Føleri Følera

[Gjest Gjest]

Tror det har noe med hva man selv kan identifisere seg med å gjøre. Hører jeg en historie som den om Kristina i Bergen blir jeg helt satt ut og klarer ikke å holde tårene tilbake.. Har selv ei jente på samme alder. Jeg er nok blitt ekstremt mye mer følsom som mor enn hva jeg tidligere var. Henger nok også sammen med søvnmangel..

Hører jeg om et skred i Afghanistan, med mange berørte - leser jeg glatt videre (uten at det må bety at jeg er følelsesløs..).

[wok]

Jeg er utrolig selektiv på hva slags filmer, hvilke saker og nyheter jeg velger å lese for tiden. Jeg er gravid, og veldig mye mer følsom enn jeg er til vanlig. Og det sier litt, fordi jeg kunne gråte foran dagsrevy-skjermen før også. Nå må jeg bare la vær å lese/se ting jeg vet jeg får problemer med, fordi jeg ikke blir ferdig når saken er les/sett. Hodet mitt kverner videre på det, og jeg blir redd, engstelig for hva som kan skje med barnet mitt, mannen min eller meg... Men jeg legger sjelden ut gråte"smil" på kvinneguiden, da, ser liksom ikke hensikten med det.

Men altså, svaret er at jeg noen ganger velger å ikke lese videre eller skifter kanal når jeg ser at det er en nyhet jeg ikke har godt av å forholde meg til.

[Cata]

Det er ikke ofte jeg er enig med Very Victoria, men denne gangen er jeg det. Jeg kan godt konstatere "så fælt" når jeg lesere artikler om mishandling, store ulykker osv., men det er et godt stykke fra det til å sitte og tørke tårer foran PC'n eller TV skjermen. Det er noe som jeg aldri har gjort, og aldri tror jeg kommer til å gjøre.

Når jeg leser om "slike ting" så konstaterer jeg at dette er vondt for dem det angår, men det berører meg ikke personlig i den grad at jeg blir helt nedbrutt. Det ville jeg betraktet som en overreaksjon.

[Gjest Jalileh]

sjeldent jeg griner, men kan bli berørt ja.

[Gjest gjest 0]

Det er ikke ofte jeg er enig med Very Victoria, men denne gangen er jeg det. Jeg kan godt konstatere "så fælt" når jeg lesere artikler om mishandling, store ulykker osv., men det er et godt stykke fra det til å sitte og tørke tårer foran PC'n eller TV skjermen. Det er noe som jeg aldri har gjort, og aldri tror jeg kommer til å gjøre.

Når jeg leser om "slike ting" så konstaterer jeg at dette er vondt for dem det angår, men det berører meg ikke personlig i den grad at jeg blir helt nedbrutt. Det ville jeg betraktet som en overreaksjon.

←

Enig!

Den eneste gangen jeg kan huske å ha grått pga en trist nyhet var etter tsunamien. Men den ble også vist på tv døgnet rundt, likbilder lå på nett og alt handlet om dette. Hadde det bare blitt behandlet som en helt vanlig trist sak ville jeg nok ikke grått. (men jeg er glad vi fikk et innblikk i livene til de rammede)

[ashera]

Skriver til en viss grad under på VVs innlegg. Ofte er disse "medfølende" innleggene mer fokusert på innleggers egne reaksjoner (hvor lenge og mye h*n gråt, hvor kvalm h*n var når h*n leste dette osv.) enn på empati med den som virkelig er rammet. Jfr. enkelte "støtteinnlegg" på diverse sider for folk som har misten et barn ("ååå, dere er så tapre, jeg hadde ikke klart det...". det er ikke sikkert at det er den slags sympati folk som er hard rammet trenger. Selvsagt er det slik at vi gjerne vil gi vår støtte til de som har det vanskelig, men da må vi gjøre det uten å sette oss selv og vår reaksjon i sentrum. Hvis ikke kan vi la være.

[Gjest LoisLane]

Enig!

Den eneste gangen jeg kan huske å ha grått pga en trist nyhet var etter tsunamien. Men den ble også vist på tv døgnet rundt, likbilder lå på nett og alt handlet om dette.

←

Jeg skjermet meg bevisst fra disse bildene på grunn av at jeg er oppmerksom på min egen overdrevne empati. Så ikke et tv-bilde - da hadde jeg fått problemer med meg selv.

Sånn er jeg - jeg griner av ingenting og føler lett med andre. Det er ingen viljesstyrt sak, jeg skulle helst ha vært det foruten. Og at noen mener jeg koketterer med det, gjør meg direkte sint!

Skal ikke jeg ha lov til å skrive om hva som gjør meg lei meg?