AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #21 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (3 timer siden): En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort! husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd. Anonymkode: c81fd...5c5 Samme sier min mor. Enten har hun fortrengt det, eller så vil hun ikke snakke om det fordi sannheten svir litt for mye. Anonymkode: c5026...703 3 3
Topsi Skrevet 20. oktober 2023 #22 Skrevet 20. oktober 2023 (endret) Jeg vokste opp med vold. Men å anmelde? Det ville ødelagt absolutt alt, alle reaksjoner i familien, og mye for mange andre uskyldige i familien. Det er ikke så enkelt som det ser ut til Å ta det opp vil føre til katastrofe for alle relasjoner, så en må bare forsøke å legge det bak seg. Var vel det Ingebrigtsen-brødrene gjorde også, før det skjedde noe nytt for et par år siden, slik jeg forstod det Endret 20. oktober 2023 av Topsi 5 2
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #23 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Samme sier min mor. Enten har hun fortrengt det, eller så vil hun ikke snakke om det fordi sannheten svir litt for mye. Anonymkode: c5026...703 Samme tilfelle med moren min her. Hun er i sekstiårene, og jeg har gjennom flere år prøvd å snakke med henne om oppveksten min, og hvorfor meg og mine andre søsken var plaget med angst og depresjon gjennom årene. Hun nekter på at det var så ille. "Nei, det har aldri skjedd!" "Nå tuller du vel??" Og så går hun fullstendig i offerrollen, gråter og søker trøst og støtte hos folk som ikke kjenner historien. Og vi blir de slemme barna som aldri kommer på besøk. Det er tøft. Og kontakten i dag begrenser jeg så mye jeg klarer. Blir sint bare av å se navnet hennes på telefonen min. Anonymkode: 185a3...eb9 3 11
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #24 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (3 timer siden): Det samme med faren min. "Jeg har gjort mange feil som far, men vold har jeg aldri brukt". Nøyaktig disse ordene sa faren min til meg da jeg konfronterte ham. Vel, jeg har senskader etter spark i ryggen. Jeg skjulte blåmerker under langermede gensere selv midt på sommeren. Jeg prøvde så godt jeg kunne å sminke bort blåveiser de gangene jeg hadde fått ørefiker. Men vold hadde han aldri brukt mot meg i følge seg selv (Det var ikke ofte, jeg kunne telle på to hender de gangene det skjedde, men det skjedde!) Psykisk vold hadde han heller aldri brukt i følge ham selv, det var bare jeg som ikke tålte noe som helst, og som måtte tøff meg opp litt. Og den ene gangen jeg tok mot til meg og fortalte en venninne om hva som skjedde bak lukkede dører hjemme hos oss gikk hun rett til foreldrene sine, som kjente pappa, og de nektet på at han kunne ha gjort noe slikt. (Han var jo så hyggelig og sjarmerende, og verdens snilleste. Det var bare jeg som ville ha oppmerksomhet) Og jeg ble løgneren! Anonymkode: 500a3...2f0 Samme her. Begge foreldrene mine blånektet for vold, begynte til og med å hånle av anklagene mine siden de liksom var så fjerne. Og det var ingen andre til stede ved konfrontasjonen, så det var ingen som kunne tatt dem for det på en måte. Ingen andre kunne tro noe sånt heller, for foreldrene mine var jo så rolige og hyggelige. Er veldig sårt når man er helt alene om sannheten sin, og jeg tvilte faktisk lenge på meg selv også. Lurte en tid på om jeg var gal, og det er faktisk veldig vondt. Men vi vet jo hva som har skjedd. Stor klem til deg❤️ Anonymkode: 46b99...632 3 12
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #25 Skrevet 20. oktober 2023 Fysisk avstraffelse var knapt ute av skolen da jeg vokste opp på 80-tallet, langt mindre ryddet ut i hjemme-oppdragelsen i de 1000 hjem. Husarrest og inndragning av lommepenger barna faktisk jobbet for, var nok avstraffelsen som ble mest brukt for dårlig oppførsel, den gang, men fysisk avstraffelse forekom, dog mest i light-varianter. Vi fikk ikke pryl og ble slått med linjal over fingrene akkurat. Hadde aldri falt meg inn å kutte kontakt med nær familie fordi jeg fikk pepper på tungen for å banne som en sjømann, som barn. Anonymkode: 97bd4...edc 2
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #26 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (35 minutter siden): Samme tilfelle med moren min her. Hun er i sekstiårene, og jeg har gjennom flere år prøvd å snakke med henne om oppveksten min, og hvorfor meg og mine andre søsken var plaget med angst og depresjon gjennom årene. Hun nekter på at det var så ille. "Nei, det har aldri skjedd!" "Nå tuller du vel??" Og så går hun fullstendig i offerrollen, gråter og søker trøst og støtte hos folk som ikke kjenner historien. Og vi blir de slemme barna som aldri kommer på besøk. Det er tøft. Og kontakten i dag begrenser jeg så mye jeg klarer. Blir sint bare av å se navnet hennes på telefonen min. Anonymkode: 185a3...eb9 Det er akkurat samme erfaring jeg har med min mor. Helt samme reaksjonsmønster. Min far var ikke tilstedeværende i oppveksten pga skiftjobbing og mye borte, og han tror på henne. Noen ting så han, men tror ikke han forstod hvor omfattende det var før på slutten da min yngste søster skulle flytte ut. Han så masse ille, men han klarte ikke ta tak i det. Sterke mannen bare gråt og så på og beklaget at han ikke kunne gjøre noe. AnonymBruker skrev (27 minutter siden): Samme her. Begge foreldrene mine blånektet for vold, begynte til og med å hånle av anklagene mine siden de liksom var så fjerne. Og det var ingen andre til stede ved konfrontasjonen, så det var ingen som kunne tatt dem for det på en måte. Ingen andre kunne tro noe sånt heller, for foreldrene mine var jo så rolige og hyggelige. Er veldig sårt når man er helt alene om sannheten sin, og jeg tvilte faktisk lenge på meg selv også. Lurte en tid på om jeg var gal, og det er faktisk veldig vondt. Men vi vet jo hva som har skjedd. Stor klem til deg❤️ Anonymkode: 46b99...632 Så vanskelig å stå alene om noe sånt. 💔 Ekstra gode klemmer til deg, du er sterk ❤️ Jeg trodde først da jeg flyttet ut at mine egne følelser var overdrevne rundt dette. Og når en voksen omsorgsperson sier at det ikke har skjedd så begynner man nesten å lure på om man er galt og hva som er reelt og ikke. Hadde det ikke vært for at vi var flere søsken som kunne validere hverandres følelser (selv om vi har vært utsatt for dette i ulik grad), så hadde jeg nesten lurt på egen virkelighetsoppfatning. For så ille kan det bli når man utsettes for vold av sine omsorgspersoner. Jeg var barn og ungdom og skjønte ikke hvor galt det var. Enormt avhengig av foreldrene mine. Så det som skjer med Ingebrigtsen-guttene nå kjenner jeg igjen. Nå er de i alderen hvor de løsriver seg fra avhengigheten, får sin egen familie, og de får egne barn og forstår hvor ille det faktisk har vært og hva de egentlig har vært utsatt for. Anonymkode: 0b591...b6d 4 10 1
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #27 Skrevet 20. oktober 2023 Når dere snakker om vold som avstraffelse, hva slags former for vold mener dere da? Noen mener all fysisk inngrepen er vold. Anonymkode: 38d7b...898 1
Topsi Skrevet 20. oktober 2023 #28 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Når dere snakker om vold som avstraffelse, hva slags former for vold mener dere da? Noen mener all fysisk inngrepen er vold. Anonymkode: 38d7b...898 Jeg ble slått til blods den ene gangen
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #29 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Når dere snakker om vold som avstraffelse, hva slags former for vold mener dere da? Noen mener all fysisk inngrepen er vold. Anonymkode: 38d7b...898 All fysisk inngripen som brukes som en form for straff er vold. Det er en overdreven bruk av makt fra en sterkere person som har til den hensikt å skremme barnet. Å avverge at et barn løper ut i veien ved å ta tak i armen eller løfte et barn og bære over skulderen når det nekter å bli med hjem fra barnehagen er noe annet. Anonymkode: 0b591...b6d 5
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #30 Skrevet 20. oktober 2023 Bufdir sin definisjon på vold: https://dinutvei.no/vold-i-naere-relasjoner/ulike-former-for-vold/ Anonymkode: 0b591...b6d
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #31 Skrevet 20. oktober 2023 Topsi skrev (1 minutt siden): Jeg ble slått til blods den ene gangen Det er vanskelig å se for seg at det er mulig av foreldre å gjøre noe slikt. Hva er grunnen? Angrer de? Er de psykopater eller evner ikke å regulere sinne sitt? Er de bare dårlige mennesker eller vet de ikke bedre? Har de selv blitt slått? Jeg ser for meg at om barnet er utrolig slem, frekk og utagerende, og man ikke får noe som helst kontroll på det, så er det lov å ta ungen i armen og tvinge barnet inn på rommet. Om så holde det fast. Eller om barnet ødelegger møbler, så er det lov å brøle i frustrasjon. Ikke ideelt, men fullt ut menneskelig og jeg synes ikke det er vold. Men noen mener at det også er vold. Dette med å bli slått til blods derimot. Da snakker vi avstraffelse og vold. Det er noe helt annet. Og ubegripelig. Lurer på hva de som virkelig har blitt utsatt for vold, som i ditt tilfelle, om dere tenker at alle måter der man tar i barnet fysisk er vold? Anonymkode: 38d7b...898
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #32 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (1 time siden): Samme tilfelle med moren min her. Hun er i sekstiårene, og jeg har gjennom flere år prøvd å snakke med henne om oppveksten min, og hvorfor meg og mine andre søsken var plaget med angst og depresjon gjennom årene. Hun nekter på at det var så ille. "Nei, det har aldri skjedd!" "Nå tuller du vel??" Og så går hun fullstendig i offerrollen, gråter og søker trøst og støtte hos folk som ikke kjenner historien. Og vi blir de slemme barna som aldri kommer på besøk. Det er tøft. Og kontakten i dag begrenser jeg så mye jeg klarer. Blir sint bare av å se navnet hennes på telefonen min. Anonymkode: 185a3...eb9 Samme her. Offerrollen så det holder. "Skal du huske alt det vonde fra fortiden nå?" "Ja, husk bare tilbake på alt som skjedde da du var barn" osv. Anonymkode: c5026...703 4
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #33 Skrevet 20. oktober 2023 Ja, og foreldrene min mener at det var riktig gjort av dem og holder fast ved det. Jeg sliter i perioder psykisk. Får hjelp hos psykolog. Anonymkode: 442d2...433 3 3
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #34 Skrevet 20. oktober 2023 AnonymBruker skrev (54 minutter siden): Når dere snakker om vold som avstraffelse, hva slags former for vold mener dere da? Noen mener all fysisk inngrepen er vold. Anonymkode: 38d7b...898 Ris på bar rumpe, dratt i armene så man fikk blåmerker og kløpet i beina så man fikk blåmerker. Jeg opplevde ikke den fysiske biten som vanskelig, men det psykiske aspektet. Alle de truslene, tonen i hjemmet, den konstante frykten og følelsen av total mangel på trygghet og forutsigbarhet hvis far var hjemme. Jeg gikk uten unntak alltid i påvente av en straff, kjeft eller negative tilbakemeldinger. Far har løpt etter meg, truet meg med knyttet neve flere ganger, truet med slag, utdelt straffer som ingen barn bør få, kalt oss drittunger, tvunget oss til å spise til vi kastet opp og måtte fortsette til tallerken var tom, snakket stygt om vår mor og var alltid sint hvis vi forsøkte å snakke med ham. Hvis han sa navnet vårt var det nesten utelukkende for straff/kjeft. Det er en hel del mer. Poenget mitt er bare at mange fokuserer på den fysiske biten fordi det er synlig, men det psykiske er det som sitter igjen. Ingen av delene er greit, men det virker som det oftere er mer aksept fra andre når man har blitt utsatt for fysisk vold. Det psykiske er det du ofte må leve med resten av livet og det er ikke synlig. Mine foreldre har aldri innrømmet hva som foregikk. Fasade er viktig for dem. Det er utrolig ødeleggende for all fremtidig dialog og kontakt. Jeg mener de som utøver psykisk og fysisk vold må legge seg langflate og innrømme det de har gjort, først da er det mulighet for å reparere relasjonen. Anonymkode: 69b4f...b19 4 9 2
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #35 Skrevet 20. oktober 2023 Jeg vokste opp med ganske grov vold, som også involverer skytevåpen og ganske mange situasjoner der jeg like gjerne kunne ha dødd som overlevd. Mer detalj er ikke nødvendig å gå i. Men mine foreldre nekter også for at det har skjedd og gjør narr av meg om jeg forsøker å ta det opp. Jeg har ikke anmeldt, men heller ikke tilgitt. Jeg bare holder avstand. Vi kan omgås, men ikke lenge. Det plager meg ikke lenger at de benekter, for jeg vet hva som er sant. Jeg skulle egentlig ønske at hele Ingebrigtsen-tråden ble fjernet. Jeg ser for meg hvordan det hadde vært for meg å ha en slik tråd om meg selv den gangen, med så mange idioter (ja, faktisk!) som synser og mener og tror og forklarer og som ikke vet noen ting. Jeg synes familien bør få fred nå. Anonymkode: 68685...950 1 9 1
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #36 Skrevet 20. oktober 2023 Jeg er TS. Dere som spør om hva slags vold, jeg tror ikke jeg orker å legge ut så mye detaljer egentlig. Men det var voldsomt. Det å sitte på rommet og vente i flere timer på straff var tortur, men det var også rimelig traumatisk når personen kom løpende og bare kasta seg over deg eller slo deg ned. Det psykiske var helt klart det verste. Både alt det stygge som ble sagt, og dette med å gå rundt og analysere stemningen hele tiden og bare vente på at det skulle skje noe. Jeg ryddet og vasket huset, lagde middag og ordnet masse greier flere ganger for at det skulle være hyggelig når de kom fra jobb. Gikk på barneskolen da jeg begynte med det. når jeg ser hvor liten en 5-åring er så er det helt sykt å tenke på hvor voldsom juling jeg fikk av voksne da jeg var på den alderen… Anonymkode: c81fd...5c5 19
AnonymBruker Skrevet 20. oktober 2023 #37 Skrevet 20. oktober 2023 Barn er utrolig tilpasningsdyktige, de elsker sine foreldre selv om de ikke er snille. Det ligger dypt i vårt DNA, fordi foreldrene er nøkkelen til overlevelse. Jeg tenker det er ganske typisk at man blir ganske stor før man forstår. Og ofte er ikke alt galt, så man tar det onde med det gode. Jeg har sett noen få episoder av Team I, og faren er utrolig kjeftete og skal bestemme alt. Jeg har tenkt at når forholdet ble brått så surt, så har det skjedd noe stort for å komme dit. Min tolkning er at brødrene har satt en grense som samtidig skåner faren. Faren presser på, de må dytte tilbake. Så har man en runddans. Først kutter de ham ut i løpingen. Han blir trener for en annen, klenger seg på. De krever fred og avstand i mesterskap. Han går ut i media, og etterhvert hyrer advokat for å saksøke forbundet, klenger seg på. De har da ikke så mye andre valg enn å eksponere faren, eller slutte med idretten. Dessverre skjønner ikke faren at det hadde vært klokest for ham selv å la dem få fred og holde seg unna. Brødrene hadde intet ønske om å eksponere faren, og indirekte mor og alle søsken. Så derfor har jeg ingen tro på at de lyver. Det er bare trist for alle egentlig. Anonymkode: b4b99...4d1 11 2
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2023 #38 Skrevet 21. oktober 2023 Hadde en kjempegod barndom og nydelige foreldre, men giftet meg inn i en svigerfamilie der familievold har vært endel av oppdragelse. Klarer ikke å sette meg inn i hvordan det har vært å vokse opp der og senere skulle prøve å ha et voksent forhold med dem. Klarer heller ikke å forstå hvordan slike foreldre ikke fortjener lang fengselsstraff på lik linje som voksne som slår andre. 💕 Anonymkode: ccacc...893 1 2
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2023 #39 Skrevet 21. oktober 2023 Far Ingebritsen nekter for vold, men jeg har hørt fra bekjente at han klapper til folk når han blir provosert. I hans verden er ikke dette vold på grunn av måten han ble oppdratt på, men i dagens samfunn er dette vold. Jeg ble utsatt for psykisk og fysisk vold fra min far i barndommen. Av psykisk vold var det trusler, latterliggjøring, mobbing, kontroll, kritikk, anklagelser, og noe emosjonell omsorgssvikt. Fysisk vold var det mindre av, men det var å løpe etter meg i stor fart i sinne, dra meg i armen og i ørene. 90-tallet. Resultater som barn/ungdom: besatt av å please alle, dårlig selvfølelse, selvkritisk, tar lett til tårene, selvskading som ungdom, utfordrende for meg å være langvarige forhold, vært sammen med menn som har vært psykopater og som har vært lik min far og når jeg først blir sint en sjeldent gang så koker det at jeg skriker i bilen alene. Min far mener han bare har vært snill og god i alle år. Han er narsissist. Jeg hadde stor lojalitet og dårlig samvittighet ovenfor han i mange i år, men brøyt kontrakten i år da han ga meg skylden for noe som ikke var min feil. Mor og far var gift i nesten 30 år før de skilte seg. Mamma sier at dråpen var når han tok kvelertak på henne og truet med å skille seg fra henne. Jeg hadde en dysfunksjonell barndom med mye alvorlig krangling mellom foreldre. Jeg har hatt det veldig tungt til tider, men har overlevd på grunn av en indre styrke som jeg ikke vet hvor kommer fra og nære venner jeg har hatt i mange år. Anonymkode: fe736...7c5 1 12 1
AnonymBruker Skrevet 21. oktober 2023 #40 Skrevet 21. oktober 2023 AnonymBruker skrev (På 20.10.2023 den 8.59): En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort! husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd. Anonymkode: c81fd...5c5 Samme med min mor. Hun sier «jeg slo dere iallefall ikke».. 😳 «eh..jo det gjordedu!!???» «Nei det kan jeg virkelig ikke huske at jeg gjorde…» Anonymkode: 18c12...efc 3 3
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå