Noen her inne som har en solskinnshistorie om hvordan de snudde livet sitt til det bedre?

[AnonymBruker]

Kvinne i slutten av 20-åra som ikke helt klarer å finne driv eller vilje her i livet. Er deprimert, har fått hjelp og får fortsatt hjelp for dette. Hjelpen har jeg fått i mange år, men et vendepunkt har aldri skjedd. 

Jeg er rett og slett lei. Jeg ser ingen grunn til å bli gammel. Jeg ser ingen grunn til å endre på livet mitt, for jeg føler meg ikke bra uansett hva jeg gjør. Selv om jeg selvsagt har drømmer og ønsker, så jobber jeg sjeldent mot det, fordi jeg ser på det som poengløst. Bare noe så enkelt som å holde orden i hjemmet er vanskelig. Alt er så rotete likevel, det er ingen som ser det likevel. Jeg visner jo lengre tid det går og det er få ting som gir meg glede. 

Men slik vil jeg jo innerst inne ikke ha det. Hjemmet mitt ser ikke ut. Jeg har nok av penger, og kunne lett kjøpt det jeg trenger og ønsker for å få det fint, men likevel gjør jeg det ikke. Jeg har kun meg selv å tenke på og en fleksibel arbeidstid, så jeg har egentlig alt klart for å kunne gjøre en endring. Men jeg sliter sånn med å ta tak. 

Skal innrømme at jeg har satt MYE på vent de siste årene fordi jeg har tenkt at jeg skal ta livet mitt snart uansett (ikke steng tråden min moderator, vær så snill, jeg er IKKE suicidal). Så jeg sitter jo her da.. Nå er det snart høst, enda en ny sesong, enda en ny jul, som jeg hater så intenst. Og enda et nytt år hvor jeg innser at jeg er på samme sted. 

Noen som har fått livet sitt på rett kjøl og fått det bedre med seg selv? Jeg vil bare HANDLE. Gjøre noe. Fikse noe. Se fremskritt og bli noe. Jeg vet ikke hva dette noe skulle være enda, men jeg trenger å føle at jeg har verdi og jeg klarer ikke det helt. Det er meningsløst for meg at andre sier til meg at jeg betyr noe for jeg klarer ikke tro på det uansett. Det er skikkelig mørkt i hodet.

Det hender jeg får frem denne følelsen når jeg ser på bilder av meg selv som barn. Fant et bilde av meg som 10-åring. Husker hvor mye jeg slet med bekymringer fordi jeg ble ofte utestengt av venninnene mine og guttene brukte å mobbe meg. Men samtidig knekker jeg sammen fordi jeg innser potensialet jeg har kastet bort. Jeg føler jeg skylder den jenta et bedre liv, men jeg klarer ikke ta meg sammen. Tror jeg har hjertet på rett sted, men jeg overveldes av forakt og bitterhet i perioder, og det er så utrolig slitsomt. Jeg mister meg selv og vet ikke hvordan jeg skal "plukke meg opp". 

Anonymkode: 9bd20...e37

[AnonymBruker]

Hmm... For mange er nok dette en svært deprimerende tanke, men den hjalp meg. 

Jeg kom til konklusjonen at mitt eget liv ikke var verdt noe. Men - hvem er jeg til å sette meg til dommer over andres liv, og si at deres liv ikke har verdi? 

Ergo; kanskje andre menneskers liv er verdt å dyrke, hjelpe og støtte? Det ble min løsning og mitt vendepunkt, og all investering jeg har gjort i andre mennesker av den grunn ga plutselig mitt eget liv mening tilbake. 

Jeg klarte å begynne på en bachelor når jeg var 25, og fullførte den når jeg var 28. Før det hadde jeg droppet ut av tre studier grunnet følelse av at alt var meningsløst. En stor nedtur for meg, da alle forventet at noen med så gode karakterer og 'potensial' som meg skulle bare suse gjennom livet. For meg var det en stor greie, og en virkelig snuoperasjon! 

Ønsker deg masse lykke til og heier på deg!

 

Anonymkode: c5784...838

[- Brian]

For min del kan man vel si at det var særlig to ting som bidro til at jeg fikk et annet og lysere syn på livet; jeg ble kjent med en fantastisk venninne jeg skrev mye med som jeg kunne skrive absolutt alt til slik at jeg ikke trengte å stenge følelsene inni meg, og jeg fikk sans for selvironi - selv mørke og dystre situasjoner kan få et humoristisk preg bare man betrakter dette med et glimt i øyet uten å ta alt så voldsomt høytidelig.

Når det gjelder det å "gjøre noe", slik du beskriver det, er kanskje oppskriften å stå for noe, for å så gjøre nytte av de mulighetene livet gir uten å nødvendigvis forhaste seg eller gå en bestemt vei. Idealist har jeg alltid vært, og en stund vurderte jeg å selge alt jeg eide for å gi bort pengene, og så engasjere meg i U-hjelp. Dette var en smule naiv tankegang som det heldigvis ikke ble noe av, da det hadde ført til store skuffelser senere; det er bare å se på lederlønningene i "gode" organisasjoner.

Derimot skjedde det noe annet - en kveld fikk jeg vite at ei jente jeg hadde gått på skolen med, var død etter å lenge ha vært syk av anoreksi. Så jeg begynte å gjøre noe så tilsynelatende meningsløst som å måke snøen på graven hennes, og engasjere meg der jeg kunne. Fire år senere fikk jeg vite at ei jente jeg hadde lest bloggen til, hadde tatt livet sitt. Det naturlige ville ha vært å riste på hodet og si at dette var trist, men ikke noe man kan gjøre noe med; i stedet gikk jeg i begravelsen hennes, der jeg bestemte meg at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri skje igjen.

Dette førte til engasjement mot selvmord, noe som igjen førte til at jeg ble kjent med M., ei jente som blant annet hadde forsøkt å ta livet sitt som 9-åring og ble voldtatt som 13-åring, og ofte ikke så noen mening i å leve mer. Det ble mye skriving og mange oppmuntringer dette året, men hun kom seg heldigvis videre, fikk noe å leve for da hun fikk en kjæreste som kunne støtte og hjelpe henne, før hun til slutt døde to år senere; antagelig var dette en ulykke.

Noe som igjen førte meg hit til Kvinneguiden etter at gamle blogg.no ble lagt ned, og da N. startet en tråd og lurte på om noen kunne prate med henne sent en natt i et koronastengt Norge i mars 2020, var jeg egentlig temmelig sliten og ville legge meg, men svarte likevel; dette ble begynnelsen på den etter hvert velkjente pingvintråden. Vi skriver fortsatt, og i den siste delen av eventyret - som ikke er helt ferdigskrevet enda - er Pingu og Rollo på sykehus, og skaper kaos og liv der. Fortsettelsen kommer i Pingvinhjertet.

Ingenting av dette hadde skjedd om det ikke hadde vært for det som skjedde tidligere. Så man trenger faktisk ikke å legge bestemte planer for fremtiden hvis man vil "gjøre noe"; det er nok å være åpen for mulighetene livet gir, og ting vil falle på plass av seg selv; det ene fører til det andre - man kan bare ikke gi opp. Muligens føler man at man må utrette store ting for å få til noe, men det er ikke opp til alle å være Gandhi; livets skjønnhet er også å finne i de små tingene.

Uansett lykke til videre, og ønsker deg det beste i tiden fremover; trist å høre at du ble mobbet som barn, da jeg har sett så mange hjerteskjærende eksempler på hvor mye dette har ødelagt for folk, men det er ingen grunn til å la fortidens skygger fortsette å ødelegge; du er et uendelig verdifullt menneske, og fremtiden din ligger foran deg.

Så lenge man ikke gir opp, vil det alltid komme nye dager og nye muligheter; man vil treffe nye mennesker som åpner nye dører på livets lange vei; det finnes alltid, alltid håp.

Endret 13. august 2023 av - Brian

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt. Jeg klarte ikke å gjøre noe bedre for meg selv. Så jeg tvang meg. Satte på god musikk og begynte hjemme. Det var nok å ta av så jeg bare grep noe og startet. Bøker som lå på gulvet, tvang meg til å plukke de opp og sortere de. 

Du også, reis deg opp og bestem deg for at i dag skal du gjøre noe for deg selv. Det var så hardt i starten, men det er en tilvenningssak, en endring av tanker og handlinger. Bare gjør det selv om du ikke tror på det, men resultatet kommer etterhvert. Og så vil det bli lettere å gjøre ting du ønsker og tror på. 

Anonymkode: eee28...529

[AnonymBruker]

Det hjelper å begynne å bry seg om noe utenfor deg selv. Små drypp av glede eller mening, hva som helst du blir bittelitt nysgjerrig på eller interessert i, bør du gi plass til i livet ditt. Så kan du bygge ut videre derfra. Hvis du ikke kjenner glede over noe som helst fordi du er deprimert, kan du begynne med noe du pleide å like en gang i tiden. Eller noe du synes ser kult ut som andre gjør.

Du kommer ikke til å finne ut noe lurt, eller komme videre, ved å bruke enda mer tid på grubling og offermentalitet. 

Anonymkode: daabd...56c

[AnonymBruker]

Meg over. Det starter med å plukke opp noen bøker og endte med å pusse opp huset. Du ser, selv er maraton starter og slutter med noen få skritt!

Anonymkode: eee28...529

[17.11]

Lister hjalp for min del, og hjelper fortsatt. Noen ganger lager jeg en liste hvor hvert rom over hva som må ordnes, jeg har også en egen liste for helserelaterte ting, ting jeg burde kjøpe, turer jeg vil gå, bøker jeg vil lese, følelser jeg burde utforske osv. Så har jeg alltid noe å oppnå, et slags mål. Jeg lager til og med treningsrutinene mine som lister jeg kan krysse av etter hver øvelse.

Men helt ærlig, det som virkelig ga livet mitt ny mening var å få hund.

[AnonymBruker]

Det å sette seg er par mål og jobbe for å nå dem gir deg mening og innhold i livet. Er du student eller sykemeldt eller i jobb? Hva kunne du tenke deg å fylle arbeidsukene ned de neste 40 årene gitt at du ikke dør likevel? Ta sykepleien feks eller barnevern. Overkommelige studier fullstappet av meningen hvor du får en jobbhverdag hvor du betyr noe for andre og ikke har så mye tid til å være så selvsentrert som det er å stadig grunnet på meningen med alt og ikke gidder noen ting pga moderat nedstemthet. Enda et steg på veien kan være et medikament om det er uprøvd, i samråd med din lege, for å se OL noe av det depressive og tiktaksløsheten kan fjernes  

Anonymkode: 4adad...364

[AnonymBruker]

For min del forsto eg vi skal vere så kort tid her på jorda. Så kvifor ikkje prøve å kose deg imens?

Byrja på yoga og byrja med meditasjon. Og forsto kor godt ein kan ha det dersom ein fokuserer på å gje kroppen det den treng.

Anonymkode: 122b2...3b0