Barseltid og gal av samboer

[AnonymBruker]

For litt over en uke siden fødte jeg en nydelig, liten gutt etter en forferdelig tøff fødsel. Det var rett og slett på kanten til traumatiserende. Jeg og samboeren hadde det så fint på barsel på sykehuset, men når vi kom hjem fikk jeg totalt knekken. Jeg syns det var så kjipt og vondt å komme hjem, og følte meg så tom. Jeg følte jeg også mistet totalt kontroll på alt. Babyen vår er veldig rolig og ammingen har kommet godt i gang. Babyen sover også 3 timer om gangen på natt mellom mating, så jeg føler meg verken trøtt eller utslitt. Og vi har kjapt kommet inn i en god rutine.  Men jeg har kjent på en helt VANVITTIG følelse av å måtte ha kontroll og en helt sinnsyk «eierfølelse» ovenfor babyen. Samboeren min har vært verdens snilleste og mest støttende gjennom alt, og er så flink med babyen og tar masse ansvar, men jeg blir direkte kvalm og provosert når jeg ser han driver med babyen. Og jeg kan ikke fatte hvorfor… Det plager meg så at jeg føler på dette. Han har et barn fra før som er 12 år, og da hen var liten hadde samboeren min fullt ansvar for dette barnet fra det var nyfødt til 6 mnd fordi moren hadde fødseldepresjon. Jeg har merket veldig på han før vår baby ble født at han kun var innstilt på at det kom til å bli forferdelig slitsomt og vanskelig, og han har fortsatt med seg denne holdningen. Så fort babyen klynker farer han opp og skal vugge og rugge i det uendelige, mens jeg er mer avslappet og ser an litt. Han er også helt desperat oppslukt i babyen, noe jeg selvfølgelig forstår, men jeg føler ikke at jeg får vært oppslukt i min egen baby fordi han tar så overhånd. Han benytter hver eneste anledning til å holde eller kose på babyen, og jeg føler vi nesten «slåss» om nærhet med babyen. Han klarer ikke legge han fra seg, og jeg har sagt i fra at det må vi innimellom. Han har igjen en uke i nedkomstpermisjon før han skal på jobb igjen, og jeg fatter ikke hvordan jeg skal holde ut. Jeg holder på å klikke av og ha han hjemme. Noen andre som har hatt det som dette? Skal sies at jeg heller ikke tålte trynet på han i starten av graviditeten. Er alle disse følelsene hormoner? Eller er jeg helt unormal?

Anonymkode: b8b6e...72b

[Enmanelskeråhate]

Hormoner….

[AnonymBruker]

Du er stapp full av hormoner. Du prøver jo å få hans følelser for babyen til å høres unormale ut fordi det er DIN baby. Ja det er umulig å tøyle hormonene, men du må bare chille litt altså. 

Anonymkode: 487a7...795

[AnonymBruker]

Stakkars mannen din. 

Anonymkode: 23372...d19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er stapp full av hormoner. Du prøver jo å få hans følelser for babyen til å høres unormale ut fordi det er DIN baby. Ja det er umulig å tøyle hormonene, men du må bare chille litt altså. 

Anonymkode: 487a7...795

Såklart prøver jeg å «chille litt». Det er jo ikke akkurat sånt man har lyst til å føle, hvis du tror jeg går og føler på dette for moro skyld. Det er direkte plagsomt og vondt, og jeg ønsker ikke føle på dette i det hele tatt. Men det er klart det hjelper å «chille litt». 
-trådstarter.

Anonymkode: b8b6e...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Stakkars mannen din. 

Anonymkode: 23372...d19

Dere er gode til å få folk til og føle seg verre her inne. Godt jobba. 

Anonymkode: b8b6e...72b

[AnonymBruker]

Regner med at mannen din skal være hjemme 1 eller noen få uker til? Når han begynner på jobb igjen, får du uendelig tid med babyen og bare er glad for å kunne overlate baby mer til far når han kommer hjem. Også er det sant som flere her sier, du er full av hormoner og mannen din er full av forelskelsesgormoner, så dette er en unntakstilstand/tid som kommer til å normalisere seg.

Anonymkode: 37348...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Såklart prøver jeg å «chille litt». Det er jo ikke akkurat sånt man har lyst til å føle, hvis du tror jeg går og føler på dette for moro skyld. Det er direkte plagsomt og vondt, og jeg ønsker ikke føle på dette i det hele tatt. Men det er klart det hjelper å «chille litt». 
-trådstarter.

Anonymkode: b8b6e...72b

Det er hormoner, men jeg tror du burde snakke med jordmor og få hjelp. Så det ikke går over i noe verre. Som noen skrev, det virker som om du vil ha det til at hans følelser og tanker om babyen er feil - så flott han er oppslukt i babyen. Det må jo være en drømmetilstand at du har en mann som er forelsket og hjelper til. 

Anonymkode: 225ef...ee6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Regner med at mannen din skal være hjemme 1 eller noen få uker til? Når han begynner på jobb igjen, får du uendelig tid med babyen og bare er glad for å kunne overlate baby mer til far når han kommer hjem. Også er det sant som flere her sier, du er full av hormoner og mannen din er full av forelskelsesgormoner, så dette er en unntakstilstand/tid som kommer til å normalisere seg.

Anonymkode: 37348...c12

Han skal være hjemme en uke til, ja. Godt at du hjelper til med og få litt perspektiv på dette og normaliserer dette litt for meg. Jeg føler meg som verdens slemmeste som kjenner på disse følelsene.

-trådstarter. 

Anonymkode: b8b6e...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er hormoner, men jeg tror du burde snakke med jordmor og få hjelp. Så det ikke går over i noe verre. Som noen skrev, det virker som om du vil ha det til at hans følelser og tanker om babyen er feil - så flott han er oppslukt i babyen. Det må jo være en drømmetilstand at du har en mann som er forelsket og hjelper til. 

Anonymkode: 225ef...ee6

Jeg føler ikke at hans tanker og følelser om babyen er feil. Som jeg skriver i innlegget mitt så forstår jeg disse følelsene. Men jeg føler ikke at det er plass til at jeg kan ha disse følelsene fordi han tar veldig overhånd på dette. 
-trådstarter.

Anonymkode: b8b6e...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg føler ikke at hans tanker og følelser om babyen er feil. Som jeg skriver i innlegget mitt så forstår jeg disse følelsene. Men jeg føler ikke at det er plass til at jeg kan ha disse følelsene fordi han tar veldig overhånd på dette. 
-trådstarter.

Anonymkode: b8b6e...72b

Hvorfor kan dere ikke begge ha disse følelsene?

Anonymkode: 225ef...ee6

[AnonymBruker]

Jeg så du skrev: Jeg har merket veldig på han før vår baby ble født at han kun var innstilt på at det kom til å bli forferdelig slitsomt og vanskelig, og han har fortsatt med seg denne holdningen.

Hvordan har han den fortsatt med seg? Sier han noe spesielt? Kanskje han prøver å vise til deg at han stiller opp, selv om han har disse tankene om at ting blir slitsomt og vanskelig? 

Anonymkode: 225ef...ee6

[AnonymBruker]

Jeg ville nok holdt disse tankene for meg selv, den første tiden er veldig intens for alle sammen, etterhvert vil du kanskje tenkte tilbake å tenke at «det var bra jeg ikke luftet de tankene og skapte unødige problemer for jeg ser nå at jeg var ganske urimelig». De fleste hadde vel følte på det hadde det vært andre veien, at far ikke tok tak i noe med babyen. For meg høres det ut som en helt fantastisk dedikert pappa som er overfylt av kjærlighet for den lille. 

Anonymkode: 42a3f...dd0

[AnonymBruker]

De fleste helt nyfødte babyer er rolige og sover mye. Senere våkner de mer til og blir mer urolige og sover mindre.

Da blir det nok godt å ha den gode hjelpen fra barnefar når han er hjemme fra jobb ☺️ 

Det du føler nå, er hormoner. Pluss at alt ansvaret går opp for en. 

Gratulerer så mye med baby 💙

Anonymkode: f218a...a8c

[Lorieen]

Det er normalt å ha slike følelser. Det går over. Du kan kontakte Partum-psykologene, de er kjempegode på disse problemstillingene om du vil ha noen å prate med.

[AnonymBruker]

Her tror jeg dine hormoner er på fullstendig kollisjonskurs med hans tidligere vanskelige erfaringer. Dette høres ut som en veldig vanskelig tid for han, der han gjenopplever tidligere minner fra når hans eks fikk fødselsdepresjon. Det at han fyker opp av minste lyd med barn nr 2 er rart, det høres ut som han er i full beredskapsmodus. Fult mulig at han er full av en generell angst og uro følelse i kroppen. Og da tar han mye «plass», det måtte han jo forige gang, ellers hadde ingen passet på babyen.

Jeg foreslår at du starter med å snakke med jordmor først evt helsesøster, og så kan du og far sammen ha en time hos jordmor/helsesøster. Det kan hende at dette bare er «startvansker», men det kommer ann på hvor dype spor hans tidligere erfaringer har satt seg i han.
 

Og for din del, du har gått gjennom mye. Graviditet og fødsel er en voldsom opplevelse. Du er på et sårbar punkt og kroppen er i fult hormonelt kaos. Det er naturlig at du nå ikke har den største tålmodigheten eller empatien til mannen din. Men den vil komme tilbake. Men du må ta vare på deg selv også så godt du kan oppi alt dette. derfor tror jeg det er lurt at du først snakker med noen alene og deretter med mannen din

Anonymkode: f9dea...c63

[AnonymBruker]

Hormonene herjer vilt i kroppen din! Det er helt naturlige ting i kjenner på. Når min første lå i lysbehandling for gulsot fikk han komme ut 30 minutter hver tredje time for mat og bleieskift også kunne gjenværende tid brukes til kos.. Siden vi begge ville gjøre disse tingene tok vi annenhver gang.. Jeg HYLGREIN hver gang det var samboeren sin tur🙈 Snakk med jordmor/helsestasjonen. Kanskje de der du bor har lavterskel psykologtilbud på helsestasjonen ☺️

Anonymkode: 160b8...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hormonene herjer vilt i kroppen din! Det er helt naturlige ting i kjenner på. Når min første lå i lysbehandling for gulsot fikk han komme ut 30 minutter hver tredje time for mat og bleieskift også kunne gjenværende tid brukes til kos.. Siden vi begge ville gjøre disse tingene tok vi annenhver gang.. Jeg HYLGREIN hver gang det var samboeren sin tur🙈 Snakk med jordmor/helsestasjonen. Kanskje de der du bor har lavterskel psykologtilbud på helsestasjonen ☺️

Anonymkode: 160b8...77f

Tusen takk for at du deler erfaring! Føler meg litt mer «normal» nå ❤️

-trådstarter

Anonymkode: b8b6e...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Her tror jeg dine hormoner er på fullstendig kollisjonskurs med hans tidligere vanskelige erfaringer. Dette høres ut som en veldig vanskelig tid for han, der han gjenopplever tidligere minner fra når hans eks fikk fødselsdepresjon. Det at han fyker opp av minste lyd med barn nr 2 er rart, det høres ut som han er i full beredskapsmodus. Fult mulig at han er full av en generell angst og uro følelse i kroppen. Og da tar han mye «plass», det måtte han jo forige gang, ellers hadde ingen passet på babyen.

Jeg foreslår at du starter med å snakke med jordmor først evt helsesøster, og så kan du og far sammen ha en time hos jordmor/helsesøster. Det kan hende at dette bare er «startvansker», men det kommer ann på hvor dype spor hans tidligere erfaringer har satt seg i han.
 

Og for din del, du har gått gjennom mye. Graviditet og fødsel er en voldsom opplevelse. Du er på et sårbar punkt og kroppen er i fult hormonelt kaos. Det er naturlig at du nå ikke har den største tålmodigheten eller empatien til mannen din. Men den vil komme tilbake. Men du må ta vare på deg selv også så godt du kan oppi alt dette. derfor tror jeg det er lurt at du først snakker med noen alene og deretter med mannen din

Anonymkode: f9dea...c63

Dette svaret fikk meg til å gråte, faktisk. Takk for at du belyser forskjellige perspektiver og for forståelsen din for hvordan det er med svangerskap og fødsel. ❤️ Jeg skal definitivt snakke med noen. 
-trådstarter

Anonymkode: b8b6e...72b

[BobbySocks]

Hormoner. Jeg hata at andre rørte barna (også far) de første ukene. Det gikk over.