De sa jeg ville angre dersom jeg valgte å ikke se han død

[Kalikalinka]

Jeg ble som barn tvunget til å se min bestemor etter døden, med samme begrunnelse som deg. Hun hadde hatt kreft i omtrent hele systemet og var helt utmagret og likevel oppblåst som en hval. Synet var så oppriktig jævlig at hjernen min umiddelbart slettet alle minnene om henne jeg hadde. Jeg husker virkelig ingenting, det er bare borte.

Var også tilstede under pappas død, og av hensyn til min katolske stemors ønske lå han på syning etter døden da han var stelt. Døden hans var langdryg, opprivende og fæl, og på syningen lå han i dress midt i stua og så ut som en fremmed som var laget av voks. Det var veldig, veldig sært og jeg likte det ikke.

Min personlige konklusjon er at jeg mye heller vil minnes folk ved se på bilder av dem mens de levde, enn å se på skallet som er igjen etter at de er døde.

[AnonymBruker]

Det er opp til hver enkelt hva en ønsker og det må andre ha respekt for. Ingen har fasiten på hva som er rett når det kommer til slikt. 💜💜

Anonymkode: f252a...416

[AnonymBruker]

Min far døde da jeg var 17 år. Min første reaksjon var som deg, jeg ville ikke se ham. Alle rundt sa det samme, at jeg ville angre hvis jeg ikke gjorde det.

Jeg reiste og så ham og er veldig glad for at jeg gjorde det. Det var "godt" å ta farvel, og det hjalp meg i sorgprosessen og se at han ikke var der lenger. Det var ham, men samtidig ikke. 

Anonymkode: ebace...327

[AnonymBruker]

Jeg hørte litt av det samme som deg når min far døde.

Jeg valgte å ikke se han, for jeg var redd for å se min pappa slik du så din. Som ett tomt skall. 

 

Jeg innså at pappa var død da jeg så min far på sykehus, tynn som ett skjelett.. Så jeg trengte ikke noe ekstra "bevis" på det etter hans død. 

Anonymkode: c7b23...292

[aksase]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

Jeg har mistet en rekke nære, eldre familiemedlemmer, men jeg har alltid valgt å la være å se dem etter at de er døde. Jeg har aldri angret på det. Jeg vil heller huske dem slik de var da de var i live, enn at mitt siste minne om personen skal være en forlatt livløs kropp. Personen, eller "sjelen" som noen kaller det, forsvinner når lyset i øynene slukkes for godt, og det er bare en død kropp uten innhold. Mange vil finne god trøst i troen på at sjelen lever videre, kanskje i himmelen eller et annet sted, og at vi vil møtes igjen. Det er en vakker tanke.

 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

Jeg tror personlig dette handler mest om at grensene dine ble krysset og at du følte deg presset. Så uansett tror jeg dette ville blitt en negativ opplevelse for deg fordi du dro ikke for din del du dro for noen andre sin (noen andre fortalte deg hva som var riktig for deg) 

Hvor gammel er du, TS? Og hvem var disse «alle» rundt deg som sa dette til deg? 

[Thanos]

For meg er bilde av mine kjære som levende og smilende, noe jeg ønsker å ha på netthinnen den dagen de er borte. Jeg kommer aldri til å være tilstede ved åpen kiste. Jeg klarer ikke forstå at noen velger det, men det blir hver sitt valg tenker jeg.

[AnonymBruker]

Jeg var 30 da jeg satt ved min fars dødsleie. Noen timer etterpå hadde vi en liten stund i sykehuskapellet etter at han var stelt. For meg var det nesten en lettelse å se at han fikk fred. Han åpnet øynene og smilte til mamma i det øyeblikket han døde.

Jeg gjorde meg ferdig med den første/verste sorgen på sykehuset. Hadde ingen kjempereaksjon i begravelsen, siden jeg fikk tatt farvel. Tror det kan være bra å se den døde, men man må velge selv.

Anonymkode: 76011...2a8

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Min kjæreste ligger på det siste på kreftavdelingen nå, og i løpet av de to siste ukene har han gått fra å være mager til "levende skjelett mager", i tillegg er hadde dypt deprimert og orker ikke hverken å se tv, lese, høre musikk eller snakke fordi ingenting betyr noe sier han.

Det er helt absurd og jævlig å se han så syk og avmagret, og jeg kjenner han ikke igjen slik som han har vært hverken fysisk eller psykisk.

Jeg kommer nok til å være til stede når/hvis han dør (håper på et mirakel), men er usikker på om jeg har lyst å se han etter at han er stelt.

Jeg vil helst ikke huske han slik han har sett ut den siste tiden, fordi han har det så grusomt.

Jeg så min lillebror like etter at han ble drept i en ulykke, men han så akkurat ut som han gjorde før ulykken, det eneste som var annerledes var litt blod som hadde i øret.

Han var et friskt barn mens min kjæreste er utpint etter flere år med kreft, så det er en stor forskjell.

Anonymkode: c2605...7bc

[AnonymBruker]

Jeg har sett utallige døde etter mange år i helsevesenet. Rett etter døden er de en fredelig versjon av seg selv. Men etter en stund er det veldig tydelig at det bare er et skall som ligger der. Blir aldri vandt med den stemningen som er innpå et rom etter noen har dødd. I noen tilfeller tror jeg det er best å huske personen som den var i live, spesielt ved langvarig sykdom og en har fått tatt farvel på dødsleiet.

Anonymkode: 55f22...191

[Laraa]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

Opplevd (nesten) samme situasjon.  Var på ferie da bestemor døde. Rakk akkurat å kjøre hjemover til dagen før begravelsen.  Jeg gikk innom sykehjemmet fordi jeg hadde et håndkrevet brev hvor jeg skrev om alt hun hadde betydd,  som jeg lurte på om de kunne gå inn til kapellet og legge ved i kisten hennes. 

Da begynte de å presse på om at jeg måtte se henne, at det var terapi og en avklaring og avslutning.  Jeg sa at jeg ikke hadde lyst og var veldig i tvil.  Men de ga seg ikke og sa at de fleste angrer på å ikke ha sett. 

Jeg angrer.  Bildet har satt seg fast. En ting er kroppen, men ansiktet var innhult og totalt forandret. Det var på ingen måte min bestemor lenger, men noe ubehagelig og fremmed.

Mitt råd: hvis magefølelsen din sier at du ikke har lyst til å se din nærmeste død,  lytter du mer til magefølelsen enn til ansatte på sykehjemmet/sykehuset.  De påstår at folk ikke angrer, men det er feil.  Hvis du ønsker det  og det er kort tid siden dødsfall, så ja selvfølgelig, men det ikke alle føler sjelefred og forsoning av å se et dødt familiemedlem 

[AnonymBruker]

Jeg er den eneste i familien (12 søskenbarn på ene siden) som ikke har vært med på likskue til noen av besteforeldrene våre. Jeg syns død og lik er ekkelt og har ingen interesse av kroppen uten «bestemor inni der» angrer ikke en smule. 
 

Hadde det vært opp til meg hadde jeg nektet familien min å ha likskue av meg den gang det skjer. Fatter ikke hva folk skal inn å ta på og se på ett dødt menneske etter. I mine øyne er dette direkte ekkelt 🙊😅

Anonymkode: 2e8f6...e4f

[AnonymBruker]

For meg var det viktig å være der hele tiden. Fra vi fikk høre at det ikke var håp, til døden inntraff.

Satt jo med ham flere timer etter hav var død. Så dra til bake på syning så jeg ikke helt vitsen med. Det var så godt og se all lidelse være borte fra ansiktet.

Anonymkode: b2a7c...2bd

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hadde det vært opp til meg hadde jeg nektet familien min å ha likskue av meg den gang det skjer. Fatter ikke hva folk skal inn å ta på og se på ett dødt menneske etter. I mine øyne er dette direkte ekkelt 🙊😅

Anonymkode: 2e8f6...e4f

Helt greit at du velger annerledes, men synes du kan vise litt mer respekt og toleranse ovenfor de som velger noe annet enn deg.

Anonymkode: ebace...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

Folk mente det nok godt, ts, men folk har også en tendens til å tenke «slik gjør vi det, så slik må vi fortsette med å gjøre det» uavhengig av om det faktisk er en god ordning, og uten å spørre seg selv om de, personlig, ønsker å fortsette denne helt tilfeldige vanen. Og folk har en lei tendens til mangel på evne til å se lovet fra andre mennesker sitt synspunkt, så de fleste vil anbefale deg å gjøre noe slik de, personlig, liker det gjort, uten å ta din personlighet med i vurderingen.

Men nå vet du det til neste gang. Og kan svare at du, personlig, ikke liker denne skikken. De kan få fortsette med den, om det gir dem noe. 

Jeg har sett min bestefar og min mor død, og ikke sett et annet sett besteforeldre døde. Begge deler er helt ok for min del. Det spiller faktisk veldig liten rolle. Den døde er død. Alt er over. Ritualene etter døden er for de levende, og har kun mening om de gir dem noe.

Personlig gir begravelse som ritual meg presis null og niks. Men det gir de øvrige sørgende noe. Så jeg deltar av omsorg for dem, ikke for egen del. Vi er ulike, og sånn skal det være. Jeg setter dog ned foten ved begravelse og gravstein. Det gir meg frysninger, så da tar jeg ansvar for meg selv, så kan andre bestemme om de ønsker å delta.

Anonymkode: ca0c0...9a2

[AnonymBruker]

Jeg så ikke min bestemor, og har angret i alle år siden... Så bestefar, og det gjorde godt for meg. Vi er alle forskjellige. Å presse noen, er ikke tingen, men jeg skulle ønske noen presset meg til å se bestemor. Mine foreldre ønsket ikke at jeg skulle se henne. Jeg var 23 år da hun døde. 

Anonymkode: ce8c3...537

[AnonymBruker]

Min far døde da han var 50 år, og var bare skinn og bein - alkoholiker som så vidt spiste, og døde av massivt hjerteinfarkt. Han var 190 høy, og veide bare 55 kg da han gikk bort...jeg hadde ikke sett han på et halvt år, og når vi fikk se han så var faktisk likskjorten det jeg reagerte mest på. Det var liksom så unaturlig fra hvordan han kledde seg, at jeg nesten skulle ønske de kunne "presentere" han i vanlig jeans og t-skjorte, slik jeg husker han best. 

Anonymkode: 9c5c4...0a1

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min for en tid siden. Jeg satt ved sengen på sykehjemmet de siste ukene da vi fikk vite det ikke var håp lenger.  Han var mye redd og urolig, sluttet å spise, hadde vondt for å puste. Så bare sov han i flere dager, til han bare sluttet å puste. Stille og rolig, uten noe dramatikk. Je ble der til de la han i kisten, iført klærne han likte best. Han så mye yngre ut etter en stund,ansiktet var avslappet og det så nesten ut som han smilte litt. For meg var det ikke nifst i det hele tatt. Han hadde et par roser i de foldede hendene, det tok jeg bilde av og har på telefonen.I månedene etterpå så jeg bildet av han som død omtrent hele tiden, men sjeldnere nå.. Er glad jeg var med på hans siste reise, for meg var det godt å ta farvel på denne måten.

Anonymkode: 9aeda...aaa

[AnonymBruker]

GrønnNellik68 skrev (4 timer siden):

Samme her så pappa dø i 2021 og hadde ikke noe behov for å se han en gang til. Så har aldri følt meg så alene i denne verden som etter han dro. D var lissom støtte apparatet mitt i livet vært. ❤️klem til alle som har mistet en som sto dem nær.

Sånn føler jeg det også. Så også min mor dø i 2021. Kunne prate med henne om absolutt alt, men nå er alt borte. Føler med deg. Klem❤️

Anonymkode: 26245...f3a

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret på de døde jeg har sett, men så var jeg heller aldri i tvil om at jeg ville se dem. Folk er forskjellige. Men, det å presse noen til å ta farvel med en død kropp er bare feil! Min bror og kona var forresten i nærmest motsatt situasjon: De ble frarådet av begravelsesbyrået å se sin døde datter i kisten, men de valgte å trosse rådet. Og de angret ikke. Selv om hun var svært forandret. Det finnes altså ingen fasitsvar på hva som er riktig.

Anonymkode: 06261...62d