Introvert med frempå kollegaer

[AnonymBruker]

Jeg jobber på en plass hvor vi ukentlig har møter med alle på avdelingen, for å drøfte aktuelle problemstillinger.

Jeg trives generelt godt på jobben og har fine kollegaer. Utfordringen min er at jeg fungerer best i små grupper med maks 4-5 stk når jeg skal diskutere ting, da har jeg lite sjeldent problemer med å bidra. Mange av kollegaene er typisk veldig "frempå" utroverte og tydelig engasjerte. Jeg føler jeg faller litt i mellom på disse møtene, syns det er veldig ubehalig å snakke foran så mange og får en mental sperre for å bidra aktivt.

Jeg skjønner at det ikke er uvanlig, og dette har fulgt meg gjennom hele livet, men jeg har så lyst å endre det. Er redd for å virke uinteressert og lite engasjert i samtalene. Det synes nok ikke at jeg syns det er stressende, da jeg har blitt flink til å skjule dette. Er stort sett bare på disse møtene at jeg får vist sjefen hva jeg presterer på jobb, og føler egentlig at jeg ikke får vist noenting (mens de andre er gode på å fortelle om hva de har fått til og hva de tenker videre, samt ta diskusjonene videre). 

Det er i tillegg vanskelig for meg skryte av meg selv og hva jeg får til. Jobber i en tjeneste hvor det veldig varierte arbeidsoppgaver og vi møter på nye utfordringer hele tiden. Det plager meg at jeg blir stille i disse møtene, og det kan være vanskelig å ta ordet. (Er ikke sånn at jeg ikke sier ett kvekk, men er sjeldent mer enn absolutt nødvendig). Kollegaene kan være litt krasse og er veldig tydelige i meningene sine, jeg er litt redd for å tråkke på noen tær og si noe feil.

Noen som er/ har fungert på samme måte, og kommet seg ut av det? Hvordan kom dere over deres mentale sperre? Tror forøvrig jeg er godt likt på jobben, men er redd for å fremstå uengasjert.

Hilsen usikker introvert 30+

Anonymkode: e7606...7c7

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likedan. Og jeg nærmer meg 50. Allikevel blir jeg nervøs og flau som en tenåring om jeg må prate til en forsamling som er større enn 4-5 stk. Har så å si aldri tatt initiativ til å ytre meg i fellesmøtene. Om jeg MÅ, så gjør jeg det så kort som mulig, og jeg har en sterk følelse at det er tydelig at jeg mistrives med det.

Jeg har egentlig ingen råd til deg. Men jeg vet det finnes kurs for å lære seg å bli bekvem med å prate i større forsamlinger. Så hvis du virkelig ønsker å komme over den bøygen så er jo kanskje det et alternativ. Eller så må du bare være tøff nok til å eksponere deg selv så ofte du kan. Den kampen har ikke jeg orket å ta, og møter har det blitt færre av etter koronaen så jeg kommer ikke til å gidde ta tak i dette for min del. Men du har en del flere år igjen av yrkeslivet ditt til at det kanskje er verdt det.

 

Anonymkode: ca54b...057

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg har det akkurat likedan. Og jeg nærmer meg 50. Allikevel blir jeg nervøs og flau som en tenåring om jeg må prate til en forsamling som er større enn 4-5 stk. Har så å si aldri tatt initiativ til å ytre meg i fellesmøtene. Om jeg MÅ, så gjør jeg det så kort som mulig, og jeg har en sterk følelse at det er tydelig at jeg mistrives med det.

Jeg har egentlig ingen råd til deg. Men jeg vet det finnes kurs for å lære seg å bli bekvem med å prate i større forsamlinger. Så hvis du virkelig ønsker å komme over den bøygen så er jo kanskje det et alternativ. Eller så må du bare være tøff nok til å eksponere deg selv så ofte du kan. Den kampen har ikke jeg orket å ta, og møter har det blitt færre av etter koronaen så jeg kommer ikke til å gidde ta tak i dette for min del. Men du har en del flere år igjen av yrkeslivet ditt til at det kanskje er verdt det.

 

Anonymkode: ca54b...057

Takk for svar,  godt å høre vi er flere- tross alt 😊 prøver å eksponere meg hver uke, men hodet mitt blir helt tomt når det blir mange blikk på meg, alt i meg jobber for å få oppmerksomheten raskest mulig bort.  Aah angrer til tider på at jeg har valgt en så sosial jobb, selvom jeg vet at en arbeidsplass trenger en blanding av flere personlighetstrekk. Skal undersøke om det finnes noen kurs som kan hjelpe.

Anonymkode: e7606...7c7

[Gjest 89-modell]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg jobber på en plass hvor vi ukentlig har møter med alle på avdelingen, for å drøfte aktuelle problemstillinger.

Jeg trives generelt godt på jobben og har fine kollegaer. Utfordringen min er at jeg fungerer best i små grupper med maks 4-5 stk når jeg skal diskutere ting, da har jeg lite sjeldent problemer med å bidra. Mange av kollegaene er typisk veldig "frempå" utroverte og tydelig engasjerte. Jeg føler jeg faller litt i mellom på disse møtene, syns det er veldig ubehalig å snakke foran så mange og får en mental sperre for å bidra aktivt.

Jeg skjønner at det ikke er uvanlig, og dette har fulgt meg gjennom hele livet, men jeg har så lyst å endre det. Er redd for å virke uinteressert og lite engasjert i samtalene. Det synes nok ikke at jeg syns det er stressende, da jeg har blitt flink til å skjule dette. Er stort sett bare på disse møtene at jeg får vist sjefen hva jeg presterer på jobb, og føler egentlig at jeg ikke får vist noenting (mens de andre er gode på å fortelle om hva de har fått til og hva de tenker videre, samt ta diskusjonene videre). 

Det er i tillegg vanskelig for meg skryte av meg selv og hva jeg får til. Jobber i en tjeneste hvor det veldig varierte arbeidsoppgaver og vi møter på nye utfordringer hele tiden. Det plager meg at jeg blir stille i disse møtene, og det kan være vanskelig å ta ordet. (Er ikke sånn at jeg ikke sier ett kvekk, men er sjeldent mer enn absolutt nødvendig). Kollegaene kan være litt krasse og er veldig tydelige i meningene sine, jeg er litt redd for å tråkke på noen tær og si noe feil.

Noen som er/ har fungert på samme måte, og kommet seg ut av det? Hvordan kom dere over deres mentale sperre? Tror forøvrig jeg er godt likt på jobben, men er redd for å fremstå uengasjert.

Hilsen usikker introvert 30+

Anonymkode: e7606...7c7

Åååh skriv gjerne til meg privat.

Dette er så vondt. Hvordan bransje jobber du i?

[AnonymBruker]

Jeg har noen som kan passe din beskrivelse på jobben. Som teamleader for vedkommende prøver jeg å passe på at personen får plass i møter. Men når/om den ansatte ikke tør ta plassen, så vet jeg ikke helt hva mer jeg skal gjøre.

Jeg kan ikke be de andre om å ikke ta plass eller vise hensyn om det ikke fører noe sted. Vanskelig situasjon dog.

Anonymkode: 0e03a...dff

[AnonymBruker]

Jeg er likedan. Men jeg sliter med sosial angst og har gått til psykolog pga det. Psykologen var veldig opptatt av at eksponering er eneste utvei, men nå har jeg jobbet på samme sted, med samme folk, i tre år, og vil si at utviklingen har gått sakte. Vi er mellom 8-12 stk på jobb hver dag, rundt ett langbord, og jeg får ikke inn ett ord. Og når jeg må, gjør jeg det så kort som mulig. Føler at alle ser at jeg blir rød i ansiktet og begynner å stamme.

Jeg trives mye bedre med å jobbe kvelder, for da er vi bare 6-7 stk og da inntar jeg plutselig en mer ekstrovert rolle. Ingen råd, bare "ta tiden til hjelp". Vi alle er forskjellige, og tror vi bare må akseptere det. Hadde vært jævlig slitsomt om alle var eksteoverte og... 😅

Anonymkode: 2da5f...1f7

[AnonymBruker]

Jeg kan ha litt samme tendenser, litt avhengig av dagsform. Er ganske dårlig til å «fremme meg selv og egne prestasjoner» og befinner meg i et miljø der folk er veldig glad i nettopp dette. Har innsett at jeg bør bli litt bedre på det selv om jeg synes det er slitsomt. Måten jeg håndterer det på er å forberede meg litt til møtene og tenke gjennom hvilke 2-3 ting jeg ønsker å trekke frem. Så sørger jeg får å få nevnt de mest aktuelle tingene. Fokuser på hovedbudskap.

Kan også nevne at jeg tidligere har vært teamleder og i teamet var det en veldig introvert person som aldri sa noe med mindre hun ble spurt direkte. Allikevel var det ikke tvil om at hun var en av de dyktigste og mest kompetente i teamet. 

Anonymkode: 8b49c...218

[AnonymBruker]

Husk at folk som snakker kort og konsist ofte blir satt veldig pris på i større møter 😉 Folk som snakker lengd og vel om alt de har fått til, får jeg ofte på følelsen at de dekker over det de ikke har gjort. 

Når det er sagt, tenk gjennom hva du vil si på forhånd. Lag en kort punktliste du kan ta med om hva som er viktig å få sagt. Øv gjerne foran speilet. Om du må tenke deg om for å finne de rette ordene, husk at pauser kjennes ulidelig lenge for den som snakker, men ikke er det for de som hører på. 

Og øvelse gjør faktisk mester. Og fake it til you make it er faktisk en greie! 

Anonymkode: 1e82b...591

[Gjest Hoia]

Bare still et kort spørsmål annenhver gang.  Når du har gjort det lenge, starter du med oppfølgingsspørsmål til svarene, og så utvider du. Til slutt har du glemt at du er nervøs.