Hvor lang tålmodighet har egentlig en arbeidsgiver?

[AnonymBruker]

Jeg har helt siden jeg fikk mitt første barn hatt mye fravær på jobb. Jeg ble kronisksyk etter svangerskapet, har vært på veldig mange rehabiliteringer, brukt medisiner som igjen har gitt nye sykdommer pga bivirkninger. 
Klart å stable livet på plass igjen, så ble en ny sykdom som igjen medførte fravær. 
Jeg har sagt opp selv 30% pga helse.. Dummeste jeg har gjort da jeg heller skulle søkt uføre som legen sa. Jeg har i 15 år klamret meg til jobben min, alt for å unngå å bli den utskjelte uføre som kanskje klarte å gjøre litt hagearbeid en dag. 
De siste 2 årene har jeg endelig fått hjelp av en av de beste legene for min sykdom, samtidig som jeg opplevde enormt stress og stor sorg i privatlivet. Jeg får nå medisiner som fungerer, men som legen sier de gjør ikke mirakler, det stresset jeg har stått i har medvirket til mindre virkning av medisinene. Men det ser lyst ut, jeg må bare bearbeide alt jeg har vært igjennom. Så jeg har fortsatt fravær og det spiser meg opp! 
Jeg tenker på mine kollegaer for en belastning jeg er og min arbeidsgiver hvor jeg koster enormt selv om nav betaler fra første dag. 

Jeg tenker kanskje det er best for alle om jeg bare gir opp, kaster inn håndkle, søker aap og sier opp jobben som jeg elsker og er en stor del av min identitet.
Jeg er ingen drømmearbeidstaker, selv om jeg elsker jobben min og det forstår jeg så godt. 
 

Så hvor tålmodig skal en arbeidsgiver være? Er det på tide å gi opp? Selv om jeg kanskje om 1 år eller 2 er mer stabil. 
Vet mange her inne tenker negativt om uføre, hva da med sånne som meg som nekter å gi opp yrkeslivet, og dere får belastningen av det?
Jeg vil så gjerne, men jeg får det ikke til. 
 

Anonymkode: a2f9c...e15

[AnonymBruker]

i og med at du har vært der så lenge vil de sikkert strekke seg langt. De kjenner deg og vet at du ikke bare "later som". 

Ja, kanskje var det ikke riktig å si opp 30%, men jeg synes det står respekt av det uansett! 

Du er et realt menneske 

Anonymkode: 4a302...d29

[AnonymBruker]

Nei, aldri gi opp💪

Anonymkode: 1fb5c...494

[Miaiai]

For det første, hva andre måtte mene og ikke om uføre skal du ikke bry deg om. Ingen kan ta hensyn til sitt eget liv en deg. Det er ikke bare og bli ufør, det er en prossess mellom legen og nav. Det vil alltid være dem som mistenker og mistror uføre, men msn må bare overse sånne type mennesker.

Ellers kan du ikke ha et møte med arbeidsgiver, nav og lege?  Kan du ikke si det sånn til alle dem som du forteller her? Jeg som arbeidsgiver hadde hatt stor forståelse om en ansatt kom og fortalte hvordan man følte det, og var ærlig om situasjonen. Noen kollegaer vil jo alltid ha noe neg og komme med, men sånt må man nesten også heve seg litt over. Det kan jo være at nav kan hjelpe til at du får vært i jobben du har nå, og finner ut hvordan ting vil gå fremover. At du mulig ikke må slutte før man vet helt at det absolutt ikke går lengre. Nav har mange type ordninger. Men første skritt er møte med alle, så kan man få lagt en plan fremover 

[AnonymBruker]

Synes du bare skal spørre en eneste person om denne saken, deg selv. Hva er best for deg? Hva ønsker du?

Anonymkode: 4a979...b77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har helt siden jeg fikk mitt første barn hatt mye fravær på jobb. Jeg ble kronisksyk etter svangerskapet, har vært på veldig mange rehabiliteringer, brukt medisiner som igjen har gitt nye sykdommer pga bivirkninger. 
Klart å stable livet på plass igjen, så ble en ny sykdom som igjen medførte fravær. 
Jeg har sagt opp selv 30% pga helse.. Dummeste jeg har gjort da jeg heller skulle søkt uføre som legen sa. Jeg har i 15 år klamret meg til jobben min, alt for å unngå å bli den utskjelte uføre som kanskje klarte å gjøre litt hagearbeid en dag. 
De siste 2 årene har jeg endelig fått hjelp av en av de beste legene for min sykdom, samtidig som jeg opplevde enormt stress og stor sorg i privatlivet. Jeg får nå medisiner som fungerer, men som legen sier de gjør ikke mirakler, det stresset jeg har stått i har medvirket til mindre virkning av medisinene. Men det ser lyst ut, jeg må bare bearbeide alt jeg har vært igjennom. Så jeg har fortsatt fravær og det spiser meg opp! 
Jeg tenker på mine kollegaer for en belastning jeg er og min arbeidsgiver hvor jeg koster enormt selv om nav betaler fra første dag. 

Jeg tenker kanskje det er best for alle om jeg bare gir opp, kaster inn håndkle, søker aap og sier opp jobben som jeg elsker og er en stor del av min identitet.
Jeg er ingen drømmearbeidstaker, selv om jeg elsker jobben min og det forstår jeg så godt. 
 

Så hvor tålmodig skal en arbeidsgiver være? Er det på tide å gi opp? Selv om jeg kanskje om 1 år eller 2 er mer stabil. 
Vet mange her inne tenker negativt om uføre, hva da med sånne som meg som nekter å gi opp yrkeslivet, og dere får belastningen av det?
Jeg vil så gjerne, men jeg får det ikke til. 

Anonymkode: a2f9c...e15

Hvor mye har du snakket med arbeidsgiver om dette? Er det mulig å samarbeide med NAV om varig tilrettelagt, om så bare for en (ubestemt) periode?

Anonymkode: 71406...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

i og med at du har vært der så lenge vil de sikkert strekke seg langt. De kjenner deg og vet at du ikke bare "later som". 

Ja, kanskje var det ikke riktig å si opp 30%, men jeg synes det står respekt av det uansett! 

Du er et realt menneske 

Anonymkode: 4a302...d29

Arbeidsgiver har i løpet av disse årene gjort det de kan for at jeg skal si opp, men jeg har kjempet i mot. Blandet inn fagforening osv, jeg har alltid hatt troen på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg elsker å jobbe, begynte med det når jeg var bare 13 år, som 16 åring hadde jeg to jobber mens jeg gikk på videregående. Egen inntekt og det å møte mennesker gir meg så mye så det er vanskelig å si nå er det stopp. 
Jeg tror jeg blir sykere av å ikke ha en jobb å gå til, 

 

Miaiai skrev (9 minutter siden):

For det første, hva andre måtte mene og ikke om uføre skal du ikke bry deg om. Ingen kan ta hensyn til sitt eget liv en deg. Det er ikke bare og bli ufør, det er en prossess mellom legen og nav. Det vil alltid være dem som mistenker og mistror uføre, men msn må bare overse sånne type mennesker.

Ellers kan du ikke ha et møte med arbeidsgiver, nav og lege?  Kan du ikke si det sånn til alle dem som du forteller her? Jeg som arbeidsgiver hadde hatt stor forståelse om en ansatt kom og fortalte hvordan man følte det, og var ærlig om situasjonen. Noen kollegaer vil jo alltid ha noe neg og komme med, men sånt må man nesten også heve seg litt over. Det kan jo være at nav kan hjelpe til at du får vært i jobben du har nå, og finner ut hvordan ting vil gå fremover. At du mulig ikke må slutte før man vet helt at det absolutt ikke går lengre. Nav har mange type ordninger. Men første skritt er møte med alle, så kan man få lagt en plan fremover 

Jeg har i dag en veldig bra leder, som jeg er veldig ærlig med, vi snakker også om dette at alt har en ende til slutt. Det forstår jeg også. 
Min leder har troen på meg, men vi er samtidig i en omstillingsprosess så jeg går hele tiden og er redd jeg ryker på omstillingen. Altså noen andre over min leder igjen som bestemmer dette til slutt. 
Var på møte med nav i fjor spurte om hjelp, og de kunne ikke hjelpe meg enda for jeg har enda ikke vært på aap i løpet av disse årene. 
De kunne hjelpe meg når jeg søkte dette, så når jeg er sykemeldt så må jeg gå 12 måneder før jeg får hjelp av de. Synes det er dumt for kanskje forebygging ville vært bedre? 

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Synes du bare skal spørre en eneste person om denne saken, deg selv. Hva er best for deg? Hva ønsker du?

Anonymkode: 4a979...b77

Jeg ønsker av hele mitt hjerte å klare jobben min, være med kollegaene mine og ikke minst møte så mange fantastiske mennesker som jeg gjør i mitt yrke. Men jeg forstår at jeg er en stor belastning. 

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor mye har du snakket med arbeidsgiver om dette? Er det mulig å samarbeide med NAV om varig tilrettelagt, om så bare for en (ubestemt) periode?

Anonymkode: 71406...c6b

Snakker med lederen min om dette ofte og hva jeg føler rundt det. Vet også at min leder seg på meg når jeg er dårlig og ser også at jeg har det siste året hatt litt mer lys i øynene som han sier. Dessverre så er der ikke leder som til sist bestemmer, der er hr og for de er jeg ikke mer enn problem de må løse. 
Får ikke varig mer tilrettelegging enn jeg allerede får ved å jobbe 70% og ikke 100.  
Hos oss er fasiten 100% eller ikke noe, så de var greie å tillot det. 

Anonymkode: a2f9c...e15

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at du elsker jobben din da?

Har du prøvd å bytte jobb, eller finnes det ingen andre arbeidsplasser innenfor dette yrket?

Anonymkode: 2ae72...cd6

[AnonymBruker]

Jeg har flere kolleger som deg, som er mer sykemeldt enn de er på jobb, og det er helt ærlig en helvetes belastning. De er aldri faglig oppdatert, har liten innsikt i hvor mye de faktisk er på etterskudd, jobber seint, nekter å innse at kompetansen er skrantende pga mye fravær, og at det medfører mye merarbeid for de de jobber sammen med. Jeg skjønner at folk vil holde seg i arbeidslivet, trives i jobben sin og vil være en del av et miljø og samfunnet for øvrig, men det jeg ikke forstår er hvorfor de da ikke enten ber arbeidsgiver om tilrettelegging til en stilling de faktisk kan klare, eller søker en jobb med mindre krav som kan tilpasses den aktuelle sykdommen. Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt, man kan være delvis sykemeldt, og det kan søkes støtte fra nav til tilrettelegging.

Det slår meg også at folk som har en kronisk sykdom med mye fravær alltid tror at livets andre belastninger er mye verre for dem enn for de som ikke har mye fravær. Det er ikke sånn at det er større sorg for deg å oppleve f.eks dødsfall en for andre, det er ikke mer stress for deg med f.eks skilsmisse eller sykt barn eller hva det måtte være enn andre, men det skal alltid utbroderes som at det er ekstra stressende og dermed gir mer fravær. Folk som er i jobb har også kroniske sykdommer, medisinbivirkninger, livshendelser i privatlivet som gir stress og påvirkning, men vi løper ikke til legen og får sykemelding for deg hver gang. Vi bearbeider vår sorg og våre livshendelser, SAMTIDIG som vi er i jobb. Skulle ikke folk gjort det hadde ikke samfunnet gått rundt. Dette er sannheten, selv om folk her kommer til å mene jeg er verdens ondeste menneske som sier det høyt. Helt ærlig, be om tilrettelegging, kom deg på jobb og slutt med unnskyldningene. Om du føler ufør er veien å gå (på KG er jo det alltid løsningen) så kan man være delvis ufør.

Anonymkode: a4008...c81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva er det som gjør at du elsker jobben din da?

Har du prøvd å bytte jobb, eller finnes det ingen andre arbeidsplasser innenfor dette yrket?

Anonymkode: 2ae72...cd6

Det finnes ingen andre arbeidsplasser med mitt yrke, jeg må omskolere meg. Og jeg har tenkt snart i 10 år hva skal jeg bli. 
Jeg er glad i friheten jobben gir, menneskene jeg møter, at jeg alltid er på farten og ikke minst mine fine kollegaer ❤️

Anonymkode: a2f9c...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har flere kolleger som deg, som er mer sykemeldt enn de er på jobb, og det er helt ærlig en helvetes belastning. De er aldri faglig oppdatert, har liten innsikt i hvor mye de faktisk er på etterskudd, jobber seint, nekter å innse at kompetansen er skrantende pga mye fravær, og at det medfører mye merarbeid for de de jobber sammen med. Jeg skjønner at folk vil holde seg i arbeidslivet, trives i jobben sin og vil være en del av et miljø og samfunnet for øvrig, men det jeg ikke forstår er hvorfor de da ikke enten ber arbeidsgiver om tilrettelegging til en stilling de faktisk kan klare, eller søker en jobb med mindre krav som kan tilpasses den aktuelle sykdommen. Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt, man kan være delvis sykemeldt, og det kan søkes støtte fra nav til tilrettelegging.

Det slår meg også at folk som har en kronisk sykdom med mye fravær alltid tror at livets andre belastninger er mye verre for dem enn for de som ikke har mye fravær. Det er ikke sånn at det er større sorg for deg å oppleve f.eks dødsfall en for andre, det er ikke mer stress for deg med f.eks skilsmisse eller sykt barn eller hva det måtte være enn andre, men det skal alltid utbroderes som at det er ekstra stressende og dermed gir mer fravær. Folk som er i jobb har også kroniske sykdommer, medisinbivirkninger, livshendelser i privatlivet som gir stress og påvirkning, men vi løper ikke til legen og får sykemelding for deg hver gang. Vi bearbeider vår sorg og våre livshendelser, SAMTIDIG som vi er i jobb. Skulle ikke folk gjort det hadde ikke samfunnet gått rundt. Dette er sannheten, selv om folk her kommer til å mene jeg er verdens ondeste menneske som sier det høyt. Helt ærlig, be om tilrettelegging, kom deg på jobb og slutt med unnskyldningene. Om du føler ufør er veien å gå (på KG er jo det alltid løsningen) så kan man være delvis ufør.

Anonymkode: a4008...c81

Jeg er faktisk ganske så flink i jobben min, veldig opptatt av å gjøre den korrekt og selv om jeg er mye syk så holder jeg meg oppdatert  

 

Jeg tror ikke jeg nevnte ett sted om at jeg mener at andre ikke opplever det jeg opplever? 
Klart andre også opplever sorg, sykdom osv, vi alle sliter i livet og ingen vet hvordan livet til andre er før de har gått i demmes sko. 

Jeg kan ikke bare komme på jobb syk og hode ett annet plass for vi har ikke lov til det, skjer det en ulykke da så havner jeg faktisk i fengsel om de mener jeg da har skylden for at jeg ikke hadde hode på rett på plass. Det kan gå liv. Så nei jeg kan ikke bare komme meg på jobb  

Vet det finnes sånne som deg da som vi kronikere ikke kan gjøre fornøyd uansett hva vi gjør. Går vi på jobb og ikke fungerer 100% så er det feil, blir vi uføre så er der feil. 
Jeg håper helsa di holder gjennom hele livet, jeg unner ingen så mye sykehusinnleggelser jeg har hatt, medisiner jeg har brukt og kampen jeg har kjempet. Lykke til ❤️

Anonymkode: a2f9c...e15

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må tenke på deg selv. Hvis jobben din er det som gir deg glede så fortsetter du på jobben. Hør på en selvoppofrende dust, som ikke først og fremst tenkte på seg selv når det kom til jobben.

Anonymkode: 35488...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er faktisk ganske så flink i jobben min, veldig opptatt av å gjøre den korrekt og selv om jeg er mye syk så holder jeg meg oppdatert  

 

Jeg tror ikke jeg nevnte ett sted om at jeg mener at andre ikke opplever det jeg opplever? 
Klart andre også opplever sorg, sykdom osv, vi alle sliter i livet og ingen vet hvordan livet til andre er før de har gått i demmes sko. 

Jeg kan ikke bare komme på jobb syk og hode ett annet plass for vi har ikke lov til det, skjer det en ulykke da så havner jeg faktisk i fengsel om de mener jeg da har skylden for at jeg ikke hadde hode på rett på plass. Det kan gå liv. Så nei jeg kan ikke bare komme meg på jobb  

Vet det finnes sånne som deg da som vi kronikere ikke kan gjøre fornøyd uansett hva vi gjør. Går vi på jobb og ikke fungerer 100% så er det feil, blir vi uføre så er der feil. 
Jeg håper helsa di holder gjennom hele livet, jeg unner ingen så mye sykehusinnleggelser jeg har hatt, medisiner jeg har brukt og kampen jeg har kjempet. Lykke til ❤️

Anonymkode: a2f9c...e15

Ah, takk for at du så glimrende illustrerer det jeg skriver. Du tror du har hatt det så mye verre enn alle andre, ingen kan liksom ha hatt det så ille som deg, nei du må rett og slett ha hatt det verst. Denne selvmedlidende offermentaliteten du her fremlegger i dårlig skjult hersketeknikk er en av grunnene til at det er rimelig slitsomt å omgås folk med mye fravær. Og det er også en av grunnene til de er mye sykemeldt, det blir en selvoppfyllende profeti om at livet er så mye mer vanskelig for deg enn for alle andre, så når det kommer en utfordring/livet skjer er det enda en grunn til forlenge sykemeldingen og holde seg hjemme. 

Anonymkode: a4008...c81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ah, takk for at du så glimrende illustrerer det jeg skriver. Du tror du har hatt det så mye verre enn alle andre, ingen kan liksom ha hatt det så ille som deg, nei du må rett og slett ha hatt det verst. Denne selvmedlidende offermentaliteten du her fremlegger i dårlig skjult hersketeknikk er en av grunnene til at det er rimelig slitsomt å omgås folk med mye fravær. Og det er også en av grunnene til de er mye sykemeldt, det blir en selvoppfyllende profeti om at livet er så mye mer vanskelig for deg enn for alle andre, så når det kommer en utfordring/livet skjer er det enda en grunn til forlenge sykemeldingen og holde seg hjemme. 

Anonymkode: 

Hvor er har jeg dårlig skjult hersketeknikk? Skjulte det ikke, jeg serverte deg en. 
Nei alle mennesker har ikke kroniske sykdommer så inntil du får det så kan vi snakkes da. 
Slike som deg gjør at det det blir fler og fler uføre som kunne ha jobbet for du skaper et enormt dårlig arbeidsmiljø der du er. Der du tror at du er fasiten på hvordan alle andre skal reagere ved sorg, sykdom, fordi jeg klarer det så klarer alle andre det. Slike som deg har danset gjennom livet uten en eneste hump, derfor sitter du selvgod for det selv å forteller deg selv hvor mye bedre du er enn alle andre. 
Takker for deg  

 

 

Anonymkode: a2f9c...e15