De sa jeg ville angre dersom jeg valgte å ikke se han død

[AnonymBruker]

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

[AnonymBruker]

Denne burde kanskje ligge på vi som sørger forumet men det tenkte jeg på først nå... Beklager. Ts

Anonymkode: 9c121...272

[AnonymBruker]

Jeg fikk som liten en traumatisk opplevelse av å se bestemor død. Som voksen så jeg pappa død 6- timer etter. Det var fint å se han. Han var et tomt skall, og det er fordi han ikke er der. Han er rundt oss nå, han er her ennå, bare ikke i kroppen sin💖

Anonymkode: b2592...71a

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke problemet enkelte har med at andre ønsker å heller huske avdøde som levende, og legger press på denne måten. Forstår deg godt, TS. Jeg har aldri hatt noe behov for å være med på å se under åpen kiste, så har opplevd å sitte alene igjen mens resten av begravelsen skal inn og se.

Kanskje du kan tenne et lys for han en kveld, og se på gamle bilder eller minnes de fineste stundene dere har sammen? ♥️

Alle som tror vi har en sjel, tror uansett at den forlater kroppen, så veldig godt mulig at han fortsatt finnes et sted. 🥰

Anonymkode: 58413...535

[AnonymBruker]

Jeg var der når mamma døde og jeg orket ikke å se henne en gang til etter det. Glad for det nå egentlig. Tror virkelig ikke det hadde hjulpet en dritt. Det er jo de gode minnene fra før hun ble syk man vil prøve å bevare. 

Anonymkode: a4031...28c

[AnonymBruker]

Jeg så et nært familiemedlem dagen etter hun var død. Jeg var redd for at jeg skulle ha med meg bildet av henne den dagen for bestandig, og følte dette så sterkt at jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe for at det ikke skulle prege meg videre.

Jeg bestemte meg for at jeg ville se på det som bra at jeg så henne. Som 71a skriver, så valgte jeg etterpå å tenke at det var fint å se henne. Jeg valgte å se på det som å ære den kroppen som hadde gitt henne livet i alle årene hun levde, kroppen som hadde gitt henne muligheter. Og jeg bestemte meg for at det var godt å se at hun ikke var i den utslitte kroppen lenger.

Det jeg skriver høres lett ut, ts, men det er først og fremst et valg å ta, og ikke minst et bevisst valg om hvordan jeg ønsker å tenke om både opplevelsen og personen i ettertid.

Når jeg fikk opp bilder i hodet av hvordan kroppen hennes var dagen etter hun døde, så repeterte jeg tankene som jeg skrev over for meg selv flere ganger. Og så valgte jeg bevisst å etterpå hente frem enten fysiske bilder av henne fra da hun levde, eller mentale bilder av henne, bilder hvor hun smilte, tenkte, var engasjert, omtenksom+++. Hensikten med det er å "trene" hjernen, omkode den, på et vis, til å ikke fokusere på ett øyeblikk, men heller fokusere på henne som den personen hun var mens hun levde.

Det tok ikke lang tid med disse bevisste tanke- og hjernetreningen før jeg ikke lenger grøsset ved tanken og det indre bildet av hennes døde kropp. For jeg valgte å heller snu det til en mulighet for å minne meg selv på alt det gode ved henne, gode minner, takknemlighet for den kjærligheten hun hadde vist meg hele livet.

Se om du greier å snu tankene dine på lignende måte, ts ❤️

Anonymkode: 3dab4...1c6

[AnonymBruker]

Forstår at det var vondt å se, og sier som tidligere nevnt at man ikke skal føle seg presset til sånt.

Ut i fra egen opplevelse så kan dette oppleves svært forskjellig. Da jeg så min bestemor død, så jeg  henne som et tomt skall og det var bare vondt å se. Men da jeg så min mor så var det annerledes. Var til stede på sykehuset mens hun døde, og det var traumatisk å se. Men da jeg så henne rett før begravelsen, så så hun veldig fredelig ut. Så ut som hun hadde fått ro, og var nesten et smil i ansiktet på en måte. Vanskelig å forklare.

Anonymkode: 26245...f3a

[AnonymBruker]

Å se avdøde er en del av egen sorgprosess. Noe som ikke skal tvinges frem på nei måte. jeg valgte å se min nevø på 20 år i år. Dette etter en frontkollisjon. Jeg ville se, samtidig veldig usikker på om jeg klarte det. Siden mine barn ønsket å se måtte jeg også inn å se, like mye for å passe på de, da de er ungdommer og aldri sett døden før. 
Jeg synes det var helt grusomt. Han lå der, bare et skall,  og hadde merker i ansiktet etter ulykka 

kunne ikke forstå det var han. Utad var jeg helt rolig og strøyk han over håret og holdt han i hånda, samt holdt rundt ungdommene våre. 
Jeg hadde lyst å gå ned på kne og bare skrike og miste det helt. Men sto der som en stødig mor som lot følelsene stå på utsiden. Måtte være den sterke. 
Fikk dårlig magefølelse da vi iom hjem, og angrer på at jeg såg han. Etter flere mnd kjenner jeg enda at jeg angret. 
Kriseteamet var tilstede, og det var godt. 
i en slik

situasjon står kroppen i fritt fall, angstfylt og fysisk vondt i brystet og magen. 
kanskje hadde jeg angrer om jeg ikke så han? Gjort er gjort, men det sitter i meg, absurd meningsløst og skremmende. 
Så blir man jo redd for døden og alt det der også. Får mange tanker. 
begravelsesagenten hadde gjort det så fint som mulig, med lys blomster og rolig musikk. Kunne ikke hatt en bedre atmosfære. Men jeg har i sjokk og det var kaos i hodet. 
Gå ei runde meg deg selv om du ønsker å se, ikke tving deg til noe som du ikke klarer. Ta hensyn til deg selv. 

Anonymkode: c81d2...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Min pappa døde og jeg var der. Grusomt tøft men forventet etter lang tids sykdom. Jeg dro hjem like etter, klarte ikke være der. 

Dagen etter hadde han blitt stelt og ordnet med og det ble anbefalt av alle rundt meg og dra å se han. Ta enda et farvel på en måte. Jeg hadde ikke lyst men alle sa jeg ville angre om jeg ikke gjorde det. 

Jeg skulle aldri aldri ha gjort det. Han så enda verre ut enn da han døde, det var guffent og som et tomt skall. Han var helt klart ikke der. Jeg angrer så. Kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen. Det bildet av han har brent seg fast. 

Hva tenker dere andre om det å se dem døde etterpå? Har noen her angret, som meg? 

Anonymkode: 9c121...272

Jeg angrer ikke. familiemedlemet mitt såg mer ut som seg selv på syningen enn tiden før og når hun døde. 

Anonymkode: 27794...993

[AnonymBruker]

Jeg er nok veldig herdet av jobben min. Å se noen som er gått bort, familie eller pasient er på sin måte ganske fint. Det gir meg en ro om at de slipper å lide, ha vondt. 
Når det kommer til om du ønsker å se eller ikke - det er jo veldig individuelt hva folk ønsker og ikke. Viktigste blir å ta hensyn til seg selv og sine ønsker. 

Anonymkode: 632e3...469

[Gjest Chroma]

Leit å høre at du ble presset til det, sånn skal det ikke være. Vi er alle forskjellige og takler ting forskjellig. 

[Noes75]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mi papá murió y yo estaba allí. Cruelmente duro pero esperado después de una larga enfermedad. Poco después volví a casa y no pude estar allí. 

Al día siguiente lo habían arreglado y arreglado y todos los que me rodeaban me recomendaron ir a verlo. Despídete de alguna manera. No quería pero todos decían que me arrepentiría si no lo hacía. 

Nunca debí haber hecho eso. Tenía incluso peor aspecto que cuando murió, de mal humor y como un cascarón vacío. Claramente él no estaba allí. Lo siento mucho. No volveré a hacer algo así. Esa imagen de él se ha quedado. 

¿Qué opinan los demás de verlos muertos después? ¿Alguien aquí se arrepiente, como yo? 

Código anónimo: 9c121...272

Jeg forteller deg min erfaring:

Min mor og far har allerede gått bort. Jeg var ikke i stand til å se dem de siste månedene fordi jeg var i et annet land og det var umulig for meg å besøke dem.

Det har gått flere år siden hans død og jeg husker dem ofte, minnene er hyggelige stunder. Jeg tviler sterkt på at det ville være fint å ha et bilde i tankene dine av det verste øyeblikket deres.

Jeg vil heller ha hyggelige minner enn å ha en dårlig hukommelse som overskygger alt det gode.

Beklagelse i dette tilfellet bør ikke eksistere, fordi det er en eksepsjonell begivenhet og hver person har rett til å handle og sørge som de finner passende.Videre er vi i det øyeblikket i et av de verste eksistensielle øyeblikkene i livet vårt, så vi kan gi oss selv rett til å handle på den måten vi vurderer i det øyeblikket.

Det er et delikat og veldig personlig tema. Så det vil være veldig forskjellige meninger.

Jeg håper det hjelper deg.

[Gjest Lurven]

De mente det nok godt, men dette er et eksempel på at folk ikke forstår at andre mennesker kan tenke annerledes og reagere annerledes på situasjoner enn de selv gjør.

[AnonymBruker]

Jeg valgte å ikke se min bestemor. Det var en veldig god avgjørelse. Så følte jeg at jeg burde se min bestefar. Ingen presset meg, men jeg har også hørt masse om dette, at det "hjelper i sorgen". det skulle jeg aldri ha gjort. Får ikke bildet ut av hodet. Når jeg tenker på min bestemor, ser jeg for meg det evende mennesket hun var. Når jeg tenker på min bestemor ser jeg bare for meg det liket han ble. Det kan forverre sorgprosessen og ødelegge minnene for alltid. Det skulle jeg ønske at folk klarte å ta inn over seg når de er så bastante på at det er så viktig å se på lik.

Anonymkode: 7c3c9...d12

[AnonymBruker]

Min far forsøkte å presse meg til å se min bestemor død, men jeg hadde ikke lyst i det hele tatt  så det gjorde jeg ikke. Har ikke angret på det for jeg er et følsomt menneske. Nå minnes jeg hvordan hun var i min oppvekst. Føles riktig.

Anonymkode: 698a5...9bb

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg var der når mamma døde og jeg orket ikke å se henne en gang til etter det. Glad for det nå egentlig. Tror virkelig ikke det hadde hjulpet en dritt. Det er jo de gode minnene fra før hun ble syk man vil prøve å bevare. 

Anonymkode: a4031...28c

Samme her så pappa dø i 2021 og hadde ikke noe behov for å se han en gang til. Så har aldri følt meg så alene i denne verden som etter han dro. D var lissom støtte apparatet mitt i livet vært. ❤️klem til alle som har mistet en som sto dem nær.

[AnonymBruker]

Min mamma døde får noen mnd siden å ho så å annerledes ut , men jeg angrer ikke ❤️ tror på en måte at det kan være godt å se at de har reist😊 de barnebarna som var over 16 ble med men de stod på andre siden av kirka , de tørte ikke. Men oss barna gikk bort å tok vårt siste persolige farvel ❤️ jeg tror å du kan forandre mening når det har gått litt tid ❤️ men man skal ikke tvinge noen men vi sa det samme til ho ene søstra vår at ho hadde angra å ho sier nå at ho hadde angra om ho ikke gikk😊

Anonymkode: 0e29f...529

[AnonymBruker]

Var der når min mor døde. Kom til min far etter at han var stelt. Husker min mor som hun var, men angrer på at jeg så min far. Heretter vil jeg ikke se noen døde, med mindre jeg er der når det skjer. Den første timen kan det se ut som de sover, senere endres det, og du " ser" de er borte, bare skallet igjen.  

Anonymkode: 1bed0...1ac

[AnonymBruker]

Jeg var til stede når mamma døde, hun døde hjemme og ble deretter stelt av helsepersonell før hun ble hentet. Da hadde hun fått på klærne hun skulle begraves i og lå fint i sengen. Bortsett at det va grusomt trist så var det på en måte godt å se at hun var fri fra smertene, hun så veldig fredlig ut. I ettertid er ikke det slik jeg ser henne for meg, jeg ser henne for meg slik hun var når hun var frisk, noen ganger kommer bildene fra de siste timene, det er grusomt, men bildet av henne som død hjemsøker meg ikke. Så for min del angrer jeg ikke på at jeg så henne etter hun døde, jeg er bare så glad for at jeg fikk gitt henne en siste klem🤍

Anonymkode: 9f6fe...239

[AnonymBruker]

Jeg tror det er klokt og se den døde (med mindre ekstreme skader) og at man på den måten endelig forstår og innser det som har skjedd. Barna mine har sett på bestemor og bestefar som døde og det har nok bidratt til at de i større grad forsoner seg med døden. Det er en naturlig del av livet som ikke bør velges bort. 

Anonymkode: 8b1d9...d6c