Verdiløshet av dette yrket

[AnonymBruker]

Hei, har jobbet i to år nå i dette yrket. I lang tid føler jeg kroppen min blir nedbrutt av dette. Utdannet meg i en annen by enn familie og venner. Føler jobben får meg til å føle meg verdiløs.

Fikk jobb etter studiet, og har bosatt meg i byen jeg studerte. Det var tungt under utdannelse, mest pga. praksis (skoledelen har jeg aldri slitt med), og tenkte at det ville bli bedre når en ble mer kjent med arbeidsoppgavene sine, og trygg med den nye rollen. Kan nevne at jeg har erfaring innenfor krevende yrker fra før, og det var langt i fra så slitsomt som dette. Problemet er bare at det aldri ble bedre. Arbeider mye helg og kveld. Det er heller ikke en uke med kun kvelder, det er selvfølgelig en kveld hivd tilfeldig inn i planen. Som gjør det å holde en døgnrytme vanskelig da det er langt unna 8 timer mellom morgen og kveldsskift. Jobber hver uke i året. de ferieukene jeg setter meg opp på må jeg krysse fingrene på at jeg får de ukene jeg ønsker meg, da alle vil ha fri i feriene. Det er blitt slik at annethvert år får jeg tid til å møte familie, pga. fordeling for å få det til å gå rundt. Problemet er at får jeg ikke ferieukene jeg har satt opp, så får jeg nesten ikke møtt/planlagt møte med familien min. For å ikke nevne umulig å reise hjemover for å møte familie og venner utenom da det er vanskelig å dra i helgene pga. arbeidstidene og transport (flytider). Og fordi jeg kun får en fridag i ny og ned kommer jeg meg ikke frem og tilbake til dette. For å ikke glemme at dette er dyrt. Har prøvd å bytte med kollegaer, men pga. tider og lover (skal ikke jobbe ugunstig selv om en ønsker det) så er det nesten umulig å bytte. har flere ganger byttet med andre kollegaer, men ingen har ville/kunnet bytte når jeg har ønsket/trengt dette. Det gjør det vanskelig å planlegge, og vanskelig å gjennomføre. Før jeg startet i dette yrket tenkte jeg ikke så mye over akkurat dette. Nå føler jeg meg helt fastlåst.

Mitt søsken tok brått livet sitt i fjor sommer. Tok ut velferdspermisjon for å møte familie, være i begravelse. Men alle disse dagene dekket ikke alle dagene familien møttes for å stå sammen, mest pga. reisedøgn. Det skulle være urnenedsettelse, men ettersom de andre dagene var fylt opp kunne jeg ikke få mer fri. Måtte droppe dette, ble for mye stress med bytte. Det ble et annet oppmøte med familie, jeg var så lei meg pga. jeg ikke kunne bli med på urnenedsettelse at jeg ville være med på den private minnestunden. Måtte derfor bytte. Spurte om ulønnet permisjon, men det var for mye sykdom til å dekke skiftet mitt. Ingen ville bytte med meg, men klarte til slutt å få byttet til et bedre tidspunkt for reise. Fikk såvidt være med i 2 timer før jeg måtte reise hjemover for å rekke jobb dagen etter (9 timer reisetid til og 9 timer hjem igjen). Vet godt jobben bare kan bytte meg ut med en annen arbeider om jeg slutter, samtidig som mitt indviduelle liv får jeg nesten ikke tid til å reise en helg pga. dårlige arbeidstider.

På jobb setter jeg flere injeksjoner daglig, jeg vasker opp blod og annet farlig søl, er i kontakt med smittede mennesker (med sykdommer jeg kan få om jeg er ikke er forsiktig eller uheldig) som alltid gjøres under stress og lite tid, er innom mennesker med sinneproblemer, psykiske lidelser, i tillegg løper jeg rundt pga. arbeidstid og alt for mange oppgaver. Det er ingen tillegg for dette arbeidet. Å arbeide så hektisk med ansvar for dette gjorde at jeg klarte å stikke meg 2 ganger pga. stress. I mine to år i yrket ble jeg også stukket av en pasient med gaffel (rus-aggresivitet), hatt 5 tilfeller av menn som har tatt på seg selv eller tatt på meg, blitt skjelt ut flere ganger av pårørende (ikke fordi jeg har gjort noe, men fordi de har vært hysteriske ovenfor den de elsker, blitt skreket på og skjelt ut av pasienter (fordi de er psykisk syke). Truet på livet, en person har holdt et skytevåpen mot meg (ble tatt hånd om). tross forskjellige erfaringer prøver jeg å være der for de jeg møter av pasienter. Fordi jeg har høy arbeidsmoral og fordi jeg bryr meg om at mennesker har det bra. jeg bruker mye tid og krefter på å lytte til de jeg er hos, skape smil eller få en latter. Fått mange gode tilbakemeldinger om dette. Som er hyggelig, men det koster meg mer enn jeg egentlig kan tilby. Når jeg kommer hjem til mann og barn er jeg følelsesdød, føler jeg har brukt opp alle kreftene mine på å ta vare på de på jobb at jeg ikke har krefter til å være der følelsesmessig for mannen min og barna mine.

Daglig hjelper jeg mennesker å få i seg næring, væske, gå på do, ta vare på psykiske helsen sin, sette de i gang med trening osv. Når jeg kommer hjem sover jeg på sofaen, har ingen energi til noe annet. Rekker ikke å tisse på jobb. Må spise niste mens jeg gjør arbeid på telefonen, og andre ganger rekker jeg ikke engang å hente niste fordi en må hjelpe andre. Lager meg omtrent ikke middag lengre da energien ikke strekker til, tar noe enkelt. Orker ikke ringe til familie da kroppen verker når jeg kommer hjem. Bruker helgen på å lade batteriene til å overleve en neste arbeidsdag. Det føles så dobbeltmoralsk ovenfor meg selv. Jeg skal ta vare på alle andre, jeg skal gi så mye energi i jobben, men så orker jeg ikke å ta vare på meg selv. Lønnen jeg sitter med, er også til å grine av. Tjener langt mindre enn gjennomsnittet . Føler jeg gir alt av meg, bryter meg ned for å komme hjem å ha langt i fra det jeg arbeider hardt med for å tilby andre. Klarer ikke å se at jeg skal holde ut i dette yrket. 

Andre som har hatt en følelse av verdiløshet i forhold til det som gjøres på jobb og hvordan du behandler deg selv når du er hjemme? Har det løst seg for deg?

Anonymkode: cc809...b92

[AnonymBruker]

Kort svar til langt innlegg; BYTT JOBB

Anonymkode: fe643...18d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kort svar til langt innlegg; BYTT JOBB

Anonymkode: fe643...18d

Det er en nok realiteten jeg må ta innover meg. Har alltid vært hardtarbeidende, og vant til motgang, men det er som om kroppen bare ikke er med lengre. Tror jeg må ut av yrket, men vet ikke hvor jeg skal starte.

Andre som har opplevd å føle seg slik av jobben?

Anonymkode: cc809...b92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en nok realiteten jeg må ta innover meg. Har alltid vært hardtarbeidende, og vant til motgang, men det er som om kroppen bare ikke er med lengre. Tror jeg må ut av yrket, men vet ikke hvor jeg skal starte.

Andre som har opplevd å føle seg slik av jobben?

Anonymkode: cc809...b92

Men er det yrket som er problemet eller er det akkurat den jobben? Det kan være at du kan få det fint i en annen jobb innenfor samme yrke. Kanskje finne noe nærmere familien? 
 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jobber hver uke i året. 

Anonymkode: cc809...b92

Hver uke i året? Du har rett på 5 uker ferie (3 av dem sammenhengende). Som du skriver, kan du ikke alltid få de ukene du ønsker deg, men ferie skal du ha! 

Anonymkode: 77174...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er en nok realiteten jeg må ta innover meg. Har alltid vært hardtarbeidende, og vant til motgang, men det er som om kroppen bare ikke er med lengre. Tror jeg må ut av yrket, men vet ikke hvor jeg skal starte.

Andre som har opplevd å føle seg slik av jobben?

Anonymkode: cc809...b92

Du risikerer og gå på veggen om du ikke bytter jobb, og det er ikke verdt det.

Er du sykepleier? Du har i hvertfall mange andre muligheter, enn kun pleie og stell.

Anonymkode: 8baf4...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men er det yrket som er problemet eller er det akkurat den jobben? Det kan være at du kan få det fint i en annen jobb innenfor samme yrke. Kanskje finne noe nærmere familien? 
 

Hver uke i året? Du har rett på 5 uker ferie (3 av dem sammenhengende). Som du skriver, kan du ikke alltid få de ukene du ønsker deg, men ferie skal du ha! 

Anonymkode: 77174...d1f

* Fikk ikke bedre inntrykk i praksis på andre avdelinger. På sikt ønsker jeg å flytte nærmere familie, men er litt vanskelig fordi det nok ikke er bedre i dette yrket der de bor (mindre plass og mindre muligheter). Heller ikke like lett for mannen min å finne seg jobb der. Så er det litt uenighet rundt område. På sikt kommer vi nok til å flytte.

* Mente utenom 5 uker ferie. Var mer en fyllsetning uten så mye betydning. 

Anonymkode: cc809...b92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du risikerer og gå på veggen om du ikke bytter jobb, og det er ikke verdt det.

Er du sykepleier? Du har i hvertfall mange andre muligheter, enn kun pleie og stell.

Anonymkode: 8baf4...f52

Er det jeg føler jeg gjør hver dag nå, men så er jeg så ny i yrket at jeg føler jeg ikke har lov til å være det heller. ja, men ser egentlig ikke så mange andre alternativer jeg kan velge? Har vel for lite erfaring/ansiennitet til enkelte plasser. poliklinikker er det vanskelig å finne jobber innenfor som kan dekke økonomien. 

Anonymkode: cc809...b92

[Gjest Vikarsykepleier]

TS, det var en sånn følelse jeg hadde da jeg jobbet fast i hjemmettjenesten. Det var null behov for kompentansen og erfaringen min, det viktigste var å krysse av på mobilen at oppgaven var gjort. Det er så utrolig lite tilfredsstillende i tillegg til at det gikk på helsa løs med daglig samtidskonflikter og aldri (virkelig aldri) mulighet til å slutte i rett tid.

Du har en litt annen familiesituasjon enn meg, men jeg klarer ikke å la være å nevne at det kan hende bemanningsbransjen hadde vært et alternativ for deg. Da tar du oppdrag når det passer deg, du trenger ikke å jobbe verken jul, sommer eller høstferien, selv om det selvfølgelig er da det er best utvalg av forskjellige oppdrag. Du jobber konsentrert når du er i oppdrag, og du tjener bedre enn i fast jobb. Det fins både muligheter til å jobbe som vikar mens du bor hjemme hos deg selv, og å reise rundt i Norge. Hvis du er på fb og du lurer på om dette er noe for deg går det an å søke på den gruppa som heter TravelNurse Norge, der er det masse informasjon. Det er nok ikke en jobbeform som passer alle, men siden den fungerte så veldig godt for meg ønsker jeg å reklamere for den for alle slitne helsearbeidere der ute. Og du trenger ikke være sykepleier, det er oppdrag for vernepleiere, helsefagarbeidere, barnehagepedagoger, miljøarbeidere og leger også.

Uansett, sier som de andre i tråden, du må finne på noe annet, dette høres ikke bra ut.

[AnonymBruker]

Er du sykepleier? Bytt jobb, det er mange muligheter innen det private også.  Feks dr dropin, Aleris, Volvat osv… det gjorde en venninne av meg. Hun tjener ikke like godt, men har gode arbeidstider og lite helgejobbing.

Anonymkode: 63fa2...795

[AnonymBruker]

Vikarsykepleier skrev (20 minutter siden):

TS, det var en sånn følelse jeg hadde da jeg jobbet fast i hjemmettjenesten. Det var null behov for kompentansen og erfaringen min, det viktigste var å krysse av på mobilen at oppgaven var gjort. Det er så utrolig lite tilfredsstillende i tillegg til at det gikk på helsa løs med daglig samtidskonflikter og aldri (virkelig aldri) mulighet til å slutte i rett tid.

Du har en litt annen familiesituasjon enn meg, men jeg klarer ikke å la være å nevne at det kan hende bemanningsbransjen hadde vært et alternativ for deg. Da tar du oppdrag når det passer deg, du trenger ikke å jobbe verken jul, sommer eller høstferien, selv om det selvfølgelig er da det er best utvalg av forskjellige oppdrag. Du jobber konsentrert når du er i oppdrag, og du tjener bedre enn i fast jobb. Det fins både muligheter til å jobbe som vikar mens du bor hjemme hos deg selv, og å reise rundt i Norge. Hvis du er på fb og du lurer på om dette er noe for deg går det an å søke på den gruppa som heter TravelNurse Norge, der er det masse informasjon. Det er nok ikke en jobbeform som passer alle, men siden den fungerte så veldig godt for meg ønsker jeg å reklamere for den for alle slitne helsearbeidere der ute. Og du trenger ikke være sykepleier, det er oppdrag for vernepleiere, helsefagarbeidere, barnehagepedagoger, miljøarbeidere og leger også.

Uansett, sier som de andre i tråden, du må finne på noe annet, dette høres ikke bra ut.

Takk, skal se litt på dette!

Anonymkode: cc809...b92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er du sykepleier? Bytt jobb, det er mange muligheter innen det private også.  Feks dr dropin, Aleris, Volvat osv… det gjorde en venninne av meg. Hun tjener ikke like godt, men har gode arbeidstider og lite helgejobbing.

Anonymkode: 63fa2...795

Skal være ærlig og si at jeg ikke har tenkt tanken på dette. Takk, skal ta en titt

Anonymkode: cc809...b92

[Blåjojo]

Det er ingen yrker som gir mer enn de lovpålagte ferieukene, uansett hva som skjer. Men siden det ikke høres ut som du trives i jobben, så bør du bytte jobb. Finn annen jobb du er kvalifisert på og begynn å søke! Du kan ikke forvente at noen skal gjøre det for deg, og om du ikke gjør noe kommer du sikkert til å gå på en kraftig smell. Så det beste er å begynne med tankeprosessen med en gang. 
Helsevesenet er tøft å jobbe i, men det finnes andre arbeidsplasser enn akkurat der du er i dag.

[AnonymBruker]

Ja jeg følte meg helt verdiløs når jeg jobbet som sykepleier. Både på sykehjem og sykehus.

Men når jeg jobbet nattevakter på sykehjem følte jeg meg litt verdifull, siden vi da kunne ha det rolig og ha god tid til pasientene. Vi drakk kaffe og hadde det hyggelig innimellom slagene. I tillegg følte jeg alle viste forståelse for oss nattevakter, at det var tungt å jobbe natt. På dagtid derimot, grusomt.

Anonymkode: 95567...ce5

[Knirke]

Er det i det hele tatt noe å lure på?

Bytt jobb! Du skylder ingen å være sykepleier.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja jeg følte meg helt verdiløs når jeg jobbet som sykepleier. Både på sykehjem og sykehus.

Men når jeg jobbet nattevakter på sykehjem følte jeg meg litt verdifull, siden vi da kunne ha det rolig og ha god tid til pasientene. Vi drakk kaffe og hadde det hyggelig innimellom slagene. I tillegg følte jeg alle viste forståelse for oss nattevakter, at det var tungt å jobbe natt. På dagtid derimot, grusomt.

Anonymkode: 95567...ce5

Det var en interessant vinkling; har bare tenkt på nattarbeid som utelukkende negativt. Fint å høre at det er blitt positivt for deg.

Anonymkode: cc809...b92

[AnonymBruker]

Alle som vurderer sykepleier og vernepleier, bør forstå at det ikke er yrker der man har god tid til å hjelpe folk. Disse to yrkene opererer (som de aller fleste andre) ut fra kapitalistisk brutalitet, der pasientene skal helst sendes under torvet så fort som mulig. 

Man må nesten være sånn privat omsorg sykepleier, der man får betalt full pris av pasienter, så vet man at man får 500 eller 600 kr timen, og kan bruke 45 - 60 minutter på akkurat den pasienten. Ikke noe 10 minutter her og 10 minutter der "prioriterier" og annet piss.

 

Anonymkode: 18271...dc0

[Majer]

Finn deg en roligere sengepost, kanskje i hjemområdet. Husk også på at de fleste pasientene dine har stemt på en politikk som gjør at du har liten tid til dem. Det er deres feil og ikke din.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei, har jobbet i to år nå i dette yrket. I lang tid føler jeg kroppen min blir nedbrutt av dette. Utdannet meg i en annen by enn familie og venner. Føler jobben får meg til å føle meg verdiløs.

Fikk jobb etter studiet, og har bosatt meg i byen jeg studerte. Det var tungt under utdannelse, mest pga. praksis (skoledelen har jeg aldri slitt med), og tenkte at det ville bli bedre når en ble mer kjent med arbeidsoppgavene sine, og trygg med den nye rollen. Kan nevne at jeg har erfaring innenfor krevende yrker fra før, og det var langt i fra så slitsomt som dette. Problemet er bare at det aldri ble bedre. Arbeider mye helg og kveld. Det er heller ikke en uke med kun kvelder, det er selvfølgelig en kveld hivd tilfeldig inn i planen. Som gjør det å holde en døgnrytme vanskelig da det er langt unna 8 timer mellom morgen og kveldsskift. Jobber hver uke i året. de ferieukene jeg setter meg opp på må jeg krysse fingrene på at jeg får de ukene jeg ønsker meg, da alle vil ha fri i feriene. Det er blitt slik at annethvert år får jeg tid til å møte familie, pga. fordeling for å få det til å gå rundt. Problemet er at får jeg ikke ferieukene jeg har satt opp, så får jeg nesten ikke møtt/planlagt møte med familien min. For å ikke nevne umulig å reise hjemover for å møte familie og venner utenom da det er vanskelig å dra i helgene pga. arbeidstidene og transport (flytider). Og fordi jeg kun får en fridag i ny og ned kommer jeg meg ikke frem og tilbake til dette. For å ikke glemme at dette er dyrt. Har prøvd å bytte med kollegaer, men pga. tider og lover (skal ikke jobbe ugunstig selv om en ønsker det) så er det nesten umulig å bytte. har flere ganger byttet med andre kollegaer, men ingen har ville/kunnet bytte når jeg har ønsket/trengt dette. Det gjør det vanskelig å planlegge, og vanskelig å gjennomføre. Før jeg startet i dette yrket tenkte jeg ikke så mye over akkurat dette. Nå føler jeg meg helt fastlåst.

Mitt søsken tok brått livet sitt i fjor sommer. Tok ut velferdspermisjon for å møte familie, være i begravelse. Men alle disse dagene dekket ikke alle dagene familien møttes for å stå sammen, mest pga. reisedøgn. Det skulle være urnenedsettelse, men ettersom de andre dagene var fylt opp kunne jeg ikke få mer fri. Måtte droppe dette, ble for mye stress med bytte. Det ble et annet oppmøte med familie, jeg var så lei meg pga. jeg ikke kunne bli med på urnenedsettelse at jeg ville være med på den private minnestunden. Måtte derfor bytte. Spurte om ulønnet permisjon, men det var for mye sykdom til å dekke skiftet mitt. Ingen ville bytte med meg, men klarte til slutt å få byttet til et bedre tidspunkt for reise. Fikk såvidt være med i 2 timer før jeg måtte reise hjemover for å rekke jobb dagen etter (9 timer reisetid til og 9 timer hjem igjen). Vet godt jobben bare kan bytte meg ut med en annen arbeider om jeg slutter, samtidig som mitt indviduelle liv får jeg nesten ikke tid til å reise en helg pga. dårlige arbeidstider.

På jobb setter jeg flere injeksjoner daglig, jeg vasker opp blod og annet farlig søl, er i kontakt med smittede mennesker (med sykdommer jeg kan få om jeg er ikke er forsiktig eller uheldig) som alltid gjøres under stress og lite tid, er innom mennesker med sinneproblemer, psykiske lidelser, i tillegg løper jeg rundt pga. arbeidstid og alt for mange oppgaver. Det er ingen tillegg for dette arbeidet. Å arbeide så hektisk med ansvar for dette gjorde at jeg klarte å stikke meg 2 ganger pga. stress. I mine to år i yrket ble jeg også stukket av en pasient med gaffel (rus-aggresivitet), hatt 5 tilfeller av menn som har tatt på seg selv eller tatt på meg, blitt skjelt ut flere ganger av pårørende (ikke fordi jeg har gjort noe, men fordi de har vært hysteriske ovenfor den de elsker, blitt skreket på og skjelt ut av pasienter (fordi de er psykisk syke). Truet på livet, en person har holdt et skytevåpen mot meg (ble tatt hånd om). tross forskjellige erfaringer prøver jeg å være der for de jeg møter av pasienter. Fordi jeg har høy arbeidsmoral og fordi jeg bryr meg om at mennesker har det bra. jeg bruker mye tid og krefter på å lytte til de jeg er hos, skape smil eller få en latter. Fått mange gode tilbakemeldinger om dette. Som er hyggelig, men det koster meg mer enn jeg egentlig kan tilby. Når jeg kommer hjem til mann og barn er jeg følelsesdød, føler jeg har brukt opp alle kreftene mine på å ta vare på de på jobb at jeg ikke har krefter til å være der følelsesmessig for mannen min og barna mine.

Daglig hjelper jeg mennesker å få i seg næring, væske, gå på do, ta vare på psykiske helsen sin, sette de i gang med trening osv. Når jeg kommer hjem sover jeg på sofaen, har ingen energi til noe annet. Rekker ikke å tisse på jobb. Må spise niste mens jeg gjør arbeid på telefonen, og andre ganger rekker jeg ikke engang å hente niste fordi en må hjelpe andre. Lager meg omtrent ikke middag lengre da energien ikke strekker til, tar noe enkelt. Orker ikke ringe til familie da kroppen verker når jeg kommer hjem. Bruker helgen på å lade batteriene til å overleve en neste arbeidsdag. Det føles så dobbeltmoralsk ovenfor meg selv. Jeg skal ta vare på alle andre, jeg skal gi så mye energi i jobben, men så orker jeg ikke å ta vare på meg selv. Lønnen jeg sitter med, er også til å grine av. Tjener langt mindre enn gjennomsnittet . Føler jeg gir alt av meg, bryter meg ned for å komme hjem å ha langt i fra det jeg arbeider hardt med for å tilby andre. Klarer ikke å se at jeg skal holde ut i dette yrket. 

Andre som har hatt en følelse av verdiløshet i forhold til det som gjøres på jobb og hvordan du behandler deg selv når du er hjemme? Har det løst seg for deg?

Anonymkode: cc809...b92

Bytt jobb. Viss du jobber som sykepleier er det mange flere jobbmuligheter enn på sykehuset og i psykiatrien. Du kan jobbe med salg, du kan jobbe på apotek, legekontor, poliklinikk, og mye mer. Til og med hjemmesykepleie er bedre. Dra til legen din og sykemeld deg. Da kan du og få tilrettelegging slik du eventuelt bare jobber dagvakter, eller du kan bli gradert sykemeldt slik du jobber færre vakter i uka. Sykepleieyrket kan være fint, men som oftest er det noe jeg fraråder alle å utdanne seg innen...

Anonymkode: 20a79...b97