Autismediagnose - hva nå??

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått en autismediagnose. Har mange utfordringer, men er i jobb. Hva skjer videre nå? Må jeg si dette til arbeidsgiver? Skolen til barna mine?

Har litt utfordringer her, som gjør at jeg til tider stenger helt av. Vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Skal på ny samtale for å vite mer, men psykolog har ferie nå, og det blir en hel mnd å vente. Noen som vet hva jeg kan forvente videre? Setter pris på alle tilbakemeldinger.

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har nettopp fått en autismediagnose. Har mange utfordringer, men er i jobb. Hva skjer videre nå? Må jeg si dette til arbeidsgiver? Skolen til barna mine?

Har litt utfordringer her, som gjør at jeg til tider stenger helt av. Vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Skal på ny samtale for å vite mer, men psykolog har ferie nå, og det blir en hel mnd å vente. Noen som vet hva jeg kan forvente videre? Setter pris på alle tilbakemeldinger.

Anonymkode: 1eaea...e51

Dersom du har hatt vansker på jobb og sjefen har reagert på dette. Feks i form av innkallelser og advarsler, så ville jeg absolutt nevnt det for sjefen. Da vil du kunne oppleve mer forståelse i framtiden og ikke minst tilrettelegging. Dette er jo også hovedgrunnen til at det er fint å,få en diagnose dersom man sliter. Man kan lese seg opp og lære mer om seg selv, samt man vil møte mer forståelse og tilrettelegging rundt seg.

Dette kan derimot også føre til at mange bruker diagnosen sin som hvilepute og ikke tar i ett tak selv. Mange blit også ubevisst påvirket av det å få en diagnose og opplever ytterligere redusert arbeidskapasitet. Vær obs på dette. Fortsatt å gjøre så,godt du kan❤️ Lykke til❤️

Anonymkode: cb455...f62

[AnonymBruker]

Du selv som mistenkte autisme og ville bekrefte diagnosen? Tenker du det medfører noen rettigheter? I så fall bruker du diagnosen positivt slik du hadde tenkt. Ellers tenker jeg ingen andre har noe med det 😉 

Anonymkode: 7c8a9...aaa

[AnonymBruker]

Ikke si noe til arbeidsgiver om ikke du må. Sannsynligvis kommer arbeidsgiver til å straffe deg på et vis. Minimum er at du aldri vil kunne få nye arbeidsoppgaver eller ansvarsområder. Kanskje kan du miste oppgaver du allerede har. Kanskje går arbeidsgiver ut ifra at du ikke klarer eller forstår noen ting, og sier deg opp fordi "du ikke fungerer i jobben". Arbeidsgiver kan også lete etter andre ting å si deg opp for, eller kan komme til å prøve å mobbe deg ut av jobben og få deg til å slutte på egenhånd. Det kan også hende at alle kollegene dine også får vite om det, og du vil kunne oppleve at folk snakker til deg som et spedbarn og går ut ifra at du ikke kan eller skjønner noen ting, og du vil kunne ekskluderes fra sosialt miljø.

Altså, om du trenger tilrettelegging eller noe har du kanskje ikke annet valg, men vær veldig forsiktig med å si det bare sånn helt uten videre.
Er nok heller ikke lurt å si noe til skolen til barna dine, du vil møte de samme fordommene der.

Anonymkode: 11bb5...352

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dersom du har hatt vansker på jobb og sjefen har reagert på dette. Feks i form av innkallelser og advarsler, så ville jeg absolutt nevnt det for sjefen. Da vil du kunne oppleve mer forståelse i framtiden og ikke minst tilrettelegging. Dette er jo også hovedgrunnen til at det er fint å,få en diagnose dersom man sliter. Man kan lese seg opp og lære mer om seg selv, samt man vil møte mer forståelse og tilrettelegging rundt seg.

Dette kan derimot også føre til at mange bruker diagnosen sin som hvilepute og ikke tar i ett tak selv. Mange blit også ubevisst påvirket av det å få en diagnose og opplever ytterligere redusert arbeidskapasitet. Vær obs på dette. Fortsatt å gjøre så,godt du kan❤️ Lykke til❤️

Anonymkode: cb455...f62

Jeg elsker jobben min og kommer til å fortsette å gjøre så godt jeg kan. Det er en del jeg gruer meg til for jeg ikke føler at jeg mestrer det. Jeg vet at sjefen er veldig fornøyd på andre viktigere områder, og derfor ikke har sagt noe om akkurat dette. 

Eller jo, jin har prøvd å veilede meg, men akkurat det får jeg ikke til, men i forhold til andre viser hun at hun er fornøyd med meg. 

Kan jeg fortsette i jobben, få tilrett3legging i mindre viktige oppgaver jeg ikke mestrer helt, feks? Jeg aner ikke hva jeg har rett på, men er desperat på å beholde jobben min. Jeg vet jeg er god der det teller. Er livredd for at en diagnose skal sette meg tilbake i arbeidslivet.

Jeg vet det er vanskelig å svare på. Jeg er redd....

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du selv som mistenkte autisme og ville bekrefte diagnosen? Tenker du det medfører noen rettigheter? I så fall bruker du diagnosen positivt slik du hadde tenkt. Ellers tenker jeg ingen andre har noe med det 😉 

Anonymkode: 7c8a9...aaa

Kom inn fordi legen ville finne ut av depresjonen mine. Jeg klarte ikke å forklare grunnen til at jeg stengte av i perioder og ikke fungerte. Vil unngå flere sykemeldinger.

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke si noe til arbeidsgiver om ikke du må. Sannsynligvis kommer arbeidsgiver til å straffe deg på et vis. Minimum er at du aldri vil kunne få nye arbeidsoppgaver eller ansvarsområder. Kanskje kan du miste oppgaver du allerede har. Kanskje går arbeidsgiver ut ifra at du ikke klarer eller forstår noen ting, og sier deg opp fordi "du ikke fungerer i jobben". Arbeidsgiver kan også lete etter andre ting å si deg opp for, eller kan komme til å prøve å mobbe deg ut av jobben og få deg til å slutte på egenhånd. Det kan også hende at alle kollegene dine også får vite om det, og du vil kunne oppleve at folk snakker til deg som et spedbarn og går ut ifra at du ikke kan eller skjønner noen ting, og du vil kunne ekskluderes fra sosialt miljø.

Altså, om du trenger tilrettelegging eller noe har du kanskje ikke annet valg, men vær veldig forsiktig med å si det bare sånn helt uten videre.
Er nok heller ikke lurt å si noe til skolen til barna dine, du vil møte de samme fordommene der.

Anonymkode: 11bb5...352

Jeg tror ikke jeg blir sagt opp. Her trenger de desperat det jeg er utdannet som, noe som jeg brenner for. Jeg vet jeg er god der det teller, og har vært ærlig med alt gjennom utredningen, bortsett fra denne diagnosen. Det er pga ferietid, ellers hadde jeg sagt det. Er åpen med utredningen min. Eneste jeg vil er å kunne fortsette i stillingen min, men unngå flere slike episoder der jeg ikke har fu gert i opptil et år. 

Jeg tenkte at kanskje om jeg er åpen om diagnosen med mennesker jeg møter (foreldre, jeg jobber med barn), vil forstå utfordringer samtidig som de (og arbeidsiver) fortsatt stoler på at jeg alltid gjør det som er best for deres barn. For det har jeg alltid gjort, og fått gode tilbakemeldinger på. Forandrer meg jo ikke etter en diagnose... jeg vet ikke... har fått tilbakemeldinger på hvordan jeg møter foreldre feks, at det ikke alltid virker som jeg er interessert. Jeg er jo det, men klarer ikke å uttrykke det. Vanskelig å forklare, men det er et eksempel. Vet bare ikke hvordan jeg skal forholde meg til voksne alltid... med barn går det helt supert.

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning og håper å få en diagnose for å få tilrettelegging på jobb. Tenker derfor det er naturlig og nødvendig at nærmeste leder og nærmeste kolleger får vite om diagnosen.

I ditt tilfelle ville jeg vært svært forsiktig med å fortelle til foreldrene til barna du jobber med - det bør ikke være nødvendig at de vet for at arbeidsgiver skal kunne gjøre tilpasninger! Husk at folk har store fordommer. Selv min mann sa «nei, det stemmer ikke, jeg er ikke sammen med en retard!» da jeg skulle begynne på utredning. Med hans holdninger, ville han aldri akseptert at en person med autisme skulle håndtere barna våre før han fikk masse, masse info.

Anonymkode: c80df...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har nettopp fått en autismediagnose. Har mange utfordringer, men er i jobb. Hva skjer videre nå? Må jeg si dette til arbeidsgiver? Skolen til barna mine?

Har litt utfordringer her, som gjør at jeg til tider stenger helt av. Vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Skal på ny samtale for å vite mer, men psykolog har ferie nå, og det blir en hel mnd å vente. Noen som vet hva jeg kan forvente videre? Setter pris på alle tilbakemeldinger.

Anonymkode: 1eaea...e51

Det jeg er mest redd for er å miste jobben min. Jeg elsker jobben min, og jeg brenner virkelig for det jeg jobber med. Er bedre enn de fleste på mange område (i følge sjefen), men sliter der jeg må møte foreldre. 

I forhold til egne barn; jeg engasjerer meg i Fau, og der jeg kan, men stenger helt av i perioder. Prøver å følge opp lekser, men klarer ikke det hvis rutinene mine sklir ut. Noe det ofte gjør. Jeg vil det beste for barna mine. Har lært de mange ting de ikke klarte på skolen. Feks brøk var det jeg som lærte alle tre barna mine. I tillegg til andre ting. Jeg interesserer meg veldig for visse områder i naturfag feks, og vi har snakket og diskutert så mye om akkurat det at det ga utslag på prøver. Samtidig som jeg ikke klarer å følge opp andre ting i det hele tatt, og det går ut over barna. Jeg føler det er min feil... de har et ansvar selv, men likevel.

Noen ganger er jeg så tømt etter travle dager at jeg ikke klarer å komme på møter på skolen. Jeg blir mer deprimert av tanken på at skolen tror jeg ikke bryr meg. 

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er under utredning og håper å få en diagnose for å få tilrettelegging på jobb. Tenker derfor det er naturlig og nødvendig at nærmeste leder og nærmeste kolleger får vite om diagnosen.

I ditt tilfelle ville jeg vært svært forsiktig med å fortelle til foreldrene til barna du jobber med - det bør ikke være nødvendig at de vet for at arbeidsgiver skal kunne gjøre tilpasninger! Husk at folk har store fordommer. Selv min mann sa «nei, det stemmer ikke, jeg er ikke sammen med en retard!» da jeg skulle begynne på utredning. Med hans holdninger, ville han aldri akseptert at en person med autisme skulle håndtere barna våre før han fikk masse, masse info.

Anonymkode: c80df...f90

Det er et godt poeng. Jeg tenker noen dager at om de er misfornøyd med meg om noe, og forteller sjefen det, hadde det vært ok om hun hadde fortalt om diagnosen min, samtidig som hun forteller om hva jeg føler for jobben min, og ikke minst barna deres.

For jeg brenner virkelig for at hvert eneste barn der jeg jobber skal ha en optimal dag hver dag!

Dere skjønner kanskje at det er i bhg jeg jobber. Hva hadde dere som foreldre tenkt?

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er et godt poeng. Jeg tenker noen dager at om de er misfornøyd med meg om noe, og forteller sjefen det, hadde det vært ok om hun hadde fortalt om diagnosen min, samtidig som hun forteller om hva jeg føler for jobben min, og ikke minst barna deres.

For jeg brenner virkelig for at hvert eneste barn der jeg jobber skal ha en optimal dag hver dag!

Dere skjønner kanskje at det er i bhg jeg jobber. Hva hadde dere som foreldre tenkt?

Anonymkode: 1eaea...e51

Jeg er jo mest sannsynlig autist selv og har satt meg godt inn i det (har hyperfiksert på autisme noen mnd nå), og hadde ikke tenkt videre over det. Nå som mannen min vet mer, ville nok han også vært helt ok med det. Men for noen mnd siden ville han nok fått litt hetta.

men du, foreldrene til barna i bhg har ingenting med dine diagnoser og behov for tilrettelegging og gjøre. Dersom noen spør kan du bare svare at du har noen utfordringer, men at du gjør alt ditt beste for barna! 😊❤️

Anonymkode: c80df...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er jo mest sannsynlig autist selv og har satt meg godt inn i det (har hyperfiksert på autisme noen mnd nå), og hadde ikke tenkt videre over det. Nå som mannen min vet mer, ville nok han også vært helt ok med det. Men for noen mnd siden ville han nok fått litt hetta.

men du, foreldrene til barna i bhg har ingenting med dine diagnoser og behov for tilrettelegging og gjøre. Dersom noen spør kan du bare svare at du har noen utfordringer, men at du gjør alt ditt beste for barna! 😊❤️

Anonymkode: c80df...f90

Ja, det tror jeg de vet 🥰 Men jeg vet jeg kan virke litt "rar" ved henting og levering feks.   

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det tror jeg de vet 🥰 Men jeg vet jeg kan virke litt "rar" ved henting og levering feks.   

Anonymkode: 1eaea...e51

Det er nok en situasjon hvor mange er så opptatt av barnet at de knapt tenker over at du er rar! 😉 og igjen, dersom de spør beklager du bare om du virker rar og unnskylder med at du er en travel tid på dagen, men forsikrer om at du tar godt vare på barna gjennom dagen. Vi autister er jo gjerne eksperter på å overanalysere, ofte maskerer vi bedre enn vi frykter 😄 og det som glipper, det glipper!

Anonymkode: c80df...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kom inn fordi legen ville finne ut av depresjonen mine. Jeg klarte ikke å forklare grunnen til at jeg stengte av i perioder og ikke fungerte. Vil unngå flere sykemeldinger.

Anonymkode: 1eaea...e51

Hvor gammel er du? Stått i arbeidslivet lenge? Man kan fint være nedfor av god grunn uten å være depressiv...

Anonymkode: 7c8a9...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke jeg blir sagt opp. Her trenger de desperat det jeg er utdannet som, noe som jeg brenner for. Jeg vet jeg er god der det teller, og har vært ærlig med alt gjennom utredningen, bortsett fra denne diagnosen. Det er pga ferietid, ellers hadde jeg sagt det. Er åpen med utredningen min. Eneste jeg vil er å kunne fortsette i stillingen min, men unngå flere slike episoder der jeg ikke har fu gert i opptil et år. 

Jeg tenkte at kanskje om jeg er åpen om diagnosen med mennesker jeg møter (foreldre, jeg jobber med barn), vil forstå utfordringer samtidig som de (og arbeidsiver) fortsatt stoler på at jeg alltid gjør det som er best for deres barn. For det har jeg alltid gjort, og fått gode tilbakemeldinger på. Forandrer meg jo ikke etter en diagnose... jeg vet ikke... har fått tilbakemeldinger på hvordan jeg møter foreldre feks, at det ikke alltid virker som jeg er interessert. Jeg er jo det, men klarer ikke å uttrykke det. Vanskelig å forklare, men det er et eksempel. Vet bare ikke hvordan jeg skal forholde meg til voksne alltid... med barn går det helt supert.

Anonymkode: 1eaea...e51

Fortsett å ha en åpen dialog med arbeidsgiver, det vil nok være lettere for hen å tilrettelegge for deg om du er åpen om diagnose og hvilke symptomer/problemer du sliter mest med. 

Men foreldrene til barna i barnehagen har ingenting med dine diagnoser å gjøre. Du trenger ikke å bekymre deg for å bli oppfattet som rar - så lenge du gjør jobben din som du skal så er de nok fornøyde! Folk er tross alt forskjellige, diagnoser eller ei. Noen er bare litt rare og det er ingenting galt med det!

Anonymkode: 4e531...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvor gammel er du? Stått i arbeidslivet lenge? Man kan fint være nedfor av god grunn uten å være depressiv...

Anonymkode: 7c8a9...aaa

28 år. Har jobbet her i 4 år. 

Nedfor og depressiv er ikke helt det samme, da. Jeg sov ikke, spiste ikke, kom meg ikke ut av huset, bare stirret i veggen. Var ikke bare lei meg liksom. Gikk med 10kg på noen få måneder. Det tok veldig lang tid å komme meg etter hver gang.

Anonymkode: 1eaea...e51

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke si noe?

Med mindre det går utover jobb/oppfølging på skole og du må forklare? 🤷‍♀️

Anonymkode: 89704...a44

[AnonymBruker]

Jeg er selv i en prosess hvor jeg skal utredes, og jeg har bestemt meg for kun fortelle der det strengt tatt er nødvendig (altså hvis jeg får diagnosen). 

Jeg tenker også at du kan be om tilrettelegging uten å fortelle at du har ASD. Man kan si at man opplever en del utfordringer med sånn og sånn, og at du føler at du vil gjøre en bedre jobb og unngå sykemelding med noen få justeringer på arbeidsplassen.

Anonymkode: a4f58...85d

[Gjest Elooon]

Det viktigste nå er at du aksepterer diagnosen du har fått og ellers tar ting som det kommer. Det er ikke noe å stresse over. 

Kan være lurt å si om det til arbeidsgiver så han eller hun forstår at du har den diagnosen, men hvorfor skal skolen til barna vite det med mindre barna som går på skolen har diagnosen?

Uansett er det du som bestemmer hvem som skal vite om dette og ikke.

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle da jeg fikk diagnosen så sendte psykologen bekymringsmelding til barnevernet så ville vær obs på det. Jeg ble fratatt mine barn pga de mente jeg ikke klarte da vare på de og gi de den emosjonelle omsorgen de trengte blant annet. 

Anonymkode: ed69e...0b1