Vokste du opp med kjefting?

[EmVeeJee]

Hvis ja; har du blitt en kjefter selv på egne barn?  

[flusa]

Nei,er ikke vokst opp med mye kjefting. Jeg var en snill unge,og foreldre som var snille.

Jeg er ingen kjefter selv heller,men setter ungene på plass som en normal forelder gjør.

[AnonymBruker]

Ja.

Nei, for jeg vet hvor skadelig det kan være, og hvor lite det hjelper❤️

Anonymkode: 1605f...19b

[AnonymBruker]

Vokste opp med en del kjefting, faren min var hissig og kunne regelrett stå og brøle om han ble sint nok. Foreldrene mine kjeftet også mye på hverandre, hver kveld da de trodde jeg ikke hørte det. Men jeg hørte de veldig godt, selv om de var i en annen etasje. Har ikke blitt en kjefter selv, men jeg er veldig hissig. Klarer heldigvis å holde det inne.

Anonymkode: cf1a8...edd

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye kjeft. Pappa var mye verre enn mamma, kjeftingen hans var regelrett skriking, roping og ørefiker, bli innestengt på rommet i flere timer osv. Mamma kjeftet mye og sa mye som var ugreit, men jeg var aldri redd henne på samme måte. Heller ikke når det kom noen (veldig sjeldne) ørefiker. 
 

jeg har jobbet mye med å tåle følelsene til egne barn. Jeg kan absolutt bli irritert og sint, men jeg reparerer raskt etterpå. Jeg har også en del strategier for at ikke sinnet mitt skal eskalere som jeg både har lest meg til og fått profesjonell hjelp for. Men det har absolutt skjedd at jeg har kjeftet før ja. 

Anonymkode: 0813b...36e

[AnonymBruker]

Å, ja. Kjeft og skam. 
Moren min var verst. Hun klikket for de merkeligste ting, og jeg var veldig usikker/nervøs for man viste aldri når det kom.

Hun koste seg med vitser på min bekostning, helst offentlig. -det var ikke så bra.

Ellers var det vel det typiske man vokste opp med på 80-tallet. «Hvis du begynner å grine nå så skal jeg gi deg noe å grine for jeg», «hold kjeft», «fordi jeg sier det» , «det er din skyld …», «når vi kommer til xxx så oppfører du deg, ellers…», «jeg blir flau av deg», «ha deg ut, jeg orker ikke å se på deg», osv.

Tror ikke det var bare tragisk, det har gjort meg herdet. Flirer litt nå inni meg når jeg opplever yngre generasjon og hvordan de prøver så hardt å tøffe seg i en krangel, og jeg tenker at de som vokste opp som meg vi føler ikke skam/krenk som dere -vi er herdet av våre foreldre.

Men til mine barn så har jeg brutt sirkelen. For all del, jeg kan være streng og tydelig. Men jeg har to veldig forskjellige barn, hvor den ene er høylytt og «hard» -han må jeg være tydelig og streng til. Den andre er «mykere» og mer selvbevisst (minner meg om meg som ung), han ville blitt knust om jeg hevet stemmen så han trenger mer rolig og god forklaring på hvorfor man skal/skal ikke.

Tror det er der største forskjellen ligger, jeg gjør ikke mine barn ansvarlig for mine følelser (i motsetning til mine foreldre), jeg snakker mer om følelser (empati) slik at de kan kjenne igjen og mestre sine egne, og jeg forklarer mer (svarer ikke bare «fordi»). 

Anonymkode: 4c568...605

[AnonymBruker]

Kan ikke huske jeg fikk kjeft fra foreldrene mine på 80-90 tallet, men jeg var&er en person som er veldig «rund» i kantene.
 

mine barn er ikke rund i kantene men stae og står på for sine meninger, har opplevd så mange ganger at glasset er rent over og jeg kjefter. 
 

Så lenge man sier unnskyld og at barna ikke føler seg utrygge så tror jeg det er utelukkende sunt å vise følelser. Barna trenger å se det, ellers tror jeg de vil bli usikre voksne om de opplever  «tøffe» følelser som voksne. 

Anonymkode: 1177b...475

[AnonymBruker]

Nei. Men vokste opp med en far som ofte ga "silent treatment". Det var grusomt å bli ignorert i dagesvis. Det er en følelse mine barn ALDRI skal oppleve

Anonymkode: 55642...938

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp sammen med min mor, og alt jeg husker var at hun var sint og kjeftet(og mye, mye verre, men det er en annen historie). Nå har jeg ikke barn selv men jeg kjenner at dette er noe jeg bekymrer meg for om jeg skulle få:\ Og mtp. min egen oppvekst føler jeg ikke at jeg har så mange alternative ressurser å ty til heller:\

Anonymkode: 7fd94...5b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei. Men vokste opp med en far som ofte ga "silent treatment". Det var grusomt å bli ignorert i dagesvis. Det er en følelse mine barn ALDRI skal oppleve

Anonymkode: 55642...938

En sånn pappa hadde jeg også. Grusomt. Samt en mamma som bare hyla og skreik, null kontroll på egne følelser. 

Føler jeg har klart å bryte det mønsteret selv, men det blir jo litt kjeft når man har litt ville barn 🫣 Men ikke på langt nær sånn som jeg vokste opp. Jeg merker allerede at mine barn er så mye tryggere enn jeg var som liten, de sier også ifra til meg hvis jeg er urettferdig eller lignende. Det hadde jeg aldri turt til mine foreldre.

Anonymkode: 88b94...e63

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en far som kjeftet mye og en mor som ikke kjeftet, men som nok var ganske ettergivende og ikke satte grenser, eller overlot det til pappa. 

Jeg kjefter ikke på egne barn, og er opptatt av å ikke gjøre det. Men jeg strever. Jeg blir sint på barna, og oppdaget etter at jeg ble forelder at jeg har skikkelig problemer med å forholde meg til både mitt eget og barnas sinne. At barna er lei seg eller redde, går veldig fint. Men når de eller jeg eller alle blir sint, da bobler kjeftingen i halsen min, og jeg må jobbe skikkelig hardt for å takle det på en ok måte. 

Og ja, når jeg tenker tilbake var det nok gjerne sint (vanskelig, tøysete) jeg ikke fikk lov å være som barn, og det var uttrykk for sinne jeg fikk mest kjeft eller ubehagelige kommentarer for. 

Anonymkode: af3be...af0

[AnonymBruker]

Ja, både mye kjefting og tidvis fysisk vold av det impulsive slaget. Uforutsigbarhet var et kjennetegn for omsorgen. Jeg klarte som barn sjelden å forutse når raseriet kunne komme og det bidro til enorm utrygghet.

Jeg er for det meste en veldig rolig oppdrager, men når jeg er på felgen og veldig sliten selv kan jeg eksplodere på en måte som minner om min mors sinne. Jeg er heldigvis god på å ta meg i det og å reparere de gangene jeg har kjeftet på en måte jeg ikke synes er innafor. Det har krevd en del jobb fra min side å komme hit, og jeg antar det er knyttet til at vi tar med oss mønstre vi har vokst opp med.

Anonymkode: 609ae...5c1

[AnonymBruker]

Generelt ikke. Men det hendte de  tok fulstendig av. Og da funket mest et brøl.  Før de tok livet av hverandre. 

Dilling og daling kom jeg ingen vei med. Da bare økte mulighetene for at draps forsøkene ble vellyket. Da snakker vi om å kaste store steiner og slå med hammer mot et hode.  Så da var det først er brøl og kjeft etterpå. Mest fordi jeg fikk en reaksjon på å bli sinnsykt redd i situasjonen.  Heldigvis ga det seg etterhvert.  Generelt ellers, kun dialog, og se dem i situasjonene de var i. Men å gjøre det på en god måte, tok jo litt tid. Iht prøving og feiling. Siden jeg ikke var vokst opp med å bli sett selv. Heldigvis i mål med det til tenårene.  Da de de begge viste seg å ha adhd. Så var det et godt verktøy å ha når tenåringskrisen kom. 

Pga adhd så virket jo ingen av gode rådene.  Som man fikk fra alt og alle.  Så jeg kastet alt det på båten. Og fokuserte heller på å finne mer ut av hvordan mine barn fungerte. Når og hvordan ting skjedde. Det vanskeligste var vel å knekke koden på å nå inn. Og det fungerte fint, når de fikk være alene og roe seg litt. Også fikset vi forholdene i felleskap etterpå. Ikke som monolog fra meg. Noe jeg var lært opp til at voksne kjørte monolog på meg, og fikk da kjeft på feil premisser. 

Så jeg har absolutt gjort ting feil, men jeg tror jeg har gjort det riktig tilslutt.  Da begge nå er voksne og kommer til meg når de trenger å lufte ting, og er rause med klemmer. Og fungerer nå bra sammen med andre. 

Så vil egentlig opofordrede fleste til å bli kjent med eget barn, hvordan ditt barn fungerer, enn å kaste seg på å lese alt mulig  om barne oppdragelse som om det finnes en fasit. Slike bøker fungerer kun iht å finne litt hjelp der du står fast. Men ikke bruk de som en fasit på alle. Det ble iallefall helt feil for mine. 

Anonymkode: 75d74...ffb

[AnonymBruker]

Nei, overhodet ikke. Ingen av mine foreldre kjefta.
Jeg ble veldig nervøs når noen hevet stemmen eller var åpenbart (hørbart) sinte, som barn og som ung voksen. Nå takler jeg det fint og overbærende. 
Jeg er nok litt mer sint, men sjeldent og tar meg kraftig sammen hvis det utarter seg til kjefting. Jeg har aldri blitt kalt stygge ting/blitt snakket nedsettende til, og det gjør verken jeg eller mannen til barna heller. Så jeg tror det jeg kaller sint og kjefting, vil andre kalle oppgitthet og irettesettelse (barna kaller enhver påminnelse som «kjeft», som for eksempel «men i alle dager, du sa jo at du hadde gjort lekser?» «ALLTID SKAL DERE KJEFTE!!!!»

Anonymkode: 9d055...93d

[AnonymBruker]

Jeg fikk nok kjeft, men husker ikke så mye av det nå egentlig.

Jeg var ganske vill som liten, og slapp unna med mye rampestreker, slik som barn gjorde før.

Ble jeg feks tatt for noe hjemme, feks at jeg hadde stjålet, selv om jeg var 5-6 år, måtte jeg sitte på rommet.

Jeg husker at jeg måtte sitte noen ganger på rommet når jeg var i alderen 5-7 år, men så opphørte det egentlig. Men jeg vet at det hadde god effekt, jeg innordnet meg noenlunde, og innså at jeg ikke måtte gjøre for mye ugagn. Trosset jo fortsatt litt grenser her og der, men visste at ting fikk konsekvenser.

Er egentlig glad i dag for at mine foreldre satte slike tydelige grenser, og denne typen konsekvenser. Har blitt en god samfunnsborger i dag, som har respekt for det meste av konsekvenser. Så, det bidrar jo også til at livet blir bra. Det kan ikke være noe godt å være voksen, og gjøre gale ting som kan føre til alvorlige konsekvenser, som skattesvindel, tyveri, rusbruk, smugling etc

 

Anonymkode: 28310...809

[AnonymBruker]

Jeg ble kjeftet mye på av mamma, ikke pappa. Jeg kjefter selvfølgelig når jeg mener det trengs, dvs når jeg allerede har gitt advarsler og faenskapet fortsetter. Barna mine er nå voksne, yngste nærmer seg 17, og de sier at de sjelden har sett meg ordentlig sinna og at jeg heller ser stygt på dem og blir stille hvis jeg blir ordentlig sur og at det er vel så creepy sammenliknet med farens mer hyppige kjefeutbrudd. 😂

Anonymkode: f518d...422

[AnonymBruker]

Ganske sikker på at det ikke var flere som kjeftet før i tiden, som noen hevder. Jeg fikk ihvertfall veldig lite kjeft og kan ikke huske at venninner heller fikk det. Derimot har jeg venninner nå som er kjeftete, mulig de ble kjeftet på selv, men jeg tror folk er mer stressa og dermed mer kjeftete nå.

Kjefting er bare lavmål.

Anonymkode: f581a...429

[AnonymBruker]

EmVeeJee skrev (På 14.10.2023 den 7.01):

Hvis ja; har du blitt en kjefter selv på egne barn?  

Nei, men mamma sa i fra når det var noe, om jeg avbrøyt under en telefonsamtale eller når hun pratet med folk vi møtte på butikken osv. For meg var det nok med tilsnakk 1-2 gr, så jeg kunne oppføre meg slik jeg husker. Men min eldste datter har sikkert fått tilsnakk for dette over 100 ganger og hun bare fortsetter. Så da blir jeg en kjefter på dette området.  

Men ellers kjefter jeg lite, uhell kan skje om man søler med mindre man snur glasset på hodet og heller ut med vilje. Men skriker ikke. 

Anonymkode: 87170...4b2

[AnonymBruker]

Ja, og i tilleg var det skriking til meg. Men det var fra stefar som endte opp med å hate meg så fort han fikk egne barn med mamma. Da var jeg brått bare et irritasjonsmoment for han. Jeg er veldig bevisst på at mine barn ikke skal oppleve et utrygt hjem. I tillegg kommer jeg ikke til å få flere barn om det skulle bli slutt mellom meg og samboer. Tviler på at det blir noe annet enn særboer så lenge barna mine bor hjemme i så fall. 

Anonymkode: 09cf2...64b

[AnonymBruker]

EmVeeJee skrev (På 14.10.2023 den 7.01):

Hvis ja; har du blitt en kjefter selv på egne barn?  

Nei. Kan knapt huske «kjefting» fra oppveksten i det hele tatt.

Jeg har absolutt ikke blitt en kjefter.

Anonymkode: 38f96...c5d