Gå til innhold

Datter utflyttet, ingen som bryr seg?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Har det på samme måte som deg.

Kun ett barn jeg har vært alene om og han har blitt samboer, så da kan jeg ikke komme på besøk like ofte som hvis han bodde alene.

💔

Anonymkode: 0ee35...14a

  • Hjerte 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Husk på at folk er veldig opptatte av egne barn, men å høre om andres er kjedelig. Jeg er barnløs og har aldri trykket "like" på et eneste bursdags- eller konfirmasjonsbilde på Facebook, ei heller "stolt av ferdig uteksaminert ..... (fyll inn navn)" eller "Gratulerer med fagbrev, gullungen!" etc.. Om noen har en unge som flytter ut så tenker jeg at det er fint for dem (altså begge parter). Ville aldri et øyeblikk tenkt på det som noe traumatisk, og at moren trenger trøst. .

Her i huset hadde det blitt skilsmisse hvis ikke mannens 22-åring hadde flyttet ut. Mannen synes huset er blitt tomt, men det venner han seg til.

Anonymkode: 82799...3c8

Skrevet

Helt normalt at voksne barn flytter ut, har aldri hørt om noen “kondolandse”-meldinger i forbindelse med dette. De lever jo i beste velgående 😀

Anonymkode: abf5b...b3a

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Skrevet

Trur heller du må jobbe med sorgen din. Her flyttet begge ungene nesten samtidlige. Jeg synes det var deilig. Har ikke falt meg inn at noen andre skal tenke på hvordan jeg har det. Men jeg har jo det supert😂😂

Anonymkode: 15b0d...524

  • Liker 1
Skrevet

Gruer meg❤️alltid vært oss to😳❤️blir veldig rart og tomt. Men glad jeg får ha han litt til ❤️blir slik at vær eneste dag blir enormt verdifull ❤️❤️

Anonymkode: 81c48...e8b

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 28.8.2023 den 14.55):

Sist uke fulgte min tenåring drømmen sin og flyttet ut for å gå på drømmeskolen som er langt unna. Når jeg kom hjem etter flyttingen til et tomt soverom, tomme hyller på badet og ingen iskaffe i kjøleskapet som hun liker så godt, gikk jeg rett "i dass". Har grått siden jeg kom hjem fra å ha kjørt henne til ny plass og ikke bare kjenner jeg på ensomheten at hun ikke er her, men jeg er også trist fordi hverken familie eller venner har i det hele tatt spurt hvordan det går. 

Det er nesten så jeg føler jeg overreagerer, men er det egentlig for mye å ønske at noen spør hvordan det går, for nå føler jeg at jeg må gjemme at jeg er lei meg og at det er meningen jeg bare skal være glad for henne, som jeg selvsagt også er. Vemodig er vel et bedre ord. 

Anonymkode: 0233c...b6a

Du må rett og slett ta kontakt med venner og familie og si du har sorg og det er tungt. De fleste vil tenke at din datter nå skal få et supert år, osv. Men tenker ikke på at det er sårt for deg. 
Jeg har hatt kollegaer som har hatt barn som flytter ut på skole, og jeg har tenkt at de får et fint år og ikke tenkt så mye på hvordan foreldrene takler dette. 
Helt til noen uker siden da mitt eldste barn fløy ut av redet. Det var så vondt og jeg var så spent og bekymret for om han ville trives og ikke minst på tomheten her hjemme. 
Ingen spurte meg heller.. men jeg var åpen selv og sa hvor vondt det var. 
Nå vet jeg at han trives veldig godt og har funnet seg til rette. 
Men det er fortsatt uvant og rart, og noe jeg trenger tid til å bli vant med. 
han er lærling og jobber 14 dager borte og kommer hjem i friperioden på 14 dager. Så han har ikke flyttet sånn sett, men det er jo en milepæl og en epoke dette også. 
 

Anonymkode: bc54d...2ed

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helt normalt at voksne barn flytter ut, har aldri hørt om noen “kondolandse”-meldinger i forbindelse med dette. De lever jo i beste velgående 😀

Anonymkode: abf5b...b3a

This.

  • Liker 2
Skrevet

Her var det lite forståelse å få for TS. Det er jo en stor omveltning at barnet flytter ut, eller barna hvis man har flere. Vi som bare har et barn er kanskje ekstra utsatt for det når de flytter. Det blir så totalt liksom. Synes flere burde har forståelse for at dette er vanskelig, selv om det også er normalt og naturlig. Må være lov å være menneske og ha følelser likevel. Jeg fikk nesten sammenbrudd da min sønn flyttet ut for et år siden. Det var både fordi han flyttet brått og uventet ut, og fordi forholdet jeg var i samtidig tok slutt på en veldig vond, brå og brutal måte. Jeg falt helt sammen og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Fikk lite støtte for det var som ingen skjønte meg helt. Det endte med at min ex flyttet inn med meg, og nå bor vi sammen. Vi er bare gode venner og har ikke noe parforhold. Men jeg klarte det rett og slett ikke på noen annen måte, så dette fikk store konsekvenser for meg. Har vent meg mer til at sønnen min har flyttet nå. Han bor ikke så langt unna og kommer heldigvis ofte på besøk. Så det går bedre, men dette har vært en veldig tøff og krevende tid. Skjønner deg godt TS! 

Anonymkode: e66dc...276

Skrevet

Jeg har tre som har flyttet ut, og synes bare det er deilig . Og så koselig når de kommer på besøk.

Men til dere som reagerer så sterkt; har dere ikke overhodet tenkt tanken før det skjer? Jeg skjønner at det kan komme litt brått når det er en 16åring, men uansett så har du vel visst siden i vinter at ønsket er å finne en skole langt unna, med flytting som resultat? 

Den største jobben du har som forelder er å gjøre barna i stand til å klare seg selv, og stå på egne bein. Når de klarer det, har vi som foreldre gjort vår jobb, men vi er fortsatt viktige for de unge. Og om man har et godt forhold ril sine barn så søker de råd og støtte fremover også. 

  • Liker 1
Skrevet (endret)

Jeg ville aldri tenkt på at dette var en situasjon hvor det var forventet at jeg skulle vise omsorg og medlidenhet - det er jo livets naturlige (og strengt tatt ønskelige) gang. Om noe ville jeg sendt en melding av typen Gratulerer med utflyttet barn som har tatt et nytt steg i livet - hvor går det med henne i den nye tilværelsen? En venninne som er i samme situasjon i disse dager har gledet seg, fordi hun ser at ungene er voksne og klare for det.

Alle har hendelser i livet som er store for oss, men nokså dagligdags og bagatellmessige for omgivelsene, som har sine egne hendelser å være opptatt av. Trenger man oppmerksomhet av noe slag rundt dem, må man ta initiativ til det selv.

Endret av Daria
  • Liker 3
Skrevet

Folk er heller ikke tankeleser, så hvis jeg ønsker å snakke om noe tar jeg det opp. Når sønnen dro i militæret føltes det tomt og rart og jeg savnet han mye de første ukene. Da sa jeg det til en venninne og så snakket vi om det 😊 - det var ikke verre enn det.

Anonymkode: 8c2c3...abe

  • Liker 1
Skrevet

Gratulerer 🙂. Klapp deg selv på skuldra for at du har gjennomført oppdragerrollen og skapt et selvstendig menneske som vil klare seg selv. Helt naturlig. Litt tomt hjemme i starten, men hold deg opptatt, og inviter noen på middag f.eks. Du kommer nok snart til å nyte å være alene hjemme.

Hadde vært rart om du fikk medfølende meldinger og tlf for noe som er riktig, normalt og veldig bra. Ville nesten heller vist medlidenhet med de som ikke får voksne barn til å flytte ut. Det er en større bekymring.

Anonymkode: ecc2f...fd7

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...