Spilleavhengig tenåring

[AnonymBruker]

Refreng skrev (3 minutter siden):

Har han venner?

Ja, men de treffes sjelden fysisk. Han hadde besøk to-tre ganger i løpet av hele sommeren. Og hang vel med venner et par tre ganger utenom også. Er usikker på om han har fått nye venner på skolen nå (ingen av de gamle vennene hans går på samme vgs som han) så de siste ukene har han virket enda mer ensom.

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

[AnonymBruker]

Jeg var selv en «spillavhengig» tenåring. Det var min interesse, data og it teknologi var min største interesse. 
 

mine foreldre skulle fikse dette, og skrudd av internettet. 
 

Nå skal jeg legge til at mine foreldre og meg hadde mange problemer fra før. Blant annet alkohol misbruk osv. 

 

Men internettet som ble stengt av fikk meg til å flytte ut som 16 årig, har ikke noe kontakt med foreldrene mine i dag, små 10 år seinere. 
 

vanskelig situasjon, håper dere kan fikse dette med dialog og ikke ultimatum / tvang. 

Anonymkode: 03cae...09d

[Baktus2024]

sønner bør ha farsfigurer...som oppdrar sønnen til å bli mann... min tanke om det...

[AnonymBruker]

c_buk skrev (3 minutter siden):

Det er stor forskjell på å være voksen gamer og å være gamer i dannelsesårene og årene når kropp og hjerne er i vekst. Det er ufattelig viktig å ikke være negativ til at dette er en viktig del av hans liv. Det medfører bare mer konflikt i relasjonen.

Men, det er særdeles viktig å ha andre opplevelser og inntrykk enn kun én aktivitet i den alderen. Det er da man utvikler interesser og ferdigheter som man tar med seg videre.

Har stor tro på å spille på laget hans og snakke om hvorfor det er viktig med også andre uttrykk. I tillegg til at han selvsagt bør få følge sin lidenskap. Jeg kan love én ting. Om du går hardt ut mot hans gaming, vil du ikke nå gjennom med beskjeden. Og å kutte ut internett mesteparten av dagen er vel like konstruktivt som å løpe ned på fotballbanen og sparke bort ballen etter 2 timer spilling.

Mvh tidligere tenåringsgamer som endte opp som et noenlunde fungerende menneske.

Takk for konstruktivt svar. Du har forstått bekymringen min.

Faren hans, altså min eks, satt også og gamet bort ungdomsårene. Han gamer fortsatt en gang i blant, i perioder mer enn andre. Som jeg nevnte lenger opp så var gamingen en av grunnene til at jeg gikk ut av forholdet. Så han virker helt ok med at sønnen vår gamer i såpass stor grad som han gjør. Og selv om jeg aldri har vært noen gamer, så skjønner jeg jo at det er gøy, kjekt og innimellom sosialt. Man lærer strategi, koordinering, osv. 

Jeg er altså bekymret for den avhengigheten det skaper. Man vet jo hva skjermavhengighet gjør med hjernen. Antagelig utskilles det store mengder dopamin mens man spiller. Det gjør jo at ALT annet blir mindre interessant, da hjernen ikke utskiller lykkehormoner på samme vis.

Jeg har prøvd å snakke med sønnen min om dette med de begrensede kunnskaper jeg har om emnet, men føler ikke jeg når frem. Har aldri vært inne på tanken om tvang/straff, altså slå av nettet eller holde igjen lommepenger. Derfor søker jeg råd her, i tilfelle noen har noen gode tips og råd.

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

[AnonymBruker]

Baktus skrev (1 minutt siden):

sønner bør ha farsfigurer...som oppdrar sønnen til å bli mann... min tanke om det...

Sønnen min har bodd 50/50 hos meg og far frem til han begynte på vgs nå i høst. Nå bor han kun hos meg. Eksen min er også en gamer, og spilte bort ungdomstida si. 

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg var selv en «spillavhengig» tenåring. Det var min interesse, data og it teknologi var min største interesse. 
 

mine foreldre skulle fikse dette, og skrudd av internettet. 
 

Nå skal jeg legge til at mine foreldre og meg hadde mange problemer fra før. Blant annet alkohol misbruk osv. 

 

Men internettet som ble stengt av fikk meg til å flytte ut som 16 årig, har ikke noe kontakt med foreldrene mine i dag, små 10 år seinere. 
 

vanskelig situasjon, håper dere kan fikse dette med dialog og ikke ultimatum / tvang. 

Anonymkode: 03cae...09d

Ja det virker ikke som noen god løsning å bare skru av nettet. Og er ikke noe jeg har vurdert. Hvordan gikk det med deg etter at du flytta ut? Klarte du å regulere spillingen sånn at det ikke gikk utover andre ting?

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

[c_buk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for konstruktivt svar. Du har forstått bekymringen min.

Faren hans, altså min eks, satt også og gamet bort ungdomsårene. Han gamer fortsatt en gang i blant, i perioder mer enn andre. Som jeg nevnte lenger opp så var gamingen en av grunnene til at jeg gikk ut av forholdet. Så han virker helt ok med at sønnen vår gamer i såpass stor grad som han gjør. Og selv om jeg aldri har vært noen gamer, så skjønner jeg jo at det er gøy, kjekt og innimellom sosialt. Man lærer strategi, koordinering, osv. 

Jeg er altså bekymret for den avhengigheten det skaper. Man vet jo hva skjermavhengighet gjør med hjernen. Antagelig utskilles det store mengder dopamin mens man spiller. Det gjør jo at ALT annet blir mindre interessant, da hjernen ikke utskiller lykkehormoner på samme vis.

Jeg har prøvd å snakke med sønnen min om dette med de begrensede kunnskaper jeg har om emnet, men føler ikke jeg når frem. Har aldri vært inne på tanken om tvang/straff, altså slå av nettet eller holde igjen lommepenger. Derfor søker jeg råd her, i tilfelle noen har noen gode tips og råd.

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

Noen god løsning har jeg kanskje ikke. Men kanskje en slags trøst. Mange av oss som gamet i tenårene fikk andre interesser over de neste årene. Selv utviklet jeg andre interesser i løpet av VGS som gjorde at jeg fikk et sunnere forhold til gaming. Idag er det en hobby jeg bruker tid til av og til. Men langt fra en dominerende del av livet mitt. Og mange av oss som har roet ned gamlingen har det som et fint sosialt verktøy i et hektisk voksenliv. De gangene jeg samler meg digitalt med gamle venner er sjeldne høydepunkter.

De som ikke kom seg ut av boblen klarte seg stort sett fint, men har non hatt noen ekstra utfordringer i ulike settinger. Det kan jo i like stor grad skyldes personlighet. Men det er mange viktige deler av det å bli voksen, som man går glipp av. Det er sikkert ufattelig vanskelig å nå gjennom med budskapet, men jeg tror at å ha slike samtaler med tenåringen over tid kan ha innvirkning. Vise forståelse for at man forstår at det er gøy og altoppslukende, men at man trenger ulike inntrykk for å finne seg selv. Og legge vekt på at dette ikke er en side ved han du ønsker at skal bli borte. Mange gamer føler seg nok misforstått av foreldre og at foreldrene kun ser det negative i det. Og da når man vanskelig inn med budskap.

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja det virker ikke som noen god løsning å bare skru av nettet. Og er ikke noe jeg har vurdert. Hvordan gikk det med deg etter at du flytta ut? Klarte du å regulere spillingen sånn at det ikke gikk utover andre ting?

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

Jeg er ikke en veldig sosial person av meg. Fortsatte med spilling og koding. 
Fikk meg en jobb jeg likte, og har jobbet min vei opp til en stilling jeg elsker.

Fant meg en dame via spillingen. Vi ble gift og har barn sammen nå. 
 

Spiller litt minecraft med sønnen min når sjansen byr seg.

Anonymkode: 03cae...09d

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon, etter jeg stoppet å game begynte jeg å drikke og røyke stort sett hver dag med venner

Gaming er ikke så ille

Anonymkode: 69758...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja det virker ikke som noen god løsning å bare skru av nettet. Og er ikke noe jeg har vurdert. Hvordan gikk det med deg etter at du flytta ut? Klarte du å regulere spillingen sånn at det ikke gikk utover andre ting?

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

??? Fyren er jo på skolen med venner og han avslutter spille for diverse oppgaver som du ber han om. Jeg synes det burde holde for deg. La nå gutten være 16 år

 

Hilsen 30 åring som fortsatt gamer og som begynner på masterutdanning neste år

Anonymkode: d7966...0c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei, 

Sønnen min på 16 sitter og gamer fra han kommer hjem fra skolen til han går og legger seg i 22-tida. 
Han er oppom og spiser middag, og gjør innimellom plikter som å ta ut søppelet, skifte på senga si og pante tomflasker etc. når han får beskjed om det.

Jeg som mamma kjenner meg ganske fortvilet i møte med det som er en spilleavhengig tenåring. Dette har utviklet seg gradvis, og hos faren har det vært fri flyt. (Faren er også en gamer, en av grunnene til at det ble slutt mellom oss). Nå bor sønnen min 100% hos meg, og det er nå jeg ser hvor mye gamingen har overtatt livet hans. Ingenting er interessant, han gidder ikke noe. Trening, hobbyer, treffe venner, sykkeltur, kino, lage noe godt på kjøkkenet, sitte og se på tv med oss, ferieturer, klatring…uansett hva jeg foreslår er det nei, kjedelig/gidder ikke. 
Han er slapp og trøtt, og lett overvektig. Jeg kjenner nesten ikke igjen den aktive, glade, solbrune og travle gutten han var for noen år siden. 
Om jeg snakker om å redusere spillingen, komme seg i aktivitet eller gjøre noe annet, blir han sint. 
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe dette an, for jeg synes det er så ufattelig trist at en i utgangspunktet frisk og sunn gutt skal sitte og visne (bokstavelig talt!) foran en skjerm. 
Når han ikke gamer sitter han på tiktok og lignende.
Du som har erfaring med dette fra den ene eller andre siden- hva gjør man? Ingenting? Håper han tar til fornuft og finner andre interesser? 

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

Jeg satte krav til minimum en fysisk aktivitet i uka. Det ble en aktivitet med 3 dager. Han fikk beskjed om å velge selv,  eller at jeg valgte noe. Alternativet var å hive hele gaming utstyret ut døra. Men jeg begrunnet det med at hans unge kropp begynte å ligne en 80år gammel krokete mann. Satte grenser på at plikter går foran spilling. Det samme med selskaper, som feks bursdager, bryllup osv,  og at noe heter leggetid. Utover det, så skulle jeg ikke blande,  meg så lenge han fulgte reglene. 

Vi snakket om spillavhengighet, og at han har det, om han ikke klarer å gjøre andre ting, eller tenke på andre ting. 

En sommer gikk det mye i spilling nesten døgnet rundt. Så kom høsten og oppdaget å ha mistet en hel sommer. En dag kommer han med alt spill utsyret ut i gangen. Jeg lurte på hva han skulle.  Jeg er spilleavhengig, så jeg har solgt alt,  kommer en fyr og henter det nå.

Det gikk en stund ca 8mnd.  Kjøpte seg nytt ustyr, hadde fått seg jobb, så brukte egne penger. Innen ett år, kom han frem til å fortsatt ha samme problem og solgte en gang til.  

Nesten ett år senere, så kjøpte han en gaming laptop, fordi det ikke var like gøy. Og da klarte han å holde seg til noen dager , med  spille litt med kompiser. 

Så poenget mitt. Rydd opp i hodet hans, på hva som er må ting. Og hva spilleavhengighet er og hva det fører til. La han tygge og modne litt iht det.

Å gå inn å bare nekte spilling, da ender du opp med å være kjip,  og han har ikke lært noen ting. Også er det viktig at han finner ut om han er spilleavhengig selv, for å kjenne igjen det.  Men han må vite hva det er

Anonymkode: ec9df...df6

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler deres erfaring. Det hjelper. Jeg har fått litt å tygge på☺️

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

[AnonymBruker]

Hva tenker sønnen din da?

Svarer han på når du snakker med han om spillavhengighet? Snakker dere om den digitale verden? 
Er han interessert i å finne seg kjæreste? Snakker dere i det hele tatt sammen?

 

Ut ifra innlegget ditt, så synes jeg at du har bestemt deg for at sønnen din er som faren sin, avhengig av gaming. Du likte det ikke med faren hans, derav liker du ikke det sønnen din holder på med.

 

Først og fremst, du har fullt lov som mor, å være bekymret for hans fysiske helse, og det henger jo sammen med det psykiske, også kan du gjøre som en anonym over her, sette ett krav til 1 fysisk akivitet må gjøres så lenge han bor under ditt tak.

Men ellers så synes jeg at du skal være steike fornøyd med at sønnen din gjør pliktene sine, og er oppgående. Svært mange tenåringer gjør ingenting av dette, og de sitter bare på tiktok eller instagram og glor. 

Jeg vil heller at mine barn er på PCen og SPILLER, for det betyr at de gjør noe aktivt, kontra å sitte og scrolle og se på noe som ikke får hjernen til å bruke kapasitet. 

 

Anonymkode: 2de25...f76

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Han både spiller med andre og spiller alene. Hører jo at han har det gøy når han spiller med venner. Og jeg tenker at det er helt greit at han gamer med andre og har det kjekt, problemet er at gamingen har tatt helt overhånd, og han klarer nesten ikke løsrive seg fra skjermen. Selv når ingen andre er pålogget så sitter han der og spiller for seg selv og venter på at andre skal komme på. Men de andre er gjerne ute med venner eller på besøk hos kjæresten eller på jobb.

Jeg har vist interesse for spillene og spurt hva det går i osv. Han liker å fortelle om det. Jeg tvinger han aldri til å avslutte et spill midt i. Om han er midt i en runde så gir jeg beskjed om at han kan gjøre "sånn og sånn" når runden er over. Det bruker å fungere greit. 

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

Hvilke spill er det han spiller?

Anonymkode: 2e723...125

[Sunshade83]

AnonymBruker skrev (På 8.9.2023 den 13.18):

Takk for svar.

Er barna dine aktive utenom?

Mamma40

Anonymkode: ddeb3...d00

Ene har det og den andre ikke. Jeg respekterer begge valgene da det viktigste er at de trives.