Jeg er syk og ubrukelig

[AnonymBruker]

https://www.tv2.no/nyheter/besatt-av-trening-sunniva-lop-halvmaraton-for-frokost/16021896/

Jeg leste den her og tenkte "her er det et ressursterkt menneske. Hvordan kan jeg bli sånn?"

Ja, Sunniva har hatt det drittøft og hun har jobbet knallhardt for å komme dit hun er nå. Men det har jeg også! Uten å komme noen vei.

Jeg sa opp jobben i våres i håp om å komme over i et bedre spor fordi jobben har vært helt grusom for meg i alle 11årene jeg har jobbet. Jeg har kun fortsatt fordi jeg ikke har fått jobbtilbud noe annet sted på tross av mange søknader. Jeg har ikke fullført VGS, som naturligvis bidrar til vanskelighetene med å bytte yrke.

Jeg har forsøkt å fullføre fagene jeg trenger på kveldstid, etter jobb. Jeg har fått karakter i to fag, men det er på tross av panikkangst ved alle innleveringer, hodet kobler seg ut i undervisningen, jeg har løpt ut av prøver og hatt angstanfall som varer i flere timer etterpå. Jeg har hatt flere psykologer, jeg har prøvd å bare pushe meg gjennom, prøvd å ta pauser, prøvd å bare la anfallene komme, prøvd alle studieteknikkene jeg har funnet på nettet, jeg har prøvd absolutt alt! Og jeg har meldt meg opp på fag nå i høst igjen, fordi kanskje det er enklere når jeg ikke må jobbe ved siden av, sant? Nei. Det er ikke enklere. Ingenting blir enklere. Aldri blir noe enklere. Og når det er hardt så klarer jeg ikke å konsentrere meg, så hva gjør jeg da?

Hva er det jeg gjør feil egentlig? Hvorfor hjelper det ikke meg å jobbe hardt? Eller jobber jeg ikke hardt nok? Ikke riktig? Jeg er fullstendig rådvill! Jeg skulle ønske jeg bare kunne kappe av hodet og sette på et friskt et, et som fungerer. 

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

Vil lene meg mot at du ikke jobber riktig, det som er riktig for deg.

Det er nødvendigvis ikke riktig for meg.

Anonymkode: b1800...454

[AnonymBruker]

Studieteknikk, vilje, selvdisiplin og motivasjon spiller inn. 

Anonymkode: 763eb...4ea

[AnonymBruker]

Vel, la oss ta et rent praktisk eksempel. Du sier du r panikkangst når du skal levere eksamen. Dette er noe du omtaler som et kjent faktum.

Så bestemte du deg for at du skal ta opp fag og fullføre vgs. Som er et utmerket mål. Men for å nå målet «fullføre vgs» så må du ha en plan. Den planen kan du tenke på som et kart som viser deg veien mot det store målet «fullføre vgs».

En slik plan bør ha steg så små at de er overkommelige (både rent fysisk men også psykisk) for deg, personlig. Jeg tenker en slik plan bør inneholde «snakke med fastlegen om panikkangst» som et steg. «Diskutere ulike løsninger for å håndtere panikkangst» er et annet fint steg. «Øve på situasjoner der jeg får panikkangst» er også et steg som virker nødvendig. «Snakke med lege og skole om muligheter og rettigheter for tilrettelegging» er også et punkt som må med.
 

Så mangler du også en jobb. Og valgte, noe uklart hvorfor, å stille deg selv uten arbeid. Noe som jo gjør situasjonen din tidskritisk. De fleste voksne har ikke råd til å gå uten jobb særlig lenge. Og det virker ikke som om du her har lagt noen realistisk plan for hvordan du kan søke jobb mer effektivt eller vellykket.
Steg 1: Be om et møte med nav for å se om du kan få veiledning i jobbsøking eller annet knyttet til din utfordrende livssituasjon
Steg 2: kontakte fagforening og stille dem spørsmål om de har kursing på jobbsøking, jobbsøkernettverk etc
Steg 3: ringe folk du kjenner. En etter en. Og hør om de vet om noen ledige jobber. 

For det har ingen verdi, ts, å «jobbe hardt» uten metode eller plan. La oss si du får i oppgave å flytte 30 tonn grus over til naboen. og la oss si du begynner med never og lommer fulle og arbeidslyst og giv? Du jobber unektelig hardt. Men det hjelper like unektelig ikke. Først må du tenke «hvordan kan jeg løse denne oppgaven?» og så bør du lufte den planen for noen med peiling. Og først så kan du utføre.

Anonymkode: b1a9e...eee

[Michaelhe]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

https://www.tv2.no/nyheter/besatt-av-trening-sunniva-lop-halvmaraton-for-frokost/16021896/

Jeg leste den her og tenkte "her er det et ressursterkt menneske. Hvordan kan jeg bli sånn?"

Ja, Sunniva har hatt det drittøft og hun har jobbet knallhardt for å komme dit hun er nå. Men det har jeg også! Uten å komme noen vei.

Jeg sa opp jobben i våres i håp om å komme over i et bedre spor fordi jobben har vært helt grusom for meg i alle 11årene jeg har jobbet. Jeg har kun fortsatt fordi jeg ikke har fått jobbtilbud noe annet sted på tross av mange søknader. Jeg har ikke fullført VGS, som naturligvis bidrar til vanskelighetene med å bytte yrke.

Jeg har forsøkt å fullføre fagene jeg trenger på kveldstid, etter jobb. Jeg har fått karakter i to fag, men det er på tross av panikkangst ved alle innleveringer, hodet kobler seg ut i undervisningen, jeg har løpt ut av prøver og hatt angstanfall som varer i flere timer etterpå. Jeg har hatt flere psykologer, jeg har prøvd å bare pushe meg gjennom, prøvd å ta pauser, prøvd å bare la anfallene komme, prøvd alle studieteknikkene jeg har funnet på nettet, jeg har prøvd absolutt alt! Og jeg har meldt meg opp på fag nå i høst igjen, fordi kanskje det er enklere når jeg ikke må jobbe ved siden av, sant? Nei. Det er ikke enklere. Ingenting blir enklere. Aldri blir noe enklere. Og når det er hardt så klarer jeg ikke å konsentrere meg, så hva gjør jeg da?

Hva er det jeg gjør feil egentlig? Hvorfor hjelper det ikke meg å jobbe hardt? Eller jobber jeg ikke hardt nok? Ikke riktig? Jeg er fullstendig rådvill! Jeg skulle ønske jeg bare kunne kappe av hodet og sette på et friskt et, et som fungerer. 

Anonymkode: a82b6...244

Har du noen gang forsøkt å lære deg noe UTEN å ta eksamen, kun av ren interesse? Samme hva det er? Hvorfor går det lettere enn skolearbeid, tror du? 

[MyMichelle]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

https://www.tv2.no/nyheter/besatt-av-trening-sunniva-lop-halvmaraton-for-frokost/16021896/

Jeg leste den her og tenkte "her er det et ressursterkt menneske. Hvordan kan jeg bli sånn?"

Ja, Sunniva har hatt det drittøft og hun har jobbet knallhardt for å komme dit hun er nå. Men det har jeg også! Uten å komme noen vei.

Jeg sa opp jobben i våres i håp om å komme over i et bedre spor fordi jobben har vært helt grusom for meg i alle 11årene jeg har jobbet. Jeg har kun fortsatt fordi jeg ikke har fått jobbtilbud noe annet sted på tross av mange søknader. Jeg har ikke fullført VGS, som naturligvis bidrar til vanskelighetene med å bytte yrke.

Jeg har forsøkt å fullføre fagene jeg trenger på kveldstid, etter jobb. Jeg har fått karakter i to fag, men det er på tross av panikkangst ved alle innleveringer, hodet kobler seg ut i undervisningen, jeg har løpt ut av prøver og hatt angstanfall som varer i flere timer etterpå. Jeg har hatt flere psykologer, jeg har prøvd å bare pushe meg gjennom, prøvd å ta pauser, prøvd å bare la anfallene komme, prøvd alle studieteknikkene jeg har funnet på nettet, jeg har prøvd absolutt alt! Og jeg har meldt meg opp på fag nå i høst igjen, fordi kanskje det er enklere når jeg ikke må jobbe ved siden av, sant? Nei. Det er ikke enklere. Ingenting blir enklere. Aldri blir noe enklere. Og når det er hardt så klarer jeg ikke å konsentrere meg, så hva gjør jeg da?

Hva er det jeg gjør feil egentlig? Hvorfor hjelper det ikke meg å jobbe hardt? Eller jobber jeg ikke hardt nok? Ikke riktig? Jeg er fullstendig rådvill! Jeg skulle ønske jeg bare kunne kappe av hodet og sette på et friskt et, et som fungerer. 

Anonymkode: a82b6...244

Sobril har hjulpet meg ved eksamener. Bortsett fra hjemmeeksamener, da klarer jeg meg ved å ta mange pauser og gå turer.

Selv om du er syk, så er du IKKE ubrukelig! Tenk på at du kan klare dette. Ikke vær så fokusert på å «jobbe hardt». Noen behøver å være snill mot seg selv, så blir følelsene omkring studiene også gjerne bedre.

Endret 13. september 2023 av MyMichelle
La til det siste.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som om det er evnene det står på, men psyken din. 
Tror kanskje du burde begynne der så kommer resten etterhvert 

Anonymkode: 893e4...521

[AnonymBruker]

Michaelhe skrev (1 minutt siden):

Har du noen gang forsøkt å lære deg noe UTEN å ta eksamen, kun av ren interesse? Samme hva det er? Hvorfor går det lettere enn skolearbeid, tror du? 

Det har jeg og jeg har noen tanker om det.

Det jeg har lært på egenhånd har hatt en klar funksjon. Et eksempel: Jeg ønsker roser i hagen. Da må jeg finne ut hvilke  roser som overlever i Norge. Og da oppdager jeg at vi har klimasoner og må finne ut hvilke typer som trives i min klimasone. Deretter må jeg bestemme meg for hva jeg liker innenfor mine valgmuligheter. Og til slutt: Hvor får jeg tak i disse rosene? Hele prosessen er relativt kort og har et konkret mål.

Jeg lærte meg selv tysk i 2 måneder da jeg var 14 år gammel. Jeg lyttet, leste og sang sanger. Jeg kan i dag følge handlingen i kortfilmer på tysk uten undertekst og kunne gjenfortelle det jeg har sett, med unntak av enkeltord. 

Jeg er også i stand til å jobbe mot et mål over tid. Jeg har klart å spare opp egenkapital i et lavinntektsyrke uten overtidsmuligheter eller bonus og samtidig bodd med en som har vært uten fast jobb største delen av tiden. Men det har også vært et helt konkret mål jeg har jobbet mot.

Skolen føles meningsløs og abstrakt. Og at jeg skal lære noe "bare fordi". Undervisningen og karaktersettingen har alltid opplevdes som tilfeldig og som om det ligger noe usagt i luften som jeg ikke får tak i. 

Jeg har også opplevd mobbing som gjør at jeg er redd for å dumme meg ut. Akkurat det takler jeg greit utenom skolesammenheng. På skolen får jeg jo bevis (karakter) på hvor dum jeg er eller hvor god jeg er til å fake intelligens frem til neste prøve. 

TS

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (27 minutter siden):

Sobril har hjulpet meg ved eksamener. Bortsett fra hjemmeeksamener, da klarer jeg meg ved å ta mange pauser og gå turer.

Takk! Det kan jeg snakke med legen min om på timen min neste uke 😊

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

Har du fått tilrettelagte eksamener? Høres ut som du burde kunne søke om noe slikt. Muntlig med kun sensor, en type hjemmeeksamen el. Det kan jo ikke være i noens interesse at du blir sittende uten utdannelse. Hva med fagskole av noe slag, du høres ut som en praktiker? Du har jo tydeligvis hodet med deg (når det ikke har panikk). Hva har du lyst til å jobbe med?

Anonymkode: 965fa...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har du fått tilrettelagte eksamener? Høres ut som du burde kunne søke om noe slikt. Muntlig med kun sensor, en type hjemmeeksamen el. Det kan jo ikke være i noens interesse at du blir sittende uten utdannelse. Hva med fagskole av noe slag, du høres ut som en praktiker? Du har jo tydeligvis hodet med deg (når det ikke har panikk). Hva har du lyst til å jobbe med?

Anonymkode: 965fa...571

Jeg har aldri fått tilrettelagt eksamen, nei. Der har jeg nok vært litt for stolt til å be om det, men jeg må jo bare skjerpe meg. Jeg er litt usikker på hvilken tilrettelegging som ville hjulpet siden jeg ikke vet helt selv hvordan jeg skal håndtere det.
Jeg er nok en praktiker ja. Men jeg er litt interessert i alt, men aldri veldig interessert i noe. Jeg sliter med å holde på interessen når jeg må gjøre mye som jeg ikke ser poenget med. 

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har aldri fått tilrettelagt eksamen, nei. Der har jeg nok vært litt for stolt til å be om det, men jeg må jo bare skjerpe meg. Jeg er litt usikker på hvilken tilrettelegging som ville hjulpet siden jeg ikke vet helt selv hvordan jeg skal håndtere det.
Jeg er nok en praktiker ja. Men jeg er litt interessert i alt, men aldri veldig interessert i noe. Jeg sliter med å holde på interessen når jeg må gjøre mye som jeg ikke ser poenget med. 

Anonymkode: a82b6...244

TS her altså.

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vel, la oss ta et rent praktisk eksempel. Du sier du r panikkangst når du skal levere eksamen. Dette er noe du omtaler som et kjent faktum.

Så bestemte du deg for at du skal ta opp fag og fullføre vgs. Som er et utmerket mål. Men for å nå målet «fullføre vgs» så må du ha en plan. Den planen kan du tenke på som et kart som viser deg veien mot det store målet «fullføre vgs».

En slik plan bør ha steg så små at de er overkommelige (både rent fysisk men også psykisk) for deg, personlig. Jeg tenker en slik plan bør inneholde «snakke med fastlegen om panikkangst» som et steg. «Diskutere ulike løsninger for å håndtere panikkangst» er et annet fint steg. «Øve på situasjoner der jeg får panikkangst» er også et steg som virker nødvendig. «Snakke med lege og skole om muligheter og rettigheter for tilrettelegging» er også et punkt som må med.
 

Så mangler du også en jobb. Og valgte, noe uklart hvorfor, å stille deg selv uten arbeid. Noe som jo gjør situasjonen din tidskritisk. De fleste voksne har ikke råd til å gå uten jobb særlig lenge. Og det virker ikke som om du her har lagt noen realistisk plan for hvordan du kan søke jobb mer effektivt eller vellykket.
Steg 1: Be om et møte med nav for å se om du kan få veiledning i jobbsøking eller annet knyttet til din utfordrende livssituasjon
Steg 2: kontakte fagforening og stille dem spørsmål om de har kursing på jobbsøking, jobbsøkernettverk etc
Steg 3: ringe folk du kjenner. En etter en. Og hør om de vet om noen ledige jobber. 

For det har ingen verdi, ts, å «jobbe hardt» uten metode eller plan. La oss si du får i oppgave å flytte 30 tonn grus over til naboen. og la oss si du begynner med never og lommer fulle og arbeidslyst og giv? Du jobber unektelig hardt. Men det hjelper like unektelig ikke. Først må du tenke «hvordan kan jeg løse denne oppgaven?» og så bør du lufte den planen for noen med peiling. Og først så kan du utføre.

Anonymkode: b1a9e...eee

Takk, dette var nyttig. 

TS

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

1. Så for å oppsummere, brutal og grusom jobb i 11 år. Har du hatt en del sykemeldinger i denne perioden forresten? "Kollapset" du på en måte, mot slutten, før du sluttet?

2. Sliter med en hel del ting, psykisk.

3. Får ikke til en del ting. 

Vel, det høres ut som du burde utredes, for den følelsen "jeg får det ikke til, som andre får til", er det en veldig god grunn til. 

Du bør over på AAP, så ta det derfra med utredninger, og andre ting. 

 

Anonymkode: 9233b...089

[AnonymBruker]

1. Jeg har ikke hatt noen sykemeldinger som har vært arbeidsrelatert, kun i forbindelse med skade. Det har vært en jobb i kategorien omsorg som sliter med rekruttering grunnet høy arbeidsbelastning og ingen mulighet for å jobbe seg opp med mindre man tar bachelor.

2. Ja.

3. Ja

Jeg skal høre med legen neste uke angående hva slags utredning som kan være aktuelt. 

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

Men har du vurdert muligheten for at utdanning rett å slett ikke passer for deg, og at du kanskje heller i så fall burde vurdere en praktisk utdanning uten mye teori? 
Kanskje utdanningene du ser på og prøver på ikke passer? 
Har du prøvd medisinering? Ser andre foreslår sobril, men det finnes mange andre typer antidepressiva som har virkning på angst også. 

Og man kan aldri sammenligne seg med andre, spesielt ikke med helt andre diagnoser... 

Anonymkode: aa188...bfb

[Michaelhe]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2023 den 17.46):

Det har jeg og jeg har noen tanker om det.

Det jeg har lært på egenhånd har hatt en klar funksjon. Et eksempel: Jeg ønsker roser i hagen. Da må jeg finne ut hvilke  roser som overlever i Norge. Og da oppdager jeg at vi har klimasoner og må finne ut hvilke typer som trives i min klimasone. Deretter må jeg bestemme meg for hva jeg liker innenfor mine valgmuligheter. Og til slutt: Hvor får jeg tak i disse rosene? Hele prosessen er relativt kort og har et konkret mål.

Jeg lærte meg selv tysk i 2 måneder da jeg var 14 år gammel. Jeg lyttet, leste og sang sanger. Jeg kan i dag følge handlingen i kortfilmer på tysk uten undertekst og kunne gjenfortelle det jeg har sett, med unntak av enkeltord. 

Jeg er også i stand til å jobbe mot et mål over tid. Jeg har klart å spare opp egenkapital i et lavinntektsyrke uten overtidsmuligheter eller bonus og samtidig bodd med en som har vært uten fast jobb største delen av tiden. Men det har også vært et helt konkret mål jeg har jobbet mot.

Skolen føles meningsløs og abstrakt. Og at jeg skal lære noe "bare fordi". Undervisningen og karaktersettingen har alltid opplevdes som tilfeldig og som om det ligger noe usagt i luften som jeg ikke får tak i. 

Jeg har også opplevd mobbing som gjør at jeg er redd for å dumme meg ut. Akkurat det takler jeg greit utenom skolesammenheng. På skolen får jeg jo bevis (karakter) på hvor dum jeg er eller hvor god jeg er til å fake intelligens frem til neste prøve. 

TS

Anonymkode: a82b6...244

På daria.no finner du følge oppsummering av deler av henrik ibsens liv. 

"Våren 1850 drog til Kristiania (Oslo).

Studenteksamen høsten 1850, dårlig resultat.

Strøk i 2 fag og fikk middelmådig karakter i norsk stil.

Bestemte seg for å livnære seg som forfatter og tok ikke eksamen en gang til.

Fram til 1864 skrev han flere skuespill."

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Men har du vurdert muligheten for at utdanning rett å slett ikke passer for deg, og at du kanskje heller i så fall burde vurdere en praktisk utdanning uten mye teori? 
Kanskje utdanningene du ser på og prøver på ikke passer? 
Har du prøvd medisinering? Ser andre foreslår sobril, men det finnes mange andre typer antidepressiva som har virkning på angst også. 

Og man kan aldri sammenligne seg med andre, spesielt ikke med helt andre diagnoser... 

Anonymkode: aa188...bfb

Jeg har vurdert å gå en praktisk vei, men det eneste jeg har jobbet med er mennesker og det vil jeg absolutt ikke jobbe med videre fordi arbeidsforholdene er stort sett rævva.

Det er ingenting som fenger i de praktiske retningene. Jeg har lest om mye forskjellig som jeg kanskje, muligens kunne vurdert å prøve. Men jeg kommer bare så langt når jeg ikke får sett hva det egentlig dreier seg om med egne øyne. Jeg får ikke noen opplevelse av hvordan det er uten å faktisk ha vært på en arbeidsplass innenfor det yrket jeg vurderer. Og jeg har søkt på ufaglærte jobber innen lager for å se om jeg kommer til arbeidsplasser med et fag jeg kunne tenkt meg å vite mer om, men jeg kommer ikke på intervju en gang. Og jeg har sendt mange søknader. 

Jeg har spurt om hjelp til å se over søknader og lest på nettet for å få tips, men her opplever jeg også at det ligger noe usagt i luften. Som om jeg får noen få prosent av puslespillbrikkene og må lage resten selv, men jeg vet ikke hvordan. Det er noe her jeg ikke skjønner. 

TS

Anonymkode: a82b6...244

[AnonymBruker]

Når grunnen til at du ikke klarer å jobbe eller studere er at du er for syk, må du umiddelbart søke aap. For hvert kalenderår du går arbeidsledig synker beregningsgrunnlaget ditt for stønader, og du får mindre penger. Ideelt sett skulle du ikke sagt opp, men fått sykemelding av legen fordi du ikke mestrer jobben pga psyken din.  Snakk med legen!

Anonymkode: 938ec...e72