Dere som har vokst opp med vold som avstraffelse

[AnonymBruker]

I tråden om Ingebrigtsen er det flere som stiller spørsmål ved at brødrene ikke har anmeldt faren, og at moren ikke har gått. Det fikk meg til å tenke på min egen oppvekst, og å lure på andres erfaringer.

Jeg har vokst opp i en oppegående, ressurssterk familie. Foreldrene mine er godt likt over alt, har mange venner og gode jobber. Vi manglet aldri noe selv om vi ikke var bortskjemte. Vi fikk drive med idretter, hobbyer, dra på leir, ble kjørt og henta… foreldrene mine var engasjerte og stilte opp, så alle kamper, vi fikk ordentlig middag hver dag, var på mange ferier og turer sammen. Lista over alt som var bra er lang!

Men det var også fysisk og psykisk vold. Det var brutalt, det pågikk fra småbarnsstadiet og det var mye av det. det var en del av hverdagen liksom, og ikke noe som bare skjedde et par ganger.

jeg har fortalt det til noen, og de klarer ikke helt å se det for seg. De kjenner jo foreldrene mine, og de som tror på meg tror nok at jeg overdriver litt. For som sagt, det var ille. 

Jeg ville aldri ha anmeldt. Jeg har vurdert å bryte med foreldrene mine, men ikke gjort det. Noen ganger angrer jeg på at jeg ikke brøt all kontakt da jeg flyttet ut (flyttet da jeg var 18), men som regel angrer jeg ikke. Jeg har litt traumer, litt issues og fungerer sånn passe i hverdagen. Søsknene mine og jeg har alle vært igjennom perioder med psykiske plager, og vi har alle plager i dag. Vi har også et greit forhold til foreldrene våre.

Det er kanskje vanskelig for folk som ikke har opplevd det selv, å forstå at man ikke anmelder og bryter all kontakt. Men jeg tror det er ganske vanlig. Andre som vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: c81fd...5c5

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp var fysisk avstraffelse vanlig. Jeg har ikke analysert hva dette har gjort med meg, men kan gjette at min manglende tillit til mine nære stammer fra barndommen. Ellers har jeg et helt normalt liv.

Anonymkode: f97b1...e45

[AnonymBruker]

En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort!

husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd.

Anonymkode: c81fd...5c5

[AnonymBruker]

Å bryte med nærstående er også et traume. Jeg valgte å tilgi. Alle kan gjøre feil. (Min mor slo meg med knyttneve i ansiktet, i noe som i etterklokskapens navn var et sammenbrudd. Andre familiemedlemmer observerte, og støttet henne (uforståelig for meg da - noe mer forståelig når man vet hun var psykisk syk).) 

Som voksen preger det meg lite i det daglige, men som forelder merker jeg at jeg har litt å jobbe med. Man kaller det vel generational trauma av en grunn - en syklus som må stoppes. 

Anonymkode: fc549...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort!

husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd.

Anonymkode: c81fd...5c5

Dette tror jeg er ganske vanlig, alle menneskehjerner endrer historier for å unngå å se på seg selv som en skurk. 
 

Nettopp derfor er slike ting vanskelige å konfrontere som voksen - man får sjelden unnskyldningen og anerkjennelsen man ønsker.

Anonymkode: fc549...855

[AnonymBruker]

Det beste er kanskje å fokusere på det som gjelder i dag. Og heller ta en ny runde hvis du får egne barn, og du ser at det blir ett problem å ha de i livet ditt.

Har også opplevd "det skjedde aldri!". Jeg ser ikke selv hva jeg skal få ut av å kaste de ut av livet mitt i dag. Foreldre er også bare mennesker, med feil og mangler. Det betyr ikke at det som skjedde da man var liten var GREIT. SOM REGEL gjorde foreldre så godt de kunne, ut fra deres ståsted der og da. Man kan ha en "slags relasjon" uten at det er en NÆR relasjon.

Anonymkode: c26e2...77c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort!

husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd.

Anonymkode: c81fd...5c5

Det samme med faren min. "Jeg har gjort mange feil som far, men vold har jeg aldri brukt".
Nøyaktig disse ordene sa faren min til meg da jeg konfronterte ham.

Vel, jeg har senskader etter spark i ryggen.  Jeg skjulte blåmerker under langermede gensere selv midt på sommeren.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å sminke bort blåveiser de gangene jeg hadde fått ørefiker.
Men vold hadde han aldri brukt mot meg i følge seg selv

(Det var ikke ofte, jeg kunne telle på to hender de gangene det skjedde, men det skjedde!)

Psykisk vold hadde han heller aldri brukt i følge ham selv, det var bare jeg som ikke tålte noe som helst, og som måtte tøff meg opp litt.

 

Og den ene gangen jeg tok mot til meg og fortalte en venninne om hva som skjedde bak lukkede dører hjemme hos oss gikk hun rett til foreldrene sine, som kjente pappa, og de nektet på at han kunne ha gjort noe slikt.  (Han var jo så hyggelig og sjarmerende, og verdens snilleste.  Det var bare jeg som ville ha oppmerksomhet)
Og jeg ble løgneren!

 

 

 

Anonymkode: 500a3...2f0

[AnonymBruker]

Ble utsatt for ris et par ganger, og noen klaps. Bærer ikke nag for det, men tatt det opp med foreldrene mine i voksen alder, og sagt at jeg ikke synes det var greit. Det var de for så vidt enige i, og etter det har jeg ikke tatt det opp mer. 

Anonymkode: f55ac...0ea

[AnonymBruker]

Historien min er nesten helt lik. Jeg har grei kontakt med foreldrene mine i dag, men ikke daglig (bor langt borte fra dem). Om jeg har noen plager (fysisk eller psykisk), så tror jeg det kommer mer av 9 år med grov mobbing på skolen enn av det som skjedde hjemme.

Det er sannsynligvis ingen vits i å fortelle, for de fleste ser på foreldrene mine som ressurssterke og samfunnsengasjerte. Min far stilte opp som trener i idrett, min mor arrangerte bl.a håndarbeidskurs for barn og var vakt på ungdomsklubben. Stilte alltid opp på arrangementer på skolen, var med i alle slags styrer, lag og foreninger.

Det som er litt rart, er at ingen av foreldrene mine ble utsatt for vold selv (ja, jeg er sikker på det, selv om de vokste opp i ei tid da det var helt vanlig å bli slått som straff). Likevel valgte de å slå og snakke stygt til oss. Det er det jeg ikke forstår…

Anonymkode: 77fa7...82b

[AnonymBruker]

Veldig forståelig!

Vokst opp på en tilsvarende måte som deg i et møblert hjem, der jeg forsøkte å si ifra men ingen trodde på meg.

Yngste søster og jeg har brutt, men de to andre søsknene våre har ikke gjort det. Har snakket litt med dem om det, men de vil ikke pga barnebarn osv. Samt de fikk barn tidligere enn meg, mens jeg brøt før jeg fikk barn. Ville aldri anmeldt.

Kjente meg veldig igjen i det Ingebrigtsen-gutta sier. Mine foreldre tror fortsatt at de var supre foreldre. Søsteren min har PTSD og angst, men vi har begge fullført høyere utdanning. Jeg er i jobb. Tror det er vanskelig for utenforstående å skjønne hva som kan foregå i sånne hjem, man ser for seg at omsorgssvikt er synlig.

Jeg hadde håpet på en unnskyldning. Da jeg var i 20-årene hadde jeg en opprivende samtale med min mor, men hun så ingenting av det hun hadde gjort. Jeg fatter det ikke. Hun dro meg ned trappene etter håret, hun kløp søsteren min og meg i ørene og nakken hvis hun skulle ha fram et poeng. Jeg satt i flere timer og spiste mat jeg ikke likte og brakk meg og brakk meg til jeg hadde fått det ned og noen ganger tvangsmatet hun meg og holdt munnen min åpen. Hun tvang meg til sånne straffer som å løpe 50 runder rundt huset, skrive 100 ganger at jeg skulle huske å skru av lyset, dro meg i håret og som en type straff kunne hun stirre på meg i en time der jeg måtte sitte stille mens hun stirret. Kunne sitte og skrike gjennom veggen i en time for å holde meg våken hvis jeg hadde vært så uheldig å gi lyd fra meg på morgenen når jeg var på badet og vekket noen. Så lite var synlig, men jeg hadde det ikke bra.

Jeg har ikke blitt banket, men den konstante psykiske terroren der jeg aldri visste hvilket humør i gjorde meg nesten litt smågal. At hun fortsatt ikke ser disse tingene og at jeg i en alder av 40 år fortsatt ikke har fått en unnskyldning gjør det helt uaktuelt å ha kontakt med henne. Så jeg tipper Gjert ikke skjønner hva han har gjort og må gå i seg selv. 

Anonymkode: 0b591...b6d

[AnonymBruker]

Vokst opp likt som dem med en slik far. Det har aldri falt meg inn å anmelde, men vi har alle søsknene et veldig anstrengt forhold til far. Jeg forstår godt hvor brødrene kommer fra og de har min dypeste medfølelse. Nå har jeg aldri svart i noen tråder eller innlegg om dem, men har antatt at det som nå er kommet ut er årsaken til hvorfor de valgte å bryte. Min far var trener for meg. Utad veldig snill, ressurssterk og godt likt. Hjemme var det en annen historie. Mor har aldri gjort oss noe, men har heller aldri forsvart oss. Det var stor lettelse da de skilte seg da vi var i tenårene. 

Anonymkode: 69b4f...b19

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en veldig pussig ting å stille spørsmål ved. Sier seg vel selv at barn som vokser opp i familer hvor vold er normalisert vil bruke lang tid på å i det hele tatt oppdage at dette er unormalt, og at det å anmelde/bryte med foreldrene sine er veldig krevende og ikke skjer på impuls. I tillegg blir man møtt med mye sosial fordømmelse, er bare å lese noen tråder her på KG hvor folk ber om råd i forhodl til foreldre de har brutt med, og se hva de får beskjed om å tilgi og glemme, når foreldrene blir gamle og pleietrengende. 

Reddit hadde en lang tråd med tittelen "Når oppdaget du at familien din var dysfunksjonell?" og det var ganske interessant, og det var mange tragikomiske historier. Og den illustrerte godt hvor lenge man slippe unna med å gjøre helt absurde ting mot barna sine, så lenge det skjer bak lukkede dører. En gjenganger var feks folk så gamle som opp i tredveåra som "bare skulle fortelle en morsom historie fra barndommen" og ingen lo, vennene vekslet talende blikk og kom et alvorlig "vi må snakke sammen".

Anonymkode: 6b3d9...01b

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å bli slått på kinnet i barndommen  av min mor men tror og jeg kunne provosere mye før det skjedde.Men likevel det er ikke lov å slå.Jeg vokste opp på slutten 70 tallet og når loven kom opp at det ikke er lov å slå barn ble det mindre av det.Men jeg har slitt veldig med angst og alltid vært redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg har også blitt konflikt sky og det er jeg enda i en alder av 50 år.i tillegg opplevde jeg også mobbing på skolen og ble utestengt og det fortalte jeg aldri hjemme så tror det og har gjort til at jeg slet mye med angst og depresjoner.Alltid lurt å snakke om vonde opplevelser har jeg erfart. Ikke holde det for seg selv for lenge.

Anonymkode: d8551...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En annen ting! Vi har konfrontert far et par ganger, og kan nekter for å noen sinne ha utøvd vold mot oss. Det virker som om han faktisk mener det. Han ble helt satt ut og sa det har jeg aldri gjort! Og Det ville jeg aldri gjort!

husker jeg ble veldig overraska… han mener faktisk oppriktig at tingene vi tok opp aldri har skjedd.

Anonymkode: c81fd...5c5

Det er omtrent samme reaksjon jeg har opplevd. Jeg har også blitt anklaget for å lyve og overdramatisere. Mine opplevelser blir helt totalt avvist.

Det er hovedgrunnen til at jeg har brutt med de.

Anonymkode: c4ab5...d21

[AnonymBruker]

Har aldri opplevd vold i hjemmet og ikke ytret min mening her eller andre steder om denne saken med Ingebrigt-brødrene. 

For jeg tror på brødrene når de går ut med dette nå, samtidig greier jo Gjert å så en tvil, når han så hardnakket står på at det aldri har skjedd. Men syns det er veldig interessant å lese at tilnærmet alle som har opplevd lignende psykisk og eller fysisk vold i barndommen sier det samme: foreldre nekter for det når det blir tatt opp. Tenker jo at det er helt absurd å nekte for det når man vet hva som har skjedd. Men det er vel fornektelse fra foreldre.

Disse historiene fra andre gjør meg hvertfall enda mer klar på at jeg stoler på det de går ut med nå, selv om Gjert prøver å så en tvil blant folk for ved å nekte. 

 

Anonymkode: 0c0f3...06a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I tråden om Ingebrigtsen er det flere som stiller spørsmål ved at brødrene ikke har anmeldt faren, og at moren ikke har gått. Det fikk meg til å tenke på min egen oppvekst, og å lure på andres erfaringer.

Jeg har vokst opp i en oppegående, ressurssterk familie. Foreldrene mine er godt likt over alt, har mange venner og gode jobber. Vi manglet aldri noe selv om vi ikke var bortskjemte. Vi fikk drive med idretter, hobbyer, dra på leir, ble kjørt og henta… foreldrene mine var engasjerte og stilte opp, så alle kamper, vi fikk ordentlig middag hver dag, var på mange ferier og turer sammen. Lista over alt som var bra er lang!

Men det var også fysisk og psykisk vold. Det var brutalt, det pågikk fra småbarnsstadiet og det var mye av det. det var en del av hverdagen liksom, og ikke noe som bare skjedde et par ganger.

jeg har fortalt det til noen, og de klarer ikke helt å se det for seg. De kjenner jo foreldrene mine, og de som tror på meg tror nok at jeg overdriver litt. For som sagt, det var ille. 

Jeg ville aldri ha anmeldt. Jeg har vurdert å bryte med foreldrene mine, men ikke gjort det. Noen ganger angrer jeg på at jeg ikke brøt all kontakt da jeg flyttet ut (flyttet da jeg var 18), men som regel angrer jeg ikke. Jeg har litt traumer, litt issues og fungerer sånn passe i hverdagen. Søsknene mine og jeg har alle vært igjennom perioder med psykiske plager, og vi har alle plager i dag. Vi har også et greit forhold til foreldrene våre.

Det er kanskje vanskelig for folk som ikke har opplevd det selv, å forstå at man ikke anmelder og bryter all kontakt. Men jeg tror det er ganske vanlig. Andre som vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: c81fd...5c5

Takk for at du deler! 

Spør for de jeg oppriktig lurer på hvordan resurssterke foreldre som fungerer på "alle" områder, greier å utføre slike handlinger. Hva slags type fysisk og psykisk straff utførte de? Hvordan greide de å forsvare det med seg selv?

Anonymkode: 0c0f3...06a

[AnonymBruker]

Har fosterbarn som ble utsatt for grov vold av foreldre. De er redd foreldrene, men villige til å gjøre hva som helst for dem. Vold i nære relasjoner kan ikke sammenliknes med tilfeldig vold fra ukjente. Reaksjonene i forhold til voldsutøver er vidt forskjellige. Å elske/ være psykisk eller fysisk nærmest avhengig ( som barn/ ungdom ofte er) den som utøver volden er ekstremt skadelig for offeret , både på lang og kort sikt. 

Anonymkode: 459ae...7ad

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i en tid hvor oppdragervold var vanlig. Min far dro det lenger enn det og knuste kjeven min når jeg var tenåring. Ganske enkelt fordi jeg provoserte han. I dag nekter han for at det har skjedd, men jeg bærer fremdeles skadene. Knekt kjeve kommer ikke av seg selv. Jeg kunne anmeldt han. Men man gjorde jo ikke det. Dessuten var jeg fremdeles avhengig av han, jeg var 14. Han er/var flink til å snakke for seg og hadde garantert lagt skylden over på meg. Det å leve med vold og trusler er krevende og det er ikke så lett for andre å forstå. I dag har vi begrenset kontakt. 

Jeg har sett deler av serien til Ingebrigtsen og kjenner igjen tonen. Jeg er ikke overrasket om han i tillegg har vært ute med labben. Det er ikke sikkert det har skjedd ofte. Men jeg tror nok at det har skjedd og så skjedde det noe for 2 år siden som gjorde at "nok var nok". Det kan hende at det var et langt opphold i mellom. At guttene trodde det var et tilbakelagt stadiet. Det var sånn hos meg. Min far hadde ikke slått meg på mange år, før han ga meg skikkelig rundjuling. Det var også første gangen jeg tok igjen, dermed ble skadene desto større. Ikke lett å si hva som er hva i dette tilfelle, men jeg tror neppe guttene hadde gått ut med dette om det ikke var noe hold i det. Det å argumentere mot en annens sannhet er krevende. Jeg og min far har totalt forskjellig opplevelse rundt min oppvekst. Jeg tror nok det er litt sånn med Gjert også...

Anonymkode: c5c9e...222

[AprilLudgate]

Ikke vold, men annen type omsorgssvikt. Barnevern var involvert, men vi ble skremt med at lillebror ville bli tatt om vi sa noe.

Jeg løy til BUP, skole - alle. Og når ett søsken fortalte sannheten svarte BV «javel, og hva vil du vi skal gjøre» - og ringte hjem. Søsken ble kastet ut på dagen, that’ s it. 
 

Våre foreldre husker noe, men har glemt (?) en hel del. Prøvde jeg snakke om det/konfrontere var jeg «psykisk syk», og ble latterliggjort. Samme med de andre. 
 

Så har jo ikke alle søsken oppleve det samme, og da kan dynamikken bli vanskelig mtp åpenhet. 
 

Uansett så: kjenner mange som har vokst opp med vold, ingen har anmeldt. De fleste har kontakt med foreldre. Det snakkes ikke om, forsøker man er jo svaret samme som Gjert sier. «Neida, ikke slik og sånn». Og en forelder 2 ganske ofte som bare ser på at det skjer. Medansvarlig kaller jeg det, men 🤷‍♀️

Endret 20. oktober 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

I tråden om Ingebrigtsen er det flere som stiller spørsmål ved at brødrene ikke har anmeldt faren, og at moren ikke har gått. Det fikk meg til å tenke på min egen oppvekst, og å lure på andres erfaringer.

Jeg har vokst opp i en oppegående, ressurssterk familie. Foreldrene mine er godt likt over alt, har mange venner og gode jobber. Vi manglet aldri noe selv om vi ikke var bortskjemte. Vi fikk drive med idretter, hobbyer, dra på leir, ble kjørt og henta… foreldrene mine var engasjerte og stilte opp, så alle kamper, vi fikk ordentlig middag hver dag, var på mange ferier og turer sammen. Lista over alt som var bra er lang!

Men det var også fysisk og psykisk vold. Det var brutalt, det pågikk fra småbarnsstadiet og det var mye av det. det var en del av hverdagen liksom, og ikke noe som bare skjedde et par ganger.

jeg har fortalt det til noen, og de klarer ikke helt å se det for seg. De kjenner jo foreldrene mine, og de som tror på meg tror nok at jeg overdriver litt. For som sagt, det var ille. 

Jeg ville aldri ha anmeldt. Jeg har vurdert å bryte med foreldrene mine, men ikke gjort det. Noen ganger angrer jeg på at jeg ikke brøt all kontakt da jeg flyttet ut (flyttet da jeg var 18), men som regel angrer jeg ikke. Jeg har litt traumer, litt issues og fungerer sånn passe i hverdagen. Søsknene mine og jeg har alle vært igjennom perioder med psykiske plager, og vi har alle plager i dag. Vi har også et greit forhold til foreldrene våre.

Det er kanskje vanskelig for folk som ikke har opplevd det selv, å forstå at man ikke anmelder og bryter all kontakt. Men jeg tror det er ganske vanlig. Andre som vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: c81fd...5c5

Jeg opplevde vold fra både far og mor, særlig mor fordi far var ganske så fraværende i oppdragelsen av meg. Har også opplevd stort press til å prestere som musiker da jeg vokste opp, ble noen ganger slått fordi jeg ikke ville øve, og moren min hadde i tillegg et vanvittig kontrollbehov. Stalket meg på dater, hadde strikte "regler" uten noen begrunnelse, og så videre. Vi har fortsatt et forhold i dag. Jeg har selvfølgelig ikke anmeldt min egen mor da jeg var barn, og heller ikke etter jeg ble voksen. Jeg tenker at det verste for henne er å få åpnet øynene på hva hun gjorde, og plages med det for resten av livet. 

Anonymkode: c5026...703