Kreve erstatning?

[AnonymBruker]

Jeg har flere diganoser som ble satt i voksen alder. PMDD, ADHD, PTSD,  personligsforstyrrelse og siste jeg tenker på er en erstatning. Jeg drives rundt av mine plager, og har dem HVER ENESTE DAG. Min kapasitet rekker akkurat å håndtere dem, ikke mer enn det. Skole var grusom. Jeg fungerte dårlig i arbeidslivet. Mislyktes gang på gang, har flere arbeidsplasser bak meg, men ingen jeg har klart å beholde. Det er super tungt å innse at man ikke er normal. Å innse hvorfor alle relasjoner ødelegges på denne måten, hvordan man føler seg mindre verdt. Jeg er ikke ufør, jeg er ikke på vei heller, er under behandling. Behandlingen gjør meg ikke frisk, den får meg til å innse hvor mye som er galt med meg. Jeg skal sikkert prøve meg på ny arbeidsplass snart,  stakkars den fremtidige arbeidsgiveren min som kommer til å måtte deale med meg. Jeg føler på skyld allerede. Veien til å bli ufør høres så tungt ut at jeg ikke gidder å prøve engang. Jeg får fortsette til helsevenset ser et mønster.

Jeg kommer fra et krigsherjet land, og har alltid kjent at på at jeg må bevise for at jeg er verdt noe i dette landet, trangen til å bidra har alltid vært sterkere enn andre  og det gjør at nederlaget gang på gang blir enda tyngere å innrømme. 

Jeg hadde klart meg bedre på skolen med tiltak, men jeg selv var ikke klar over mine diagnoser så kan ikke akkurat klandre skolen. 

 

Anonymkode: a82c8...7d3

[AnonymBruker]

Liveterspennende skrev (10 timer siden):

Helt feil, jeg har absolutt evnen til å kunne forstå at folk er forskjellig, vise den rette empati for de som faktisk prøver. Forskjellen ligger nettopp i om man prøver å stable seg selv på beina, eller føler seg krenket/sårbar og på leit etter noen å gi skylden slik at man slipper å måtte jobbe hardt selv. 
 

En av mine beste venner vokste opp i en grusom tilværelse med mor som alkis, masse mannfolk som både ruset seg, ga han juling og endte opp i fosterhjem hvor han fikk enda mer bank. Han av alle burde vite hvor skoen trykker ved slike opplevelser, han trengte hjelp fra psykolog. Jobbet seg gjennom hundrevis av småmål for å komme seg frem, kunne legge fortiden bak seg og begrave den. som han har fortalt kom ingen av disse tingene dalende ned som en haug av muligheter/løsninger. Han måtte jobbe for alt, tilgang til psykolog som har hjulpet, kunne få tilgang til grupper med andre likesinnede hvor han har kunnet dele sine erfaringer og tatt til seg andre sin erfaringer. 
 

 

 Og poenget ditt er?

Anonymkode: b024c...dd4

[Liveterspennende]

. Anonym. skrev (2 timer siden):

Din beste venn er ikke alle andre. Folk er forskjellige og reagerer forskjellig. Du har muligens forståelse og empati for vennen din men andre derimot som feks dem på dette forumet, dem har du ikke forståelse eller empati for.

Folk som har opplevd både overgrep og traumer som barn, burde få forståelse og empati om dem velger å gå den prosessen som må for å kreve erstatning. Dem burde i tillegg få det dem faktisk fortjener. Det som skjedde når man var barn, er ikke barnet sin skyld å ta. Det man opplevde og ikke opplevde som barn, kan gjøre sånn at mesteparten eventuelt hele voksendommen blir skikkelig unødvendig vanskelig.

 

Du tar helt feil, jeg har empati for hva folk har opplevd, blitt utsatt for, og den jobben som må gjøres for å kunne fungere etter beste evne etter traumer. At man ikke klarer å gjøre noe med det, gå videre og skal bruke det som en sovepute videre i livet er ikke greit. Nå sier jeg ikke at alle gjør det, men altfor mange kommer seg ikke videre fordi det krever innsats

[. Anonym.]

Liveterspennende skrev (1 time siden):

Du tar helt feil, jeg har empati for hva folk har opplevd, blitt utsatt for, og den jobben som må gjøres for å kunne fungere etter beste evne etter traumer. At man ikke klarer å gjøre noe med det, gå videre og skal bruke det som en sovepute videre i livet er ikke greit. Nå sier jeg ikke at alle gjør det, men altfor mange kommer seg ikke videre fordi det krever innsats

At statadvokaten har tatt min sak og at jeg går gjennom enn veldig vanskelig rettsprosses er nettopp det som har gjort sånn at jeg er på begynnelsen mot å komme meg videre. Om det viser seg at overgriper ikke blir dømt til fengselsstraff denne gangen, så håper jeg at han blir dømt til å iallefall betale meg oppreisningserstatning som er et plaster på såret, det er bedre enn ingenting. Erstatning er ikke en sovepute men et plaster på et dypt sår som jeg aldri fortjente.

Endret 4. oktober 2023 av . Anonym.