ha vurdert å anmelde.  Har besøkt familien både alene og sammen med egen partner og barn. Mest for å besøke småsøsknene som fremdeles bodde hjemme og sjekke hvordan det stod til.. Men selvsagt fikk de aldri være alene med mine barn. 
Prøvde å ta dette opp med foreldrene mine som voksen men møtte ingen forståelse. De tenkte selv de ikke gjorde noe galt. Kuttet kontakten noen år… men det betydde også å frata mine barn kontakt med resten av familien.

Vi var en stor barneflokk i spredt alder. Vi eldste opplevde fars verste side. Mine minste søsken har aldri blitt rørt. Dette har vi snakket mye om etter fars død. Da han døde var følelsene mine motstridene. Jeg var trist fordi han hadde mest gode sider. Men jeg var også lettet.. for endelig kunne noe av frykten slippe taket. 

Slike familieforhold er ekstremt vanskelig. Jeg tror ikke noen som ikke har levd slik kan sette seg inn i en slik situasjon.

Anonymkode: 5049f...160

[AnonymBruker]

Jeg har samme oppvekst som deg TS. Middelklassefamilie med foreldre i respektable jobber og verv, stort fokus på idrett og friluftsliv, vi ungene var ikke bortskjemte men fikk drive med hva vi ville av idrett/hobbyer, vi manglet aldri noe, ble kjørt og henta etc etc.

Jeg er eldst og har flere yngre søsken, og jeg var den eneste som ble utsatt for vold. En av grunnene til at de yngre ikke opplevde vold var fordi jeg gikk i mellom pappa og dem, og tok deres straff for dem for å beskytte.

Jeg har diskuter oppveksten vår med mine søsken, og de husker ingenting av dette. Det de derimot husker er at jeg var en veldig streng og kontrollerende storesøster, og at de til langt opp i voksen alder misslikte meg og bar nag for dette (jeg antar de fortsatt gjør det). Årsaken til at jeg var streng og kontrollerende var jo fordi det var jeg som tok slagene på deres vegne om de gjorde noe galt.

Det er fullstendig mulig for søsken å ha ulik opplevelse av familierelasjoner og oppvekst, selv om man vokser opp i samme hus med samme foreldre.

Anonymkode: f7be8...7a6

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har samme oppvekst som deg TS. Middelklassefamilie med foreldre i respektable jobber og verv, stort fokus på idrett og friluftsliv, vi ungene var ikke bortskjemte men fikk drive med hva vi ville av idrett/hobbyer, vi manglet aldri noe, ble kjørt og henta etc etc.

Jeg er eldst og har flere yngre søsken, og jeg var den eneste som ble utsatt for vold. En av grunnene til at de yngre ikke opplevde vold var fordi jeg gikk i mellom pappa og dem, og tok deres straff for dem for å beskytte.

Jeg har diskuter oppveksten vår med mine søsken, og de husker ingenting av dette. Det de derimot husker er at jeg var en veldig streng og kontrollerende storesøster, og at de til langt opp i voksen alder misslikte meg og bar nag for dette (jeg antar de fortsatt gjør det). Årsaken til at jeg var streng og kontrollerende var jo fordi det var jeg som tok slagene på deres vegne om de gjorde noe galt.

Det er fullstendig mulig for søsken å ha ulik opplevelse av familierelasjoner og oppvekst, selv om man vokser opp i samme hus med samme foreldre.

Anonymkode: f7be8...7a6

Får så vondt av det alle forteller her inne ♥️ Selv hadde jeg en veldig voldelig bror! 
 

En liten side note: Det er faktisk sånn at eksperter sier at selv om man vokser opp i samme hus, med samme blodsbånd til foreldrene som søken har, så er ikke foreldrene de samme for alle barna. Man er gjerne forskjellige personer på forskjellige tidspunkt i livet. Så når foreldrene dine fikk deg, var de produktet av omgivelsene sine, og det samme når de fikk dine søsken på et senere tidspunkt, ingen er samme person gjennom hele livet. Det er derfor søsken kan ha helt vidt forskjellige syn på oppvekst, fordi man faktisk ikke hadde akkurat de samme foreldrene, kun personene med samme navn og DNA. Dr. Gabor Mate har videoer om dette på TikTok blant annet!

Anonymkode: 9553c...541

[AnonymBruker]

Dere som har blitt utsatt for vold, var det sånn at dere gikk på tå og hev hjemme for ikke å fremprovosere noen konflikter, eller var dere typen som ofte utagerte og derfor mistet foreldrene deres besinnelsen overfor dere? 

Mener ikke at dere har noe skyld i de voksnes reaksjoner, jeg bare undres over dem.

Anonymkode: 38d7b...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Dere som har blitt utsatt for vold, var det sånn at dere gikk på tå og hev hjemme for ikke å fremprovosere noen konflikter, eller var dere typen som ofte utagerte og derfor mistet foreldrene deres besinnelsen overfor dere? 

Mener ikke at dere har noe skyld i de voksnes reaksjoner, jeg bare undres over dem.

Anonymkode: 38d7b...898

Som helt liten kan jeg faktisk huske at jeg trasset. Jeg kunne skrike hvis jeg ikke fikk det som jeg ville. Dette til tross for at min mor ofte mistet besinnelsen, skrek og fløy på meg fra jeg var helt liten.

Hun var også psykotisk(?) skrek, hylte og snakket med Gud. Husker jeg løp etter henne og liksom hysterisk redd forsøkte å «vekke» henne. Hun har også forårsakt brudd på meg, men jeg holdt det skjult. Sa det hadde skjedd noe annet…

Men altså ja, jeg kunne være trassig. Husker jeg ofte klaget over vondt i magen i barnehagen, når jeg egentlig bare var redd for å komme hjem. Utbruddene hennes var uforutsigbare og kom oftest som «Lyn fra klar himmel». 
 

Min mor hadde en respektiv jobb som hun mestret godt, det var bare i det døra ble lukket på ettermiddagen at helvete begynte. Gud, så redd jeg var! 
 

Som ungdom gikk jeg mere på tå hev. Var stille og forsiktig. Helt til jeg ble veldig utagerende som 16- 17- åring. Flyttet ut da. Min mor brydde seg ikke engang om hvor jeg bodde. 
 

Jeg har vært mye psykisk syk, flere ganger på psykiatrisk. Første gang som 17- åring. Nå er jeg 40 år og har det overraskende bra med meg selv. Har en teddybjørn som betyr mer for meg enn noe annet menneske ❤️

Anonymkode: 01c4a...bc0

[AnonymBruker]

Er ufør med alvorlige mén etter all den grove volden og å ha blitt brutalt misbrukt.

Holder i dag kun profesjonell kontakt med ene. Vedkommende ringer meg kun når hn skal ha pengene sine. Jeg ringer kun når skal oppklare noe med penger vedkommende skal ha av meg. 

Jeg tror på Ingebrigtsen-brødrene. Finnes ingen grunn til å lyve om sånt, og ingen finner på sånt. 

Anonymkode: ce2dc...776

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er ufør med alvorlige mén etter all den grove volden og å ha blitt brutalt misbrukt.

Holder i dag kun profesjonell kontakt med ene. Vedkommende ringer meg kun når hn skal ha pengene sine. Jeg ringer kun når skal oppklare noe med penger vedkommende skal ha av meg. 

Jeg tror på Ingebrigtsen-brødrene. Finnes ingen grunn til å lyve om sånt, og ingen finner på sånt. 

Anonymkode: ce2dc...776

Ha pengene sine? Forstår ikke

Anonymkode: 09c0c...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ha pengene sine? Forstår ikke

Anonymkode: 09c0c...2f2

Nei det gjør du ikke, og det skal jeg ikke utdype heller.

Anonymkode: ce2dc...776

[charlotte0]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har oppvokst med både fysisk og psykisk vold av min mor. 
 

Kunne aldri i livet falt meg inn og gått offentlig ut med dette!!! Jeg elsker min mor, og har i dag lært meg å sette pris på hennes gode sider.

Ja, det har kostet meg dyrt! Mer enn hun noen gang vil forstå. Hun er den hun er. 
 

Det føles som nevnt helt merkelig at disse sønnene vil dra dette ut i offentligheten! Alt denne faren har brukt av tid på disse sønnene. Min far har aldri brydd seg om meg, aldri engasjert seg i meg noen gang. Aldri ønsket samvær en gang.

Derfor går min sympati til faren ❤️

Anonymkode: 01c4a...bc0

Stakkars deg, du er virkelig preget av det du har blitt utsatt for! 💖

Din mor fortjener fengselsstraff. En skal være ekstremt ondskapsfull for å utsette sitt barn for systematisk psykisk og fysisk vold. (Alle foreldre kan gjøre feil og si noe de angrer på i sinne, men det er gradsforskjeller her!) Din mor fortjener ikke å ha noen som deg i livet sitt, og DU fortjener så mye bedre. Håper du klarer å innse det.

Det at du sympatiserer med faren til disse guttene er typisk Stockholm-syndrom. En forsvarsmekanisme for å bagatellisere det du selv har vært utsatt for. 💖

Null sympati til denne faren fra min side! Barnemishandlere fortjener ikke hverken respekt eller sympati! Om de innrømmer hva de har gjort, forstår konsekvensene av volden, søker hjelp for den sinnsyke oppførselen sin og kommer med en uforbeholden unnskyldning derimot så kan det være mulig å tilgi og gå videre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som har blitt utsatt for vold, var det sånn at dere gikk på tå og hev hjemme for ikke å fremprovosere noen konflikter, eller var dere typen som ofte utagerte og derfor mistet foreldrene deres besinnelsen overfor dere? 

Mener ikke at dere har noe skyld i de voksnes reaksjoner, jeg bare undres over dem.

Anonymkode: 38d7b...898

Jeg syntes premisset "utagere" er vanskelig. Jeg ble straffet med vold, og utageringen (om man kan bruke det begrepet) var helt vanlige ting barn går gjennom. Barn har jo reaksjoner som for voksne er merkelige, men barnas oppførsel og reaksjon er jo fordi hjernen ikke er ferdig utviklet. Jeg "utagerte" ikke fordi jeg ville være vanskelig eller slem, men fordi "utageringen" var en refleksjon på hvor jeg var kognetivt.

Anonymkode: f7be8...7a6

[charlotte0]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Som helt liten kan jeg faktisk huske at jeg trasset. Jeg kunne skrike hvis jeg ikke fikk det som jeg ville. Dette til tross for at min mor ofte mistet besinnelsen, skrek og fløy på meg fra jeg var helt liten.

Hun var også psykotisk(?) skrek, hylte og snakket med Gud. Husker jeg løp etter henne og liksom hysterisk redd forsøkte å «vekke» henne. Hun har også forårsakt brudd på meg, men jeg holdt det skjult. Sa det hadde skjedd noe annet…

Men altså ja, jeg kunne være trassig. Husker jeg ofte klaget over vondt i magen i barnehagen, når jeg egentlig bare var redd for å komme hjem. Utbruddene hennes var uforutsigbare og kom oftest som «Lyn fra klar himmel». 
 

Min mor hadde en respektiv jobb som hun mestret godt, det var bare i det døra ble lukket på ettermiddagen at helvete begynte. Gud, så redd jeg var! 
 

Som ungdom gikk jeg mere på tå hev. Var stille og forsiktig. Helt til jeg ble veldig utagerende som 16- 17- åring. Flyttet ut da. Min mor brydde seg ikke engang om hvor jeg bodde. 
 

Jeg har vært mye psykisk syk, flere ganger på psykiatrisk. Første gang som 17- åring. Nå er jeg 40 år og har det overraskende bra med meg selv. Har en teddybjørn som betyr mer for meg enn noe annet menneske ❤️

Anonymkode: 01c4a...bc0

Jeg har så vondt av deg! 😪💖 For en jævla satan av en mor du hadde! Håper du kuttet all kontakt med henne!

Hun fortjener en alderdom i ensomhet!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som har blitt utsatt for vold, var det sånn at dere gikk på tå og hev hjemme for ikke å fremprovosere noen konflikter, eller var dere typen som ofte utagerte og derfor mistet foreldrene deres besinnelsen overfor dere? 

Mener ikke at dere har noe skyld i de voksnes reaksjoner, jeg bare undres over dem.

Anonymkode: 38d7b...898

Jeg var aldri det som liten. Jeg ble mer og mer utagerende som ungdom. Jeg løy om alt. Jeg tror jeg løy for å holde meg unna deres vrede først, men så ble det slik at jeg bare løy mer og mer. Så begynte jeg å miste konsentrasjon og måtte lyve om karakterer. Hvis jeg lom hjem med en 3- er på en prøve så var det hushelvette. Da jeg var 16- 17 ga jeg fullstendig faan og ble kastet ut. 

Det merkelige er at jeg var den som fikk mest kjeft og juling, men også den som på overflaten fikk minst varige men. Jeg er også den som kom lengst i karriere, selv om det så.mørkt ut en stund. 

Min søster ble stille og veldig rolig. Hun ble som en gammel dame som ungdom liksom. Helt motsatt av meg Hun fikk problemer med nerver senere. Hun var jo på en måte på mine foreldre sin side, og satt og så anklagende på meg mens jeg fikk bank. Hun tok en doktorgrad...men så ble hun syk. 

Som voksen så har hun sagt at hun ble traumatisert  av å se meg få juling. Men hun fikk sin del som barn...Det provoserte meg å høre henne si det. Men jeg forstår jo hvordan hun ble ødelagt av det hele. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg og forstår jeg.  Hun også. 

Nei, jeg kunne aldri anmeldt dem på egne vegne. Men da jeg hørte at min far hadde slått min bror slik at han falt ned trappene hjemme og trommehinnen ble ødelagt, så vurderte jeg det. Men min bror flyttet også ut like etterpå. 

...og roen senket seg. Min søster fikk MS og jeg har av og til lurt på om det er en sammenheng.

Vi er glade i våre foreldre. De var ikke bare onde. Min far har innrømmet en del av sine feil. Han har grått og bedt om tilgivelse, og fortalt om egen barndom. Jeg tror han lider av egne handlinger. 

Men stort sett ser vi framover. Mine foreldre har vært fantastiske besteforeldre. Det skal de ha. Det har reparert mye mellom oss. 

Anonymkode: b0ce3...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var aldri det som liten. Jeg ble mer og mer utagerende som ungdom. Jeg løy om alt. Jeg tror jeg løy for å holde meg unna deres vrede først, men så ble det slik at jeg bare løy mer og mer. Så begynte jeg å miste konsentrasjon og måtte lyve om karakterer. Hvis jeg lom hjem med en 3- er på en prøve så var det hushelvette. Da jeg var 16- 17 ga jeg fullstendig faan og ble kastet ut. 

Det merkelige er at jeg var den som fikk mest kjeft og juling, men også den som på overflaten fikk minst varige men. Jeg er også den som kom lengst i karriere, selv om det så.mørkt ut en stund. 

Min søster ble stille og veldig rolig. Hun ble som en gammel dame som ungdom liksom. Helt motsatt av meg Hun fikk problemer med nerver senere. Hun var jo på en måte på mine foreldre sin side, og satt og så anklagende på meg mens jeg fikk bank. Hun tok en doktorgrad...men så ble hun syk. 

Som voksen så har hun sagt at hun ble traumatisert  av å se meg få juling. Men hun fikk sin del som barn...Det provoserte meg å høre henne si det. Men jeg forstår jo hvordan hun ble ødelagt av det hele. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg og forstår jeg.  Hun også. 

Nei, jeg kunne aldri anmeldt dem på egne vegne. Men da jeg hørte at min far hadde slått min bror slik at han falt ned trappene hjemme og trommehinnen ble ødelagt, så vurderte jeg det. Men min bror flyttet også ut like etterpå. 

...og roen senket seg. Min søster fikk MS og jeg har av og til lurt på om det er en sammenheng.

Vi er glade i våre foreldre. De var ikke bare onde. Min far har innrømmet en del av sine feil. Han har grått og bedt om tilgivelse, og fortalt om egen barndom. Jeg tror han lider av egne handlinger. 

Men stort sett ser vi framover. Mine foreldre har vært fantastiske besteforeldre. Det skal de ha. Det har reparert mye mellom oss. 

Anonymkode: b0ce3...1ca

Mest sannsynlig. MS er en autoimmun sykdom. Et nervesystem i høyspenn kan føre til mange symptomer og sykdommer. Ofte mange år etter. Akkurat som om alt det indre stresset kulminerer og bryter ut i en eller flere sykdommer til slutt. 
Jeg har sett det hos familiemedlemmer, og også opplevd det selv. 

Anonymkode: 185a3...eb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som har blitt utsatt for vold, var det sånn at dere gikk på tå og hev hjemme for ikke å fremprovosere noen konflikter, eller var dere typen som ofte utagerte og derfor mistet foreldrene deres besinnelsen overfor dere? 

Mener ikke at dere har noe skyld i de voksnes reaksjoner, jeg bare undres over dem.

Anonymkode: 38d7b...898

Gikk på tå hev. Var redd hele tiden. Veldig forsiktig. Satt med ørene på stilk, og lyttet på skrittene til stefaren min. De fortalte nemlig hva slags humør han var i. 
Jeg var ei «snill, lydig og hjelpsom jente» står det i babyboka mi. Det tror jeg så gjerne på. Datteren min er akkurat lik. Og jeg gråter inne i meg av å tenke på at jeg som lita jente ble utsatt for årevis med terror av en mann som aldri elsket oss. 
Når jeg ser på datteren min, hvor snill og god hun er, så fatter og begriper jeg ikke hvordan voksne kunne slå, riste og kjefte på meg, bare fordi de hadde en dårlig dag. Og så bare forlate meg gråtende. 
Det er heldigvis mye reparering som skjer nå som jeg selv er mamma. Hver klem jeg gir til datteren min, hvert smil og gode ord gjør tomrommet inni meg mindre. Hun minner om meg, men på en fri måte. Hun er ikke redd eller kuet, hun ler høyt, og kan tulle og fjase uten å være redd for plutselig kjeft. Det er godt å se☺️

Jeg tror på Ingebrigtsen brødrene. Man går ikke ut med noe sånt i media, om det ikke er sant. 
Når det er sagt, så tror jeg faren deres oppriktig mener at han ikke har utøvd vold. For i hans hode drev han nok en streng oppdragelse, helt sikkert sånn han har blitt oppdratt selv. Disiplinen han påførte sønnene har kanskje fått de der de er i dag, men til hvilken pris?

Anonymkode: 185a3...eb9

[AnonymBruker]

vold som oppdragelse var vanlig i min oppvekst. Flere søsken og da kunne foreldrene våre fort blir frustrerte og ty til det enkleste for å kontrollere oss: trusler og vold. Ellers var de «normale», og selv om mor var fysisk voldelig, mens far var mer «det mentale», er det mor vi alle har best kontakt med og er veldig glad i. Vet hun er glad i oss også. Men far har jeg kutta kontakt med, og ingen liker han. Han var verst på mange måter og hr aldri følt meg elsket eller fått noe kjærlig fra hans side. Ingen anmeldte og gjorde ingenting da vi vokste opp slik, da ingen ville «ødelegge» familien. Og så var det skam at andre skulle vite om det som skjedde hjemme. Mor dro ikke fra far før vi barna var voksne, da hun mente hun ikke kunne forsørge alene og var avhengig av far selvom han var voldelig mot henne også. 

Anonymkode: bab3a...ba5

[AnonymBruker]

Jeg synest virkelig at dette argumentet om å anmelde sine egene foreldre er veldig stygt. Det er Victim Blaming! For å liksom si til offeret at «dine opplevelser var ikke ille nok eller ekte med mindre du gikk til politet». Sånne utsagn er med på å beskytte voldspersonen.

Anonymkode: 3b807...d69