Mislykket mamma

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg drifter vekk fra sønnen min. Han er 15 år, adhd og havner heletiden i trøbbel. Jeg må nærmest fotfølge han for å passe på han. Jeg er så sliten og lei. Føler jeg ikke er flink nok mor for han. Føler det beste hadde vært om han fikk et nytt hjem. Han sier han har det bra hjemme. Jeg spør hele tiden om jeg kan gjøre noe anerledes. Hva jeg gjør feil. Han sier jeg er en god mor.

Jeg har blitt flinkere til å sette grenser, se han og lytte. Får hjelp av ulike instanser. Gått kurs. Jeg tar imot all hjelp jeg kan få. 

Samtidig kjenner jeg på at jeg ønsker mest mulig avstand fra han og får så dårlig samvittighet. Jeg skal liksom elske han ubetinget. Sette han først. Ønske å tilbringe tid med han. Men de følelsene er ikke der lengre. For det er heletiden ett eller annet. Jeg føler meg virkelig som mislykket mamma. 

Noen andre som har stått i lignende situasjon og klart å snu det? 

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

En datter trenger en mor. En sønn trenger en far som kan lære han å bli mann. Hvor er faren?

Anonymkode: 47617...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

En datter trenger en mor. En sønn trenger en far som kan lære han å bli mann. Hvor er faren?

Anonymkode: 47617...7b6

Kontakten med far er mest over tlf/video. De snakker sammen hver dag, men ses lite desverre. Far har en del problemer som gjør samvær vanskelig, men vi prøver å tilrettelegge så mye som mulig for samvær. Jeg har et godt samarbeid med far. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kontakten med far er mest over tlf/video. De snakker sammen hver dag, men ses lite desverre. Far har en del problemer som gjør samvær vanskelig, men vi prøver å tilrettelegge så mye som mulig for samvær. Jeg har et godt samarbeid med far. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

Noe sier meg at du er grunnen til at det er "samvær" med far og ikke nært forhold til far. Har du valgt skilsmisse og bestemt deg for å være sterk kvinne som kan selv så blir det også der etter. En sønn trenger en far som lærer han å bli mann.

Anonymkode: 47617...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe sier meg at du er grunnen til at det er "samvær" med far og ikke nært forhold til far. Har du valgt skilsmisse og bestemt deg for å være sterk kvinne som kan selv så blir det også der etter. En sønn trenger en far som lærer han å bli mann.

Anonymkode: 47617...7b6

Gå og legg deg igjen, du. 

Anonymkode: a73f0...c69

[AnonymBruker]

Bit tenna sammen. Det vil snu, du er snart igjennom det verste nå. Vet så godt hvordan du føler det. En annen familie vil ikke være bedre for han. Antagelig vil det ikke være en mulighet en gang, da blir det institusjon og der vil han lære alt det han ikke kan fra før. Du vil antagelig merke et vendepunkt mellom 16-17 år, fra da går det litt fremover for hvert år. 

Anonymkode: 0b1eb...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Gå og legg deg igjen, du. 

Anonymkode: a73f0...c69

Jeg skal gjøre det når jeg er ferdig på jobb.

Anonymkode: 47617...7b6

[AnonymBruker]

Det finnes statistikk som viser at barn som er oppvokst med enslig mor gjør det dårligere i livet, havner oftere i trøbbel og har større sjanse for å begå lovbrudd, dermed fengsel. Med enslig far derimot, viser det  ofte motsatt. 

Anonymkode: 62a6b...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Noe sier meg at du er grunnen til at det er "samvær" med far og ikke nært forhold til far. Har du valgt skilsmisse og bestemt deg for å være sterk kvinne som kan selv så blir det også der etter. En sønn trenger en far som lærer han å bli mann.

Anonymkode: 47617...7b6

Nei, jeg er ikke grunnen. 

Han har et nært forhold til far, men ikke så nært som hadde vært optimalt. Hadde far kunnet, hadde sønnen vår bodd hos han og hatt samvær med meg. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Bit tenna sammen. Det vil snu, du er snart igjennom det verste nå. Vet så godt hvordan du føler det. En annen familie vil ikke være bedre for han. Antagelig vil det ikke være en mulighet en gang, da blir det institusjon og der vil han lære alt det han ikke kan fra før. Du vil antagelig merke et vendepunkt mellom 16-17 år, fra da går det litt fremover for hvert år. 

Anonymkode: 0b1eb...687

Takk for gode ord ❤️

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det finnes statistikk som viser at barn som er oppvokst med enslig mor gjør det dårligere i livet, havner oftere i trøbbel og har større sjanse for å begå lovbrudd, dermed fengsel. Med enslig far derimot, viser det  ofte motsatt. 

Anonymkode: 62a6b...851

Hadde far kunnet, hadde sønnen vår bodd hos han og hatt samvær med meg. Men desverre er ikke det en mulighet 😔 

Hva kan man gjøre for å unngå at han havner helt utpå? 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg er ikke grunnen. 

Han har et nært forhold til far, men ikke så nært som hadde vært optimalt. Hadde far kunnet, hadde sønnen vår bodd hos han og hatt samvær med meg. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

Jeg tviler ikke på at du gjør så godt du kan. Det er jo derfor du ber om råd! Men samtidig, det er forskjell på menn og kvinner altså. Selv om mange vil ha oss til å tro det ikke er det så er det faktisk det. Unge gutter trenger menn til å lære dem å bli nettopp menn.

Anonymkode: 47617...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hadde far kunnet, hadde sønnen vår bodd hos han og hatt samvær med meg. Men desverre er ikke det en mulighet 😔 

Hva kan man gjøre for å unngå at han havner helt utpå? 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

Jeg skulle ønske det fantes noen slags "speideren" for unge gutter der de fikk omgås menn og lære seg å være mann. Jeg har ikke noe godt råd altså. Prøve å få han med i noe mannsdominert miljø?

Anonymkode: 47617...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det finnes statistikk som viser at barn som er oppvokst med enslig mor gjør det dårligere i livet, havner oftere i trøbbel og har større sjanse for å begå lovbrudd, dermed fengsel. Med enslig far derimot, viser det  ofte motsatt. 

Anonymkode: 62a6b...851

Har du forresten link til den statistikken? Hadde vært interessant å lese. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tviler ikke på at du gjør så godt du kan. Det er jo derfor du ber om råd! Men samtidig, det er forskjell på menn og kvinner altså. Selv om mange vil ha oss til å tro det ikke er det så er det faktisk det. Unge gutter trenger menn til å lære dem å bli nettopp menn.

Anonymkode: 47617...7b6

Ja, det er helt klart forskjell på menn og kvinner. Han har en stefar, men disse to har helt ulike interesser og synspunkter. Men kanskje jeg kan jobbe med dette litt. De hadde en veldig god relasjon før. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[Carrot]

Hei TS,  har du vurdert å søke om støttekontakt til sønnen din? Og evt søke avlastning? Det er slik at mange kommuner har tilbud til unge med spesielle behov som man som forelder ikke søker om fordi man tror det er å mislykkes, det at du kjenner denne følelsen er ganske normalt, men å ikke søke på de tilbudene som finnes tror jeg er uklokt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skulle ønske det fantes noen slags "speideren" for unge gutter der de fikk omgås menn og lære seg å være mann. Jeg har ikke noe godt råd altså. Prøve å få han med i noe mannsdominert miljø?

Anonymkode: 47617...7b6

Ja, det hadde vært noe. 

Vi har tatt kontakt med flere menn som har vokst opp med kriminalitet/belastende miljøet, men kommet seg ut av det, for å snakke med han/henge med han. Tror det kan være bra. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 minutt siden):

Hei TS,  har du vurdert å søke om støttekontakt til sønnen din? Og evt søke avlastning? Det er slik at mange kommuner har tilbud til unge med spesielle behov som man som forelder ikke søker om fordi man tror det er å mislykkes, det at du kjenner denne følelsen er ganske normalt, men å ikke søke på de tilbudene som finnes tror jeg er uklokt. 

Ja, enten det eller avlastningshjem er noe jeg skal spørre bv om. 

Ts

Anonymkode: ad532...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg føler jeg drifter vekk fra sønnen min. Han er 15 år, adhd og havner heletiden i trøbbel. Jeg må nærmest fotfølge han for å passe på han. Jeg er så sliten og lei. Føler jeg ikke er flink nok mor for han. Føler det beste hadde vært om han fikk et nytt hjem. Han sier han har det bra hjemme. Jeg spør hele tiden om jeg kan gjøre noe anerledes. Hva jeg gjør feil. Han sier jeg er en god mor.

Jeg har blitt flinkere til å sette grenser, se han og lytte. Får hjelp av ulike instanser. Gått kurs. Jeg tar imot all hjelp jeg kan få. 

Samtidig kjenner jeg på at jeg ønsker mest mulig avstand fra han og får så dårlig samvittighet. Jeg skal liksom elske han ubetinget. Sette han først. Ønske å tilbringe tid med han. Men de følelsene er ikke der lengre. For det er heletiden ett eller annet. Jeg føler meg virkelig som mislykket mamma. 

Noen andre som har stått i lignende situasjon og klart å snu det? 

Anonymkode: ad532...4ce

Det er fint med kommunikasjon dere i mellom, men pass på at du ikke legger ansvaret for din følelse av å være dårlig mor over på ham. En femtenåring som strever klarer ikke nødvendigvis svare på hva du som mor skal gjøre annerledes, og å få dette spørsmålet ofte kan være uheldig - særlig hvis det stilles i frustrasjon.

❤️

Anonymkode: 6136e...9c9

[AnonymBruker]

Prøv så godt du kan å vise han kjærlighet og forståelse i tillegg til grensene, selv når det er vanskelig. Husk, du kan ikke styre hva du føler, men du kan styre hva du gjør med det. Det høres jo ut som du gjør en super jobb, så hold ut og vær der for han, han trenger deg!

Nå vet jeg ikke hvor mye du gjør allerede, men sånn generelt: Vis forståelse for hvorfor adhd gjør livet hans vanskelig, og at du skjønner at det ikke er han som er vanskelig, men at det er fordi han har det vanskelig. At kampen ikke blir deg mot han, men du og han mot de kjipe sidene ved adhden. At du ikke er skuffet over han, men prøver å hjelpe han til å få et fint voksenliv snart, og fortsett å veilede han slik det virker som du gjør. Forsøk også å få han til å se og dyrke de positive sidene ved adhden, ved å bli god i interessene sine for eksempel, siden deg ofte er det eneste som er mulig å ha fokus på over tid. Og hjelp han med å dele opp ting og trekke seg ut av situasjoner, når man har adhd kan ting fort bli for mye, enten det er sammensatte oppgaver ("rydd rommet" er for eksempel for sammensatt for mange med adhd, hvor starter man liksom?) eller sosiale situasjoner (uansett om man er utadvent, så kan det være slitsomt å forholde seg til mange på en gang, og det kan synes på ulike måter, for eksempel ved klovning).

Anonymkode: 71237...404