Krevende 5-åring, griper vi problemene feil an?

[AnonymBruker]

Vi har en jente på 5 år som stort sett er snill og blid, men som også kan være utrolig krevende til tider. Det er ingen diagnoser inni bildet og tilbakemeldingen fra barnehagen er at hun er en stort sett glad og velfungerende jente som er omsorgsfull og snill men at hun også kan være sta og veldig viljesterk. Vi har snakket mye med henne hjemme om dette, men det ser ikke ut som det går helt inn.

Jeg vet heller ikke om vi griper an utfordringene feil, men det blir ihvertfall ikke enklere.

En stadig tilbakevendende utfordring er at hun ikke hører etter hva vi sier eller gjør som hun får beskjed om. Er vi ute kan hun f.eks løpe avgårde uten å stoppe når vi ber henne om det. Dette gjør spesielt far veldig irritert og han kjefter da på henne. Sier f.eks. at hvis huset en dag brenner eller noe annet skummelt skjer og hun ikke kommer når vi roper på henne, så kan det være farlig. Dette har ikke løst problemet. Det samme skjer om vi skal hente henne når hun er på besøk hos venninner. Da nekter hun å komme ut og ta på sko og yttertøy, og synes det er kjempegøy at vi må jakte på henne. Hun hører heller ikke på venninnenes foreldre når dette skjer, og ofte ender det med at vi må bære henne med oss mens hun hyler og skriker. Utrolig flaut.  

En annen ting er at hun klarer sjelden å sitte stille ved bordet når vi spiser middag. Surrer mye rundt bordet, tuller med lillesøster på 2 år (som hun forøvrig er veldig snill og omsorgsfull med alltid) og skal plutselig gjøre alt annet enn å spise middag (lese bøker, tegne eller annet). Det er også mye likt ved leggetid. Hun legges kl.19:45-20:00, men kampen for å få henne til å sove slutter ofte ikke før 21:30. Hun er nesten umulig å vekke om morgenen kl.07:30, så vi vet hun sovner for sent. Ofte går selve kveldsstellet greit, men inne på rommet lager hun masse tull og tøys og nekter ofte å legge seg ned i sengen. En av oss foreldre leser bok i sengen med henne eller holder rundt henne til hun sovner. Hun blir hysterisk om hun må sove alene så det har vi gitt opp. Vi bytter på å legge henne. 

Vi som foreldre har litt ulik måte å gripe an disse problemene på, og det er dette jeg ønsker innspill på:

Min måte: Jeg prøver å være så rolig som mulig med henne når hun får raserianfall eller ikke vil høre etter. Forsøker å forklare hvorfor vi må gjøre ting på denne måten. F.eks.at hun må sove nå, ellers blir hun kjempetrøtt i morgen. Oftest fungerer dette noenlunde bra, selv om hun gjerne prøver seg med å få viljen sin. Jeg straffer henne sjelden med å ta fra henne ting/nekte henne ting og forsøker heller å snakke med henne i "fredstid". Prøver å rose henne når hun oppfører seg bra og knytte positiv oppmerksomhet til dette. Det ender ofte med at hun unnskylder seg, men så skjer det samme igjen kanskje noen dager senere. Far mener jeg er for ettergivende og jeg har selv hørt henne si "Bare jeg roper høyt nok kommer mamma". og lignende. Så godt mulig han har rett. Jeg blir bare mer og mer usikker.

Fars måte: Far er mer noe strengere enn meg, og etter en advarsel kan han f.eks. fjerne middagstallerkenen og kaste henne i seng eller nekte å lese bok på sengekanten fordi hun har brukt for lang tid med andre ting. Det ender ofte med at hun blir helt hysterisk og med masse hyling og skriking. Da følger han gjerne opp med enda en straff: f.eks.at hvis hun ikke slutter nå så får hun ikke gå på kino i helgen. Eller ha besøk av venninner. Jeg føler ikke at dette hjelper henne til å oppføre seg bedre da hun bare gir enda mer motstand når hun blir straffet. Far mener likevel at dette er hans eneste måte å håndtere situasjonen på, fordi hun skal lære at dårlig oppførsel har en konsekvens.  I kveld toppet det seg da han skulle lese bok og hun lå og dyttet ulike kosedyr hun har i sengen opp i ansiktet hans. Det endte med at han fjernet alle kosedyrene fra rommet hennes, selvsagt til stor protest fra henne, hyl og skrik. Til slutt sovner hun av ren utmattelse.

Samtidig som hun spør "Er du sint på meg pappa?" kan hun ta et kosedyr og kaste det i ansiktet på han mens hun ler. Han blir da enda mer irritert og svarer gjerne at han ikke er sint, men skuffet.  

Føler vi står ganske fast i disse problemene. Det er ikke sånn hver dag, men ofte nok til at det sliter veldig på oss. Er det noen her med erfaring eller faglig bakgrunn som kan kommentere på hvordan vi bør løse dette? 

Anonymkode: 4dcba...5eb

[Mrs Robinson]

Først og fremst må dere bli enig om felles oppdragelsesmetoder

Den stakkars jenta blitt jo kjempeusikker på hvor grensene går 

[AnonymBruker]

anbefaler cos-kurs i regi av helsestasjonen. 

Anonymkode: 2d576...05c

[AnonymBruker]

Det høres ut som du gjør mye bra. Sånn faren holder på med tror eg har litt effekt. Dere bør bli enige om hvordan håndtere dette slik det er nå opplever hun nok at faren synes hun er 'slem' og straffer henne og jeg kan tenke meg at hun kanskje tror/,frykter at du tenker det samme egentlig men skjuler hva du egentlig føler. Og dermed at hun pusher deg for å få en reaksjon. Jeg synes det er lov å vise barn at man får en reaksjon. Å bli irritert og frustrert er naturlig og det går an å vise dette uten å kjefte og smelle og straffe. Hvis disse følelsene på den måten du ønsker at din datter skal gjøre det. Fordi hun lærer av dere. 

Anonymkode: c4e9a...319

[AnonymBruker]

Dere er voksne og klarer ikke å bli enige om en felles måte å håndtere en 5åring på.
Det er ikke barnet som er problemet her, men dere. 

Anonymkode: 91950...a91

[AnonymBruker]

Enig med den over. Dere må bli mer samkjørte. Og så må jeg si jeg er uenig med far i hans måte å håndtere det på. 

Ellers høres deres jente ut som min jente. Det er krevende å stå i og det er lett å bli provosert av dårlig oppførsel å tenke at her skal man vise hvem som bestemmer. Antar det er det som skjer med far. Jeg støtter din tilnærming til barnet, samtidig et det viktig å være tydelig og konsekvent. Barnet skal vite hvor grensen går og at mamma mener det hun sier. Altså ikke være ettergivende for hyl og skrik. Min beste tilnærming til min jente er å forholde meg rolig, men bestemt. Har jeg sagt at noe skal skje eller om jeg har sagt at noe ikke er lov, så blir det slik. Jeg kan støtte henne i at hun kan bli sint og lei seg, men jeg står fjellstøtt i det. Dette er mitt andre barn, så jeg har allerede vært gjennom det å måtte bære med meg et hylende barn som ikke vil høre. Blir ikke lenger flau over det. Alternativet hadde vært å la barnet oppleve at jeg ikke mener alvor og da har man det ihvertfall gående. (Å bære med seg barnet er ikke første steget selvfølgelig, men jeg gir ikke tre fire fem advarsler). 

 

Anonymkode: 366b1...f82

[Luckiness]

Det siste eksempelet der med «er du sint på meg pappa» samtidig som hun tøyser er typisk for barn når de ikke vet hvordan de skal håndtere og gripe an den situasjonen. De forsøker å «reparere». Bruke de evnene de har til å prøve å endre situasjonen. Barnet er usikker. Her er trolig barnet usikker på hvor grensen med pappa går. 

Jeg tenker dere burde gå for en middelvei. Din fremtoning er nok den mest pedagogiske. Samtidig som det bør være tydelige grenser og forståelige konsekvenser. 
Dere kan snakke sammen på forhånd før overganger skjer. Hvis dere skal i et besøk hvor dere tror hun kan finne på å gjemme seg når dere går, så snakker dere om situasjonen i forkant. «Vi vet du synes det kan være vanskelig når vi må gå hjem. Det er kjekt å være hos Lise. Når vi skal gå hjem så vil vi at du blir med i gangen og kler på deg når vi ber om det. Dersom du ikke hører på det, så må mamma eller pappa hente deg og bære deg ut. Det har skjedd før og vi tror du synes det var kjedelig». Forbered henne 10minutter før dere skal gå og påminn noen få minutter før. Påminn avtalen hvis det tidlig ligger an til at hun ikke hører etter. Og hører hun ikke etter så fullfører dere konsekvensen. Stå i det selv om dere kan oppleve det som flaut. 
Forberede, påminne (ikke i det uendelige, 1-2 ganger) og gjennomføre er det viktigste. Vis at dere forstår barnet. Ja, det er skikkelig kjipt å måtte gå midt i en gøy lek. Møt følelsene ved å sette ord på dem og anerkjenn barnet. Stå samtidig for hva som var avtalen. Barn trenger grenser for å oppleve trygget og vite hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. 

[Kaisada]

Tidligere legging, start tidlig så hun er i seng 19.20. Mange barn har to-timers intervaller hvor de har et «tidsvindu» hvor de er lettere å få til å sovne. Har du passert det første intervallet kan du like gjerne vente til 2 timer etterpå, noe som har vært vår erfaring.

[AnonymBruker]

Enig i dem over om at det er bra å holde seg rolig og konsekvent, samtidig anerkjenne hennes følelser og snakke om hva som skal skje/har skjedd. Personlig synes jeg at det også er viktig å av og til gi etter/inngå kompromiss. For meg er det viktig at barnet opplever å ha en stemme og mulighet til å påvirke hverdagen sin. 

Anonymkode: c4e9a...319

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt innafor å gi naturlig konsekvens. Det vil si, tuller bare barnet med kosedyrene, kan de fint ryke om barnet ikke hører etter etter en advarsel. Men å straffe med andre ting som å ta fra venninnebesøk, kino osv, hadde for min del blitt feil, da det blir noe helt annet. 

Jeg tenker nok din tilnærming er mest riktig, samtidig som tydelige grenser er viktig.

Anonymkode: 3912c...fc4

[AnonymBruker]

Haha herre gi meg styrke. Dette høres kjent ut. Som andre sier vær litt mer samkjørte, ellers er det sånn det er å ha spinnville barn. Våre er eller var også sånn. I retrospekt skjønner jeg ikke hvordan vi holdt ut til tider. Men det går seg til

Anonymkode: 32f4c...4a9

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler vi står ganske fast i disse problemene. Det er ikke sånn hver dag, men ofte nok til at det sliter veldig på oss. Er det noen her med erfaring eller faglig bakgrunn som kan kommentere på hvordan vi bør løse dette? 

Anonymkode: 4dcba...5eb

Du må se denne videoen, den handler om selvregulering (av adferd) og reguleringsstøtte. Viktigst av alt er at etter du har sett videoen så må FAR se den. Det høres ut som at du lærer barnet ditt selvregulering men far gjør ikke nødvengivis det og derfor har dere så ulik oppdragelse: 

 

 

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vi har en jente på 5 år som stort sett er snill og blid, men som også kan være utrolig krevende til tider. Det er ingen diagnoser inni bildet og tilbakemeldingen fra barnehagen er at hun er en stort sett glad og velfungerende jente som er omsorgsfull og snill men at hun også kan være sta og veldig viljesterk. Vi har snakket mye med henne hjemme om dette, men det ser ikke ut som det går helt inn.

Jeg vet heller ikke om vi griper an utfordringene feil, men det blir ihvertfall ikke enklere.

En stadig tilbakevendende utfordring er at hun ikke hører etter hva vi sier eller gjør som hun får beskjed om. Er vi ute kan hun f.eks løpe avgårde uten å stoppe når vi ber henne om det. Dette gjør spesielt far veldig irritert og han kjefter da på henne. Sier f.eks. at hvis huset en dag brenner eller noe annet skummelt skjer og hun ikke kommer når vi roper på henne, så kan det være farlig. Dette har ikke løst problemet. Det samme skjer om vi skal hente henne når hun er på besøk hos venninner. Da nekter hun å komme ut og ta på sko og yttertøy, og synes det er kjempegøy at vi må jakte på henne. Hun hører heller ikke på venninnenes foreldre når dette skjer, og ofte ender det med at vi må bære henne med oss mens hun hyler og skriker. Utrolig flaut.  

En annen ting er at hun klarer sjelden å sitte stille ved bordet når vi spiser middag. Surrer mye rundt bordet, tuller med lillesøster på 2 år (som hun forøvrig er veldig snill og omsorgsfull med alltid) og skal plutselig gjøre alt annet enn å spise middag (lese bøker, tegne eller annet). Det er også mye likt ved leggetid. Hun legges kl.19:45-20:00, men kampen for å få henne til å sove slutter ofte ikke før 21:30. Hun er nesten umulig å vekke om morgenen kl.07:30, så vi vet hun sovner for sent. Ofte går selve kveldsstellet greit, men inne på rommet lager hun masse tull og tøys og nekter ofte å legge seg ned i sengen. En av oss foreldre leser bok i sengen med henne eller holder rundt henne til hun sovner. Hun blir hysterisk om hun må sove alene så det har vi gitt opp. Vi bytter på å legge henne. 

Vi som foreldre har litt ulik måte å gripe an disse problemene på, og det er dette jeg ønsker innspill på:

Min måte: Jeg prøver å være så rolig som mulig med henne når hun får raserianfall eller ikke vil høre etter. Forsøker å forklare hvorfor vi må gjøre ting på denne måten. F.eks.at hun må sove nå, ellers blir hun kjempetrøtt i morgen. Oftest fungerer dette noenlunde bra, selv om hun gjerne prøver seg med å få viljen sin. Jeg straffer henne sjelden med å ta fra henne ting/nekte henne ting og forsøker heller å snakke med henne i "fredstid". Prøver å rose henne når hun oppfører seg bra og knytte positiv oppmerksomhet til dette. Det ender ofte med at hun unnskylder seg, men så skjer det samme igjen kanskje noen dager senere. Far mener jeg er for ettergivende og jeg har selv hørt henne si "Bare jeg roper høyt nok kommer mamma". og lignende. Så godt mulig han har rett. Jeg blir bare mer og mer usikker.

Fars måte: Far er mer noe strengere enn meg, og etter en advarsel kan han f.eks. fjerne middagstallerkenen og kaste henne i seng eller nekte å lese bok på sengekanten fordi hun har brukt for lang tid med andre ting. Det ender ofte med at hun blir helt hysterisk og med masse hyling og skriking. Da følger han gjerne opp med enda en straff: f.eks.at hvis hun ikke slutter nå så får hun ikke gå på kino i helgen. Eller ha besøk av venninner. Jeg føler ikke at dette hjelper henne til å oppføre seg bedre da hun bare gir enda mer motstand når hun blir straffet. Far mener likevel at dette er hans eneste måte å håndtere situasjonen på, fordi hun skal lære at dårlig oppførsel har en konsekvens.  I kveld toppet det seg da han skulle lese bok og hun lå og dyttet ulike kosedyr hun har i sengen opp i ansiktet hans. Det endte med at han fjernet alle kosedyrene fra rommet hennes, selvsagt til stor protest fra henne, hyl og skrik. Til slutt sovner hun av ren utmattelse.

Samtidig som hun spør "Er du sint på meg pappa?" kan hun ta et kosedyr og kaste det i ansiktet på han mens hun ler. Han blir da enda mer irritert og svarer gjerne at han ikke er sint, men skuffet.  

Føler vi står ganske fast i disse problemene. Det er ikke sånn hver dag, men ofte nok til at det sliter veldig på oss. Er det noen her med erfaring eller faglig bakgrunn som kan kommentere på hvordan vi bør løse dette? 

Anonymkode: 4dcba...5eb

Jeg er barnevernspedagog med master. 
Å straffe barn fører ikke noe godt med seg. Det mannen din holder på med, er rett og slett ikke greit. Konsekvensene har heller ikke sammenheng med det som skjedde. For treig å spise middagen-tallerkenen blir fjernet. Man trenger ikke å fortsatt straffe barnet ved inndragelse av goder, når hun reagerer på en aldersadekvat måte. At dere lar henne hyle og skrike til hun sovner av utmattelse, er heller ikke greit. Dere kan stå for den avgjørelsen dere har tatt (fjerning av kosedyr) og så sitte hos henne til hun sovner, for å vise at dere er glad i henne uansett. Pjusk henne i håret, tilby vann. Ikke gi kosedyrene tilbake før neste dag da det er viktig å være konsekvent. Foreldre som er konsekvente oppleves som trygge. 
Jeg tenker også at den dyttingen av kosedyr i ansiktet på far, kan være en måte å få kontakt  med han på. Om han sitter en del må mobilen når han er hjemme, eller ikke kobler seg på datteren din om ettermiddagene, så er dette en typisk oppførsel fra et barn som trenger connection.
Det dere trenger å forstå, er at en femåring fortsatt er umoden mentalt, og uten de samme forutsetningene som oss voksne i å forstå logikk og konsekvenser.
Dere må derfor justere foreldrerollen deretter. De fleste oppdragelseseksperter mener at en autoritativ tilnærming er den beste veien å gå. Vær varme, men bestemte. Vær tilstede i hverdagen, sørg for at dere får koblet dere på henne hver dag. Kvalitetstid. Når hun oppfører seg på en lite hensiktsmessig måte, er det et tegn på dysregulering. La henne få snakke om dagen sin. Spør, vis interesse. Om det er noe hun ikke vil, spør hvorfor. Barn har en økende rett til medbestemmelse. La henne få ta noen avgjørelser selv, innenfor et område hun er i stand til å forstå. Dere som de voksne, tar de fleste avgjørelsene uansett. Og det er ikke nødvendig med en lang forklaring. 
-Nå skal vi gå. Ta på deg skoene, og kom. 
-hvorfor? 
-fordi jeg må på jobb, og du i barnehagen. Kom nå. 
-jeg har ikke lyst! Jeg vil ikke ha de skoene! 
-jeg hører deg. Men vi må gå. Du kan ta de gule skoa på isteden om du vil. 

Nøkkelen til kommunikasjon med alle mennesker, er anerkjennelse. «Jeg hører deg. Jeg forstår. Ok, det skjønner jeg». 
For ofte er det bare det som skal til, for at beskjeden skal nå inn, og bli fulgt. Samtidig er du ikke ettergivende, du er trygg i rollen din som forelder, noe som genererer trygghet hos barna. De vet hvor de har deg. Når du sier nei, så betyr det nei. Men du har anerkjent følelsene eller reaksjonen på beskjeden, fordi du respekterer barnet ditt. 

Jeg praktiserer forøvrig dette på mine egne barn, og det fungerer godt. Mine beskjeder blir fulgt, helt uten tvang, straff og hysteriske barn. 
(Og så må du jo ta i betraktning at jeg svarer ut fra infoen som er tilgjengelig her, og ikke har hele bildet). 

[AnonymBruker]

Første rådet jeg vil gi: bli enig om en felles måte å møte henne på, og stå fjellstøtt i den metoden dere velger - begge to! Dere må ha felles rammer, felles "regler" og felles bruk av konsekvenser. Vis henne at mamma og pappa spiller på lag. Det skaper trygge rammer og forutsigbarhet. Da vet hun hvor hun har dere. Gi aldri løfter dere ikke kan holde, og gjennomfør alltid det dere sier dere skal! 

Neste råd: bruk naturlige konsekvenser og IKKE straff. Naturlige konsekvenser passer til handlingen til barnet, og oppstår naturlig pga handlingen. Det er IKKE en naturlig konsekvens å frata et barn besøk, skjermtid eller kinotur fordi hun tuller med bamsene, men å fjerne bamsene kan derimot være en naturlig konsekvens (etter en advarsel eller to). Det er en naturlig konsekvens å fjerne skjermen dersom barnet ikke følger reglene for skjembruk f.eks. om hun løper og ikke stopper/venter når dere ber om det - så må hun holde dere i hånden og kan ikke løpe selv 🤷‍♀️

Anerkjenn følelser, men sett tydelige grenser. La barnet ha en stemme og bli hørt. Støtt henne i å prøve selv, men gi henne tydelige rammer underveis. Forbered henne i overganger og om hvilke forventninger dere har til henne.

Kommunikasjon: sett dere ned i hennes høyde og sørg for øyekontakt når dere skal gi en beskjed (kan det være hun ikke hører, eller at hun ikke klarer å skille ut det som er vesentlig informasjon i øyeblikket dersom det er forstyrrelser). Gi tydelige beskjeder og kommuniser hvilke forventninger dere har til henne.  Hold dere rolig, men tydelig

lykke til! 

Hilsen fra en barnehagelærer

Anonymkode: c670e...cf9

[AnonymBruker]

TS her. Takk for innspill! 

Jeg skal ta til meg disse rådene og diskutere dette nærmere med barnefar. I kveld er det min tur til å legge jenta, så da tenkte vi å gå til sengs litt tidligere enn vanlig. Det som en Kaisada skrev om tidsintervaller har jeg aldri hørt om før, men veldig interessant. 

Anonymkode: 4dcba...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her. Takk for innspill! 

Jeg skal ta til meg disse rådene og diskutere dette nærmere med barnefar. I kveld er det min tur til å legge jenta, så da tenkte vi å gå til sengs litt tidligere enn vanlig. Det som en Kaisada skrev om tidsintervaller har jeg aldri hørt om før, men veldig interessant. 

Anonymkode: 4dcba...5eb

Kunne det vere ein ide å la far og veslesøster dra på tur ei helg? Så kunne du observert om ho var like viljesterk når de berre er de 2?
(Eller at far vert heime, og gjer desse observasjonane)

Anonymkode: 9b101...730

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Kunne det vere ein ide å la far og veslesøster dra på tur ei helg? Så kunne du observert om ho var like viljesterk når de berre er de 2?
(Eller at far vert heime, og gjer desse observasjonane)

Anonymkode: 9b101...730

Har vært alene med henne endel helger, og en uke i fjor da far var bortreist. Hun kan være vel så utfordrende når hun er alene med meg mener jeg, men det kumulerer ikke ut i så mange av de voldsomme raserianfallene og kampene som far ofte har med henne. Dette er min oppfatning ihvertfall. Han ser det kanskje annerledes. 

 

ts

Anonymkode: 4dcba...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Samtidig som hun spør "Er du sint på meg pappa?" kan hun ta et kosedyr og kaste det i ansiktet på han mens hun ler. Han blir da enda mer irritert og svarer gjerne at han ikke er sint, men skuffet.  

Jeg leser dette som at pappa har vært irritabel og sur til middag og kanskje hele kvelden. Nå er det leggetid og han leser bok, men han virker fortsatt sur. Han har et avvisende kroppsspråk, og han gir henne ikke nærhet og trygghet. Hun blir usikker av hans væremåte, og hun ønsker å "rydde opp i det" ved å påkalle hans oppmerksomhet. Det hun egentlig ønsker er blikkontakt og fysisk nærhet, som gir trygghet. Kanskje noen betryggende ord, men antagelig aller mest en endring i pappas kroppsspråk. Pappa forstår ikke hva hun ber om, og reagerer med sinne. Det gjør henne enda mer usikker, og nå har hun lært at det er utrygt å be om nærhet.  
 
Jeg anbefaler at pappa bevisstgjøres sitt kroppsspråk, og at han øver på å slappe av. Om han sitter på sengekanten med skuldrene oppunder ørene og har masse stress og sinne inni seg, så fanger datteren deres opp det.

Når pappa har vært sint på henne "hele kvelden" så blir det veldig mye negativitet. Akkurat slik det blir for oss voksne også. Både voksne og barn trenger å reparere, og få forsikringer om at vi er elsket. 
 

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

En annen ting er at hun klarer sjelden å sitte stille ved bordet når vi spiser middag. Surrer mye rundt bordet,

Jeg leser dette som at jenta synes det er vanskelig å sitte stille ved middagsbordet.
Det kan kanskje være fordi hun har veldig mye tanker og følelser rundt dagens opplevelser som hun ikke har fått satt ord på. Prøv å ta en kvalitetsstund sammen før middag. Sitt stille med henne på fanget og la henne fortelle om dagen sin. Se om 10-15 minutter kvalitetstid før middag kan gjøre at det blir lettere for henne å sitte rolig under middagen. Hvis pappa klarer å holde seg rolig og være trygg, så kan dette være veldig fin kvalitetstid for de to sammen.  
 
En annen årsak kan være at pappa er stressa og sint ved middagen, og hun plukker opp det. Kanskje vet hun at når pappa er stressa og sint ved middagsbordet så blir han ekstra stressa og sint ved leggetid. Dette skaper angst. 

Anonymkode: 02a5f...de7

[AnonymBruker]

Dere burde ikke ligge inne på rommet til en 5 åring som ikke får sove. Dere stimulerer henne nok mer slik at det tar lenger tid å sove, i tillegg til at hun ikke klarer å finne søvnen selv. Vår 5 åring blir sendt på rommet når det er leggetid 19.30. Vi leser bok, gir en klem og sier god natt. Vi sier at han kan leke litt stille om han ikke er søvnig ennå, men at han ikke får forlate rommet. Han sovner vanligvis etter ca. 30 min av seg selv. 

Men vi har praktisert at han skal sove på rommet sitt uten mamma og pappa siden han begynte å krabbe. I starten satt mannen utenfor rommet og gikk inn og roet han ned innimellom slik at han skjønte at pappaen passet på han. Første gang tok det 40 min, og for hver kveld ble det kortere og kortere til barnet villig la seg når det ble båret inn i senga. Legging går kjapt, men må innimellom gå inn og be han være stille.  Hender også at han tuller og kommer ut i stua og spør om ting, men da blir han bedt om å gå rett til sengs, bpe han også gjør. 

Anonymkode: 2d5a0...01b

[Agaton]

Slitsomt. Men jeg tenker dere har en utrolig ressurssterk unge. At hun er mer rolig og smooth i barnehagen, er et godt tegn. Barn som er snille hjemme og slemme ute, er jeg mer urolig for.

Jeg har to sønner, som begge var litt slik da de var 5-6 år. Det ga seg etterhvert. Min metode  var å kjøre en utrolig monoton formidling og håndheving av regler. Og så var jeg utrolig konsekvent hver eneste dag. En av reglene jeg innførte (noe senere), var at det skulle være stille etter klokken 20. Måtte gi litt opp å tvinge de til å sove. Men det var ikke anledning for dem å komme ut av rommet (med mindre de var redde, sultne, tørste eller måtte på do selvsagt). Målet var at de skulle skjønne det var tydelige grenser. Men jeg feilet ofte også. Nå er de eldre og er like viljesterke, men smartere og klokere. 

Lykke til! Hun kommer til å bli en bra jente, garantert!