Dement far, skal man godta alt?

[AnonymBruker]

Min far er desverre blitt dement. I perioder er han veldig frekk og ufin. Særlig mot meg. Alt jeg gjør er feil, han blir sur for den minste ting. Skylder på meg for ALT. 

Jeg vet han et syk, og prøver å fokusere på det. Men det er ikke lett. Jeg blir ordentlig lei meg, og begynner å føle meg litt deprimert av alt det stygge som kommer min vei. 

Andre som er i samme situasjon? Hvordan takler dere det? Når er nok nok?

Anonymkode: 8853b...dce

[AnonymBruker]

Han kan jo ikke noe for det, men du kan begrense kontakten å benytte helsevesenet for hjelp.  Bør vel kanskje bo på institusjon om det er fremskredene.

Anonymkode: a1853...eb9

[Maskinfører]

Det er sykdommen som snakker ikke han vær der for han 

Endret 30. juli 2023 av Maskinfører

[AnonymBruker]

Det er dessverre en av symptomene på demens. Er det mulig å tulle det vekk for å gjøre det mer positivt for deg selv?

Nå sier du ikke hva han beskylder deg for, men si han beskylder deg for å ha gjemt vekk tallerken han skulle bruke så kan du svare at du synes han er blitt så rund etterfulgt av et klapp på magen og smil i munnviken.

Ellers finnes det kurs for pårørende som kan være er godt verktøy for mange.

Anonymkode: b705f...7ba

[AnonymBruker]

Meld deg inn i pårørende forening. 

Anonymkode: 718c9...fe0

[AnonymBruker]

@TS dette er kjempetøft å stå, det er tilbud om veiledning som kan være til hjelp:

https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demenslinjen/

https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Anonymkode: eb53c...246

[AnonymBruker]

Nei, for dette kan pågå i 10-12 år. Skal du bli psykisk syk av det? Bare for at "han" ikke er seg selv? 

Jeg måtte ta avstand for å overleve selv, midt oppi alt. Så da døden inntraff nå i påsken i år var det mere en lettelse enn sorg. Det hadde pågått siden 2011. Startet nok litt gradvis tidligere, men forstod ikke hva grunnen var før 2011. Da diagnosen ble satt.

Forskjellige faser fra alt til sinne til crazy latter å tilslutt mistet taleevne og hørsel de siste årene.

 

Anonymkode: 4c909...d09

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Min far er desverre blitt dement. I perioder er han veldig frekk og ufin. Særlig mot meg. Alt jeg gjør er feil, han blir sur for den minste ting. Skylder på meg for ALT. 

Jeg vet han et syk, og prøver å fokusere på det. Men det er ikke lett. Jeg blir ordentlig lei meg, og begynner å føle meg litt deprimert av alt det stygge som kommer min vei. 

Andre som er i samme situasjon? Hvordan takler dere det? Når er nok nok?

Anonymkode: 8853b...dce

Veldig enkelt. Du sier hade nå. Hade som i at han døde når du forlot sykehuset/gamlehjemmet. 

Problem løst

Anonymkode: bb1a5...71f

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min far er desverre blitt dement. I perioder er han veldig frekk og ufin. Særlig mot meg. Alt jeg gjør er feil, han blir sur for den minste ting. Skylder på meg for ALT. 

Jeg vet han et syk, og prøver å fokusere på det. Men det er ikke lett. Jeg blir ordentlig lei meg, og begynner å føle meg litt deprimert av alt det stygge som kommer min vei. 

Andre som er i samme situasjon? Hvordan takler dere det? Når er nok nok?

Anonymkode: 8853b...dce

Nei du skal ikke tåle «alt». Som maskinfører skriver;

Maskinfører skrev (7 timer siden):

Det er sykdommen som snakker ikke han vær der for han 

Men hva legger man i «vær der for han»..?  Jeg tenker at de fleste foreldre ønsker ikke å byrde sine barn. Demens er en alvorlig palliativ sykdom som man til slutt dør av eller med. De fleste kommuner skal ha gode tilbud til demente, og hjemmetjeneste/sykehjem/dagtilbud m.m - skal kunne imøtekomme de fleste av hans behov for bistand som du kanskje påtar deg nå? Hva slags hjelp har han fra det kommunale?

Du må ivareta deg selv, og din helse. Kanskje har du andre du også må stille opp for? (Egne barn, søsken, ektefelle?) 

Du er viktig og må sørge for at du ikke knekker nakken for å ta vare på din syke far.

 

Endret 30. juli 2023 av Full Ugle

[Nymerïa]

Jeg vil ikke at barna mine skal ha noe med meg å gjøre hvis jeg begynner å oppføre meg ufint. Og det sier jeg som en person som har masse demens i slekta og vet hva jeg snakker om. Blir jeg ubehagelig i alderdommen så er de unnskyldt fra å besøke meg. Det eneste jeg vil at de skal gjøre er å ordne et sted til meg hvor jeg er trygg.

[Ulrikke]

Hvis han var frisk og så deg slite med dette med feks din mor eller din mann - hva ville han sagt da? Han ville sannsynligvis sagt at du må ta vare på deg selv, og at den syke er sånn pga sykdommen - som ikke går an å kurere eller behandle. 

Min far har demens, hatt diagnosen i snart to år. Han er ikke sint eller anklagende (foreløpig), men for hver ting som dukker opp, så har jeg begynt å tenke "hva ville han sagt om dette som frisk?"...

Du kan ikke hjelpe ham hvis du selv møter veggen. Du kan hjelpe ham ved å passe på at han har det han trenger, at han får nødvendig hjelp. Men den hjelpen må ikke være fra deg.

Vet ikke om jeg tolket fra innlegget ditt om han bor hjemme eller ikke, men gjør han ikke det, så snakk med de som jobber der han bor om hvordan han er til vanlig og hvordan han er etter at du har vært der, feks. Bor han hjemme, ta dialogen med demensteam og hjemmesykepleie osv! 

Anbefaler pårørendekurs og samtalegrupper hvis kommunen/bydelen din har dette.

Klem til deg, det er en helvetes sykdom, for å si det rett ut - for den som har den, men også for de rundt!

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (4 minutter siden):

Nei du skal ikke tåle «alt». Som maskinfører skriver;

Men hva legger man i «vær der for han»..?  Jeg tenker at de fleste foreldre ønsker ikke å byrde sine barn. Demens er en alvorlig palliativ sykdom som man til slutt dør av eller med. De fleste kommuner skal ha gode tilbud til demente, og hjemmetjeneste/sykehjem/dagtilbud m.m - skal kunne imøtekomme de fleste av hans behov for bistand som du kanskje påtar deg nå? Hva slags hjelp har han fra det kommunale?

Du må ivareta deg selv, og din helse. Kanskje har du andre du også må stille opp for? (Egne barn, søsken, ektefelle?) 

Du er viktig og må sørge for at du ikke knekker nakken for å ta vare på din syke far.

 

Problemet er at han vil ikke ha mer hjelp. Han har hjemmesykepleie 2 ganger om dagen, men nekter mer. Han blir sint hvis jeg ikke gjør det han vil med en gang, hører ikke hva jeg sier til han når jeg forteller ting. Kan hisse deg opp og bli stygg i munnen om ting går litt i mot. 

Har søsken, men ofte gjør ikke de det praktiske, så da faller alt på meg. Og veldig ofte blir jeg sittende med alt ansvaret, og må hjelpe han. Hvis jeg ikke gjør det, gjør ingen det. 

Kjenner at jeg er helt på grensen av hva jeg orker.. men ingen hører hva jeg sier. Eller de hører vel på meg, men hjelper fortsatt ikke med det som trengs.

Anonymkode: 8853b...dce

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (2 minutter siden):

Hvis han var frisk og så deg slite med dette med feks din mor eller din mann - hva ville han sagt da? Han ville sannsynligvis sagt at du må ta vare på deg selv, og at den syke er sånn pga sykdommen - som ikke går an å kurere eller behandle. 

Min far har demens, hatt diagnosen i snart to år. Han er ikke sint eller anklagende (foreløpig), men for hver ting som dukker opp, så har jeg begynt å tenke "hva ville han sagt om dette som frisk?"...

Du kan ikke hjelpe ham hvis du selv møter veggen. Du kan hjelpe ham ved å passe på at han har det han trenger, at han får nødvendig hjelp. Men den hjelpen må ikke være fra deg.

Vet ikke om jeg tolket fra innlegget ditt om han bor hjemme eller ikke, men gjør han ikke det, så snakk med de som jobber der han bor om hvordan han er til vanlig og hvordan han er etter at du har vært der, feks. Bor han hjemme, ta dialogen med demensteam og hjemmesykepleie osv! 

Anbefaler pårørendekurs og samtalegrupper hvis kommunen/bydelen din har dette.

Klem til deg, det er en helvetes sykdom, for å si det rett ut - for den som har den, men også for de rundt!

Han bor hjemme. Det går greit det i hverdagen, men det er særlig når jeg er på besøk det er veldig slitsomt. 

Det blir jeg som må hjelpe han, for han nekter all annen hjelp fra det offentlige. Og han må bestemme det selv desverre. 

Anonymkode: 8853b...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at han vil ikke ha mer hjelp. Han har hjemmesykepleie 2 ganger om dagen, men nekter mer. Han blir sint hvis jeg ikke gjør det han vil med en gang, hører ikke hva jeg sier til han når jeg forteller ting. Kan hisse deg opp og bli stygg i munnen om ting går litt i mot. 

Har søsken, men ofte gjør ikke de det praktiske, så da faller alt på meg. Og veldig ofte blir jeg sittende med alt ansvaret, og må hjelpe han. Hvis jeg ikke gjør det, gjør ingen det. 

Kjenner at jeg er helt på grensen av hva jeg orker.. men ingen hører hva jeg sier. Eller de hører vel på meg, men hjelper fortsatt ikke med det som trengs.

Anonymkode: 8853b...dce

Her må du bare si i fra til dine søsken at nå er det deres tur. Du trekker deg ut, de må overta. 

Si i fra, og stå ved det. Ikke sjekk opp om de gjør det, bare trekk deg unna. 

Anonymkode: 2bee7...240

[I Grosny]

Du får begrense besøkene til det du orker  selv. Si fra til dine søsken om det  og si fra til hjemmehjelpen, så får de ta seg av det meste.

Endret 30. juli 2023 av I Grosny

[Ulrikke]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han bor hjemme. Det går greit det i hverdagen, men det er særlig når jeg er på besøk det er veldig slitsomt. 

Det blir jeg som må hjelpe han, for han nekter all annen hjelp fra det offentlige. Og han må bestemme det selv desverre. 

Anonymkode: 8853b...dce

Jeg skjønner at du føler at du må. Men du må ikke. Han kan nekte til han blir grønn, men hadde han ikke hatt barn eller familie, så hadde kommunen måttet bidra.

Jeg har blitt kjent med flere gjennom dette, og noen av dem har sagt "dette går ikke, jeg kommer ikke til å ta telefonen fra ham eller reise innom mer, jeg fraskriver meg ansvaret fra og med nå". Og gi beskjed til kommune og hjemmesykepleie. 

Jeg sier ikke at det er lett, men jeg sier at det går an. Igjen, det gagner ingen at du sliter deg ut.

Eventuelt må du sette deg ned med søsknene dine og lage en rulleringsplan. En uke hver eller noe sånt. Men å fortsette som du gjør nå er ikke et alternativ, for da kommer du til å kjøre deg selv i grøfta.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Problemet er at han vil ikke ha mer hjelp. Han har hjemmesykepleie 2 ganger om dagen, men nekter mer. Han blir sint hvis jeg ikke gjør det han vil med en gang, hører ikke hva jeg sier til han når jeg forteller ting. Kan hisse deg opp og bli stygg i munnen om ting går litt i mot. 

Har søsken, men ofte gjør ikke de det praktiske, så da faller alt på meg. Og veldig ofte blir jeg sittende med alt ansvaret, og må hjelpe han. Hvis jeg ikke gjør det, gjør ingen det. 

Kjenner at jeg er helt på grensen av hva jeg orker.. men ingen hører hva jeg sier. Eller de hører vel på meg, men hjelper fortsatt ikke med det som trengs.

Anonymkode: 8853b...dce

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han bor hjemme. Det går greit det i hverdagen, men det er særlig når jeg er på besøk det er veldig slitsomt. 

Det blir jeg som må hjelpe han, for han nekter all annen hjelp fra det offentlige. Og han må bestemme det selv desverre. 

Anonymkode: 8853b...dce

 

Ta kontakt med pårørendeforening.

Folk har stått i dette før, du er ikke alene om å gjennomgå dette ❤️

Har du snakket med hjemmesykepleien?

Din far kan nekte mer hjelp fra kommunen, fordi han vet du hjelper ham. 

Gjør det klart for både din far, hjemmesykepleien og dine søsken at nå er det slutt - du kan ikke stille opp mer for din far på ei stund, fordi du er utslitt og holder på å gå på en smell, så du må ha en pause.

Også lar du ting gå sin gang.

Han har hjemmesykepleie to ganger om dagen, så han vil ha det bra og få både hjelp og tilsyn. De er vant med å håndtere folk med demens, og hvordan få de på gli til å godta mer hjelp. I verste fall blir han umyndiggjort.

Når du ikke lengre trenger å fikse og ordne så mye for din far mer, føle ansvar for alt. Da blir det også lettere å holde en mental avstand når du er der på besøk. Du trenger ikke være der lenge av gangen, du kan gå om det blir for vanskelig.

Pårørendeforening, det er lurt.

Anonymkode: 01325...23c

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (39 minutter siden):

Nei du skal ikke tåle «alt». Som maskinfører skriver;

Men hva legger man i «vær der for han»..?  Jeg tenker at de fleste foreldre ønsker ikke å byrde sine barn. Demens er en alvorlig palliativ sykdom som man til slutt dør av eller med. De fleste kommuner skal ha gode tilbud til demente, og hjemmetjeneste/sykehjem/dagtilbud m.m - skal kunne imøtekomme de fleste av hans behov for bistand som du kanskje påtar deg nå? Hva slags hjelp har han fra det kommunale?

Du må ivareta deg selv, og din helse. Kanskje har du andre du også må stille opp for? (Egne barn, søsken, ektefelle?) 

Du er viktig og må sørge for at du ikke knekker nakken for å ta vare på din syke far.

 

Palliativ sykdom, du mente kanskje kronisk? Palliativ betyr lindrende, tror jeg, hvis jeg ikke er helt på jordet.

Anonymkode: 26709...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Palliativ sykdom, du mente kanskje kronisk? Palliativ betyr lindrende, tror jeg, hvis jeg ikke er helt på jordet.

Anonymkode: 26709...490

Palliasjon er aktiv behandling, pleie og omsorg for pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid. Lindring av pasientens fysiske smerter og andre plagsomme symptomer står sentralt, sammen med tiltak rettet mot psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle problemer.

Over sitert fra Helsedirektoratet.

Demens er en dødelig sykdom, selv om mange lever greit med det i mange år før de blir ordentlig syke. Så om man ikke dør av noe annet først, så vil man til slutt dø av demens. Sånn sett er det vel en riktig betegnelse, tenker jeg.

Anonymkode: b93e1...8ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Problemet er at han vil ikke ha mer hjelp. Han har hjemmesykepleie 2 ganger om dagen, men nekter mer. Han blir sint hvis jeg ikke gjør det han vil med en gang, hører ikke hva jeg sier til han når jeg forteller ting. Kan hisse deg opp og bli stygg i munnen om ting går litt i mot. 

Har søsken, men ofte gjør ikke de det praktiske, så da faller alt på meg. Og veldig ofte blir jeg sittende med alt ansvaret, og må hjelpe han. Hvis jeg ikke gjør det, gjør ingen det. 

Kjenner at jeg er helt på grensen av hva jeg orker.. men ingen hører hva jeg sier. Eller de hører vel på meg, men hjelper fortsatt ikke med det som trengs.

Anonymkode: 8853b...dce

Vi har stått i det samme, valgte å dele dagene/ukene mellom oss. Slik at det som falt på de dagene man hadde ansvar måtte hver og enkelt av oss ta. Ha en dialog med hjemmesykepleien og si hvordan det er. Vil han ikke ha hjelp så ikke hjelp han om det ikke er liv og helse som står på spill, la hjemmesykepleien se hvordan det faktisk står til. Blir han for dement så kan man umyndiggjøre han også. Frustrerende prosess og man må gjerne la det gå litt på halv tolv en stund før den demente får en omsorgsplass. 

Anonymkode: e0dbf...564