Stigmatisering av diagnoser

[AnonymBruker]

Er det flere her med alvorlige psykiske lidelser som har vært åpne om det og opplever å bli kraftig stigmatisert? 
 

Vi snakket utfrysning, mobbing og trakkasering. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[AnonymBruker]

Aldri opplevd, nå sliter jeg med angst i perioder men er i full jobb til vanlig. Er nå sykmeldt. Men jeg roper ikke høyt at jeg har angst og skriver på fb. Det er mitt privatliv som ingen andre har noe med. Det er nok mange folk du omgås som har ei diagnose, men som du ikke vet om. Jeg har mine nærmeste som vet hva jeg sliter med i perioder, og det holder. 
Jeg har heller aldri opplevd at folk med diagnoser blir sett ned på, eller stigmatisert på noen måte. Folk kan jo ikke for at de sliter. Har mer erfaring med at folk synes synd på og vil hjelpe 

Anonymkode: 0f19c...56e

[AnonymBruker]

Har fått skylden for mye pågrunn av den. Og det er sikkert det å til en viss grad. Ikke opplevd mobbing men har opplevd å bli utfryst.

Anonymkode: 0a567...4db

[AnonymBruker]

Lærte i alle fall på den harde måten at jo mindre åpen jeg er, jo bedre. 

 

Anonymkode: f8781...583

[Gjest Adobyen]

Jeg har lest at mange er redde for hvordan andre vil reagere og heller skylder på noe fysisk. Det er nok mange som kamuflerer det med «vondt i ryggen».  Jeg har også lagt merke til bl.a her på KG at psykiske diagnoser blir sett på som dårlig grunn for sykemelding og trygd.

[AnonymBruker]

Jeg er åpen med alle og bare møtt nysgjerrighet og omsorg. Kan tenkes noen dømmer, men ikke som jeg har hørt.

Anonymkode: 20cc8...5e7

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis nok fysiske diagnoser til at den psykiske ikke er så merkbar for andre.

Anonymkode: b8788...cb0

[AnonymBruker]

Hvilken diagnose tenker du på? 

Jeg har ikke alvorlig psykisk lidelse selv, men de jeg kjenner med alvorlig psykisk lidelse blir alt annet enn mobbet, utfryst og trakassert. Tvert i mot, de mottar MYE mer praktisk, emosjonell og økonomisk støtte fra hele familien sin enn noe andre (og de tar, tar og tar med største selvfølgelighet, og er ikke takknemlig en gang.). Foreldre og søsken står på pinne for dem. De kan finne på å si veldig stygge ting om familiemedlemmer, og fryser ut folk i familien over bagateller, så alle må ta i dem med silkehansker.  Diagnosen er en fribilett, som gir positiv spesialbehandling.

Anonymkode: 613c0...930

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvilken diagnose tenker du på? 

Jeg har ikke alvorlig psykisk lidelse selv, men de jeg kjenner med alvorlig psykisk lidelse blir alt annet enn mobbet, utfryst og trakassert. Tvert i mot, de mottar MYE mer praktisk, emosjonell og økonomisk støtte fra hele familien sin enn noe andre (og de tar, tar og tar med største selvfølgelighet, og er ikke takknemlig en gang.). Foreldre og søsken står på pinne for dem. De kan finne på å si veldig stygge ting om familiemedlemmer, og fryser ut folk i familien over bagateller, så alle må ta i dem med silkehansker.  Diagnosen er en fribilett, som gir positiv spesialbehandling.

Anonymkode: 613c0...930

Det er i så fall dårlig personlighet og har ikke nødvendigvis noe med en diagnose å gjøre. Dere i denne familien bør skille klinten fra hveten og behandle vedkommende som voksen. Sett grenser for dere selv. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har heldigvis nok fysiske diagnoser til at den psykiske ikke er så merkbar for andre.

Anonymkode: b8788...cb0

Ja, man blir gjerne gått på klingen om hvorfor man er ufør. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[AnonymBruker]

Adobyen skrev (30 minutter siden):

Jeg har lest at mange er redde for hvordan andre vil reagere og heller skylder på noe fysisk. Det er nok mange som kamuflerer det med «vondt i ryggen».  Jeg har også lagt merke til bl.a her på KG at psykiske diagnoser blir sett på som dårlig grunn for sykemelding og trygd.

Ja, folk her skjønner ikke at enkelte diagnoser gjør at man ikke klarer å ta vare på seg selv lenger for en periode av og til. Funksjonsnivået svikter. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[AnonymBruker]

Adobyen skrev (40 minutter siden):

Jeg har lest at mange er redde for hvordan andre vil reagere og heller skylder på noe fysisk. Det er nok mange som kamuflerer det med «vondt i ryggen».  Jeg har også lagt merke til bl.a her på KG at psykiske diagnoser blir sett på som dårlig grunn for sykemelding og trygd.

Alle kan relatere seg til at et brukket fot gjør vondt. Men psykiske helseplager kommer i mange grader. Noen har indre uro i lav grad, andre har sterk angst. 
Det er vanskelig å sette seg inn i psykiske helseplager man selv ikke har kjent på, vi klarer ikke relatere oss til det. Vi kan lett tenke: kan du ikke bare tenke på noe annet? Nettopp fordi en selv ikke har erfaring med det. 
Hva andre er ufør av handler jo ikke om meg, og har ingenting med meg å gjøre. Når en får mer livserfaring og bikker 40 så har man mer forståelse for andre mennesker selv om man ikke er i deres sko 

Anonymkode: 0f19c...56e

[Rosakatt]

Har isolert meg for å unngå å snakke om det, å når jeg er sosial smører jeg tykt på med oppmerksomhet rettet mot dem og latter for å snu situasjonen bort fra meg. Folk som kanskje vet behandler meg bra, men kjenner meg også godt. 

Men gjennom årene så har jeg jo lært at ting ikke er så høytidelig som det kjentes ut da jeg var 21 år. Å at krisene jeg var gjennom da, føles uviktig nå. Og folk er ulike, de har kanskje sine ting, både egne ting å styre med men også egne grunner til å bli skeptisk på meg. Å om det går dårlig, er det kanskje rom for kommunikasjon, å om det ikke er mulig, er det kanskje rom for å avslutte den relasjonen. Eller bare leve relativt fredelig side om side, med litt krydder her og der, som det noen gang blir. 

Må nevne at mine nærmeste er forbi tålmodige med hvor tilbaketrukket jeg er, å har vært en super støtte når ting har gått feil vei. Er kjempe heldig med familien min. 

[AnonymBruker]

Rosakatt skrev (7 minutter siden):

Har isolert meg for å unngå å snakke om det, å når jeg er sosial smører jeg tykt på med oppmerksomhet rettet mot dem og latter for å snu situasjonen bort fra meg. Folk som kanskje vet behandler meg bra, men kjenner meg også godt. 

Men gjennom årene så har jeg jo lært at ting ikke er så høytidelig som det kjentes ut da jeg var 21 år. Å at krisene jeg var gjennom da, føles uviktig nå. Og folk er ulike, de har kanskje sine ting, både egne ting å styre med men også egne grunner til å bli skeptisk på meg. Å om det går dårlig, er det kanskje rom for kommunikasjon, å om det ikke er mulig, er det kanskje rom for å avslutte den relasjonen. Eller bare leve relativt fredelig side om side, med litt krydder her og der, som det noen gang blir. 

Må nevne at mine nærmeste er forbi tålmodige med hvor tilbaketrukket jeg er, å har vært en super støtte når ting har gått feil vei. Er kjempe heldig med familien min. 

Jeg har også isolert meg og lever et rolig og tilbaketrukket liv. Lytter og hjelper mer enn å holde fokus på meg selv. Er dypt takknemlig og svært glad i familien min. Heldigvis har dps brukerstyrt opphold når basale evner til å fungere i hverdagen svikter og jeg unngår å tære på venner og familie. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[Rosakatt]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har også isolert meg og lever et rolig og tilbaketrukket liv. Lytter og hjelper mer enn å holde fokus på meg selv. Er dypt takknemlig og svært glad i familien min. Heldigvis har dps brukerstyrt opphold når basale evner til å fungere i hverdagen svikter og jeg unngår å tære på venner og familie. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

Syns det er synd du også er isolert, nå sier du det er et rolig liv, så kanskje du trives? Å syns også at selv om jeg er redd for å bli sett, at det er synd du også unngår det, og håper du åpner deg mer i framtiden. For vi er mye mer enn våre lidelser om man kan kalle dem for det. Ikke at du ikke skal kunne være åpen om lidelsene også. 

Kjempebra du får hjelp av dps når det går dårligere, og at du har et godt forhold til familie 😊

Med støtte, så mener jeg ikke at de hjelper meg mye i hverdagen, foruten å en gang hvor jeg var på besøk når jeg tilfeldigvis hadde hatt angstanfall å noe greier, da kjørte de meg til legen, pratet med meg, lot meg angste ivei ifre i sengen 😅 Å samtaler her å der, men ex samboeren min så mye mer. Det snilleste de gjør er å la meg få være en del av dem, selv om jeg forsvinner i perioder. Håper å bli mindre isolert i framtiden og merker fremgang for tiden. 

[AnonymBruker]

Snakker aldri om angsten min, med mindre jeg kommer opp i en situasjon der jeg ikke har noe annet valg. Har møtt flere mennesker som tydelig enten ikke tror på meg, eller tror jeg overdriver.

Problemet tror jeg er at jeg har blitt altfor "FLINK" til å skjule angsten, og vet akkurat hvilke situasjoner jeg må holde meg unna for ikke å miste maska, slik at folk stirrer på meg mens andre ler av meg.

Å skjule sykdommen min har vært nødvendig for meg for å ikke bli mobbet og utstøtt. Hvis man har brukt masse energi hele livet sitt på å skjule hvordan man har det, blir man en mesterlig skuespiller!

Anonymkode: aa5ba...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Snakker aldri om angsten min, med mindre jeg kommer opp i en situasjon der jeg ikke har noe annet valg. Har møtt flere mennesker som tydelig enten ikke tror på meg, eller tror jeg overdriver.

Problemet tror jeg er at jeg har blitt altfor "FLINK" til å skjule angsten, og vet akkurat hvilke situasjoner jeg må holde meg unna for ikke å miste maska, slik at folk stirrer på meg mens andre ler av meg.

Å skjule sykdommen min har vært nødvendig for meg for å ikke bli mobbet og utstøtt. Hvis man har brukt masse energi hele livet sitt på å skjule hvordan man har det, blir man en mesterlig skuespiller!

Anonymkode: aa5ba...6bd

Jeg har på også på den ene siden opplevd å ikke bli trodd ja. Dette fordi jeg tar medisinene mine og har følgelig ikke et tungt symptombilde hele tiden og skjuler meg når jeg er syk. På den andre siden opplever jeg enkelte med livlig fantasi som tror det er noe overnaturlig i vrangforestillingene mine når jeg har dem. Det er en gal gal verden   Det stemmer at man blir fryktelig flink til å holde maska. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[AnonymBruker]

Rosakatt skrev (1 time siden):

Syns det er synd du også er isolert, nå sier du det er et rolig liv, så kanskje du trives? Å syns også at selv om jeg er redd for å bli sett, at det er synd du også unngår det, og håper du åpner deg mer i framtiden. For vi er mye mer enn våre lidelser om man kan kalle dem for det. Ikke at du ikke skal kunne være åpen om lidelsene også. 

Kjempebra du får hjelp av dps når det går dårligere, og at du har et godt forhold til familie 😊

Med støtte, så mener jeg ikke at de hjelper meg mye i hverdagen, foruten å en gang hvor jeg var på besøk når jeg tilfeldigvis hadde hatt angstanfall å noe greier, da kjørte de meg til legen, pratet med meg, lot meg angste ivei ifre i sengen 😅 Å samtaler her å der, men ex samboeren min så mye mer. Det snilleste de gjør er å la meg få være en del av dem, selv om jeg forsvinner i perioder. Håper å bli mindre isolert i framtiden og merker fremgang for tiden. 

Jeg trives som isolert ja. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

[Rosakatt]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg trives som isolert ja. 

Anonymkode: f4ba1...7a2

Åja, men da er jo det bra 😊 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Snakker aldri om angsten min, med mindre jeg kommer opp i en situasjon der jeg ikke har noe annet valg. Har møtt flere mennesker som tydelig enten ikke tror på meg, eller tror jeg overdriver.

Problemet tror jeg er at jeg har blitt altfor "FLINK" til å skjule angsten, og vet akkurat hvilke situasjoner jeg må holde meg unna for ikke å miste maska, slik at folk stirrer på meg mens andre ler av meg.

Å skjule sykdommen min har vært nødvendig for meg for å ikke bli mobbet og utstøtt. Hvis man har brukt masse energi hele livet sitt på å skjule hvordan man har det, blir man en mesterlig skuespiller!

Anonymkode: aa5ba...6bd

Det er grusomt slitsomt og vondt å skjule angsten når den bygger seg opp. Når du trenger litt fred så er det garantert at noen begynner å snakke med deg når angsten er på topp.. og du har lyst å brøle hold kjeft.. eller ta opp noe som bare trigger angsten enda mer, og du smiler og kjenner hvor det raser i kroppen 

Anonymkode: 0f19c...56e