Skjult sosial avvisning

[dmfman]

Når man er i 40-årene bør man vel egentlig ikke bry seg. Men når man opplever det ofte er det vanskelig å la være

Og ja, det kan hende jeg overdramatiserer, men egentlig tror jeg ikke det

Det handler om å ikke blir sosialt akseptert på en måte. Ja, man har jobb, hus og deltar en del i sosiale ting. Er aktiv i en klubb og har heldigvis noen gode venner jeg kan snakke med om alt. Men opplever ofte at man kun blir kontaktet når folk trenger hjelp, det er vel egentlig typisk, det opplever nok mange. Ellers er det som regel jeg som må ta kontakt, for å opprettholde et vennskap. Kanskje jeg har har lagt opp til at de forventer det

Det er greit å delta i sosiale settinger, men det oppleves ofte "diskriminerende". Virker som om mange syns det er ubehagelig å være i nærheten av meg, rett og slett. På det verste, hvis man f.eks er en gruppe på 3 eller 4 personer, virker det som om en nesten ikke eksisterer.

Kroppsspråk sier mer en tusen år, det handler mye om blikkkontakt. Opplevde for noen år siden at min mor hadde hjemmesykepleier, da var min far og jeg til stede. Jeg prøvde å prate med sykepleieren, men hun avviste meg totalt, sånn blikkontaktmessig, og prata kun med min far og mor. Og det uten å kjenne meg. Mange vil nok tro at dette er bare innbilning fra min side, men jeg opplever dette ofte. At man blir sosialt ekskludert i praksis, selv om man "offisielt" deltar sosialt. Gjelder f.eks også under møter med mange personer og forelsninger. Som eksempel på akkurat det motsatte har jeg en god venninne som opplever det motsatte. Folk "henvender" seg ofte til henne under større sosiale settinger. Hun gjør folk trygge, mens jeg gjør nok noen folk delvis utrygge pga usikkerhet

Opplever at hvis man er to personer går det greit å kommunisere med blikkontakt, men da er jo den andre personen "tvungen" til å ha blikkontakt

Det handler nok  i stor sansynlighet om usikkerhet, og at a mange oppfatter det med en gang, og syns det er ubehagelig å prate med meg

Til tross for disse problemene funker det sosiale meget bra på jobb, som innebærer profesjonelt arbeid med mennesker. Der er man mer sikker enn i sitt private liv

Og undertegnede har prøvd nesten alt som er mulig; sosionom, prate med venner og vært på forelesningen "sjef i eget liv" osv. Er selvfølgelig klar over hva man kan gjøre, som å virke mer selvsikker, smile, være hyggelig og hjelpsom osv. Men det hjelper ikke, det er lite som nytter. Prøver man å være hjelpsom og snill blir det ofte utnyttet, men er det likevel

Har blitt mobbet under oppveksten, men har greid meg sånn høvelig bra til tross for det. Det er disse problemene som er beskrevet over som "henger igjen"

Syns det er interessant hvordan det sosiale spillet og flokkmentaliteten fungerer, men samtidig ønsker jeg ikke være en "slave" av det sosiale. Følger selvfølgelig de grunnleggende sosiale "reglene" som folkeskikk og høflighet, men kan gjerne skille meg ut, viktig å være seg selv 

Noen som har forslag som kunne ha forbedret min sosiale situasjon?

 

 

 

 

 

Endret 17. juli 2023 av dmfman
stavelsefeil

[ESFP]

Det hjelper ikke å late som du er selvsikker, klistre på et falsk smil og være hyggelig og hjelpsom for å oppnå å bli inkludert. 

Du må jobbe med selvfølelsen din. Jeg vil råde deg til å slutte å være den eneste som tar kontakt for å beholde vennskap. Ikke alle vennskap skal vare i evig tid, og de du kontakter må kjenne at det blir litt avstand slik at de selv får lyst til å ta kontakt. Ikke si ja til alle spørsmål om tjenester. Vær takknemlig for de gode vennene du har. Om du føler deg avvist, så kjenn på de følelsene. Det er gjerne triggere fra mobbingen i oppveksten som gjør deg sensitivfor avvisning. Få gjerne hjelp til å bearbeide disse følelsene, eller søk på nett hvordan du skal føle følelser ordentlig. Det du gjør er gjerne å lage deg historier som passer til din følelse av å bli avvist. Men historien du har laget er ikke alltid riktig. Kanskje hjemmesykepleien var mer trygg på din mor og far eller var usikker mtp taushetsplikt. Kanskje hun synes du var fin og synes det var ubehagelig å snakke med deg. Du kan ikke alltid stole på den historien du selv lager  

[Gjest Refreng]

Alltid vanskelig å peke ut hva problemet er når noen beskriver slike problemer på nett. Men noe jeg merker i enkelte menn som kan "skremme" andre mennesker er intens blikkontakt og interesse i å forsøke dybdeanalysere individer. Med det mener jeg at man forsøker forstå hvert individ man ønsker i dybden på en måte som vekker uro i andre. Man ser et individ og forsøker dykke ned i sinnet deres. Det kan noen ganger gi en følelse av at personen som forsøker forstå, tråkker over intimgrenser.

Det er også vanskelig å skille ut hva du oppfatter, med hva som egentlig skjer. En uheldig bakgrunn kan gjøre at du tolker det som skjer feil. For eks med sykepleieren. Du tolker det som om hun ikke ville snakke med deg. Hva om hun ble litt betatt av deg og ønsket ikke være uprofesjonell og forsøkte distansere seg? Hva om hun tolket oppførselen din som interesse, men var gift og ville ikke gi deg falske forhåpninger? Hva du oppfatter er ikke nødvendigvis det som faktisk skjer.

Det virker som om det iallfall er enkelte mennesker som føler seg trygg på deg, som føler du er en person de kan stole på når de trenger hjelp. Så det kan være du gir et dårlig førsteinntrykk, men de som kjenner deg stoler på deg

 

[Aureka]

Leit at du har opplever det sånn, men Ikke så lett å si hvorfor det er slik. Det kan også være at andre oppfatter det annerledes. 

Selv strevde jeg med selvtilliten da jeg var yngre, men det er noe jeg har jobbet med. Da selvtilliten økte, så forsvant også mye av de sosiale utfordringene og det ble helt naturlig å ta plass sosialt. For meg hjalp det å finne en arena som gav mestring. I tillegg reiste jeg en del alene da jeg var yngre og det gav meg en skikkelig  boost. 

Synes du fremstår som både oppegående og reflektert og tenker at du høres ut som en fin venn. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

[ESFP]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

Mobbing er emosjonelt traumatisk og noe som potensielt vil følge en person resten av livet. 

Og nei, mobbing trenger IKKE å handle om at man sliter sosialt!  Det er vel så ofte dem som mobber som sliter sosialt. Man kan bli valgt som mobbeoffer fordi man har feil farge på håret, har vanskeligheter med å behandle andre (også mobberen) dårlig, er en trussel for mobberen sin status og en hel del andre faktorer.

Uansett om mobbeoffer sliter noe sosialt på forhånd eller ikke, så vil mobbing føre til emosjonelle traumer som blir trigget resten av livet frem til man får bearbeidet hendelsene. Når man blir avvist grundig slik man gjør ved mobbing, vil man kunne streve med avvisning resten av livet. 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (9 minutter siden):

Mobbing er emosjonelt traumatisk og noe som potensielt vil følge en person resten av livet. 

Uansett om mobbeoffer sliter noe sosialt på forhånd eller ikke, så vil mobbing føre til emosjonelle traumer som blir trigget resten av livet frem til man får bearbeidet hendelsene. Når man blir avvist grundig slik man gjør ved mobbing, vil man kunne streve med avvisning resten av livet. 

Nei. 

Noen mennesker blir bare litt mobbet. Noen blir mobbet mer, men tåler det. 

Du skriver så kategorisk som en dommedagsprofet. Enhver som har opplevd mobbing, blir ikke trigget resten av livet. Noen blir, andre blir ikke. 

Anonymkode: 5c692...630

[ESFP]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei. 

Noen mennesker blir bare litt mobbet. Noen blir mobbet mer, men tåler det. 

Du skriver så kategorisk som en dommedagsprofet. Enhver som har opplevd mobbing, blir ikke trigget resten av livet. Noen blir, andre blir ikke. 

Anonymkode: 5c692...630

Mobbing er alvor. Hva som blir sagt og gjort påvirker ulike personer forskjellig, og det spiller ingen rolle om man blir mobbet litt eller mye. Det handler ikke om hva som blir sagt og gjort, men hvordan offeret har det følelsesmessig etterpå og hvilke ressurser og støtte barnet har til å bearbeide det som skjer. Et barn som ikke har tilgjengelige ressurser eller støtte til å bearbeide mobbingen der og da, vil få emosjonelle sår som vil vare. En løsning for hjernen er å fortrenge det som skjer og da tror man gjerne at man ikke er påvirket, men da dukker det uansett opp som uforklarlige triggere i samhandling med andre mennesker. 

Når TS beskriver at han føler seg avvist i sosiale settinger (emosjonell trigger) og i samme melding skriver at han ble mobbet som barn, er det naturlig å tenke at det kan være en link mellom dette. 

Det et ikke dommedag selv om man blir trigget av noe som skjedde i barndom. Alle blir trigget av andre mennesker. Men disse triggerne har alltid sammenheng med tidligere opplevelser, enten vi husker dem eller ikke. 

[AnonymBruker]

dmfman skrev (2 timer siden):

Når man er i 40-årene bør man vel egentlig ikke bry seg. Men når man opplever det ofte er det vanskelig å la være

Og ja, det kan hende jeg overdramatiserer, men egentlig tror jeg ikke det

Det handler om å ikke blir sosialt akseptert på en måte. Ja, man har jobb, hus og deltar en del i sosiale ting. Er aktiv i en klubb og har heldigvis noen gode venner jeg kan snakke med om alt. Men opplever ofte at man kun blir kontaktet når folk trenger hjelp, det er vel egentlig typisk, det opplever nok mange. Ellers er det som regel jeg som må ta kontakt, for å opprettholde et vennskap. Kanskje jeg har har lagt opp til at de forventer det

Det er greit å delta i sosiale settinger, men det oppleves ofte "diskriminerende". Virker som om mange syns det er ubehagelig å være i nærheten av meg, rett og slett. På det verste, hvis man f.eks er en gruppe på 3 eller 4 personer, virker det som om en nesten ikke eksisterer.

Kroppsspråk sier mer en tusen år, det handler mye om blikkkontakt. Opplevde for noen år siden at min mor hadde hjemmesykepleier, da var min far og jeg til stede. Jeg prøvde å prate med sykepleieren, men hun avviste meg totalt, sånn blikkontaktmessig, og prata kun med min far og mor. Og det uten å kjenne meg. Mange vil nok tro at dette er bare innbilning fra min side, men jeg opplever dette ofte. At man blir sosialt ekskludert i praksis, selv om man "offisielt" deltar sosialt. Gjelder f.eks også under møter med mange personer og forelsninger. Som eksempel på akkurat det motsatte har jeg en god venninne som opplever det motsatte. Folk "henvender" seg ofte til henne under større sosiale settinger. Hun gjør folk trygge, mens jeg gjør nok noen folk delvis utrygge pga usikkerhet

Opplever at hvis man er to personer går det greit å kommunisere med blikkontakt, men da er jo den andre personen "tvungen" til å ha blikkontakt

Det handler nok  i stor sansynlighet om usikkerhet, og at a mange oppfatter det med en gang, og syns det er ubehagelig å prate med meg

Til tross for disse problemene funker det sosiale meget bra på jobb, som innebærer profesjonelt arbeid med mennesker. Der er man mer sikker enn i sitt private liv

Og undertegnede har prøvd nesten alt som er mulig; sosionom, prate med venner og vært på forelesningen "sjef i eget liv" osv. Er selvfølgelig klar over hva man kan gjøre, som å virke mer selvsikker, smile, være hyggelig og hjelpsom osv. Men det hjelper ikke, det er lite som nytter. Prøver man å være hjelpsom og snill blir det ofte utnyttet, men er det likevel

Har blitt mobbet under oppveksten, men har greid meg sånn høvelig bra til tross for det. Det er disse problemene som er beskrevet over som "henger igjen"

Syns det er interessant hvordan det sosiale spillet og flokkmentaliteten fungerer, men samtidig ønsker jeg ikke være en "slave" av det sosiale. Følger selvfølgelig de grunnleggende sosiale "reglene" som folkeskikk og høflighet, men kan gjerne skille meg ut, viktig å være seg selv 

Noen som har forslag som kunne ha forbedret min sosiale situasjon?

 

 

 

 

 

Kjenner meg faktisk 100% igjen.  Men jeg har noen tanker. Det er ikke noe feil med meg. Men jeg kan finne på å si ifra, at jeg ikke vil være med  å baksnakke andre. Da er jeg rett ut. Men jeg hater sladder. Typ at noen har kræsja og hvordan det går er ok. Men spekulering i negativt fortegn, sliter jeg med. For meg er folk folk. Og snakker med alle. På hils og prat med alt fra ordfører og  og de som er litt på sidelinja iht rus. 

Men jeg har også lagt merke til at det er en form for hierarki der ute. I en vennegjeng er det alltid en ordstyrer. Og underordnet du deg ikke dem er du ut.  

Jeg skjønner meg ikke på spill, og konkurranser  og sjalusi.  Og er ikke med på det. Men føler man skal liksom dras inn dit.

Hvorfor kan man ikke bare møtes ha det hyggelig snakke om evnt egne ting eller hyggelige ting.  

Jeg har ikke riktig status.  Så da skal jeg liksom ikke få ha en stemme. Men veldig bra nok om de kan utnytte meg, be om hjelp, eller penger. 

Anonymkode: a3cbc...b77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

Mange hakkekyllinger blir hakkekyllinger fordi de blir mishandlet hjemme og blir brutt ned istedenfor å bli bygd opp, 

Anonymkode: b0780...25f

[dmfman]

ESFP skrev (11 timer siden):

Det hjelper ikke å late som du er selvsikker, klistre på et falsk smil og være hyggelig og hjelpsom for å oppnå å bli inkludert. 

Du må jobbe med selvfølelsen din. Jeg vil råde deg til å slutte å være den eneste som tar kontakt for å beholde vennskap. Ikke alle vennskap skal vare i evig tid, og de du kontakter må kjenne at det blir litt avstand slik at de selv får lyst til å ta kontakt. Ikke si ja til alle spørsmål om tjenester. Vær takknemlig for de gode vennene du har. Om du føler deg avvist, så kjenn på de følelsene. Det er gjerne triggere fra mobbingen i oppveksten som gjør deg sensitivfor avvisning. Få gjerne hjelp til å bearbeide disse følelsene, eller søk på nett hvordan du skal føle følelser ordentlig. Det du gjør er gjerne å lage deg historier som passer til din følelse av å bli avvist. Men historien du har laget er ikke alltid riktig. Kanskje hjemmesykepleien var mer trygg på din mor og far eller var usikker mtp taushetsplikt. Kanskje hun synes du var fin og synes det var ubehagelig å snakke med deg. Du kan ikke alltid stole på den historien du selv lager  

Mye av dette er tatt hånd om og er mer eller mindre obvious. Har selvfølgelig prøvd å jobbe med selvfølelsen, men det er vanskelig. Selvinnsikt er viktig her, mener den er ganske god.  Ja , skrev "å virke mer selvsikker", det stemmer vel bare delvis. Men er det vanskelig å bli veldig selvsikker, man man jo prøve, ev fake it to you make it🙂

Og som skrevet tidligere har jeg fått hjelp av f.eks sosionom og venner til å bedre selvfølelsen og søkt masse på nettet, men lite nytter 

Har sluttet å la meg utnytte, hjelper man for myekan man bli en mister niceguy som blir utnyttet. Har lest litt i boken "No more mr niceguy". Har erfart det med to venninner, å bli utnyttet til kun å hjelpe dem. Har også sluttet med å kontakte mange av min venner der det bare er enveiskommunikasjon, men slutter man å ta kontakt med alle, blir man værende veldig mye alene. Har to venner som betyr mye for meg, der det for det meste er "enveiskontakt", men vi hjelper vertfall hverandre med praktiske ting

Når det gjelder historier som passer til mine følelser kan det stemme en del, men poenget er at man opplever mye avvisning, så man tror det er noe galt med en. Noe man gjør "feil". I mange tilfeller tenker jeg no for negativt

Lisa Nilsson hadde ett godt poeng i sangen "vad du ser är vad du får". Er man forhåndsinnstilt på at ting ikke funker blir det slik. Det ideelle er jo å snu flisa og tenke positivt, men det er ikke alltid helt lett

NB, nu ska ikke det her blir noe sytetråd fra min side, undertegnede er bare ærlig og forteller hvordan det av og til føles

[dmfman]

Refreng skrev (På 17.7.2023 den 23.32):

Alltid vanskelig å peke ut hva problemet er når noen beskriver slike problemer på nett. Men noe jeg merker i enkelte menn som kan "skremme" andre mennesker er intens blikkontakt og interesse i å forsøke dybdeanalysere individer. Med det mener jeg at man forsøker forstå hvert individ man ønsker i dybden på en måte som vekker uro i andre. Man ser et individ og forsøker dykke ned i sinnet deres. Det kan noen ganger gi en følelse av at personen som forsøker forstå, tråkker over intimgrenser.

Det er også vanskelig å skille ut hva du oppfatter, med hva som egentlig skjer. En uheldig bakgrunn kan gjøre at du tolker det som skjer feil. For eks med sykepleieren. Du tolker det som om hun ikke ville snakke med deg. Hva om hun ble litt betatt av deg og ønsket ikke være uprofesjonell og forsøkte distansere seg? Hva om hun tolket oppførselen din som interesse, men var gift og ville ikke gi deg falske forhåpninger? Hva du oppfatter er ikke nødvendigvis det som faktisk skjer.

Det virker som om det iallfall er enkelte mennesker som føler seg trygg på deg, som føler du er en person de kan stole på når de trenger hjelp. Så det kan være du gir et dårlig førsteinntrykk, men de som kjenner deg stoler på deg

 

God poeng det med blikkontakt og dybdeanalyse. Ett poeng er jo at man skat tørre å se en person i øynene, men det kan blir for intens. Hvor grensen går kan i noen tilfeller være vanskelig å vite. Blir man for ivrig kan man virke "needy", men prøver å ha en god balansegang. Og være unnvikende og å se ned i bakken for det meste er jo heller ikke bra

Endret 19. juli 2023 av dmfman

[dmfman]

ESFP skrev (10 timer siden):

Mobbing er emosjonelt traumatisk og noe som potensielt vil følge en person resten av livet. 

Og nei, mobbing trenger IKKE å handle om at man sliter sosialt!  Det er vel så ofte dem som mobber som sliter sosialt. Man kan bli valgt som mobbeoffer fordi man har feil farge på håret, har vanskeligheter med å behandle andre (også mobberen) dårlig, er en trussel for mobberen sin status og en hel del andre faktorer.

Uansett om mobbeoffer sliter noe sosialt på forhånd eller ikke, så vil mobbing føre til emosjonelle traumer som blir trigget resten av livet frem til man får bearbeidet hendelsene. Når man blir avvist grundig slik man gjør ved mobbing, vil man kunne streve med avvisning resten av livet. 

Vi flyttet fra nord til sør i 1982. Mens vi bodde i nord var mobbing ett ikke-tema. De tre første årene på en fredelig grendeskole sørpå gikk det også helt fint. Men så startet undertegnede på en stor skole som hadde 4.-9.Klasse, der begynte mobbingen. Kan  hende den hadde kommet før eller senere uansett, men på en "mildere måte", hadde jeg ikke begynt på den store skola. Gikk der bare ett år, vi flyttet nordover igjen, delvis pga mobbingen

[AnonymBruker]

Noen nevner selvfølelse over og det er jeg helt enig i. Selvfølelse først, så selvbilde og tilslutt selvtillit. Det er ikke noe vits i å begynne med selvtillitsjobbing, om ikke selvfølelsen er der og selvbildet er godt.

Jeg tenker at den jobben kan man begynne å gjøre litt praktisk hjemme, og så med venner.

Et godt tips er å tenke nøye gjennom hva dine verdier er og så tørre å dønn ærlig ramse opp hva du gjør for å leve i tråd med dem og hva du gjør som ikke er i tråd med dem. Etterhvert som du begynner med ikke-lista og tar godt tak i den, kan jeg nesten love deg at selvfølelsen vokser.

Eksempker kan være at du typ sier at familie er viktig for deg. Så kan man tenke at man lever i tråd med den verdien fordi man har familie og familien går godt. Så kan man begynne og si at kanskje er man for lite tilstede fordi man er for mye på egen skjerm, eller kanskje man ikke tar de mest optimale økonmiske grepene for familien. Etc. Og etterhvert som man da legger fra seg telefonen, eller setter den hundrelappen til side vet man at man gjør det man skal ifht verdiene sine og da vokser selvfølelsen accordingly.

 

 

Anonymkode: 13ed2...845

[dmfman]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjenner meg faktisk 100% igjen.  Men jeg har noen tanker. Det er ikke noe feil med meg. Men jeg kan finne på å si ifra, at jeg ikke vil være med  å baksnakke andre. Da er jeg rett ut. Men jeg hater sladder. Typ at noen har kræsja og hvordan det går er ok. Men spekulering i negativt fortegn, sliter jeg med. For meg er folk folk. Og snakker med alle. På hils og prat med alt fra ordfører og  og de som er litt på sidelinja iht rus. 

Men jeg har også lagt merke til at det er en form for hierarki der ute. I en vennegjeng er det alltid en ordstyrer. Og underordnet du deg ikke dem er du ut.  

Jeg skjønner meg ikke på spill, og konkurranser  og sjalusi.  Og er ikke med på det. Men føler man skal liksom dras inn dit.

Hvorfor kan man ikke bare møtes ha det hyggelig snakke om evnt egne ting eller hyggelige ting.  

Jeg har ikke riktig status.  Så da skal jeg liksom ikke få ha en stemme. Men veldig bra nok om de kan utnytte meg, be om hjelp, eller penger. 

Anonymkode: a3cbc...b77

Så sånt. Nesten hver vennekrets eller gjeng har en alfahen som "styrer" hva man gjør. I hierarkiet har man en sosial status, i mitt tilfelle er den vel nederst på rangstigen.  Har aldri vært "medlem" av en slik vennegjeng, kanskje fordi jeg ikke lar meg styre av en ordstyrer og følger flokken

Helt enig med deg ang det å møtes og ha det hyggelig, gjerne for det det meste uten det sosiale spillet som innebærer å hevde seg mest mulig. Viktig å lytte og å "gi av seg selv"

[dmfman]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2023 den 0.02):

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

Det er alt gjort, alså snakket med mine nærmeste. Målet mitt er ikke å få masse venner, men liksom være sosialt akseptert, så man ikke blir helt mutters alene. Er jo heller ikke det, men det er i stor grad slik at jeg må henvende meg til andre for å være sosial. Har to gode venner der det er totalt motsatt, de får gjerne besøk av flere pr dag. Ikke at det er galt, det syns jeg er hyggelig for dem. Men det er interessant å vite hva man gjør "feil", for noe må det være selv om venner og f.eks sosionom, påstår det motsatte. Selvfølgelig kan ingen her på forumet gi noen fasit, er jo vanskelig når man ikke ikke har møttes en gang

Endret 20. juli 2023 av dmfman

[AnonymBruker]

dmfman skrev (På 17.7.2023 den 22.01):

Når man er i 40-årene bør man vel egentlig ikke bry seg. Men når man opplever det ofte er det vanskelig å la være

Og ja, det kan hende jeg overdramatiserer, men egentlig tror jeg ikke det

Det handler om å ikke blir sosialt akseptert på en måte. Ja, man har jobb, hus og deltar en del i sosiale ting. Er aktiv i en klubb og har heldigvis noen gode venner jeg kan snakke med om alt. Men opplever ofte at man kun blir kontaktet når folk trenger hjelp, det er vel egentlig typisk, det opplever nok mange. Ellers er det som regel jeg som må ta kontakt, for å opprettholde et vennskap. Kanskje jeg har har lagt opp til at de forventer det

Det er greit å delta i sosiale settinger, men det oppleves ofte "diskriminerende". Virker som om mange syns det er ubehagelig å være i nærheten av meg, rett og slett. På det verste, hvis man f.eks er en gruppe på 3 eller 4 personer, virker det som om en nesten ikke eksisterer.

Kroppsspråk sier mer en tusen år, det handler mye om blikkkontakt. Opplevde for noen år siden at min mor hadde hjemmesykepleier, da var min far og jeg til stede. Jeg prøvde å prate med sykepleieren, men hun avviste meg totalt, sånn blikkontaktmessig, og prata kun med min far og mor. Og det uten å kjenne meg. Mange vil nok tro at dette er bare innbilning fra min side, men jeg opplever dette ofte. At man blir sosialt ekskludert i praksis, selv om man "offisielt" deltar sosialt. Gjelder f.eks også under møter med mange personer og forelsninger. Som eksempel på akkurat det motsatte har jeg en god venninne som opplever det motsatte. Folk "henvender" seg ofte til henne under større sosiale settinger. Hun gjør folk trygge, mens jeg gjør nok noen folk delvis utrygge pga usikkerhet

Opplever at hvis man er to personer går det greit å kommunisere med blikkontakt, men da er jo den andre personen "tvungen" til å ha blikkontakt

Det handler nok  i stor sansynlighet om usikkerhet, og at a mange oppfatter det med en gang, og syns det er ubehagelig å prate med meg

Til tross for disse problemene funker det sosiale meget bra på jobb, som innebærer profesjonelt arbeid med mennesker. Der er man mer sikker enn i sitt private liv

Og undertegnede har prøvd nesten alt som er mulig; sosionom, prate med venner og vært på forelesningen "sjef i eget liv" osv. Er selvfølgelig klar over hva man kan gjøre, som å virke mer selvsikker, smile, være hyggelig og hjelpsom osv. Men det hjelper ikke, det er lite som nytter. Prøver man å være hjelpsom og snill blir det ofte utnyttet, men er det likevel

Har blitt mobbet under oppveksten, men har greid meg sånn høvelig bra til tross for det. Det er disse problemene som er beskrevet over som "henger igjen"

Syns det er interessant hvordan det sosiale spillet og flokkmentaliteten fungerer, men samtidig ønsker jeg ikke være en "slave" av det sosiale. Følger selvfølgelig de grunnleggende sosiale "reglene" som folkeskikk og høflighet, men kan gjerne skille meg ut, viktig å være seg selv 

Noen som har forslag som kunne ha forbedret min sosiale situasjon?

 

 

 

 

 

Er også veldig var på sånt! Jeg har flere som kan si en ting med ord, men viser kroppsspråket noe helt annet..

Man klarer aldri helt å skjule hva kroppen sier! Så anbefaler deg å ta det på alvor.

Jeg merker det på blikk, stramme lepper eller at kroppsspråket ikke harmonerer med orda som blir sagt.

Feks meg og samboer vi reiste med søster og mannen hennes til syden nå i sommer og uansett hvor hyggelige dem var så klarte kroppen min å fange opp at de ikke liker sånn kjempe godt! Det var noen blikk og slikt som jeg merket meg. Og i etterkant har de trukket seg unna. Veldig tilfeldig liksom..

 

Anonymkode: 344c6...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er også veldig var på sånt! Jeg har flere som kan si en ting med ord, men viser kroppsspråket noe helt annet..

Man klarer aldri helt å skjule hva kroppen sier! Så anbefaler deg å ta det på alvor.

Jeg merker det på blikk, stramme lepper eller at kroppsspråket ikke harmonerer med orda som blir sagt.

Feks meg og samboer vi reiste med søster og mannen hennes til syden nå i sommer og uansett hvor hyggelige dem var så klarte kroppen min å fange opp at de ikke liker sånn kjempe godt! Det var noen blikk og slikt som jeg merket meg. Og i etterkant har de trukket seg unna. Veldig tilfeldig liksom..

 

Anonymkode: 344c6...ef4

Meg

Anonymkode: 344c6...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2023 den 0.02):

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

Faen så dum😂🙈

Anonymkode: ee4a9...82a

[Aureka]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2023 den 0.02):

Jeg synes det er litt rart at det alltid er mobbingen som får skylden for at man sliter sosialt. Ofte kom jo mobbingen nettopp fordi man slet sosialt. 

Jeg mener ikke å forsvare mobbing på noen måte. Men mange hakkekyllinger blir jo hakkekyllinger fordi de ikke helt passer inn. Egget kom før høna. Man slet sosialt også før mobbingen. 

Rent konkret til TS, det er vrient å få venner i voksen alder. Det gjelder alle. Hva nettopp du kan gjøre bedre, bør du spørre dine nærmeste om. 

Anonymkode: 5c692...630

Det blir helt feil å si at grunnen til at noen blir mobbet er fordi de sliter sosialt. Det er absolutt ikke noe standard at offeret i utgangspunktet slet  sosialt. Men i veldig mange tilfeller gjør offeret det i ettertid. Det finnes nok av eksempler på at om det blir tatt tidlig grep, så kan ting endres. Samme person kan også ha blitt mobbet i et miljø, men blomstre i et annet. 

Noen blir mobbet fordi andre har behov for å hevde seg selv! Ofte er det mobberen som selv har dårlig selvtillit og har behov for den makten det gir å mobbe noen.