Datter utflyttet, ingen som bryr seg?

[AnonymBruker]

Sist uke fulgte min tenåring drømmen sin og flyttet ut for å gå på drømmeskolen som er langt unna. Når jeg kom hjem etter flyttingen til et tomt soverom, tomme hyller på badet og ingen iskaffe i kjøleskapet som hun liker så godt, gikk jeg rett "i dass". Har grått siden jeg kom hjem fra å ha kjørt henne til ny plass og ikke bare kjenner jeg på ensomheten at hun ikke er her, men jeg er også trist fordi hverken familie eller venner har i det hele tatt spurt hvordan det går. 

Det er nesten så jeg føler jeg overreagerer, men er det egentlig for mye å ønske at noen spør hvordan det går, for nå føler jeg at jeg må gjemme at jeg er lei meg og at det er meningen jeg bare skal være glad for henne, som jeg selvsagt også er. Vemodig er vel et bedre ord. 

Anonymkode: 0233c...b6a

[got2go]

Skjønner det er tungt, men dette er jo en naturlig del av det å ha barn som vokser opp. 

[AnonymBruker]

Hei. Ingen er synsk. Om du ønsker omsorg så nytter det ikke å sitte å være sur for at du ikke får det automatisk, da straffer du bare deg selv. 

Strekk ut en hånd til de du ønsker medfølelse fra, så slipper de å lure, å du å sitte å føle deg verre. 

Anonymkode: 6886d...ebd

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare ringe en venn eller søsken? «Hei! Kan jeg komme på middag til dere i dag, det ble plutselig så tomt her hjemme»

Anonymkode: 7faf1...0cf

[AnonymBruker]

Jeg tenker folk ser på det som en naturlig ting som skjer. Det er ørten foreldre som har sendt avkommet avgårde til studiesteder/militæret nå. Selv om det er en stor sak for deg personlig, så er det jo en helt vanlig ting, som titusener andre også opplever i disse dager. 

Anonymkode: 46dd5...453

[Tradegy]

Er nok et snev av empty nest syndrome (siste ordet der er ekstremt misvisende, men er det det kalles ) Kan nok være at veggen av følelser kommer litt kjapt, når behovet av  emosjonell støtte ikke møtes.  For andre er det mer naturlig og sikkert ikke så lett å se hvor sterkt det går inn på deg...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Sist uke fulgte min tenåring drømmen sin og flyttet ut for å gå på drømmeskolen som er langt unna. Når jeg kom hjem etter flyttingen til et tomt soverom, tomme hyller på badet og ingen iskaffe i kjøleskapet som hun liker så godt, gikk jeg rett "i dass". Har grått siden jeg kom hjem fra å ha kjørt henne til ny plass og ikke bare kjenner jeg på ensomheten at hun ikke er her, men jeg er også trist fordi hverken familie eller venner har i det hele tatt spurt hvordan det går. 

Det er nesten så jeg føler jeg overreagerer, men er det egentlig for mye å ønske at noen spør hvordan det går, for nå føler jeg at jeg må gjemme at jeg er lei meg og at det er meningen jeg bare skal være glad for henne, som jeg selvsagt også er. Vemodig er vel et bedre ord. 

Anonymkode: 0233c...b6a

Datteren min fyller 18 i oktober og hun nevner i blant når jeg flytter, og jeg får litt vondt i magen.. så jeg forstår deg! Jeg gruer meg til den dagen kommer, men jeg vet det vil gå seg til. Det vil være tomt i begynnelsen og det er vanskelig når ungene blir voksne. Jeg gruer meg sååå mye til hun fyller 18 år i oktober og jeg tenker på det hver eneste dag, dagene og ukene går så fort. Men sånn er det jo!

Anonymkode: 0e2fb...bfe

[AnonymBruker]

Jeg har hatt tre som har flyttet ut, og selv om det selvsagt er vemodig og at det blir tomt etter dem, har jeg aldri tenkt noen skal spør meg hvordan det går? Jeg er ikke syk, jeg har ikke opplevd et traume. Det er ikke synd på meg. 

Som folk over her skriver: hvis det er vanskelig for deg så må du si det. Tror ikke det er så vanslig, og dermed ikke noe folk vet at du trenger ekstra omsorg for. 

Anonymkode: 07c54...8b2

[BobbySocks]

Det er da man sender en snap til folk man liker og sier «fy søren så tomt det ble her» med et trist fjes bak, så får man nok litt sympati. Folk tenker seg ikke om, men minner man dem på det har de da empati nok.

[AnonymBruker]

Støtter den over med at folk ikke er synske og har mye med seg selv   

Det er ikke vond ment, men om man skal holde styr på hele nettverket sitt sine utflyttende barn, barn som går fra ungdomskolen til vgs, noens barn som har startet eller avsluttet studier, noens foreldre sine sykdommer, personlig selvrealisering, gjennomføring av master i "voksen" alder etc så er det en fulltidsjobb bare å sjekke innom og holde seg oppdatert på alle i nettverket sitt.

Ring noen du skulle ønske hadde tatt kontakt og fortell dem hvordan du har det ❤️ 

Anonymkode: 24158...3a3

[AnonymBruker]

Mange gleder seg til barna skal flytte ut, kanskje særlig de som har flere barn, eller som er relativt unge, elller som har partner.

Vi som blir boende alene når vårt eneste barn flytter ut føler nok mer på det…\Samtidig som folk så klart er forskjellige. 

Men tror ikke andre tenker så mye over det, evt mer som en spennende ting i livet til barnet.

Anonymkode: c1db0...a63

[AnonymBruker]

Har du spurt da, når noen du kjenner har opplevd det samme...?

Anonymkode: 0904f...354

[Boetica]

Empty nest syndrome er en realitet. Men å gå akutt rett i dørken har jeg ikke hørt om. Så her må du selv strekke ut en hånd, si at du behøver å prate litt. Folk skjønner ikke det av seg selv. Jeg hadde aldri noen stor reaksjon, men kan fremdeles kjenne stikk av sorg. Over å ikke være like behøvd, over at ingen krever meg, ikke noe rot og latter fra barnerommene. Ikke være mamma hver dag. Det er grunnvilkåret i livet, alt er i forandring hele tiden. Men prøv å tenke glade tanker: at hun er driftig, at hun går for drømmen sin osv. Og hun trenger deg ennå. Jeg har voksne barn, men det er meg de kommer til når det er noen de trenger støtte eller råd fra. Du er behøvd fremdeles. 

[AnonymBruker]

Vi har også to barn som er nettopp er flyttet ut. Selv om de er 19, så syns jeg faktisk der er litt deilig og på tide at dem blir litt selvstendig. Jeg kjenner litt på savn, men begge har det fint der dem har flyttet til, så jeg bekymrer meg lite om dem (og begge var klar for å flytte ut og). 

Jeg gleder meg til høstferien da de kommer hjem, men liker tiden jeg får brukt på meg selv og begynt å se fremover igjen (ser frem til høstferien, jul osv når vi kan samles igjen).

Vi har masse avtaler i høst sånn ellers jeg og mannen. Vi skal mye fremover nesten hver helg.. så blir travelt fremover 

Jeg kjenner faktisk på en slags stolthet over å ha to selvstendige barn som er klar for å flytte ut samt klar for å stå på egne ben 

Anonymkode: ffb37...3a1

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, tillater meg å sørge. Leter frem en random versjon av ‘Slipping through my fingers’ på YouTube 😂. Og gråter litt.

Samtidig er jeg glad for at de klarer seg selv. Alternativet hadde jo vært mye verre. Prøver å komme meg ut på tur/trening hver dag. 

Prøver også å sette pris på friheten. 

Anonymkode: cd603...364

[AnonymBruker]

OP her. 

Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Jeg har fått snakket med min mor og noen venner i dag som har hjulpet på litt. Takker for innsikt og at dere har delt historier. 

Og for å svare en annen som spurte her om jeg selv har spurt andre hvordan de har det i samme situasjon, så er svaret ja. Ved større livsendringer og opplevelser ringer jeg alltid venner og familie for å spørre hvordan det går, så jeg har i grunn bare forventet at andre skal gjøre det samme. Kommer fortsatt til å gjøre det, men forvente litt mindre at jeg får det samme tilbake med mindre jeg ber om det. Som på en måte høres ganske traust ut, men det får så være. 

Har også snakket med den håperfulle i dag som har hatt en fantastisk dag på ny skole og på nytt idrettslag, og det er så fint å se henne få leve ut drømmene sine. ❤️ 

Anonymkode: c89cb...883

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Sendte avgående min ungdom i går 15 timer unna. Dette er drømmen hans, og jeg heier selvfølgelig på han. Men da jeg kom hjem falt jeg litt sammen.. bare å se på snap map hvor la går unna han er er tungt. Men jeg prøver å tenke at dette er noe han vil vokse på. En opplevelse for livet. Det er snakk om 2 år som lærling, og han kommer hjem i friperioder. 
De andre rundt skjønner ikke hvor hardt dette kan føles. Jeg har heller ikke tenkt at det føles så sårt når kollegaer sender sine på folkehøgskole. 
Men nå skjønner jeg. 
ring familien og si hvordan du har det. Dette er en positiv greie, men som mamma så blir det veldig følsomt. 
 

Anonymkode: bc54d...2ed

[AnonymBruker]

Hvis du kunne kjøre henne dit så kan det jo ikke være så langt unna. Min bor i Australia….

Anonymkode: 60511...67f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2023 den 5.02):

Hvis du kunne kjøre henne dit så kan det jo ikke være så langt unna. Min bor i Australia….

Anonymkode: 60511...67f

Ja, men han kommer jo snart hjem..

Anonymkode: 7e337...7bd

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri tenkt på å spørre noen om det gikk bra, spesielt siden alle jeg kjenner som har barn som flytter ut synes det er ganske godt, i allefall de første dagene. Det er ingen av de som har beskrevet noe annet enn tidvis savn, og da ikke i nærheten av hva du beskriver.

Eneste er vel søster hvor sønnen flyttet pga skole, hun syntes det var hardt. Ikke fordi hun savnet han sånn, men hun var bekymret for hvordan han klarte seg som 15åring alene på hybelhus...

Anonymkode: fcadd...94f