Noen som har blitt kvitt selvforakt?

[tutu11]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dessverre ikke muligheten, er alenemamma 😕 Det er liksom ingenting som bygger meg opp, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg har gjort mye i livet som skulle gitt meg noe, for eksempel tatt en vanskelig utdannelse, fått mange gode jobber, investert pengene mine godt, gjort mye jeg egentlig ikke tør, gått kurs og mestret flere ting. Men det betyr liksom ingenting, jeg er like fullt et verdiløst menneske.

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

Det høres jo ut som du har gjort en del gode valg da og at du har et godt utgangspunkt. 

Ble utrolig nysgjerrig på hvor dette selvhatet kommer fra. Kan jeg spørre om hva det er som gjorde at du som 3 åring begynte å mislike deg selv. Bare sånn fra et mors perspektiv. Jeg vil at barnet mitt skal vokse opp og elske seg selv

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du har skapt et liv. Ikke ødelegger det livet med selvforakt. Regner med du elsker barnet dit og synes barnet er et under? Du har skapt det. Det er da noe å ta tak i.

Anonymkode: 565b3...710

Elsker ham, men det betyr heller ingenting for selvfølelsen min. Han gjør egentlig mest at jeg føler meg mer mislykket, ettersom jeg er en elendig mamma. 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

tutu11 skrev (2 minutter siden):

Det høres jo ut som du har gjort en del gode valg da og at du har et godt utgangspunkt. 

Ble utrolig nysgjerrig på hvor dette selvhatet kommer fra. Kan jeg spørre om hva det er som gjorde at du som 3 åring begynte å mislike deg selv. Bare sånn fra et mors perspektiv. Jeg vil at barnet mitt skal vokse opp og elske seg selv

Jeg er ikke TS - men vil våge å påstå at slikt selvhat kommer fra traumatisert barndom - alt det grunnleggende som man tenker kan og er nødvendig for å utvikle et godt selvbilde, er totalt fraværende hos dem som mangler dette i voksen alder. Det blir gjort en uopprettelig skade man aldri vil kunne lappe i sammen og heller aldri forstå om man ikke har opplevd noe lignende. Mulig jeg tar feil men jeg tror  ikke det - hos seg selv kjenner man andre best. 

Så om du "bare" fra et mors perspektiv er opptatt av at barnet ditt skal utvikle en god selvfølelse, så er mer enn halve jobben gjort og vel så det - de som ødelegger sine barn er oftest ikke klar over det eller tar noe som helst ansvar for det ❤️

Anonymkode: 253b3...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Elsker ham, men det betyr heller ingenting for selvfølelsen min. Han gjør egentlig mest at jeg føler meg mer mislykket, ettersom jeg er en elendig mamma. 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

Selv om jeg forstår veldig godt hvordan du har det og hvordan du føler det, så må du på et eller annet tidspunkt ta ett valg hvor du tar et steg bort fra offerrollen. *uavhengig av hva som er bakgrunnen, uavhengig av hvorfor du føler deg slik du gjør - ingen andre kan endre på dine følelser, ingen andre kan endre på det som har vært. Anbefaler deg å lese hva de ovenfor skriver og ta det til deg, du kan ikke endre på fortiden men du kan gjøre mye med fremtiden. Legg forventningene på et nivå som du kan leve med og jobb deg oppover   

Anonymkode: 253b3...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår deg godt og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg tror ikke det finnes en enkelt løsning på denne type problematikk - det som hjelper for meg, hjelper ikke nødvendigvis for deg.

Og det finnes ikke en universal løsning på dyptgående problemstillinger som for eksempel selvbilde. Og jeg tror at slike problemstillinger går så dypt at man sjeldent vil oppnå "normale tilstander" - men det handler mer om å finne en måte å leve et godt liv på tross av disse utfordringene. 

Jeg vil anbefale deg å fokusere på helt andre ting - hva er du opptatt av, hva gir deg glede og hva gir deg en relativt god hverdag? 

Sannsynligvis så ligger ditt eget selvbilde en plass mellom alle ting du velger eller ikke velger å gjøre. Å hate seg selv gjør vi nok alle til tider - men uavhengig av utfordringer vi sliter med så må vi ta noen valg. Noen valg er enklere å ta og andre krever en del av oss, mens andre valg er utenfor vår kontroll samme hvor mye vi prøver. 

Vil anbefale deg å prøve å finne din greie, uansett hva dine utfordringer er. Ikke heng deg for mye opp i alt du ikke får til - let etter det du faktisk får til og bygg videre på det. Noen ganger må vi bygge oss selv opp igjen fra ingenting, og det er en krevende øvelse. Men ikke heng deg opp i det du ikke mestrer og får til, jobb og bygg videre på dine styrker - så kan det hende at andre ting kommer sakte men sikkert med ❤️

Anonymkode: 253b3...5ae

Det er det, ingenting gir meg glede. Ingenting gir meg en god hverdag. Det er ingenting som betyr noe for meg, annet enn sønnen min. Og jeg mestrer minst av alt å være mamma dessverre. 

Og da vet jeg ikke hvor jeg skal starte. Hvordan bygge opp noe uten materialer? 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

tutu11 skrev (13 minutter siden):

Det høres jo ut som du har gjort en del gode valg da og at du har et godt utgangspunkt. 

Ble utrolig nysgjerrig på hvor dette selvhatet kommer fra. Kan jeg spørre om hva det er som gjorde at du som 3 åring begynte å mislike deg selv. Bare sånn fra et mors perspektiv. Jeg vil at barnet mitt skal vokse opp og elske seg selv

Jeg vet ikke, ingenting som skulle tilsi det. Psykologen min mener jeg ble født "sårbar", og med mobbing i oppveksten så kom jeg skjevt ut. Og de aller fleste nære relasjoner i livet mitt (unntatt familie) har vært med mennesker som ikke har vært bra for meg 😕 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Selv om jeg forstår veldig godt hvordan du har det og hvordan du føler det, så må du på et eller annet tidspunkt ta ett valg hvor du tar et steg bort fra offerrollen. *uavhengig av hva som er bakgrunnen, uavhengig av hvorfor du føler deg slik du gjør - ingen andre kan endre på dine følelser, ingen andre kan endre på det som har vært. Anbefaler deg å lese hva de ovenfor skriver og ta det til deg, du kan ikke endre på fortiden men du kan gjøre mye med fremtiden. Legg forventningene på et nivå som du kan leve med og jobb deg oppover   

Anonymkode: 253b3...5ae

Jeg føler meg ikke som noe offer, jeg synes ikke jeg er spesiell eller at det er synd på meg på noe vis. Jeg dveler absolutt ikke ved fortiden, det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg lurer bare på hvordan jeg skal få en bedre fremtid når jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[tutu11]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er ikke TS - men vil våge å påstå at slikt selvhat kommer fra traumatisert barndom - alt det grunnleggende som man tenker kan og er nødvendig for å utvikle et godt selvbilde, er totalt fraværende hos dem som mangler dette i voksen alder. Det blir gjort en uopprettelig skade man aldri vil kunne lappe i sammen og heller aldri forstå om man ikke har opplevd noe lignende. Mulig jeg tar feil men jeg tror  ikke det - hos seg selv kjenner man andre best. 

Så om du "bare" fra et mors perspektiv er opptatt av at barnet ditt skal utvikle en god selvfølelse, så er mer enn halve jobben gjort og vel så det - de som ødelegger sine barn er oftest ikke klar over det eller tar noe som helst ansvar for det ❤️

Anonymkode: 253b3...5ae

Så trist å lese..💔 tanken på at noen barn må gå gjennom sine mest sårbare år av livet, der man er helt avhengig av at de som har brakt deg ut i livet, skal ta vare på deg, men de klarer ikke å dekke de mest basale behovene dine engang. Så går det kanskje videre til neste generasjon fordi ingen vet hvordan de skal bryte mønsteret.  

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er det, ingenting gir meg glede. Ingenting gir meg en god hverdag. Det er ingenting som betyr noe for meg, annet enn sønnen min. Og jeg mestrer minst av alt å være mamma dessverre. 

Og da vet jeg ikke hvor jeg skal starte. Hvordan bygge opp noe uten materialer? 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

Ingenting,absolutt ingenting? Null, niks, nada?

For meg var starten på veien ut av dårlig selvbilde hvordan jeg snakker om meg selv, livet mitt og hvordan jeg opplever ting. 

"Jeg synes alt bare er dritt". Syntes jeg virkelig at ALT bare var dritt? 

"Jeg gjør aldri noe bra!" Aldri? Virkelig, ALDRI? Så den gangen jeg fikk en B på eksamen så var det ikke bra? 

Jeg utfordret mine negative sannheter. Kim det en negativ tanke så utfordret jeg den med logikk.

Feks at jeg var så fæl. Kjempefæl. Er de tikne ganske spesielt å være så fælt da? Er jeg såååå spesiell at jeg er SÅÅÅ fæl? Jeg har aldri drept noen, ranet noen, vært utro. I det store og hele er jeg rimelig middels, så logisk sett kunne jeg ikke være så fæl. Jeg utfordret og utfordret. 

I dag tenker jeg at jeg er en helt ok dame med en helt gjennomsnittlig mammakropp som funker litt sånn varierende, men for det meste greit nok. 

Anonymkode: 6c4a7...a09

[AnonymBruker]

Jeg har vært akkurat der du var. Alt var uten glede, jeg var verdiløs og fanget i en slags negativ spiral. Jeg kom til et punkt der jeg tenkte at siden jeg ikke kan hjelpe meg selv, får jeg hjelpe andre. Så da gjorde jeg det og flyttet fokuset bort fra meg. Man blir ganske selvopptatt når man er deprimert. Ved å være der for andre og tilby min støtte og hjelp, følte jeg etterhvert glede over å kunne gjøre en forskjell. Liten eller stor. Samt å tvinge meg selv til å by på meg selv og gjøre en rekke ting jeg ikke ville, turte eller hadde lyst til, over lang tid. Kutte ut alt av giftig familie og venner. Jeg var mutters alene og har brukt åresvis på å få en ny og god vennekrets nå. 

Så har jeg brukt 10 år på å gradvis bygge opp min egen selvfølelse, og kommet ut av offer-mentaliteten. Du må selv ønske å bli bedre og det tar tid. Det er lys i tunnelen selv om du ikke tror det og ønsker eller tør se det lyset nå❤️ Inntil det, hjelp andre. Det er alltid mennesker eller dyr i denne verden som trenger det. 

Anonymkode: 18795...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ingenting,absolutt ingenting? Null, niks, nada?

For meg var starten på veien ut av dårlig selvbilde hvordan jeg snakker om meg selv, livet mitt og hvordan jeg opplever ting. 

"Jeg synes alt bare er dritt". Syntes jeg virkelig at ALT bare var dritt? 

"Jeg gjør aldri noe bra!" Aldri? Virkelig, ALDRI? Så den gangen jeg fikk en B på eksamen så var det ikke bra? 

Jeg utfordret mine negative sannheter. Kim det en negativ tanke så utfordret jeg den med logikk.

Feks at jeg var så fæl. Kjempefæl. Er de tikne ganske spesielt å være så fælt da? Er jeg såååå spesiell at jeg er SÅÅÅ fæl? Jeg har aldri drept noen, ranet noen, vært utro. I det store og hele er jeg rimelig middels, så logisk sett kunne jeg ikke være så fæl. Jeg utfordret og utfordret. 

I dag tenker jeg at jeg er en helt ok dame med en helt gjennomsnittlig mammakropp som funker litt sånn varierende, men for det meste greit nok. 

Anonymkode: 6c4a7...a09

Jeg har holdt på sånn i mange år 😕 Altså å utfordre tankene, men det gjør jo ingen forskjell? Ettersom de logiske tankene kommer fra meg så har de ingen verdi. 

Nei, jeg synes ikke noe jeg gjør er bra. Jeg vet ikke hva det skulle være. 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har vært akkurat der du var. Alt var uten glede, jeg var verdiløs og fanget i en slags negativ spiral. Jeg kom til et punkt der jeg tenkte at siden jeg ikke kan hjelpe meg selv, får jeg hjelpe andre. Så da gjorde jeg det og flyttet fokuset bort fra meg. Man blir ganske selvopptatt når man er deprimert. Ved å være der for andre og tilby min støtte og hjelp, følte jeg etterhvert glede over å kunne gjøre en forskjell. Liten eller stor. Samt å tvinge meg selv til å by på meg selv og gjøre en rekke ting jeg ikke ville, turte eller hadde lyst til, over lang tid. Kutte ut alt av giftig familie og venner. Jeg var mutters alene og har brukt åresvis på å få en ny og god vennekrets nå. 

Så har jeg brukt 10 år på å gradvis bygge opp min egen selvfølelse, og kommet ut av offer-mentaliteten. Du må selv ønske å bli bedre og det tar tid. Det er lys i tunnelen selv om du ikke tror det og ønsker eller tør se det lyset nå❤️ Inntil det, hjelp andre. Det er alltid mennesker eller dyr i denne verden som trenger det. 

Anonymkode: 18795...0c8

Som sagt alenemamma, dagene mine består stort sett i å være på jobb og ta vare på sønnen min. Lite tid til overs 😕 Når jeg har muligheten er jeg alltid med på det jeg blir tilbudt, trener, driver med hobbyen min, osv. Men det gir meg jo ingenting. Sitter ikke bare hjemme og synes synd på meg selv. 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Som sagt alenemamma, dagene mine består stort sett i å være på jobb og ta vare på sønnen min. Lite tid til overs 😕 Når jeg har muligheten er jeg alltid med på det jeg blir tilbudt, trener, driver med hobbyen min, osv. Men det gir meg jo ingenting. Sitter ikke bare hjemme og synes synd på meg selv. 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

Jeg vet hva du mener, som sagt var jeg i den situasjonen selv. Alene med barn, jobbet og trente osv.. og ingenting, og da mener jeg INGENTING ga meg noe som helst. Jeg så ikke håp i noe, og derfor bestemte jeg meg for da å heller hjelpe andre som hadde det vanskelig. Og etterhvert innså jeg at jeg var ikke så unik og spesiell i denne verden at AKKURAT jeg skulle være utvalgt til å være verdiløs. Noe jeg mente jeg var. Ingen er så spesielle. Alle har en verdi, noe annet er ulogisk. Du er flink og sterk som orker å stå i det selvom du føler deg helt forferdelig ❤️

Anonymkode: 18795...0c8

[Topsi]

Ikke kvitt det, men betydelig redusert gjennom mange år med terapi og ikke minst at jeg har klart å oppnå veldig mye jeg ikke trodde varmulig  tidligere. Men det er noe igjen fremdeles. 

[AnonymBruker]

Topsi skrev (8 minutter siden):

Ikke kvitt det, men betydelig redusert gjennom mange år med terapi og ikke minst at jeg har klart å oppnå veldig mye jeg ikke trodde varmulig  tidligere. Men det er noe igjen fremdeles. 

Så fint å høre ❤️❤️ 

Var det noe konkret du jobbet med for å komme deg ut av det (så mye som du har greid)? 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg vet hva du mener, som sagt var jeg i den situasjonen selv. Alene med barn, jobbet og trente osv.. og ingenting, og da mener jeg INGENTING ga meg noe som helst. Jeg så ikke håp i noe, og derfor bestemte jeg meg for da å heller hjelpe andre som hadde det vanskelig. Og etterhvert innså jeg at jeg var ikke så unik og spesiell i denne verden at AKKURAT jeg skulle være utvalgt til å være verdiløs. Noe jeg mente jeg var. Ingen er så spesielle. Alle har en verdi, noe annet er ulogisk. Du er flink og sterk som orker å stå i det selvom du føler deg helt forferdelig ❤️

Anonymkode: 18795...0c8

Det er sikkert en fin idé, jeg har bare virkelig ikke mulighet til det 😕 Ingen barnevakt eller noe. 

Jeg synes heller ikke jeg er spesiell, jeg er ingenting. Så jeg klarer ikke helt å snu det sånn som du har gjort 😕

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[Topsi]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så fint å høre ❤️❤️ 

Var det noe konkret du jobbet med for å komme deg ut av det (så mye som du har greid)? 

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

Jeg måtte for det første plassere traumene mine der de hørte hjemme. Familie opplevelser var lettest å håndtere,.mobbing gjennom stort sett alle skoleår vanskeligere, for hvordan komme unna at det på mange vis må ha vært noe med meg som trigget det? Jeg opplevde å få meg en jobb der jeg er greit likt av nesten alle kollegene mine, et par unntak, og jeg identifiserer meg via det jeg lykkes med, dvs jeg er sykepleier og dyreverner. Prøver å ta bort tankene om at jeg var psykisk syk tidligere. Ser jo selvsagt en sårbarhet jeg har, men jeg prøver å identifisere meg med det jeg får til,  og det å bety noe for andre. Ikke at jeg er var for avvisning eller ekstremt selvkritisk og redd for å bli mislikt.

Føler jeg har gått fra selvforakt til selvkritisk, selv om det noen ganger slår igjennom

[AnonymBruker]

Topsi skrev (19 minutter siden):

Jeg måtte for det første plassere traumene mine der de hørte hjemme. Familie opplevelser var lettest å håndtere,.mobbing gjennom stort sett alle skoleår vanskeligere, for hvordan komme unna at det på mange vis må ha vært noe med meg som trigget det? Jeg opplevde å få meg en jobb der jeg er greit likt av nesten alle kollegene mine, et par unntak, og jeg identifiserer meg via det jeg lykkes med, dvs jeg er sykepleier og dyreverner. Prøver å ta bort tankene om at jeg var psykisk syk tidligere. Ser jo selvsagt en sårbarhet jeg har, men jeg prøver å identifisere meg med det jeg får til,  og det å bety noe for andre. Ikke at jeg er var for avvisning eller ekstremt selvkritisk og redd for å bli mislikt.

Føler jeg har gått fra selvforakt til selvkritisk, selv om det noen ganger slår igjennom

Ja, skjønner hva du mener. Hvorfor ble jeg mobbet fra barnehagen og til ungdomsskolen uten at det faktisk var noe med meg? 

Jeg har jobb der jeg er godt likt, det er dessverre ikke noe som gir meg noe. Jeg føler ikke at jeg lykkes med noe, selv om jeg gjør jobben min. Og jeg betyr ingenting for noen. Unntatt sønnen min, men det er jo kun i kraft av at jeg er mammaen hans. Han hadde vært glad i hvem som helst, og han hadde ikke likt meg en gang om jeg ikke var mamma.

Veldig glad for å høre at du har det bedre da, utrolig godt jobbet! ❤️

-TS

Anonymkode: ff8b2...a2d

[AnonymBruker]

Jeg ser også på meg selv som ødelagt og defekt, har ptsd og er deprimert. Det jeg har gjort er å slutte å tenke på meg selv, jeg fokuserer på rutiner og oppgaver. Det spiller ingen rolle om jeg er stygg, dum, mislykket, verdiløs osv - hver gang de tankene kommer møter jeg dem med å si «jeg er som jeg er og jeg har det jeg har». Og så gjør jeg noe annet. 

Disse tankene kan ikke overvinnes eller forandres, de er rester fra tidligere traumatiske erfaringer og jeg må bare akseptere at de er der, men uten at de får påvirke livet mitt mer enn nødvendig. 

Jeg leser også bøker for å forstå traumene og reaksjonene mine, synes det er nyttig. 

Anonymkode: 1f1d7...f6f

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, og synes det er vanskelig å endre på det.

Men jeg hater ikke meg selv lenger. Så noe har jeg gjort, men jeg kan ikke si at jeg liker meg selv heller. Jeg kan tenke at jeg er helt ok, men stort sett så tenker jeg at det ikke er noe særlig bra ved meg.

Jeg har en grunnleggende tanke om at jeg ikke er noe særlig bra og at jeg ikke klarer ting på en god nok måte.

Noen ganger klarer jeg å utfordre meg på de tankene. Jeg ser noe jeg har klart å oppnå, men det gjør jeg stort sett bare når andre bekrefter at det var bra.

Mitt problem er at jeg ikke klarer å se at det er bra om det ikke er perfekt. Jeg tenker for eksempel at jeg må være veldig vakker, lage et perfekt måltid, få toppkarakterer, utpeke meg spesielt på jobb osv. Om jeg ikke gjør det så er det ikke bra nok. Det prøver jeg å utfordre meg på, men det sitter ganske godt i meg.

Samtidig så har jeg fått gode tilbakemeldinger i de jobbene jeg har hatt, jeg får gode tilbakemeldinger gjennom frivillig arbeid jeg gjør, jeg har en kjæreste som forteller meg hvor vakker og fantastisk jeg er, jeg får høre at jeg er intelligent osv.

Allikevel så tviler jeg på det og leter etter grunner til at det ikke er sant. Jeg ser ikke helt at jeg skulle være en så bra person. Jeg er kanskje helt ok, men noe mer enn det er det vanskelig tro på. Jeg har gått til psykolog i flere år, utfordret tankene mine osv, men opplever at jeg ikke tror på de alternative tankene og at det da blir vanskelig å oppnå endring.

Anonymkode: 63fce...ddc