Dement far, skal man godta alt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min far er desverre blitt dement. I perioder er han veldig frekk og ufin. Særlig mot meg. Alt jeg gjør er feil, han blir sur for den minste ting. Skylder på meg for ALT. 

Jeg vet han et syk, og prøver å fokusere på det. Men det er ikke lett. Jeg blir ordentlig lei meg, og begynner å føle meg litt deprimert av alt det stygge som kommer min vei. 

Andre som er i samme situasjon? Hvordan takler dere det? Når er nok nok?

Anonymkode: 8853b...dce

Du bør ALDRI si at nok er nok, dette er en del av sykdomsbilde hos demente så din jobb er faktisk å være der for han uavhengig hva han sier. Jeg har vært gjennom det samtidig som jeg jobber med det så jeg kjenner sykdomsbildet. Det beste du kan gjøre for din far er å backe han opp, ikke poengtere om og når han sier/gjør noe galt......det han sier og gjør er ikke vondt ment selv om det oppleves slik der og da. Han lever litt i sin egen boble...noen ganger kommer han ut av bobla før han plutselig er tilbake der,tålmodighet er viktigst.

Anonymkode: 555d0...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du bør ALDRI si at nok er nok, dette er en del av sykdomsbilde hos demente så din jobb er faktisk å være der for han uavhengig hva han sier. Jeg har vært gjennom det samtidig som jeg jobber med det så jeg kjenner sykdomsbildet. Det beste du kan gjøre for din far er å backe han opp, ikke poengtere om og når han sier/gjør noe galt......det han sier og gjør er ikke vondt ment selv om det oppleves slik der og da. Han lever litt i sin egen boble...noen ganger kommer han ut av bobla før han plutselig er tilbake der,tålmodighet er viktigst.

Anonymkode: 555d0...298

Jeg jobber også med demente, og har gjort det i mange år. Så jeg er også klar over sykdomsbilde. Jeg prøver å være tålmodig, men det er ikke alltid så lett.

Anonymkode: 8853b...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg jobber også med demente, og har gjort det i mange år. Så jeg er også klar over sykdomsbilde. Jeg prøver å være tålmodig, men det er ikke alltid så lett.

Anonymkode: 8853b...dce

Tenker det er forskjell på å jobbe med demente og være pårørende til en dement. Så du skal ha lov å sette grenser for deg selv om du er veldig involvert. Skrev over her, prøv å ikke involver deg for mye, la hjemmesykepleien se hvordan det går når du ikke alltid kan stille opp, på den måten må de ta mer og mer ansvar. Man kan ende opp som utbrent selv når man står i en krevende pårørenderolle man ikke har kompetanse og energi  til å stå i. Man trenger gjerne god støtte og slik jeg forstår så står du hanske alene om alt. 

Anonymkode: e0dbf...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han bor hjemme. Det går greit det i hverdagen, men det er særlig når jeg er på besøk det er veldig slitsomt. 

Det blir jeg som må hjelpe han, for han nekter all annen hjelp fra det offentlige. Og han må bestemme det selv desverre. 

Anonymkode: 8853b...dce

Nei, denne mannen må få verge. Han er ikke kompetent til å ta avgjørelser.

Anonymkode: 7253f...d84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han bor hjemme. Det går greit det i hverdagen, men det er særlig når jeg er på besøk det er veldig slitsomt. 

Det blir jeg som må hjelpe han, for han nekter all annen hjelp fra det offentlige. Og han må bestemme det selv desverre. 

Anonymkode: 8853b...dce

Du kan la være å hjelpe. Du kan, som andre her også sier, gi beskjed til din far, hjemmesykepleie og kommune (og gjerne dine søsken) om at du ikke kommer til å hjelpe til på denne måten lenger fordi det er til stor skade for deg. Så vil det kanskje gå litt tid før han på den ene eller andre måten vil ta i mot mer hjelp fra andre/det offentlige.

Anonymkode: c72eb...009

[Eneri]

Her må du sette ned foten før du går på en smell. Sett deg ned med dine søsken, definer og skriv ned hva han trenger hjelp til som ikke ivaretas at hjemmesykepleietilbudet han har  pr idag. Få med mest mulig detaljert. Så fordeler dere ukene mellom dere, og med lista som er laget bør det ikke være forsømte oppgaver som nestemann blir stuck med.

Prøv dette en stund, så kanskje dine søsken kan være med å presse på for at han skal ta imot mer hjelp. Nå surfer de på din store innsats. 

[AnonymBruker]

Det er ikke så enkelt som å " overlate folk til kommunen". Man må søke som alle andre, man må oppfylle krav og ha rett på plass og ikke minst kommunen må ha kapasitet både personalmessig og evt plass på institusjon/ bolig. 

Som pårørende må man tenke på at dette er en begrenset tid det pågår og så går man og får samtale hos psykisk helse og lærer hvordan man " lukker ørene " og ikke tar slik personlig. 

Btw ; jeg har vært der selv og vet at det ikke er " bare" men av og til finns det ikke valg. Jeg ville aldri sviktet dem da det pågikk, uansett. Men jeg lærte meg å sette grenser for hva jeg lot gå inn på meg. 

Anonymkode: 409f6...4a2

[Stina234]

Maskinfører skrev (12 timer siden):

Det er sykdommen som snakker ikke han vær der for han 

Det er et godt svar.  Helt enig i den vurderingen.

[Topsi]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du bør ALDRI si at nok er nok, dette er en del av sykdomsbilde hos demente så din jobb er faktisk å være der for han uavhengig hva han sier. Jeg har vært gjennom det samtidig som jeg jobber med det så jeg kjenner sykdomsbildet. Det beste du kan gjøre for din far er å backe han opp, ikke poengtere om og når han sier/gjør noe galt......det han sier og gjør er ikke vondt ment selv om det oppleves slik der og da. Han lever litt i sin egen boble...noen ganger kommer han ut av bobla før han plutselig er tilbake der,tålmodighet er viktigst.

Anonymkode: 555d0...298

I noen tilfeller, hvis det går ut over egen psykiske helse, så er det lov å sette grenser ja. En kan f eks betale for private støttekontakt hvis en er redd for ensomhet, men en skal aldri utsette seg selv for store traumer,  uansett hvor mye det er sykdommen som taler , det er andre måter å bry seg på

[AnonymBruker]

Lurer på om de som sier at man må holde ut fordi det er sykdom har noen anelse hvordan dette er å leve med? Jeg tror ikke dere har opplevd hvordan det er å bli skjelt ut, mistrodd og behandlet dårlig av noen dere er glad i. Det hjelper ikke at det skjer pga. sykdommen. Hvorfor skal man måtte tåle å gå i måneder og år og pines? Hvor syk må man selv bli før dere "gir tillatelse" til å trekke seg unna? Må man få depresjon? Angst? Bli suicidal?

Anonymkode: c72eb...009

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Palliativ sykdom, du mente kanskje kronisk? Palliativ betyr lindrende, tror jeg, hvis jeg ikke er helt på jordet.

Anonymkode: 26709...490

Nei, jeg mener palliativ, men jeg er glad for at du spør fordi mange (de fleste) er ikke klar over at demens regnes som en palliativ sykdom. Du dør enten av eller med demens. Den er ikke kurerbar og forventet levealder etter demensdiagnose er vel (Max) ca 8-10 år tror jeg. Palliativ vil si at man lindrer og pleier, noe man skal tenke ved demenssykdom; lindring og pleie. 

[Maskinfører]

Stina234 skrev (8 timer siden):

Det er et godt svar.  Helt enig i den vurderingen.

Ja det er det 😀