Ensom

[Gjest Fast bruker i.i.]

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette,

men jeg føler likevel behov for å skrive det ned bare for å få det ut av systemet på en eller annen måte.

Jeg er ikke ute etter å høre hva jeg kan gjøre med det for jeg har prøvd og jeg kommer ikke noe sted uansett hvor mye jeg forsøker.

So here it goes.....

Lørdags kveld og jeg sitter her alene. Igjen.

Som alle andre lørdager dette året, forrige år og året før det. Som alle lørdager gjennom nesten hele mitt liv.

Som alle dager generelt.

Jeg kan ikke huske lenger hvordan det var å ha venner og ha noen å ringe, noen å gå til, noen å ta med meg på kino, noen å lage mat sammen med, noen å gråte til, noen å snakke om overfladisk tull med.

Fjorten år var jeg sist gang jeg hadde venner.

Og da hadde jeg bare venner i et år, for vi flyttet til en annen by og der fikk jeg ikke venner.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hver dag går jeg gjennom skolen og ingen tar kontakt med meg, sier ikke hei omtrent, og ingen er interesserte i å jobbe med meg når det er gruppearbeid selv om jeg vet og de vet at jeg er sterk faglig.

Er så vondt å ikke vite hva som er galt med meg!

Hva gjør jeg galt?

Er jeg ikke pen nok?

Er jeg ikke snill nok?

Er jeg ikke morsom nok?

Er jeg ikke smart nok?

Er jeg ikke hyggelig nok?

Er jeg ikke imøtekommende nok?

Jeg er den jeg er og det er aldri nok.....

Etter alle disse årene alene så sliter jeg med angst, andre psykiske problemer, ekstrem rødming og veldig lav selvtillit.

Problemene bare baller seg på og det har de gjort siden jeg var fjorten.

Det gjør ikke ensomheten noe enklere å beherske heller.

Snakket med en fyr på nettet i dag som sa at han hadde lyst til å snakke med meg i kveld siden jeg var så ensom.

En halvtime seinere stikker han ut for da hadde han bedt med seg en fyr på et utested...

Ensomhet er det vondeste som finnes......

[Gjest Mito24]

Du vil sikkert få mange ubrukelige klemmer og lignende som svar her, men sannheten er enkel: du må ta initativ selv. Ellers vil situasjonen din forbli uforandret.

[Gjest Gjesta]

Jeg skjønner at det er tøft og leit å være ensom,men som Mito sier så kommer ikke denne situasjonen til å bedre seg før du tar initiativ selv.Og desto lengre tid det tar,desto vanskeligere blir det.

Slutt å fokuser på hva som er galt med deg og fokuser på dine positive sider istedet. Bare det tror jeg du kommer langt med

[Gjest Gjest]

Kanskje det som mangler er enkle initiativ fra din side til andre?

Jeg mener, hvis du spør noen som du har snakket med, og tåler avslag (ikke alltid folk kan..) og prøver igjen og igjen med en telefon, sms, eller i prat med dem, så vil noen si ja til slutt da.

Man kan ikke begynne en relasjon med å gå på kino, det blir for voldsomt. Men start i det små, noen kommentarer, en prat også går det videre av seg selv. Man må være tålmodig, og ikke vise at man er desperat (men det er kanskje vanskelig når man føler seg ensom, for da virker alle følesler mye sterkere enn ellers).

Jeg har motsatt "problem" av deg: jeg har nok av folk som spør om jeg vil være med på fest, middag eller en kopp te, men jeg ønsker å være i fred alene og pusle med mitt hjemme.

Av og til er jeg sosial fordi jeg må eller fordi jeg bør eller fordi jeg må opprettholde det sosiale nettverket.

Mitt tips til deg er at du forsøker å se noen lyspunkter og sysler som får deg til å tenke på litt andre ting enn ingenting.

Hvis du treffer noen mennesker i din hverdag bør du kanskje bygge litt videre på dem?

Det eneste jeg vet er at man må jobbe for absolutt alt her i verden, også bekjentskaper!

[Gjest !BettyBoob!]

Er jeg ikke imøtekommende nok?

Kan være der det ligger.

[Gjest Manic]

Du kan gjerne sende meg en pm

Jeg bor i oslo-området og kjenner ikke så mange her

[Gjest gjest1]

Har du noen interesser eller hobbyer? Kanskje det finnes et kurs, en klubb, gruppe eller lignende i ditt nærområde. Dette er en glimrende måte å møte andre med felles interesser på.

[Gjest Gjest]

Hawkeye og Moti og Manic sier mye bra her

Lykke til

[Mette]

Hei

Nå vat jeg ikke hvor gammel du er, men Røde Kors har et opplegg som heter Kors på halsen Det er en flott tjeneste for barn og ungdom. Kors på halsen skal fungere på samme måte som Røde Kors-telefonen, fokus ligger i dialogen. Hit kan barn og unge anonymt melde og få svar fra trygge voksne, frivillige. Alle frivillige har god opplæring i blant annet kommunikajon og jevnlig veiledning for å gjøre en god innsats.

I tillegg til melding har de diskusjonsforum og temasider.

Lykke til

Remyline Moderator

[Brunhilde]

Jeg ser at du forteller at du er sterk faglig. Videre forteller Remyline at Røde Kors har et tilbud. Hva om Røde Kors har tilbud om hjelp til lekselesing for unge innvandrere? Kunne det vært noe for deg? Du kommer ut, du er noe for noen og selvtilliten vil sannsynligvis bli større, noe som vil gjøre det lettere for deg å ta kontakt med andre...

Jeg forstå at det er trist å føle seg ensom, men er nok litt enig med Mito24, du må nok ta tak i det selv... Og du, det er ikke flaut å være ensom, det er bare litt trist.

Lykke til - kan du ikke gi oss en tilbakemelding på hvordan det går?

[Cata]

Jeg er faktisk temmelig uenig med alle dere som sier at det "bare er å ta tak i situasjonen". Det er ikke bare. Når man først er blitt den som står utenfor, er det fryktelig vanskelig å komme innenfor fordi alle andre har sine etablerte kretser. Man kan gå bort og si "hei" og veksle noen ord om vind og være, men det blir med det hvis ikke "de andre" er villige til å utvide kretsen med en til.

Man kan melde seg inn i allverdens klubber og foreninger og treffe folk. På det viset får man en god del bekjente, men skal man få venner så betinger det at det er noen der som er i en liknende situasjon og som ønsker å utvide vennekretsen. Det er ingen selvfølge.

Det betyr på ingen måte at det er noe galt med trådstarter. Jeg tror mer det er snakk om å være på feil sted til feil tid. Slik jeg forstår hovedinnlegget så er trådstarter ganske ung, og vil muligens snart begynne å studere. Og da er det det rette tidspunket for å prøve "være utadvendt" trikset, for i en ny setting og med mange nye mennesker som ennå ikke er etablert vil det være mye lettere å bli kjent med folk enn det er i en situasjon der alle har sine.

[Gjest Purple]

Enig med Cata her. Det er ikke så lett å bare gjøre noe med det.

Jeg har bodd her jeg bor nå i litt over ett år, og det er vanskelig å skaffe seg venner. Jeg har engasjert meg, og prøvd å være med på aktiviteter. Men jeg har ikke fått venner av det, bare bekjente som jeg treffer når det er noe organisert gjennom vår felles aktivitet.

Det er ikke lett å være den som kommer ny et sted. "Alle andre" har sine venner, og har ofte ikke behov for flere. Og da vil man ikke trenge seg på. Det er vanskelig å ta initiativ selv hele tiden. Og jo lenger tid det tar, jo verre blir det. Man blir liksom bare stående samme sted, og klarer ikke å komme seg videre.

Det er ikke lett...

[Brunhilde]

Jeg er faktisk temmelig uenig med alle dere som sier at det "bare er å ta tak i situasjonen". Det er ikke bare. Når man først er blitt den som står utenfor, er det fryktelig vanskelig å komme innenfor fordi alle andre har sine etablerte kretser. Man kan gå bort og si "hei" og veksle noen ord om vind og være, men det blir med det hvis ikke "de andre" er villige til å utvide kretsen med en til.

←

Enig med Cata her. Det er ikke så lett å bare gjøre noe med det.

Jeg har bodd her jeg bor nå i litt over ett år, og det er vanskelig å skaffe seg venner. Jeg har engasjert meg, og prøvd å være med på aktiviteter. Men jeg har ikke fått venner av det, bare bekjente som jeg treffer når det er noe organisert gjennom vår felles aktivitet.

Det er ikke lett...

←

Jeg har kuttet fra begge sitatene, og jeg beklager hvis jeg i innlegget mitt ga inntrykk av at jeg tror det er lett å komme ut av ensomhet. Det tror jeg ikke! Jeg prøvde bare å komme med forslag til noe jeg tenkte kunne hjelpe, jeg hadde absolutt ikke til hensikt å bagatellisere noe som er et stort problem for trådstarter og beklager igjen hvis jeg kunne oppfattes slik.

[Gjest En annen fast bruker i.i.]

Jeg vet godt hvordan du føler det!

Jeg er også fryktelig ensom. Men for min del heldigvis bare på skolen.

Jeg har samboer som jeg har det fantastisk med, og eller mange venner og kolleager som jeg finner på mye med.

Men på skolen har jeg ingen (høyskole). Og da mener jeg virkelig ingen. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk til - jeg har fått der i 2,5 år nå. Jeg har jo ellers mange venner og blir sett på som både omgjengelig og grei. men på skolen har jeg altså ikke klart å finne meg noen.

Jeg har ingen å sitte med på forelesninger, ingen å snakke med i pausen, ingen å spise lunch med, ingen å spørre om hjelp og jobbe sammen med...vel, du skjønner. Dette blir bare et større og større problem for meg. Jeg er i utgangspunktet svært skoleflink, men nå har jeg store problemer med å gå på skolen. Det er så fælt å føle seg så alene, og det er så fælt å være alene og vite at alle andre ser at der sitter hun der alene igjen.. Jeg sjangler meg gjennom studiet - men vet resultatet hadde blitt så mye bedre om jeg hadde hatt noen venner på skolen.

Har i det siste prøvd å gjøre noe med problemet, men jeg får det virkelig ikke til.

Dere som skriver at en selv må ta initiativet - dere kan virkelig aldri ha følt hvordan det er å være ensom. Det er ikke lett å gå bort til noen en aldri har snakket med før og veksle noen ord. Jeg aner ikke hva jeg skal si til folk jeg ikke kjenner fra før av. Og nå har vi gått på skolen så lenge at jeg er vel blitt stemplet som hun ensomme. Jeg synes ikke folk er spesielt flinke til å ta signaler, og til å la folk få være med i gjengen. Det må da være mulig å ta signalene mine hvis jeg først snakker til noe uten at jeg skal måtte stave ut JEG ER ENSOM. KAN JEG FÅ VÆRE MED DERE?

Men altså - jeg har prøvd i det siste. Jeg har søkt om medlemskap i flere av studentorganisasjonene på skolen, men jeg har ikke fått være med i noen av dem. De har heller gått venner. Det gjør meg så sint! Mange sitter i allverdens organisasjoner og styrer, og venners venners opplegg gjør at de bare tar med sine "egne".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det sliter virkelig på meg, og all sympati til deg. Jeg er heldig som "bare" er ensom på skolen. For meg er det mer enn nok. Det har ødelagt mye av mitt selvbilde.

Jeg ønsker deg lykke til. Det er jo ikke helt tussete det som de andre skriver her, om at en må ta initiativ selv. En kan ikke vente til andre skal komme bort å trekke deg med på noe, da kan en vente i evigheter.

Men jeg skjønner det. Det er vanskelig. Det er tøft. Det er skummelt. Men jeg håper du kommer deg gjennom dette.

[Shagya]

Hva med å registrere deg på et nettside, som f.eks Blink, finnenvenn.no eller lignende ?

Vet om flere, inkl meg selv som har hatt stort hell med det.

Men, husk at du også må ta kontakt med andre....

Endret 22. januar 2006 av Shagya

[Nita]

Jeg vet godt hvordan du føler det!

Jeg er også fryktelig ensom. Men for min del heldigvis bare på skolen.

Jeg har samboer som jeg har det fantastisk med, og eller mange venner og kolleager som jeg finner på mye med.

Men på skolen har jeg ingen (høyskole). Og da mener jeg virkelig ingen. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk til - jeg har fått der i 2,5 år nå. Jeg har jo ellers mange venner og blir sett på som både omgjengelig og grei. men på skolen har jeg altså ikke klart å finne meg noen.

Jeg har ingen å sitte med på forelesninger, ingen å snakke med i pausen, ingen å spise lunch med, ingen å spørre om hjelp og jobbe sammen med...vel, du skjønner. Dette blir bare et større og større problem for meg. Jeg er i utgangspunktet svært skoleflink, men nå har jeg store problemer med å gå på skolen. Det er så fælt å føle seg så alene, og det er så fælt å være alene og vite at alle andre ser at der sitter hun der alene igjen.. Jeg sjangler meg gjennom studiet - men vet resultatet hadde blitt så mye bedre om jeg hadde hatt noen venner på skolen.

Har i det siste prøvd å gjøre noe med problemet, men jeg får det virkelig ikke til.

Dere som skriver at en selv må ta initiativet - dere kan virkelig aldri ha følt hvordan det er å være ensom. Det er ikke lett å gå bort til noen en aldri har snakket med før og veksle noen ord. Jeg aner ikke hva jeg skal si til folk jeg ikke kjenner fra før av. Og nå har vi gått på skolen så lenge at jeg er vel blitt stemplet som hun ensomme. Jeg synes ikke folk er spesielt flinke til å ta signaler, og til å la folk få være med i gjengen. Det må da være mulig å ta signalene mine hvis jeg først snakker til noe uten at jeg skal måtte stave ut JEG ER ENSOM. KAN JEG FÅ VÆRE MED DERE?

Men altså - jeg har prøvd i det siste. Jeg har søkt om medlemskap i flere av studentorganisasjonene på skolen, men jeg har ikke fått være med i noen av dem. De har heller gått venner. Det gjør meg så sint! Mange sitter i allverdens organisasjoner og styrer, og venners venners opplegg gjør at de bare tar med sine "egne".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det sliter virkelig på meg, og all sympati til deg. Jeg er heldig som "bare" er ensom på skolen. For meg er det mer enn nok. Det har ødelagt mye av mitt selvbilde.

Jeg ønsker deg lykke til. Det er jo ikke helt tussete det som de andre skriver her, om at en må ta initiativ selv. En kan ikke vente til andre skal komme bort å trekke deg med på noe, da kan en vente i evigheter.

Men jeg skjønner det. Det er vanskelig. Det er tøft. Det er skummelt. Men jeg håper du kommer deg gjennom dette.

←

Nå er det et par år siden jeg gikk på høgskole, men skal det ikke finnes en slags sosialrådgiver eller noe lignende? Det kunne jo da vært en ide å snakke med denne om dette, det kan jo være andre i lignende situasjon som deg. Du vet felles sorg, felles glede....så kanskje du kan hjelpe noen som kan hjelpe deg

[Gjest Trådstarter - fast bruker i.i.]

Takk for svar fra dere alle sammen.

Noen av dere nevner at det kanskje er intiativ fra meg som mangler, men det er faktisk ikke så enkelt som det. Intiativ skaper ikke venner. Jeg har masse intiativ. De menneskene jeg har møtt opp gjennom årene har jeg ofte spurt om de vil finne på noe sammen med meg, og de har vært imøtekommende. Tatt imot nummeret mitt og lovet å ringe eller sende melding. Ingenting skjer. Tar jeg kontakt med dem så kan det hende at vi avtaler, hvis jeg er heldig, men så kommer det alltid opp noe. De blir tilfeldigvis syke, skulle noe annet men har mistet nummeret mitt/har ikke hatt nettforbindelse slik at de ikke har kunnet gitt beskjed. Det er alltid et eller annet. Og da kommer jeg til slutt til et punkt hvor jeg gjennomskuer at det er bare unnskyldninger alt sammen.

Jeg kan ikke bare ta intiativ og så kommer de løpende for å være venner med meg. De fleste har allerede nok av venner og er lite villige til å slippe inn en til. De har sine egne venner å gå ut med, se på film med, snakke med, hvorfor skulle de bry seg med å inkludere en til bare fordi hun tar intiativ? Jeg kunne ønske at jeg bare kunne ta intiativ og at det ville ordnet seg, men det gjør dessverre ikke det. Alle har nok med sitt og sine.

Cata, Purple og "en annen fast bruker i.i.", takk for innleggene deres når det gjaldt dette.

Kan være der det ligger.

←

Skal jeg være helt ærlig så tror jeg ikke det er fordi jeg er lite imøtekommende, for imøtekommende er jeg av natur.

Du kan gjerne sende meg en pm

Jeg bor i oslo-området og kjenner ikke så mange her

←

Så snilt Jeg bor dessverre ganske så langt unna deg dog..

Nå vat jeg ikke hvor gammel du er, men Røde Kors har et opplegg som heter Kors på halsen Det er en flott tjeneste for barn og ungdom. Kors på halsen skal fungere på samme måte som Røde Kors-telefonen, fokus ligger i dialogen. Hit kan barn og unge anonymt melde og få svar fra trygge voksne, frivillige. Alle frivillige har god opplæring i blant annet kommunikajon og jevnlig veiledning for å gjøre en god innsats.

I tillegg til melding har de diskusjonsforum og temasider.

←

Takk for tips Remyline. Kanskje jeg skal se på det der.

Jeg ser at du forteller at du er sterk faglig. Videre forteller Remyline at Røde Kors har et tilbud. Hva om Røde Kors har tilbud om hjelp til lekselesing for unge innvandrere? Kunne det vært noe for deg?

Jeg forstå at det er trist å føle seg ensom, men er nok litt enig med Mito24, du må nok ta tak i det selv... Og du, det er ikke flaut å være ensom, det er bare litt trist.

Lykke til - kan du ikke gi oss en tilbakemelding på hvordan det går?

←

Ja, jeg er klar over at jeg må ta tak i det selv. Men hva når jeg tar tak i det selv og ikke det nytter? Som allerede nevnt, folk må jo være villige til å bli kjent med meg også, noe det virker som om ingen har lyst til..

Jeg er sterk faglig, men jeg hadde ikke unnet noen å ha meg som lærer. Jeg er ikke flink til å lære bort, roter det ofte til og er i tilegg veldig sjenert.

Hvis dere er interesserte så kan jeg såklart gi en tilbakemelding på hvordan det går, er bare koselig det.

Man kan melde seg inn i allverdens klubber og foreninger og treffe folk. På det viset får man en god del bekjente, men skal man få venner så betinger det at det er noen der som er i en liknende situasjon og som ønsker å utvide vennekretsen. Det er ingen selvfølge.

Det betyr på ingen måte at det er noe galt med trådstarter. Jeg tror mer det er snakk om å være på feil sted til feil tid. Slik jeg forstår hovedinnlegget så er trådstarter ganske ung, og vil muligens snart begynne å studere. Og da er det det rette tidspunket for å prøve "være utadvendt" trikset, for i en ny setting og med mange nye mennesker som ennå ikke er etablert vil det være mye lettere å bli kjent med folk enn det er i en situasjon der alle har sine.

←

Det er akkurat slik jeg føler det Cata, som du beskrev i det øverste avsnittet der. Jeg kan melde meg inn i hundrevis av klubber og treffe folk, men de må også ha et ønske om å utvide vennekretsen og være mottagelig for å ta inn mennesker i deres krets. Veldig få mennesker jeg har møtt er slik. Alle har nok med seg og sitt og sine.

Jeg er ung ja og skal mest sannsynligvis begynne å studere til neste år. Jeg har hørt før at alt blir så mye bedre når man kommer seg ut av vidregående og begynner å studere. At folk blir mer modne og intiativrike. Jeg vet ærlig talt ikke, jeg må si at jeg ikke har de store forhåpningene. Men jeg skal såklart gjøre mitt beste ut av det.

Og jo lenger tid det tar, jo verre blir det. Man blir liksom bare stående samme sted, og klarer ikke å komme seg videre.

←

Veldig enig med deg Purple. Vanskelig å komme seg videre..

Jeg vet godt hvordan du føler det!

Jeg er også fryktelig ensom. Men for min del heldigvis bare på skolen.

Synd å høre at du har det på samme måte som meg. Du sier du bare har det slik på skolen, men det er mer enn nok. Ensomhet er grusomt og det blir veldig merkbart i skolesammenheng hvor de fleste henger sammen og snakker sammen. De fleste har noen å jobbe med når det er tid for gruppearbeid, de fleste har noen å sitte med i lunsjen, og da er det grusomt å bli sittende der alene uten noen. Det blir veldig tydelig også, man blir fort sett på den som sitter alene. Den som er utenfor fellesskapet.

Ønsker deg masse lykke til og håper du klarer å komme deg ut av det du også!

Hva med å registrere deg på et nettside, som f.eks Blink, finnenvenn.no eller lignende ?

Vet om flere, inkl meg selv som har hatt stort hell med det.

Men, husk at du også må ta kontakt med andre....

←

Jeg har profil flere steder allerede, blandt annet på Blink. Tar ofte kontakt med andre, mye dødtid å slå ihjel. Men folk er gjerne veldig korte og sier ikke mye..

Igjen, takk for alle svar. Fint å ha KG inniblandt

[Saeria]

Kjenner meg litt igjen selv. Jeg har imidlertid mange bekjente på skolen, og det er alltid noen som vil samarbeide med meg. Noe av det skyldes nok at enkelte har en oppfatning av at jeg er veldig skoleflink og kan dra nytte av det. Men det gjelder ikke alle da.

Hjemme har jeg ikke så mange venner/bekjente. Ingen jenter faktisk. Har noen guttevenner da, og samboern.

Det er ikke lett å finne nye venner. Det er som tidligere nevnt ikke så ofte det åpnes for nye folk inn i allerede godt etablerte vennekretser. Jeg håper nok at jeg finner noen jeg kan bli venner med når jeg begynner på HiB til høsten.

For det meste trives jeg slik som jeg har det, men enkelte ganger hadde det vært fint å ha ei venninne etter skoletid også.

KG er også et fint fristed å lufte det en måtte ha av tanker og bekymringer. Her har jeg mange nettvenninner, noen har jeg truffet, som kan trø til med litt gode ord en gang i blant.