Håndtere demens hos far

[AnonymBruker]

Hvordan klare det? Min far er dement, og jeg blir så lei meg og nedfor hver gang han blir verre av sykdommen. Det går i etapper hos han, men syns det er nesten umulig å stå i. Tenker på deg hele tiden, skulle ønske det fantes noe å gjøre så han ble frisk igjen. Vi krangler mye, han er mye deppa, som jeg jo forstår, men syns det er så vanskelig selv, og vanskelig å være en støtte for han. Prøver så godt jeg kan, og hjelper han med alt praktisk, har et søsken, men hen bor langt unna. 

Han har hj spl, i dag f eks overhørte jeg han sa at han har sin søster på besøk. Selv om det bare er jeg som er her. Det kan jo være han fant feil ord, da det kan være vanskelig.. han vet hvem vi er heldigvis, og har ikke mistet retningssansen. Men tid er vanskelig. 

Dere pårørende, hvordan "akkseptere" dette? Og ikke la det gjøre meg deprimert også? Han kan jo leve med det i mange år, jeg håper selvfølgelig han er av dem som lever med det i 15-20 år.. 

Anonymkode: 3a73f...4fd

[AnonymBruker]

Eg vil tipse deg, og alle andre som er pårørande til personar med demens å melde seg på pårørandeskule og kurs om demens, det er kjempenyttig. Torsdag 21/9 er det den internasjonale alzheimerdagen, kanskje det er et opplegg for demenssjuke eller pårørande en plass i nærmiljøet ditt?

I tillegg kan demenskontakt/demenskoordinator i kommuna di hjelpe deg.

Anonymkode: 30826...50b

[AnonymBruker]

Min far trodde også jeg var søsteren. Det er tøft, det er ikke så mye å gjøre akkurat med hvordan det oppleves. Det eneste jeg kan tenke på er å fokusere på om dere kan ha det hyggelig selv om han er helt på viddene. Når jeg ikke hadde noen foventninger om hva han skulle huske eller være klar over så kunne vi ha det hyggelig selv om han ikke ante hvem jeg var. Vi var rett og slett to personer som satt og pratet sammen og drakk kaffe der og da.

Anonymkode: 7a681...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min far trodde også jeg var søsteren. Det er tøft, det er ikke så mye å gjøre akkurat med hvordan det oppleves. Det eneste jeg kan tenke på er å fokusere på om dere kan ha det hyggelig selv om han er helt på viddene. Når jeg ikke hadde noen foventninger om hva han skulle huske eller være klar over så kunne vi ha det hyggelig selv om han ikke ante hvem jeg var. Vi var rett og slett to personer som satt og pratet sammen og drakk kaffe der og da.

Anonymkode: 7a681...6c4

Vi prøver ha det hyggelig, men han er mye i dårlig humør, og nedfor. Jeg forstår det, men det gjør det vanskelig å være rundt han. Han vet hvem jeg er, enda.. 

Føler det hadde vært lettere om han selv ikke var så deprimert. Prøver få han til legen for gj gang av medisiner, men han vil ikke. Vurderer bare bestille time likevel, og si legen har kalt han inn. 

Vi sliter når vi er alene, er mye lettere når vi er fler. 

Anonymkode: 3a73f...4fd

[AnonymBruker]

Prøv å få han med til legen. Det kan godt hende han kan ha nytte av antidepressive medisiner. Dessuten bør han få demensmedisin hvis han ikke allerede bruker dette. Kan han få besøksvenn e.l.?

Anonymkode: 237e1...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Prøv å få han med til legen. Det kan godt hende han kan ha nytte av antidepressive medisiner. Dessuten bør han få demensmedisin hvis han ikke allerede bruker dette. Kan han få besøksvenn e.l.?

Anonymkode: 237e1...4cc

Han bruker både demens medisin, og antidepressiva, men de virker ikke.. kanskje det fins flere typer demens medisin? Han vil ikke ha besøksvenn desverre. Ingen av oss forstår hvorfor, men han nekter.

Anonymkode: 3a73f...4fd

[Peters]

Demens er en grusom sykdom som ødelegger selve måten å tenke på. Trikset er å "jatte med" på absolutt alt, det har ikke så stor betydning siden personen glemmer mesteparten av ny informasjon. 
Det som har betydning er tiden man tilbringer sammen,klemmer med kroppskontakt er veldig viktig.
Ingenting som han sier er vondt ment, ikke ta inn over deg verbal kommunikasjon.

Endret 16. september 2023 av Peters

[AnonymBruker]

Dette er desverre sånn sykdommen er. Mange med demens kan oppleve glede avbå lytte til musikk som de hørte på i ungdommen/barndommen. Så der har du en konkret ting å forsøke. Ellers så tror jeg du bør snakke med noen for å få hjelp til å håndtere dine følelser oppi dette, og i tillegg akseptere det faktum at han ikke kommer til å bli bedre. Nå er dere i den litt skumle mellomfasen der han fremdeles bor hjemme og ikke (?) Er umyndiggjort, og det er den verste fasen. Hold ut, og husk at du må prøve å nyte de få klare øyeblikkene du får med han, og fokusere mindre på de dårlige (lettere sagt enn gjort da...).

Anonymkode: 5b642...bef

[AnonymBruker]

Dette er kjempetøft å stå i som pårørende. Om du ønsker å få støtte eller råd fra fagfolk kan du ringe demenslinjen. Det står mer informasjon her: https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demenslinjen/

Anonymkode: ce9fd...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette er desverre sånn sykdommen er. Mange med demens kan oppleve glede avbå lytte til musikk som de hørte på i ungdommen/barndommen. Så der har du en konkret ting å forsøke. Ellers så tror jeg du bør snakke med noen for å få hjelp til å håndtere dine følelser oppi dette, og i tillegg akseptere det faktum at han ikke kommer til å bli bedre. Nå er dere i den litt skumle mellomfasen der han fremdeles bor hjemme og ikke (?) Er umyndiggjort, og det er den verste fasen. Hold ut, og husk at du må prøve å nyte de få klare øyeblikkene du får med han, og fokusere mindre på de dårlige (lettere sagt enn gjort da...).

Anonymkode: 5b642...bef

Jeg snakker med psykolog, men kan ikke si det hjelper enda hvertfall.. han bor hjemme og er ikke umyndoggjort. Det går bra enda med hj spl heldigvis, de mener også det er forsvarlig Jan bor hjemme. Prøver det, prøver klamre meg til alle klare øyeblikk.

Han gir opp med en gang, det kan jo være sykdommen, men han har aldri likt å gjøre ubehagelige ting. Sier "jeg klarer det ikke" før han har prøvd. Men jeg må nok bare overhøre det. 

Anonymkode: 3a73f...4fd