Livet har ikke noe innhold lenger

[AnonymBruker]

Jeg har ulike smertetilstander, fatique og mage/tarm sykdom jeg lever med. Sover lite og har vært kronisk utmattet de siste 10 årene. Har en liten jobb som snart er borte da jeg nesten ikke kan gå lenger pga smerter. Har ikke mulighet til byturer, kino, restaurant, reiser, fjellturer og slike ting. Lever svært isolert, og vegrer meg for å prøve å få nye venner siden alt tar energi, og folk blir ofte sure når jeg ikke kan oppfylle ønsker om aktiviteter. Føler jeg nærmer meg bunnen mer og mer. Gikk i terapi en stund men det gjorde ingenting for meg. Og fikk igrunn nok da terapeuten antydet at smertene i foten min kunne være psykisk. Har fått påvist flere skader i etterkant(i tillegg til de jeg har fra før). 
Følelsen av å være totalt verdiløs forsterkes av de få veninnene/bekjentskapene jeg har. Jeg skal være tilgjengelig for dem når det passer, men aldri motsatt. Det er ikke veldig ofte jeg spør om å treffes, og jeg har ingen problem med et nei. Men den iskalde avvisningen jeg møter er tøff. Og jeg sliter med det da jeg må psyke meg opp for å ta kontakt. Vet jeg burde vært i en forening, støttegruppe eller noe. Men det finnes ikke noe sånt her. Uansett så ville jeg ikke klart særlig mye fysisk oppmøte. Hvordan takler dere andre livet, dere som er syke og alene og bare eksisterer?🩵Jeg har flere og flere dager jeg bare vil gi opp😔

Anonymkode: e23d1...59c

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: eb245...3b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: eb245...3b1

46 år

Anonymkode: e23d1...59c

[Kompis2]

Hva med å finne ett nettforum hvor du kan delta når du har lyst? Hvis du har en hobby flommer facebook over med diverse sider hvor man ikke er forpliktet til mer enn man orker. Har selv dårlige dager etter kreftbehandling, og finner stor glede i diverse fora. Er mye på engelske sider, chatter osv da får jeg øvd på å skrive (og tenke) på engelsk også. 
Ellers er frisk luft alltid bra, om ikke annet så å sitte litt ute alene ett sted. 

[AnonymBruker]

Kompis2 skrev (Akkurat nå):

Hva med å finne ett nettforum hvor du kan delta når du har lyst? Hvis du har en hobby flommer facebook over med diverse sider hvor man ikke er forpliktet til mer enn man orker. Har selv dårlige dager etter kreftbehandling, og finner stor glede i diverse fora. Er mye på engelske sider, chatter osv da får jeg øvd på å skrive (og tenke) på engelsk også. 
Ellers er frisk luft alltid bra, om ikke annet så å sitte litt ute alene ett sted. 

Er med i ulike facegrupper, også noen der jeg skriver engelsk. Men jeg savner å fysisk snakke med noen, være i samme rom. Prøver å være litt ute, men har problemer med både å sitte, stå og gå pga smerter. Drømmer om en leilighet med vinterhage der jeg kan ha lenestol eller seng ute. Men leier 30 m2 i en kjeller pga jeg betaler flere tusen kr i mnd til medisiner, behandlinger og praktisk hjelp. Den lille jobben var egentlig siste “rest”. Skal jobbe ut september så er den også borte. Jeg har ikke fått sparken, men sjefen hadde en lang prat med meg, da hun har observert over lang tid hvordan smertene mine har forverret seg, og at jeg måtte sette helsen først. Har vært der i 20 år så det gjør veldig vondt å gi slipp. Det sykeste er at sjefen min er mer empatisk enn flere av de som skal kjenne meg best😔

Anonymkode: e23d1...59c

[Kompis2]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er med i ulike facegrupper, også noen der jeg skriver engelsk. Men jeg savner å fysisk snakke med noen, være i samme rom. Prøver å være litt ute, men har problemer med både å sitte, stå og gå pga smerter. Drømmer om en leilighet med vinterhage der jeg kan ha lenestol eller seng ute. Men leier 30 m2 i en kjeller pga jeg betaler flere tusen kr i mnd til medisiner, behandlinger og praktisk hjelp. Den lille jobben var egentlig siste “rest”. Skal jobbe ut september så er den også borte. Jeg har ikke fått sparken, men sjefen hadde en lang prat med meg, da hun har observert over lang tid hvordan smertene mine har forverret seg, og at jeg måtte sette helsen først. Har vært der i 20 år så det gjør veldig vondt å gi slipp. Det sykeste er at sjefen min er mer empatisk enn flere av de som skal kjenne meg best😔

Anonymkode: e23d1...59c

Man kan bli deprimert av å bo i en kjeller - og på kun 30 kvadrat? Da bør du evt be kommunen om hjelp til å flytte. Og medisiner som må tas er ofte på blå resept, be legen sjekke! 
Da gjenstår bare å finne ett sted hvor du kan gå og møte andre, det finnes som regel ett tilbud i alle kommuner. Ta kontakt med lege og kommune og finn det som passer deg. Lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er med i ulike facegrupper, også noen der jeg skriver engelsk. Men jeg savner å fysisk snakke med noen, være i samme rom. Prøver å være litt ute, men har problemer med både å sitte, stå og gå pga smerter. Drømmer om en leilighet med vinterhage der jeg kan ha lenestol eller seng ute. Men leier 30 m2 i en kjeller pga jeg betaler flere tusen kr i mnd til medisiner, behandlinger og praktisk hjelp. Den lille jobben var egentlig siste “rest”. Skal jobbe ut september så er den også borte. Jeg har ikke fått sparken, men sjefen hadde en lang prat med meg, da hun har observert over lang tid hvordan smertene mine har forverret seg, og at jeg måtte sette helsen først. Har vært der i 20 år så det gjør veldig vondt å gi slipp. Det sykeste er at sjefen min er mer empatisk enn flere av de som skal kjenne meg best😔

Anonymkode: e23d1...59c

Mange jeg vet om har glede av ulike nettspill der man kommuniserer via tekst eller live samtaler. En venninne møtte kjæresten sin via et slikt spill. Vet også om andre som har mye av livet sitt der. Husker ikke spillenes navn da men det må det ha ann å finne ut. 

Anonymkode: 5a274...9ba

[Rumle]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er med i ulike facegrupper, også noen der jeg skriver engelsk. Men jeg savner å fysisk snakke med noen, være i samme rom. Prøver å være litt ute, men har problemer med både å sitte, stå og gå pga smerter. Drømmer om en leilighet med vinterhage der jeg kan ha lenestol eller seng ute. Men leier 30 m2 i en kjeller pga jeg betaler flere tusen kr i mnd til medisiner, behandlinger og praktisk hjelp. Den lille jobben var egentlig siste “rest”. Skal jobbe ut september så er den også borte. Jeg har ikke fått sparken, men sjefen hadde en lang prat med meg, da hun har observert over lang tid hvordan smertene mine har forverret seg, og at jeg måtte sette helsen først. Har vært der i 20 år så det gjør veldig vondt å gi slipp. Det sykeste er at sjefen min er mer empatisk enn flere av de som skal kjenne meg best😔

Anonymkode: e23d1...59c

Egentlig ikke det du spør om, men kan det være en mulighet å være åpen med sjefen om hvordan du har det, og hvor mye jobben egentlig har betydd for deg? Kanskje du kan få muligheten til å jobbe litt når du er i form til det, muligens med støtte fra Nav (jeg vet ikke hva som finnes av ordninger, men tenker noe sånt burde være mulig?)

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, virkelig!  Jeg kunne skrevet det første innlegget selv.

Noe som har vært viktig for meg, og som har gitt livet mitt innhold, er følelsen av å være til nytte, det å være noe for noen.

Har du prøvd det? 

Siden du er ustabil I formen er det vanskelig å ha noe regelmessig, men det behøver ikke være noe stort.

Noe så enkelt som å lære et tantebarn å strikke, lese avisen for en eldre nabo, passe hunden til en venn kan være med på å gi livet innhold.

 

Anonymkode: e951f...15b

[AnonymBruker]

Rumle skrev (9 minutter siden):

Egentlig ikke det du spør om, men kan det være en mulighet å være åpen med sjefen om hvordan du har det, og hvor mye jobben egentlig har betydd for deg? Kanskje du kan få muligheten til å jobbe litt når du er i form til det, muligens med støtte fra Nav (jeg vet ikke hva som finnes av ordninger, men tenker noe sånt burde være mulig?)

Jeg kan blant annet ikke ta de smertestillende som behøves pga mage tarm sykdom, så det er mange ting som spiller inn. Smertelege har oppfordret meg i lang tid nå til å gi slipp. Hvis mageplagene eskalerer nå er livet enda verre. Det er en fysisk jobb og ikke lenger mulighet for tilrettelegging.

Anonymkode: e23d1...59c

[Rumle]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kan blant annet ikke ta de smertestillende som behøves pga mage tarm sykdom, så det er mange ting som spiller inn. Smertelege har oppfordret meg i lang tid nå til å gi slipp. Hvis mageplagene eskalerer nå er livet enda verre. Det er en fysisk jobb og ikke lenger mulighet for tilrettelegging.

Anonymkode: e23d1...59c

Jeg forstår, da må du lytte til det. 

Kjenner meg faktisk igjen i en god del av det du skriver jeg også, føler med deg og håper du finner noe som kan gi dagene dine mer mening ❤️

Endret 18. august 2023 av Rumle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er med i ulike facegrupper, også noen der jeg skriver engelsk. Men jeg savner å fysisk snakke med noen, være i samme rom. Prøver å være litt ute, men har problemer med både å sitte, stå og gå pga smerter. Drømmer om en leilighet med vinterhage der jeg kan ha lenestol eller seng ute. Men leier 30 m2 i en kjeller pga jeg betaler flere tusen kr i mnd til medisiner, behandlinger og praktisk hjelp. Den lille jobben var egentlig siste “rest”. Skal jobbe ut september så er den også borte. Jeg har ikke fått sparken, men sjefen hadde en lang prat med meg, da hun har observert over lang tid hvordan smertene mine har forverret seg, og at jeg måtte sette helsen først. Har vært der i 20 år så det gjør veldig vondt å gi slipp. Det sykeste er at sjefen min er mer empatisk enn flere av de som skal kjenne meg best😔

Anonymkode: e23d1...59c

Hva slags jobb har du? Kan du være der litt som "frivillig" når helsa holder?

Anonymkode: d9832...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler med deg, virkelig!  Jeg kunne skrevet det første innlegget selv.

Noe som har vært viktig for meg, og som har gitt livet mitt innhold, er følelsen av å være til nytte, det å være noe for noen.

Har du prøvd det? 

Siden du er ustabil I formen er det vanskelig å ha noe regelmessig, men det behøver ikke være noe stort.

Noe så enkelt som å lære et tantebarn å strikke, lese avisen for en eldre nabo, passe hunden til en venn kan være med på å gi livet innhold.

 

Anonymkode: e951f...15b

Har tenkt mye på det du sier, men ikke funnet min”greie”. Har hatt en del bekjentskap som sliter med sykdom og depresjon, og må ærlig talt si at det ble for mye for meg🫣Det er veldig vanskelig å være motiverende og støttende for andre når jeg selv ofte har lyst å gjøre slutt på alt. Og så må jeg være så smålig og si at når jeg knapt klarer å puste pga smerter, så blir jeg sinna av andre som dytter sine trivielle problemer på meg. Jeg skulle så gjerne byttet til problem der det finnes løsninger. Jeg er empatisk og gjør så godt jeg kan, men av og til så er det som om sjelen vrenger seg når noen blåser opp problem som har løsninger. Skammer meg over tankene mine, og tør kun si det her som anonym. Men jeg prøver å hjelpe de jeg er glad i-selv om jeg har nesten ingen😌

Anonymkode: e23d1...59c

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres ut som meg. (Er 40 år). 
Sterk fatigue, så mye smerter i beina at jeg nesten ikke kan gå, store utfordringer med magen (mye diaré og smerter), pusteproblemer og mye mye mer… Det er blytungt, ensomt og psykisk enormt belastende. 
Men forskjellen er at i motsetning til deg har jeg ekte venner. 
venner som forstår, som tilpasser og som løfter meg når jeg trenger det. 
Det du beskriver er ikke venner!! 

for å få dagene til å gå har jeg flere dyr som gir meg glede, jeg skriver mye (historier, dikt osv. ) bruker mye tid på selvutvikling og deltar på foredrag/webinarer osv som går på nettet. 

Så strikker og hekler jeg mens jeg hører på podcaster/YT. 

jeg tror at grunnen til at jeg ikke er deprimert lenger (tro meg- det var jeg i mange år!!!) er at jeg hele tiden leter etter noe som føles meningsfylt. 
Foredrag og webinarer på nettet kan man ofte delta aktivt  i ved å stille spm osv. 

Hekling/strikking gir følelsen av å gjøre noe og produsere noe. 

dyrene tvinger meg opp om morgenen. 

forstår at du har det tungt, og man skal ikke sammenligne, men forsøk å ta en dag om gangen og Finn noe som føles meningsfylt for deg ❤️❤️

Anonymkode: eef94...157

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har tenkt mye på det du sier, men ikke funnet min”greie”. Har hatt en del bekjentskap som sliter med sykdom og depresjon, og må ærlig talt si at det ble for mye for meg🫣Det er veldig vanskelig å være motiverende og støttende for andre når jeg selv ofte har lyst å gjøre slutt på alt. Og så må jeg være så smålig og si at når jeg knapt klarer å puste pga smerter, så blir jeg sinna av andre som dytter sine trivielle problemer på meg. Jeg skulle så gjerne byttet til problem der det finnes løsninger. Jeg er empatisk og gjør så godt jeg kan, men av og til så er det som om sjelen vrenger seg når noen blåser opp problem som har løsninger. Skammer meg over tankene mine, og tør kun si det her som anonym. Men jeg prøver å hjelpe de jeg er glad i-selv om jeg har nesten ingen😌

Anonymkode: e23d1...59c

Skjønner 🙂

For meg passet det best med praktiske ting, så jeg valgte å jobbe som frivillig for en organisasjon, der jeg sto for ting som kunne gjøres hjemmefra.  (Regnskap,  bestillinger, rotasjonslister, og andre ting som ikke hadde raske tidsfrister)

Kan det være noe?

Anonymkode: e951f...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Skjønner 🙂

For meg passet det best med praktiske ting, så jeg valgte å jobbe som frivillig for en organisasjon, der jeg sto for ting som kunne gjøres hjemmefra.  (Regnskap,  bestillinger, rotasjonslister, og andre ting som ikke hadde raske tidsfrister)

Kan det være noe?

Anonymkode: e951f...15b

Ja, kanskje det. Men jeg opplever mer og mer kognitiv svikt, så usikker på om jeg ville vært en ressurs. Det kognitive fallet er like skremmende som det kroppslige. 
Tidligere prøvde jeg å lære spansk, fotografering etc. Men hodet svikter også. Jeg føler med dere som skriver her; trist at livet har blitt sånn. Jeg tror man er bedre rustet når man har egen familie og/eller nære venner. Jeg hadde en nær veninne, dvs vi er venner ennå. Men treffes sjelden etter at jeg ikke kunne gå turer mer. Og bare en person kan ikke fylle noe tomrom eller en depresjon. Jeg hadde sikkert hatt det bedre med “likesinnede”.

Anonymkode: e23d1...59c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, kanskje det. Men jeg opplever mer og mer kognitiv svikt, så usikker på om jeg ville vært en ressurs. Det kognitive fallet er like skremmende som det kroppslige. 
Tidligere prøvde jeg å lære spansk, fotografering etc. Men hodet svikter også. Jeg føler med dere som skriver her; trist at livet har blitt sånn. Jeg tror man er bedre rustet når man har egen familie og/eller nære venner. Jeg hadde en nær veninne, dvs vi er venner ennå. Men treffes sjelden etter at jeg ikke kunne gå turer mer. Og bare en person kan ikke fylle noe tomrom eller en depresjon. Jeg hadde sikkert hatt det bedre med “likesinnede”.

Anonymkode: e23d1...59c

Hei frå sidelinja, TS
Då eg hadde det som verst (utmatta og store smerter) var det einaste eg kunne gjere å høyre på denne sjølvhealande snutten:

https://www.youtube.com/watch?v=oA_rY4N8XJA

 Og mot smerter: 

https://www.youtube.com/watch?v=ZsETTGFJzsQ&list=PLO9OtUmChpP_ICHFpXKG4Y_4p024GNraQ

Det funkar ❤️ 

Anonymkode: 63041...c83

[AnonymBruker]

Kompis2 skrev (12 timer siden):

Man kan bli deprimert av å bo i en kjeller - og på kun 30 kvadrat? Da bør du evt be kommunen om hjelp til å flytte. Og medisiner som må tas er ofte på blå resept, be legen sjekke! 
Da gjenstår bare å finne ett sted hvor du kan gå og møte andre, det finnes som regel ett tilbud i alle kommuner. Ta kontakt med lege og kommune og finn det som passer deg. Lykke til

Takk, men jeg har hatt kontakt med kommunen flere ganger; det er ikke noen hjelp å få. Avslag på startlån/tilskudd, ingen rett på å leie kommunal bolig. Og antar at det er mange før meg i køen, da jeg har tak over hodet-noe andre mangler. Jeg og legene mine har full kontroll på hva jeg kan få dekket eller ikke. Min fastlege er fantastisk, og hver gang jeg får avslag på ulike ting, fra fysikalsk rehab til utredning for sibo(mage tarm, er ikke helt ferdig utredet) sier han at det er utrolig mange som får avslag. Sleng på tannlege(bruker ca 2000kr/mnd), div hjelpemidler, apotekvarer mm så er den mndlige summen sjelden under 5000kr. Bare de smertelindrende tablettene koster nå 1200kr for 10 stk(må være i siste fase av livet for å få de på blå). Ja og så fikk jeg avslag på bpa, så må betale for en del fysisk hjelp selv. Mulig jeg kan søke om besøksvenn eller støttekontakt, men de skal ikke vaske, måke snø, bære tunge ting etc. Og i tillegg finner jeg det pinlig å skulle ha støttekontakt. Jeg har jobbet som det selv da jeg var 20 år, og føler ikke at det er noe for meg🥹Skal betale for utredning av sibo, utvidet matintoleransetest etc etc selv. 

Anonymkode: e23d1...59c

[AnonymBruker]

Må bare si jeg er imponert over at du klarer å virk

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har tenkt mye på det du sier, men ikke funnet min”greie”. Har hatt en del bekjentskap som sliter med sykdom og depresjon, og må ærlig talt si at det ble for mye for meg🫣Det er veldig vanskelig å være motiverende og støttende for andre når jeg selv ofte har lyst å gjøre slutt på alt. Og så må jeg være så smålig og si at når jeg knapt klarer å puste pga smerter, så blir jeg sinna av andre som dytter sine trivielle problemer på meg. Jeg skulle så gjerne byttet til problem der det finnes løsninger. Jeg er empatisk og gjør så godt jeg kan, men av og til så er det som om sjelen vrenger seg når noen blåser opp problem som har løsninger. Skammer meg over tankene mine, og tør kun si det her som anonym. Men jeg prøver å hjelpe de jeg er glad i-selv om jeg har nesten ingen😌

Anonymkode: e23d1...59c

Må si jeg er imponert over deg, og du skal absolutt ikke skamme deg over tankene dine. At du klarer å være så empatisk, og hjelpe andre, når du nesten ikke har noen. Det sies jo at alle har ett eller annet i livet, men når man hører om de små «problemene» til mange, kjenner man virkelig på hvor urettferdig verden er. Jeg er veldig glad i dyr da, men synes nesten dyr er bedre enn mennesker.. Ønsker deg alt godt❤️

Anonymkode: 72a0a...75b

[AnonymBruker]

Hei. Som en person som har vært i en liknende situasjon i over 20 år så var det noen ting som slo meg når jeg leste innlegget ditt.

Bruker du noen hjelpemidler? Jeg vet at det kan være en stor terskel å komme over, men anbefaler virkelig å ta kontakt med ergoterapeut i kommunen. Sammen kan dere finne ut hvilke hjelpemidler som kan være aktuelle for deg og gå i gang med søknad. Jeg har hatt elektrisk rullestol i noen år nå og da kan man komme seg ut selv om kroppen ikke spiller på lag. Det er stor forskjell mellom et liv hvor man er låst til kjelleren og ett hvor man kan komme seg ut på turer i nærområdet, kjenne sol og vind i ansiktet. Andre hjelpemidler jeg bruker er dusjstol og en "ståstol" på kjøkkenet som kan komme helt inntil benken og gjør det lettere å lage mat. Jeg har også hjemmehjelp. Disse tingene sparer meg mye energi.

Du nevner foreninger og støttegrupper. Jeg har heller ikke noe lokkallag, men jeg meldte meg inn i et lokkallag for en annen tilstand jeg deler en god del symptomer med. Kanskje det er en mulighet for deg.

Jeg ser du skriver at terapi ikke hjalp deg. Min erfaring er at slik tar tid, det tar måneder og kanskje år, ikke uker. Jeg forstår at du ikke følte deg forstått når terapeuten antydet at smertene dine kunne være psykisk. MEN, dette må ikke bety at terapeuten mener at du innbilder deg smerten. Det kan ha vært en misforståelse. Jeg har vært på foredrag med en spesialist som jobber på smerteklinikk og han sier at "all smerte kommer fra hjernen". Det er jo sant! Det betyr ikke at vi innbilder oss all smerte, tvert i mot betyr det heller at all smerte er ekte. Når vi får kunnskap om hvordan smerte fungerer kan vi også jobbe med å endre hvordan vi oppfatter smerten. Dette kan være med på å lindre, for noen.

Fysisk smerte påvirker psyken mye. Det merker jeg selv. De dagene jeg har et høyere smertenivå blir tankene mørke med en gang. Det sniker seg inn ideer om at det alltid vil være slik, det er håpløst, det vil bare bli verre, smerten vil fortsette å øke og det vil bli uutholdelig hele døgnet, jeg burde egentlig bare håpe jeg dør så fort som mulig så jeg slipper å pines. Tanker som sier at jeg og livet mitt ikke er noe verdt. Dager med mindre smerte så har jeg det ikke slik. Det jeg har lært av dette er at disse mørke tankene ikke egentlig er sannhet. Jeg har lært meg å identifisere dem (som et resultat av smerte) når de kommer og jeg vet at jeg kan overse dem.

Kanskje du ikke er klar for mer terapi akkurat nå, men jeg synes ikke du bør gi det helt opp. Det er klart at når du nå blir enda mer isolert og i tillegg strever med sykdommer så står du i fare for å bli deprimert, hvis du ikke allerede er det. Alle kommuner har et lavterskeltilbud for psykisk helse, min erfaring med dette er veldig godt og jeg mener det er verdt å utforske. Medisiner (antidepressiva?) kan være noe å vurdere, men det kan du jo få av fastlegen din helt uavhengig av terapi. Du skriver at du har hatt et kognitivt fall, jeg ville forsøkt å utelukke muligheten for at dette kommer av ubehandlet depresjon.

Anonymkode: 29a18...1dd